Pasient med religiøse behov

Jeg hadde en gang en gammel pasient. Først etter å ha besøkt henne i flere år, forstod jeg hvor mye hennes tro betydde for henne og hvor viktig det var for henne at vi ba "Fader Vår" sammen med henne om kvelden. Da jeg ønsket å rapportere dette, oppdaget jeg at det ikke fantes noen naturlig rubrikk for dette i rapporteringssystemet vårt, og at det heller aldri hadde vært etterspørsel etter det.

På dagsorden
Gjennom studier av lovverk og sykepleielitteratur har jeg forsøkt å belyse temaet. Den viktigste kilden er likevel alle de årene, snart 30, som jeg har jobbet som sykepleier, alle pasientmøtene og alle samtalene jeg har hatt. Mange detaljer er nok glemt, men erfaringene danner et grunnlag som alltid vil ligge i bunnen. Med mer kunnskap og en refleksjon over noen av disse erfaringene håper jeg å bidra til å sette dette tema på dagsorden.
Min erfaring er at eksistensielle behov og åndelige behov ofte smelter sammen. Eksistensielle spørsmål tolkes ofte inn i en åndelig referanseramme. I min rolle som sykepleier opplever jeg at det viktigste for meg er å lytte til hva pasienten er opptatt av og ønsker å bli møtt på. Når jeg derfor i denne oppgaven bruker utrykket "åndelige behov", bruker jeg det i vid forstand, også når det gjelder behov for mening og for svar på eksistensielle spørsmål.
 
Hva sier sykepleieteoretikere og lovverk?
De fleste sykepleierteoretikere har vært opptatt av å gi pasienten helhetlig omsorg. Flere beskriver åndelig omsorg som en del av helhetlig omsorg. Her peker jeg spesielt på Virginia Henderson og Joyce Travelbee (1,2). I korthet handler det om å hjelpe pasienten til å dyrke sin tro når dette er viktig for ham og når pasienten selv ikke har krefter til det og om å bruke seg selv terapeutisk, slik at vi fanger opp pasientens behov.
Lovverket slår også fast at sykepleier har plikt til å respektere pasientens tro og skikker og til å gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Både i FNs menneskerettighetserklæring, Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere, Pasientrettighetsloven, Helsepersonelloven og den nye Stortingsmelding 25 (3,4,5,6,7) kan vi lese om dette. FNs Erklæring om døendes rettigheter sier blant annet:
Jeg har rett til å drøfte og gi uttrykk for mine religiøse og/eller åndelige opplevelser, uansett hva de betyr for andre. - Jeg har rett til å bli tatt hånd om av omsorgsfulle, innfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå mine behov og som vil oppleve det som givende å hjelpe meg til å møte min død (8).

Hva innebærer åndelig omsorg?
Innledningsvis fortalte jeg om en pasient jeg besøkte i flere år. Da jeg endelig oppfattet hvor mye det betydde for henne å be Fader Vår sammen etter kveldstellet, skjedde det noe i samspillet mellom oss. Hun åpnet seg på en helt ny måte for meg. Hun fortalte om tro og tvil, sorger og skuffelser gjennom et langt liv, og hun stilte spørsmål; spørsmål som hun visste at jeg ikke kunne svare på, men som hun kunne løfte frem og dele med meg allikevel. Det kom en ny dimensjon inn i samværet vårt, og jeg opplevde at jeg møtte henne på flere plan og ga henne en mer helhetlig omsorg. Som Antonovsky skriver i sin bok "Helbredets Mysterium" er opplevelsen av sammenheng viktig for mennesker (9). "Fader Vår" var for henne en slik rød tråd gjennom livet.
Henderson peker på at religionsutøvelse kan ha ekstra betydning når en er syk og at det er viktig at sykepleier respekterer pasientens åndelig behov i enhver situasjon og er åpen for hva som gir pasienten åndelig velvære (1). Travelbee understreker hvor viktig det er å bruke seg selv for å bli kjent med pasienten og se hans behov (2).  Det er viktig at pasienten får komme til orde med sin opplevelse av hva som er viktig for ham. En amerikansk studie viste, ifølge Rustøen 2001, at psykososiale variabler var viktigere for livskvaliteten enn for eksempel pustebesvær og smerte hos pasienter med artritt og KOLS (10). Selv har jeg opplevd pasienter som møter meg og min tilmålte tid med utsagn som: "I dag hopper vi over stellet, og tar heller en kopp kaffe!". Den åndelige omsorgen starter ofte med å se, lytte og være til stede.

Identifisere åndelige behov
Virginia Hendersons definisjon av sykepleie er et godt utgangspunkt for å identifisere åndelige behov. Ordene "styrke, vilje og kunnskaper" er knagger å henge data og dokumentasjon på, og en hjelp til å belyse situasjoner (1). Det fins mange skjema for systematisering av sykepleiedata. På min arbeidsplass, har vi et "Skjema for vurdering av behov for pleie og omsorgstjenester i kommunen." Under siden "Funksjonskartlegging" er det listet opp tretten områder som skal beskrive pasientens tilstand og behov. Ingen av disse punktene tar for seg åndelige behov. Skjemaet har heller ingen spørsmål om tro og livssyn.
 Dette er en mangel, som avspeiler verdier og prioritering. Datatilsynet sier riktignok at det bare er tillatt å oppbevare data som er saklig begrunnet ut fra behandling og pleiebehov. Men dersom sykepleier ser at åndelig omsorg er viktig i den helhetlige omsorgen, er det viktig at dette blir dokumentert slik at alle som er involvert i pleien er klar over dette. Det viktigste er kanskje ikke under hvilken rubrikk vi plasserer åndelige behov. På den annen side kan den åndelige dimensjonen lett bli neglisjert og forsvinne i datasamlingen hvis den ikke får sin egen rubrikk.

Observasjon viktig
Observasjon er også viktig for å kartlegge åndelige behov. Hvordan pasienten uttrykker seg, hva som henger på veggene eller står i bokhylla, at det ligger en Bibel eller en salmebok fremme, eller Koranen på øverste hylle, hva han lytter til på radio og lydbøker, om han blir hentet til møter; alt dette kan fortelle mye om tro og livssyn. Likevel er det ikke alltid lett å sette ord på åndelige behov og samtale om dette. Mitt møte med den gamle damen som var så glad for å be "Fader Vår", ble i så måte en vekker for meg.
Jeg hadde besøkt henne i flere år og sett veggene i det lille huset, som speilet hennes kristne tro. Rundt omkring i det lille huset hang store bilder av Jesus. På tross av dokumentasjonen i veggene tok jeg ikke noe initiativ til å samtale med henne om hva troen betydde for henne. Hun tok heller ikke noe initiativ. Først etter at jeg ble klar over at en annen sykepleier hadde bedt aftenbønn med henne, og at det en kveld falt seg helt naturlig med en bønn etter en oppskakende opplevelse med branntilløp hjemme hos pasienten, kom jeg i rutine med å be "Fader Vår" med henne etter kveldsstellet. Hun var svært takknemlig og ga inntrykk av at det betydde svært mye for henne.

Redd for å krenke
Hva var det som hindret meg i å gjøre dette på et tidligere tidspunkt? For mitt vedkommende var det, på tross av min diakonale bakgrunn, en terskel å forsere. Jeg var redd for å trenge meg på, redd for å bli for privat og krenke. Når jeg som hjemmesykepleier kommer hjem til en pasient i hans hus, er jeg svært klar over at jeg trår over en terskel og at jeg ikke har rett til å innvadere den private grensen som pasienten setter (11). Har pendelen svingt litt for langt, og jeg var blitt for forsiktig. Er vi blitt så redd for å krenke at vi kvier oss for å stille spørsmål?
Jeg opplevde heller ikke at det var noen kultur for å ta opp slike spørsmål på min arbeidsplass. Likevel er det vanskelig for meg, når jeg reflekterer over dette i ettertid, å begripe at jeg var så sen til å møte denne pasientens åndelige behov. Det ga meg en smertelig påminnelse om hvor viktig god og åpen kommunikasjon er i forholdet mellom sykepleier og pasient.

Tilrettelegge for åndelig omsorg
Med å tilrettelegge, tenker jeg først og fremst rent praktisk, så pasienten får mulighet til å dyrke sin tro.
God observasjon og kommunikasjon er en forutsetning for å tilrettelegge på en god måte. Har vi oppfattet pasientens behov? Har vi tolket ham rett? Det er også viktig at vi som sykepleiere i førstelinjetjenesten kan henvise videre og opprette kontakt med andre. En liste over lokale prester og representanter for andre trossamfunn er et nyttig hjelpemiddel. Virginia Henderson skriver at sykepleier bør ha informasjon om ulike trossamfunn (1). Som at en muslim ønsker å dø med ansiktet vendt mot Mekka. Hjelp til å ordne transport og ta telefoner kan også være aktuelt. Har vi Bibel, salmebok og andre religiøse skrifter tilgjengelig? Kan man gjøre noe for å kvalitetssikre åndelig omsorg, rent praktisk?
Noen vil at vi skal be "Fader Vår", slik den gamle damen ønsket. Hvis dette er problematisk, er det viktig å huske at pasientens behov er det sentrale. Noen kunne ikke be med henne, men sa de kunne være hos henne mens hun ba. Det ble akseptert. Kommer vi til kort, kan vi henvise til andre med mer egnet kompetanse. Dette er det lettere å gjøre dersom det er en kultur i miljøet som anser åndelig omsorg som en naturlig del av den helhetlige omsorgen. Dette er en utfordring, ikke bare for ledelsen, men for alle som jobber i helsetjenesten. Ikke minst opplever jeg det som en utfordring selv.
Vi er nå i gang med å kvalitetssikre åndelig omsorg på min arbeidsplass.

@l:Litteratur
 1. Henderson, V.  Sykepleiens Natur. Oslo:  Universitetsforlaget, 1998.

2. Travelbee J. Interpersonal Aspects of Nursing. Philadelhia,
    Pennsylvania: F.A.Davis 1966.

3. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948

4. NSF-serien, 2/01: Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere  ICNs etiske regler,

5. Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetloven) Sist endret 29 august 2003 nr 87.

6. Lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven) av 2.7.1999 nr. 64.

7. Stortingsmelding 25, 2006: Mestring, Muligheter og Mening, Framtidas omsorgsutfordringer

8. Vegstein, Jorunn Størdal (1993) Åndelige behov-Sykepleiefaglig ansvar og utfordring  
  Fordypningsoppgave, Videreutdanning i eldreomsorg, Diakonissehusets
  Sykepleierhøgskole,

9. Antonovsky A. Helbredets Mysterium.  Kjøbenhavn: Hans Reitzels Forlag, 2000.

10. Rustøen T.  Håp og livskvalitet, en utfordring for sykepleieren? Oslo: Gyldendal Akademisk, 2001.

11. Lillestø B, Krenkende omsorg.  I : Knutstad U, Nielsen BK (Red) Sykepleieboken 2. Oslo: Akribe, 2005: 101-127.
  
Kirkevold M. Sykepleieteorier, analyse og evaluering. Oslo: Gyldendal Akademisk 2001.