Om «å ta en Dikemark»
Dette er en rapport fra et sykepleiestyrt kompetansehevingsprosjekt for fengselsbetjenter som arbeider med innsatte med psykiske problemer. En overveldende andel av de som gikk gjennom programmet - som er beskrevet nedenfor - opplevde at de fikk bedre ferdigheter i å følge opp innsatte med problemer. Selv om prosjektet ikke kan ta all æren for det, opplevde et av fengslene en markant nedgang i bruk av sikkerhetscelle over perioden fra før programmet ble satt i gang og til siste tilgjengelige registrering. Tilsvarende gode tall ble registrert for tvangsinnleggelser fra fengselet til akuttpsykiatrisk avdeling.
Verdifulle bidrag
Et kompetansehevende prosjekt som det artikkelen beskriver,
krever betydelig tilrettelegging og ressurstilgang, og er ikke
gjennomførbart alle steder. Men uansett rammer, psykiatriske
sykepleiere er en yrkesgruppe som kan gi verdifulle bidrag på mange
nivåer i våre fengsler. Vi har en svært viktig oppgave som
fagpersoner i klinisk pasientarbeid. I tillegg er det både
hensiktsmessig og meningsfylt for psykiatriske sykepleiere å gå
aktivt inn i mer indirekte pasientarbeid. Vi kan tilby rådgivning,
undervisning og veiledning for fengselsbetjenter som har det
daglige ansvaret for innsatte med ulike typer problemer. Rammen kan
være så forskjellig, fra den helt uformelle samtalen over en kopp
kaffe til det mer forpliktende og strukturerte. Slikt indirekte
pasientarbeid kan være meget ressurseffektivt, meningsfylt og komme
både ansatte og innsatte i våre fengsler til gode.
Mange psykisk syke
Forekomsten av psykiske lidelser blant fengselsinnsatte er
høyere enn i resten av befolkningen, både i Norge og i andre land
(1-6). Norsk praksis, som også støttes av lovverket, tilsier at
aktivt psykotiske ikke skal settes i eller holdes i fengsel. Men
mange innsatte i norske fengsler har andre psykiske problemer av
varierende alvorlighetsgrad. Disse problemene kan ha vært til stede
på forhånd, eller de kan utløses eller forverres av
fengselsoppholdet. Oversykeligheten er stor blant langtidssonere og
de som sitter på forvaring. Varetektsperioden kan også oppleves som
ekstra vanskelig fordi den er uforutsigbar, utrygg og ofte av lang
varighet. Isolering med brev- og besøksforbud kan utgjøre en
tilleggsbelastning. Mange innsatte har til dels store problemer med
avhengighet av alkohol og narkotika. I tillegg kommer somatiske
plager av ulike slag.
I norske fengsler, i motsetning til i de fleste andre land, er
fengslenes helsetjenestetilbud lagt inn under helsemyndighetene,
ikke under justismyndighetene. I store fengsler er det som oftest
egne helseavdelinger, men alle fengsler har en egen helsetjeneste
for de innsatte. Ansatte arbeider under de samme vilkår som alle
andre helsearbeidere i landet.
Viktige samtaler
Sykepleiere utgjør en meget viktig del av
primærhelsetjenestetilbudet til innsatte i fengslene. De aller
fleste sykepleiere som arbeider i en fengselssetting har erfart at
en av de viktigste oppgavene de har, er samtaler med de innsatte.
En stor del av arbeidstiden går med til denne typen arbeid. Det er
også et klart behov for psykiatriske sykepleiere i
fengselshelsetjenesten, og det er opprettet flere slike stillinger.
Noen er i primærhelsetjenesten, men de fleste psykiatriske
sykepleierne som arbeider i fengslene tilhører den psykiatriske
annenlinjetjenesten.
Psykiatriske sykepleiere i fengselshelsetjenesten opplever ofte
at i tillegg til direkte arbeid med enkeltinnsatte går en vesentlig
del av tiden med til indirekte pasientarbeid i form av veiledning
og rådgivning til fengselsbetjenter og annet fengselspersonale.
Dette arbeidet oppleves som både viktig og meningsfylt.
Behov for kunnskap
Regional sikkerhetsavdeling for Helseregion Øst og Helseregion
Sør ligger på Dikemark, men er nå lagt inn under Divisjon psykiatri
ved Ullevål universitetssykehus. Denne avdelingen skal ta imot
særlig farlige og/eller vanskelige pasienter, både fra
allmennpsykiatrien og fra fengslene.
Allerede i 1992 ble det ved Regional sikkerhetsavdeling
opprettet en stilling for psykiatrisk sykepleier som skulle arbeide
ekstramuralt (eksternt) og ha særlig ansvar for forvern og
ettervern i forhold til de av avdelingens pasienter som kom fra
eller skulle tilbakeføres til fengsel. I tillegg ble stillingen
tillagt ansvar for å kartlegge veilednings- og undervisningsbehovet
til fengslene i regionene.
Da det nye Ringerike fengsel åpnet i februar 1997, var det
derfor naturlig at fengselet henvendte seg med spørsmål om
undervisning/veiledning. Ringerike var planlagt som landets mest
rømningssikre fengsel og skulle kunne ta imot farlige og vanskelige
innsatte.
De ansatte i det nystartede fengselet følte et klart behov for
økt kunnskap og innsikt om det arbeidet de skulle utføre i forhold
til innsatte med psykiske problemer. Vi, ekstramuralsykepleier og
fagutvilingssykepleier sykepleiere ved Regional sikkerhetsavdeling
utarbeidet et kompetansehevingsprogram for fengselsbetjenter. Målet
var å heve de fengselsansattes kompetanse slik at de bedre skulle
kunne forstå og bistå innsatte med psykiske problemer, og også
kunne intervenere hensiktsmessig ved aggresjon og utagering.
Se og lær Undervisning
Teoridelen besto av fem dagers undervisning. Vi la hovedvekt på
normal- og sosialpsykologi, angst og aggresjonsforståelse,
psykoser, depresjon og personlighetsforstyrrelser, og problemer
forbundet med isolasjon. I tillegg ble klinisk observasjon, muntlig
og skriftlig kommunikasjon og dokumentasjon vektlagt.
Gjensidig hospitering
- Alle deltagerne i programmet fikk en to ukers hospitering på Regional sikkerhetsavdeling på Dikemark. Hver fikk sin fadder. Som faddere valgte avdelingen ut erfarne og dyktige hjelpepleiere og sykepleiere som også likte å ta på seg undervisnings- og veiledningsoppgaver. Fengselsbetjentene deltok i det daglige arbeid i avdelingen, inkludert møter og rapporter. Mens de var på Regional sikkerhetsavdeling arrangerte avdelingen et seminar for betjentene, med følgende temaer: Aggresjonsproblematikk, tidlig og verbal intervensjon, metoder og tiltak overfor den truende utagerende pasient, praktiske øvelser, rollespill og interveneringssituasjoner.
Flest menn
Vi brukte prosess- og temabasert veiledning i gruppe, halvannen
time hver annen uke, til sammen 20 timer. Veiledningen kom
umiddelbart etter endt hospitering. I veiledningen skulle
deltakerne ta opp situasjoner der det var relevant å bruke de
nyervervede kunnskapene, samt de problemer og vanskeligheter som
oppsto i forbindelse med dette. Det kunne være ting som
kommunikasjon ansatte imellom, ulike holdninger til de innsatte,
lufting av frustrasjoner og glede over vellykkede tiltak.
Alle som deltok var utdannede fengselsbetjenter (3-årig
fengselsskole ved Kriminalomsorgens utdanningssenter, KRUS). Det
var stor spredning i erfaringsbakgrunnen, fra noen måneder til
flere tiår. Begge kjønn deltok, men kvinner var i klart mindretall.
Obligatorisk kurs
I samarbeid med Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og
rettspsykiatri for Helseregion Øst og Helseregion Sør, ble det i
2001 bestemt å foreta en evaluering av programmet, samt å
systematisere og nedfelle erfaringene i en rapport (7). Denne
rapporten er også lagt ut på internett
(www.kompetanse-senteret.no).
Vi intervjuet 18 deltakere og en del administrativt personale
ved hjelp av et semistrukturert intervju. Vi spurte om hvordan
informasjonen hadde vært før kursstart, hvordan motivasjonen hadde
vært, vi spurte om fornøydhet og nytteverdi i forhold til de ulike
elementene i programmet. Til slutt spurte vi om samlet nytteverdi.
Informasjon og motivasjon
Da programmet skulle starte og deltagere taes ut, måtte den
enkelte søke seg til programmet. Den første gruppen ble tatt ut ved
hjelp av intervju, og besto av høyt motiverte fengselsbetjenter.
Etter at vi hadde gjennomført programmet første gang, var
fengselets ledelse så positive til programmet at de valgte å gjøre
det obligatorisk. Dette innebar at i senere grupper så vi mer
varierende motivasjon - fra høyt motiverte til de som sa de ikke
skjønte hensikten med programmet. Vi fant at den første gruppen var
svært godt fornøyd med informasjon og motivasjon, men at dette
bleknet noe i senere grupper.
Nyttig teori
* Alle mente at teorien hadde vært nyttig, og de ville gjerne
hatt mer. Undervisningen ble oppfattet som relevant og på riktig
nivå i forhold til deres bakgrunn og funksjon.
* De aller fleste var også svært positive til hospiteringen.
Endel mente før hospiteringen at de tiltakene og virkemidlene som
brukes overfor psykiatriske pasienter i en psykiatrisk avdeling
ville være vanskelig å overføre til en fengselssetting. Også under
hospiteringen på Dikemark var holdningen den samme. Nettopp derfor
ble hospiteringen fra Regional sikkerhetsavdeling til fengselet så
viktig. Det var kanskje det elementet som ga størst læringseffekt i
programmet vårt. Fengselsbetjentene erfarte at de sykepleierne og
hjelpepleierne som jobbet som betjenter i hospiteringsperiodene på
Ringerike faktisk klarte å bruke de samme metodene i fengselet som
de hadde gjort i avdelingen. I situasjoner som tidligere kunne ha
eskalert og endt i at den innsatte ble plassert på sikkerhetscelle,
opplevde de at personalet fra Dikemark i stedet langsomt nærmet seg
den innsatte, fikk ham i tale og fikk roet situasjonen. Dette førte
til at fengselsbetjentene i en periode etter programgjennomføringen
når de opplevde vanskelige situasjoner med urolige innsatte kunne
si "Nå tar vi en Dikemark" i stedet for som tidligere å intervenere
fysisk.
* Blant en del av fengselsbetjentene var det i utgangspunktet
noe skepsis til veiledning, og motivasjonen hos disse var ganske
lav. De aller færreste hadde kunnskaper om eller noe forhold til
veiledning. Men etter hvert som veiledningen kom skikkelig i gang,
sa mange at den kanskje var et av de aller viktigste elementene i
programmet. Alle deltakerne ga uttrykk for at det er viktig å ha et
forum for ventilering av tanker og følelser hvor man gis tid og
mulighet til å drøfte vanskelige problemstillinger og gi hverandre
ris og ros.
Samlet nytteverdi
Vi spurte fengselsbetjentene om en totalvurdering av programmet
og vi ba også om åpne kommentarer. Fremtredende var en bred enighet
om at programmet hadde en positiv effekt angående holdninger til de
innsatte og forståelse av deres situasjon. De hadde fått økt evne
til å fange opp problemer på et tidlig tidspunkt. Programmet hadde
en positiv effekt angående kommunikasjon, da både i forhold til de
innsatte, men også kolleger imellom. Ikke minst hadde de fått
øynene opp for betydningen av klar formidling av viktige
observasjoner og informasjoner. Mange sa at det var blitt mye
enklere å jobbe fordi man hadde kommet nærmere det å ha en felles
holdning til den enkelte innsatte.
Endringer i fengselet
Vi gikk også inn for å se om det hadde skjedd noen endringer i
praksis i fengselet i løpet av programperioden, målt ved bruk av
sikkerhetscelle og tvangsinnleggelser i psykiatriske institusjoner.
Vi fant følgende:
* Det hadde skjedd en markant nedgang i bruk av sikkerhetscelle
over perioden fra før programmet ble satt i gang (1997) og til
siste tilgjengelige registrering (2000):
1997: 17 ganger på et halvår
1998: 26 ganger
1999: 19 ganger
2000: 15 ganger
Tilsvarende tall for tvangsinnleggelser fra fengselet til
akuttpsykiatrisk avdeling:
1997: Det ble foretatt 16 tvangsinnleggelser på et halvt år
1998: 8 tvangsinnleggelser
1999: 7 tvangsinnleggelser
2000: 7 tvangsinnleggelser
Nå tror vi ikke på noen måte at kompetansehevingsprogrammet
alene kan ta æren for denne positive utviklingen. Det første året
fengselet eksisterte var preget av at det var nytt, og det var
mange ansatte som ikke hadde erfaring med en så tung gruppe
innsatte som det Ringerike fikk. I tillegg hadde man flere andre
programmer som gikk parallelt med vårt kompetansehevingsprogram.
Blant annet ble det gjennomført et opplæringsprogram for
kontaktbetjenter.
Dialog med ledelsen
Det er svært viktig med en god og tett dialog med fengselets
ledelse både før og ikke minst under gjennomføringen av programmet.
I enkelte fengsler kan det være en god ide med en styringsgruppe
som sørger for at det legges til rette for den praktiske
gjennomføringen av programmet. Vi som ledet programmet brukte mye
tid og krefter på å få til nettopp dette. Slik tilrettelegging
innebærer også at en del praktiske detaljer må på plass, som for
eksempel det at deltakelse på veiledning utenom arbeidstid
kvalifiserer til avspasering.
Det var også viktig at vi som prosjektledere holdt en tett
dialog med hospiteringsstedene. For å lette koordineringen bør det
utpekes kontaktpersoner på hospiteringsstedene. Det må naturligvis
også på forhånd være avklart hvem som betaler for de enkelte
elementene i opplæringsprogrammet. Hospiteringen er den dyreste
delen av opplegget. Fadderne må frikjøpes fra sine vanlige
arbeidsoppgaver. Det samme gjelder fengselsbetjentene.
I forhold til de enkelte delene av programmet, er lærdommen som
følger:
- Teoridelen 20 timers undervisning synes å være passe tid for å dekke innholdet i et slikt program. Foreleserne bør, i tillegg til fagkunnskaper i miljøterapi, psykiatri og psykologi, ha noe kjennskap til fengselshverdagen. Vi har gode erfaringer med å bruke rollespill og gruppearbeid i undervisningen. Dette gjør at de teoretiske kunnskapene lettere blir integrert.
- Hospiteringene bør foregå i psykiatriske avdelinger med en tydelig struktur og klart definerte funksjoner. Fadderne bør ha gode kunnskaper og erfaring og kunne fungere som engasjerte rollemodeller. De må få klar beskjed om hva som forventes av dem i hospitantsituasjonen. De bør ha et klart og strukturert opplegg for hospitantene.
Ila, Ringerike og Oslo fengsel
I løpet av de tre siste årene har programmet vært brukt i
ytterligere to store fengsler (Oslo fengsel og Ila fengsel). I alt
132 fengselsbetjenter har gått gjennom programmet. På bakgrunn av
evalueringen fra Ringerike endret vi noe på opplegget, da spesielt
i forhold til rammene. Vi så hvor viktig det var til enhver tid å
ha med ledelsen, slik at de kunne legge forholdene best mulig til
rette for gjennomføringen av programmet. Vi så det også som meget
viktig at de hadde innsikt i programinnholdet. På den måten ville
de lettere kunne støtte opp om de positive prosessene som
programmet bidro til. Forøvrig måtte det praktiske opplegget
tilpasses forholdene i det enkelte fengsel.
Fallgruber
Fengslene er tradisjonelt hierarkiske og lite fleksible
institusjoner. Det kan langt på vei forstås ut fra de krav
samfunnet setter i forhold til sikkerhet og rømningsfare. Det
hemmet naturligvis den praktiske gjennomføringen av programmet noe.
Likevel stilte fengslene seg meget positive til programmet og
ønsket sterkt at det skulle gjennomføres.
Bemanningssituasjonen betyr mye for gjennomføringen av slike
programmer: Jo bedre bemanning, jo lettere å få til. Man er nødt
til å ta hensyn til at fengselsbetjentene, i tillegg til de daglige
oppgaver, har mange mer eller mindre uforutsette oppgaver som
fremstillinger (følge en innsatt til avtaler utenfor fengselet),
inntak, visiteringer (kroppsvisitering etter besøk, fremstilling,
permisjon), utrykning ved uro, vakthold og så videre.
En overveldende andel av de som gikk gjennom programmet
opplevde at de fikk bedre ferdigheter i å følge opp innsatte med
problemer, og å kunne bruke alternative interveneringsmetoder. De
fikk et større repertoar å spille på i arbeidet, og følte at de var
i stand til å gjøre en bedre jobb i forhold til den enkelte
innsatte.
Likevel kan vi se visse farer forbundet med en slik
kompetanseheving, særlig i fengsler med lav bemanning. Når
tidsfaktoren daglig hindrer de ansatte i å benytte ny kunnskap og
nye verktøy, kan det lett føre til frustrasjon og dårlig
samvittighet.
Vår erfaring med å arbeide med de ansatte i fengslene har vært
meget positiv. Vi har opplevd å møte en entusiastisk yrkesgruppe
som er genuint opptatt av de innsattes ve og vel. De er sultne på å
få mer kunnskap og å få et større repertoar å spille på.
Litteratur:
1. Fazel S, Danesh J. Serious mental disorder in 23000
prisoners: a systematic review of 62 surveys. The Lancet 2002;
359(9306):545-550.
2. Gamman T, Linaker OM. Screening for psychiatric disorders
among prison inmates. Tidsskrift for Den norske lægeforening 2000;
120:2151-2153.
3. Rasmussen K, Storsaeter O, Levander S. Personality
disorders, psychopathy, and crime in a Norwegian prison population.
International Journal of Law & Psychiatry 1999; 22(1):91-97.
4. Langeveld H, Melhus H. Blir psykiske lidelser i fengsel
fanget opp av helsetjenesten? Tidsskrift for Den norske
lægeforening 2004; 124:2094-2097.
5. Stang J, Moe J, Teigset IA, Østberg B. Fanger i
sikkerhetscelle - en utfordring. Tidsskrift for Den norske
lægeforening 2003; 123:1844-1846.
6. Friestad C, Hansen ILS. Levekår blant innsatte. Fafo-rapport
429. 2004. Oslo, Forskningsstiftelsen Fafo.
7. Loos LH, Rustad Å-B. Kompetanse-utviklingsprogram ved
Ringerike fengsel. Kompetansesenterets Prosjektrapport 2002-1.
Oslo, Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri
for Helseregion Øst og Helseregion Sør.
0 Kommentarer