fbpx Narkomanes dårlige helse - en sykepleiefaglig utfordring Hopp til hovedinnhold

Narkomanes dårlige helse - en sykepleiefaglig utfordring

Sammendrag: Det grunnleggende spørsmål innen rusomsorgen, både for politikere, behandlere og helsearbeidere er hvordan vårt moderne velferdssamfunn skal håndtere narkomanes lidelser. Artikkelen setter søkelyset på endringene i rusomsorgen og hvilke utfordringer helsevesenet står overfor når regjeringen nå vektlegger å styrke helsetilbudene til rusavhengige. Enten sykepleiere jobber på rusinstitusjon, i sykehus eller innenfor kommunehelsetjenesten, er rusavhengige en stadig mer aktuell pasientgruppe.

 



Innføring av metadonbehandling, også kalt legemiddelassistert rehabilitering av opiatavhengige rusbrukere, gjør helsetjenestens plass i rusomsorgen mer eksplisitt (1). Media løfter stadig fram de narkomanes nød og avdekker helsevesenets utilstrekkelighet, frykt og avmakt i møte med pasientgruppen (2). Forbundsleder Bente G. H. Slaatten, påpeker at misbrukere opplever lite respekt i møte med vårt helsevesen samtidig som helsepersonell tilkjennegir manglende kunnskaper omkring rus og de narkomanes helsetilstand (3). Mitt ønske er å bidra til at flere sykepleiere fatter interesse for rusproblematikken og utvikler sykepleiefaglig kompetanse til å møte denne gruppen.


Narkotikaproblematikkens omfang
Narkotikabruk utgjør et betydelig sosialt og helsemessig problem i dagens Norge. Antallet tunge stoffavhengige er doblet siden 1990, antallet overdosedødsfall er tredoblet siden 1993. Beregninger viser at Norge rundt tusenårsskiftet har ca. 12000 sprøytebrukere, hvor 90 % injiserer heroin og de resterende 10 % amfetamin. Mange av dem har også et betydelig blandingsmisbruk med alkohol og tabletter. Narkomane er blitt eldre og mer forkomne både fysisk og psykisk sammenliknet med tall fra 20 år tilbake. Heroin er blitt lettere tilgjengelig. Prisen er drastisk redusert og brukerdosene er blitt betraktelig større fra 1980-tallet til i dag (4). Stoffavhengige har 20-30 ganger høyere dødelighetsrate enn befolkningen ellers. Dette skyldes i hovedsak overdoser, selvmord, ulykker og infeksjonssykdommer. I tillegg til høy sykelighet hvor infeksjonssykdommer dominerer, er allmenntilstanden hos disse rusmisbrukerne generelt svekket (5).

Rusavhengige mennesker bærer på mye smerte og mange tapsopplevelser. Sammen med dem lever pårørende som kjemper for at den narkomane skal få behandling. Dette er ofte en kamp både mot byråkrati og mot manglende behandlingsmotivasjon hos misbrukeren selv. En kamp som ofte går på helsen løs for de pårørende. Å se sine egne barn, foreldre eller søsken gradvis gå til grunne, skaper avmakt, sosial isolasjon og er en stor psykisk belastning. Pårørende må møtes med aksept og forståelse, ikke med fordømmelse og avvisning fra helsevesenets side.


Endringene innenfor rusomsorgen
Begrepene rus og narkomani er historisk og kulturelt skapte, og er i stadig endring når det gjelder meningsinnholdet de tillegges. Hvordan vi ser på en narkoman er avhengig av blikket vi ser med og hvilken referanseramme vi har (6). Gjennom historien har fenomenet vekselvis blitt sett på som sykdom, avvik eller synd. I dag anses narkomani igjen som en sykdom, som kan behandles medikamentet (7). De rusavhengige endrer dermed status fra klienter til pasienter. Målet med behandlingen er å øke de opiatavhengige pasientenes livskvalitet og gi dem et mer verdig liv. Innføring av legemiddelassistert behandling av opiatavhengige innebar en forskyvning av både etiske og faglige grenser i norsk behandlingsfilosofi (8). Endringen har gått fra en sosialpsykologisk forståelse med vekt på ansvar og motivasjon, mot en mer naturvitenskapelig og medisinsk forståelse av rusavhengighet (2).

I det følgende utdypes noen utviklingstrekk og konsekvenser av endringene innen rusfeltet i Norge, med vekt på organisering, behandlingsideologi og etikk. Dette danner et grunnlag for å se den sykepleiefaglige utfordringen de narkomanes helsetilstand representerer.


Fra sosialomsorgen til helsevesenet
Rusomsorgens organisatoriske omplassering fra sosialtjenesten til helsevesenet skyldes den nevnte endringen i synet på rus, avhengighet og narkomani. Myndighetene anser ikke lenger narkomane som sosialklienter eller avvikere (2), men som alvorlig syke pasienter, med rett på helsetjenester, som alle andre, ut fra pasientrettighetsloven.
Regjeringen la fram Handlingsplanen mot rusmiddelproblemer 03.10.02, hvor økt satsing på legemiddelassistert rehabilitering og lavterskel helsetilbud for slitne rusmisbrukere har høy prioritet (9). Sosialdepartementet arbeider med en plan for helsetjenestene overfor rusmiddelmisbrukere hvor helsevesenets og sosialtjenestens ansvar skal avklares nærmere. Spesialiserte behandlingstilbud flyttes fra sosiallovgivningen og fylkeskommunen til helselovgivningen og de regionale helseforetakene (9,10). Reformen tydeliggjør helsevesenets ansvar overfor rusmisbrukere. Endringen medfører at helsevesenet i framtiden ikke kan avvise rusmisbrukere med behov for helsetjenester.
Evy Frantzen hevder følgende: «Helsevesenet fraskriver seg ansvaret for narkomane og skyver dem ut på gaten, over til sosialetaten og rettsapparatet» (11).

Den lidelse og de utfordringer de narkomane representerer, kan ikke politikere eller helsearbeidere lenger skjermes fra. Rusreformen kan karakteriseres som en ny fagpolitisk erkjennelse: De narkomane har rett på samme helsetilbud som andre pasientgrupper. Dette gjenspeiles også i storsatsingen som har vært på legemiddelassistert rehabilitering (9, 12).

Hvordan kan vi som helsearbeidere forberede oss på og kvalifisere oss for å kunne møte denne omorganiseringen som rusreformen innebærer? Vår kompetanse stilles på prøve i de enkelte møter mellom helsepersonell og rusavhengige i sykehus, på institusjon og i kommunehelsetjenesten. Ved å holde oss oppdatert på hva som skjer innenfor rusomsorgen kan vi hindre at de rusavhengige forblir kasteballer mellom ulike etater og nivåer innenfor sosial- og helsetjenesten. Dette er spesielt viktig i slike omstillingsprosesser som nå skjer innenfor rusfeltet.


Fra endringsfokusert terapi til legemiddelassistert behandling
Rusreformen er en konsekvens av endringen i synet på rusbehandling det siste tiåret. Følgende tilbakeblikk viser noen av problemene som lå til grunn for endringen: På 1980-tallet ble aidsepidemien og seinere overdoseproblematikken den faglige og politiske utfordringen innenfor rusfeltet. På tross av streng narkotikapolitikk med høye strafferammer for narkotikaforbrytelser og storsatsing pikke å-medikamentell behandling, var Norge på 1990-tallet på Europatoppen i antall overdosedødsfall. Som reaksjon på dette ble spørsmålet om metadonbehandling utredet. På bakgrunn av 2 prøveprosjekter i Oslo, som viste økt livskvalitet og en markant nedgang i antall overdosedødsfall, kriminalitet og prostitusjon i forhold til narkomane som ikke fikk tildelt metadon (8,13) bestemte Stortinget i 1997 å iverksette et landsdekkende metadontilbud til de tyngste heroinavhengige. Ved utgangen av 2001 er det ca. 1600 narkomane som mottar ulike former for legemiddelassistert behandling (4).

Synet på hva som er legitim behandling har i løpet av 1990-tallet endret seg totalt fra en samstemt enighet omkring ikke-medikamentell behandling til en storsatsing på legemiddelassistert behandling av stoffmisbrukere (2). Dette innebærer å bruke opiater som Metadon, Subutex og Buprenorfin som ledd i et rehabiliteringsopplegg for de tyngste narkomane. Rusmisbrukere går fra kriminalisert misbruk til legalt bruk av opiater. Kritikken som reises mot legemiddelassistert rehabilitering går på om det etisk kan forsvares å påføre narkomane en ny opiatavhengighet, selv om dette skjer i kontrollerte former (7).

Målet med behandlingen av narkomane er ikke lenger at narkomane skal bli opiatfri, men at skadene av et ukontrollert heroinmisbruk reduseres. Rusfeltet er blitt medikalisert. Biologiske og naturvitenskapelige forklaringer har fått innpass i forsøkene på å forklare rusgåten (7). Dopaminteorier og opiatreseptorteorier studeres for å finne svar på hvorfor noen blir avhengig av narkotika og andre ikke (14). Denne medikaliseringen av rusfeltet fører til at det er større fokus på tilbudet til de dårligste og sterkest belastede narkomane og ikke så mye på tilbudet til de narkomane som har mulighet til å komme ut av misbruket (2). Dette gjenspeiles i handlingsplanen som regjeringen nå har lagt fram (9). Endringen innenfor rusfeltet vil derfor få konsekvenser for vårt møte med den narkomane, og berører grunnleggende etiske spørsmål omkring vårt menneskesyn.


Om skyld, offer, ansvar og frihet i rusomsorgen
Det dominerende synet i media og i debattene på Stortinget har i løpet av 1990-tallet endret seg. Fra å se på den narkomane som skyld i sin egen uverdige situasjon, ses nå narkomane som offer for enten heroin, manglende behandling eller sågar et stivbeint byråkrati. Narkomane har endret rolle fra å bli sett på som «kyniske kriminelle» til å bli omtalt som «velferdsstatens stebarn» (2). Når rusmisbruk knyttes opp mot sykdomsbegrepet løftes rusproblemet fra et moralsk felt og over i et nøytralt felt, hvor den enkelte har krav på hjelp for sin lidelse og fritakelse fra plikter og ansvar vedkommende ikke anses å makte (15). Narkotikamisbruk anses da ikke som en synd eller som en moralsk brist. Redefineringen kan synes som genial løsning, men også denne løsningen etterlater seg etiske spørsmål.

Ser en på narkomani som sykdom og dopaminteorien som løsningen på avhengighetsspørsmålet blir ideologiske spørsmål om hvorvidt mennesket kan utvikle og forandre seg, om mennesket har en fri vilje, eller om mennesket er ansvarlig eller offer, helt uvesentlige (7). Sykerollen gir en legitim mulighet for fritak for voksent ansvar. Pasienten blir ikke holdt moralsk ansvarlig for å ha blitt syk (16). Det er viktig innenfor rusfeltet å skille sykerolle og offerrolle. Sykerollen kan gi narkomane trygderettigheter og helsetjenester. Ser en derimot den narkomane som offer, med manglende ressurser til å ta ansvar for eget liv og egne valg, kan han bli redusert til et viljesløst vesen som styres av krefter utenfor seg selv, i dette tilfellet heroin. Offeret kan påkalle vår medlidenhet på grunn av sin hjelpeløshet - uten at vi ser menneskeverdet. Her berøres både sykerollen og offerrollens tvetydighet. Sykerollen kan både frarøve og gi de narkomane menneskeverd, mens offerrollen kun fratar mennesket dets verd (2). For å unngå stigmatisering og passivisering i sykerollen, er det viktig at narkomane får en reell innflytelse på valg av behandling og medansvar for behandlingsresultatet. Dette gir eierforhold til eget liv og egne valg.

Dilemmaene i rusomsorgen omkring begrepene ansvar og frihet utfordrer helsearbeideren. På den ene siden: fratar en mennesket dets ansvar, smerte og skyld, fratar en det også noe av dets menneskelighet (7). På den andre siden: innenfor rusomsorgen må vi vurdere hvilke ressurser mennesker har til å bære sine liv og til å håndtere en ofte kaotisk livssituasjon. Moralske spørsmål handler om hvordan vi mennesker velger å leve våre liv. For den langtkomne narkomane handler det kun om å overleve. I sosialtjenesteloven finnes hjemmel for tvangsbehandling, hvor sosial - og helsevesenet har mulighet for å gå inn å ta ansvar for mennesker som er så syke og sterkt nedkjørte at de ikke er i stand til å ivareta seg selv. Å frata noen selvbestemmelsesretten overfor eget liv er et sterkt inngrep overfor menneskers autonomi og frihet. Men hvilken frihet ligger det i å kunne velge å ruse seg til døde? Her berøres eksistensielle spørsmål som ligger i skjæringspunktet mellom etikk, juss og vår praktiske sykepleiehverdag. Spørsmål om frivillig behandling kontra tvangsbehandling handler om å ta ansvar, men også om å ha mot og faglig integritet til å ta krevende avgjørelser, hvor pasientens beste må stå i fokus. Disse refleksjonene omkring skyld, offer, frihet og ansvar viser noe av rusproblematikkens kompleksitet og etikkens utfordring i møte med rusfaglige spørsmål.


Helsevesenets utfordring i møte med narkomane
Midt i dilemmaene mellom moral-sykdom, skyld-offer og frihet-ansvar, møter vi som sykepleiere rusavhengige pasienter i vår praksis. At etiske spørsmål omkring rus, avhengighet og narkomani er kompliserte, må ikke hindre oss i å se narkomanes nød, smerte og ressurser. Narkomanes lidelse må møtes med vår sykepleiefaglige kompetanse og vår evne og vilje til medmenneskelighet. Filosofen Levinas framhever vårt ansvar i møte med den andres nød, sårbarhet og smerte. Vårt moralske ansvar til å handle overfor narkomane vokser fram av deres sårbarhet og behov for å bli møtt med respekt (17). Ingen steder utfordrer barmhjertigheten oss tydeligere enn innenfor rusomsorgen. Media har gitt de narkomane en stemme og et ansikt. Våger vi som helsepersonell å møte deres behov for behandling, omsorg og grenser samtidig som vi ikke fratar dem deres ansvar for egne handlinger og valg? I møtene mellom narkomane og helsehelsearbeidere står verdier som verdighet, omsorg og helse på spill. Disse grunnleggende verdiene ser jeg som forutsetninger for at narkomane kan integreres i vårt samfunn.


Verdighet eller skam, omsorg eller avsky?
Verdighet er et sentralt fenomen i møte mellom narkomane og helsearbeidere. Møtet med rusavhengige utfordrer sykepleiere til å reflektere over grunnleggende etiske spørsmål som: Hva er et menneske og hva er et verdig liv? Narkomanes liv og posisjon på utsiden av det etablerte samfunn knyttes ofte opp mot skam. Skamfølelsen næres av ikke-aksept, av det som samfunnet, helsearbeidere og enkeltpersoner ikke kan ta imot og bekrefte. Stoffmisbruk anses som et skambasert syndrom, hvor skamfølelsen ofte er utgangspunkt for misbruk, men også en konsekvens av misbruk (18).

Innen rusomsorgen er det mange paradokser. På den ene siden trenger vi helsearbeidere å se hvilken lidelse de narkomane representerer og motsatt: blir de narkomane ett med lidelsen, skammen og elendigheten, blir de fratatt sin verdighet. Narkomane er mer enn sykdommen og rusavhengigheten (2). Ser vi bare «den narkomane på 214», eller ser vi Lisa eller Ole med sine særskilte ressurser, problemer og behov?

Ut fra våre nye etiske retningslinjer skal sykepleiere ivareta alle pasienters iboende verdighet (19). Forsvarsmekanismene narkomane bruker i møte med helsearbeidere og i samfunnet ellers kan forstås som forsøk på å ivareta egen verdighet. Vår kompetanse og våre holdninger avgjør om vi klarer å ivareta deres verdighet eller om er vi er med på å forsterke den skammen og uverdigheten som de narkomane opplever ellers i samfunnet.

Begrepene omsorg og respekt utfordrer oss i forhold til narkomanes livsførsel. Mange narkomane har brutt de fleste grenser og forestillinger vi har for hva som er et anstendig menneskeliv. Derfor kan vi kjenne oss truet, invadert og avmektig i møte med dem. Det er viktig å få satt ord på hvilke følelser de narkomane får fram i oss. Ubehagelige opplevelser som ikke er bearbeidet, kan sette varige sperrer for å gå inn i en profesjonell relasjon til rusavhengige. Frykten for deres anderledeshet kan vekke reaksjoner som avsky og usikkerhet. Egne erfaringer viser at omsorg og respekt i møte med denne gruppen smitter over på kolleger, men også på narkomanes syn på seg selv. Får vi øye på mennesket bak den krevende fasaden, kan vi oppdage at den narkomane er mer redd for oss, enn vi er i møte med dem. Deres ambivalens mellom redsel for og søken etter nærhet, omsorg og bekreftelse kan gi seg utslag i motsatte strategier som avvisning og aggresjon. Derfor trengs det tid, fasthet og tålmodighet for å opparbeide en behandlings- og omsorgsrelasjon mellom rusavhengige og helsepersonell.


Helse eller overdoser og tidlig død?
Den narkomanes helsetilstand er en sykepleiefaglig utfordring på mange plan, både i rusinstitusjon, på sykehus og i kommunehelsetjenesten. Smittsomme sykdommer som hepatitt og hiv, stiller krav til vår faglige kompetanse innenfor væskebalanse, immunforsvar og kosthold. Vi må vite hvordan sykdommene smitter og ikke minst, hvordan de ikke smitter. Pasientens grunnleggende behov for søvn og hvile må imøtekommes og vedkommendes psykiske tilstand må vurderes og behandles. Mange narkomane sliter med tunge psykiatriske diagnoser i tillegg til stoffavhengighet. Narkomane har ofte infeksjoner i form av abscesser etter utallige sprøytestikk med usterilt utstyr. Her utfordres vi på vår praktiske kunnskap omkring sårstell og infeksjonsbehandling, men også i å få bygd opp gjensidig tillit slik at behandling kan gjennomføres.

Forestillingen at narkomane kun er ute etter å få mest mulig medikamenter, kan hindre oss i å se pasientens smerter, abstinenser og behov for psykisk støtte og medikamentell behandling. Skrekkeksempler viser at leger ikke gir smertelindring til rusavhengige fødende kvinner, eller bedøvelse når de skal utføre biopsier på narkomane (11). Min erfaring er også at mange leger og sykepleiere er restriktive med å gi disse pasientene medikamentell behandling, noe som kan resultere i at pasienter skriver seg ut av sykehus før de er ferdig behandlet. Narkomane er vant til å døyve vonde følelser og kroppslig ubehag med medikamenter og kan derfor være krevende å ha i avdelingen i abstinensfasen. Her gjelder det å finne medikamenter som demper abstinensene og samtidig bekrefte at vi ser at de har det vondt.

Helsepersonell på akuttmottak møter intoxpasienter som tøyer grensen mellom liv og død - gang på gang. Opplevelsen av ikke å ha noe tilbud til dem etter at livet er reddet, kan gi en følelse av håpløshet. Derfor er det flott at regjeringen nå ønsker å styrke helsetilbudene til denne gruppen.
Åpenhet mellom personalet på avdelingen, slik at disse spørsmålene kan drøftes er viktig. Det er krevende å jobbe med rusavhengige. Tett teamarbeid og tilbud om tverrfaglige veiledningsgrupper er nødvendig. Helsepersonell har ikke bare ansvar for å behandle intox, men også for å forebygge overdoser. Undersøkelser viser at opphør i narkotikabruk, enten ved fengsels- eller sykehusopphold, øker risikoen for overdoser fordi toleransen for opiater senkes. Blandingen mellom alkohol, piller og stoff er også årsak til ca. 50 % av overdosene (20). Som et ledd i å hindre overdoser må pasienten informeres om dette ved utskrivelse. Det er behov for en åpen verdidebatt om hvordan målene skal nås og hvilke virkemidler som er forsvarlig å sette inn for å hindre overdoser og tidlig død.


ABC - i å leve et normalt liv
Den kommunale helse- og, sosialtjenesten står sentralt i rehabiliteringen av narkomane både med og uten legemidler. Legemiddelassistert rehabilitering uten tett oppfølging fra et tverrfaglig team gir dårlige resultater (8). Mange som behandles med metadon og har en lang ruskarriere bak seg trenger en ABC i å håndtere de mest grunnleggende ferdigheter i hverdagen (22). Den som har vært heltids sysselsatt som narkoman, kan ikke plutselig sitte i sofaen og ikke ha noe å fylle dagene med. Kommuner møter ofte motbør i integreringen av narkomane i nærmiljøet. Det er som oftest mennesker som bærer livene utenpå seg, hvor fasadene har slått sprekker, som blir ekskludert av det gode samfunn (2). Integrering av eksnarkomane eller metadonbrukere handler om mer enn etablering i et nærmiljø, det handler om etablering innenfor en sosial kontekst, i et åpent og aksepterende fellesskap. For å få dette til må det settes inn betydelige ressurser for at tidligere misbrukere kan resosialiseres. Den siste etappen ut i samfunnet igjen er ofte den vanskeligste for dem. Vår sykepleiefaglige kompetanse, med vekt på menneskets fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov, er viktig i det tverrfaglige arbeidet for å rehabilitere narkomane til et samfunnsintegrert liv.


Politiske føringer og helsevesenets rolle
Omorganiseringen av behandlingsapparatet i en statlig og kommunal del, underlagt to ulike lovverk, vil kreve koordinerende samordningstiltak for å hindre ytterligere oppsplitting av tjenestetilbudet. Russektoren er preget av mange sterke aktører med ulike meninger om hvordan denne omorganiseringen bør være (2). Sosialdepartementets handlingsplan har mange gode intensjoner, som legger et godt grunnlag for å konkretisere planen for helsetjenestene overfor rusmiddelmisbrukere. Uansett trengs det en vilje til tverretatlig og tverrfaglig samarbeid, både innenfor og mellom første- og andrelinjetjenesten i helsevesenet.


Ruspolitiske dilemmaer
For å stå rustet til å møte de utfordringene rusmiddelproblemene utgjør i vårt samfunn, må helhetlige tiltak tilstrebes, slik regjeringen legger vekt på i handlingsplanen (9). I tillegg utreder departementet ulike lavterskeltilbud for å gi de narkomane et mer verdig liv. Forslaget om sprøyterom, som ble vedtatt i Stortinget i juni 2002, har skapt mye debatt. Sykepleiere utfordres til å tenke gjennom konsekvensene av slike skadereduserende tiltak og vår rolle i tiltakene. Å bemanne sprøyterom med helsepersonell reiser en rekke vanskelige juridiske og etiske problemstillinger, blant annet i forhold til helsepersonelloven (21). Til grunn for denne debatten ligger ulike syn på hva som er et verdig liv og hvordan vi politisk og faglig skal møte narkomanes lidelser.

Narkomanes dårlige helsetilstand må tas på alvor. I den sterkest belastede gruppen kan vi ikke regne resultater ut fra antall mennesker som blir helbredet. Her måles resultatene i menneskers opplevelse av å bli møtt med respekt og i de små framskritt mot et bedre liv med økt livskvalitet. Narkomane må få tilbud om kvalifisert behandling på et tidlig tidspunkt. Troen på at det faktisk er mulig å komme ut av heroinmisbruk, også uten vanedannede legemidler, må være basis for behandlingen. Det må derfor ikke satses for ensidig på legemiddelassistert rehabilitering. Forebygging av rusproblemer må prioriteres høyt. Her må ressursene til helsesøstertjenesten på ungdoms- og videregående skole mangedobles. Tobakk og alkoholbruk er som oftest inngangsporten til narkotikabruk, dermed må også forebyggende tiltak overfor legale rusmidler iverksettes, noe handlingsplanen foreslår (9). Å styrke helsetilbudet til de sykeste narkomane er viktig, men ensidig fokusering på medisinering, sykdom og helse vil være ikke å ta de narkomanes sammensatte livsproblemer på alvor.


Den sykepleiefaglige utfordring
Forbundsleder Bente G. H. Slaatten etterlyser midler til kompetanseutviklende tiltak for helsepersonell (3). Helseprofesjonene trenger konkrete kunnskaper omkring rusmisbrukeres ofte sammensatte sykdomsbilde og deres vidtfavnende omsorgsbehov. Dette må bli et satsingsområde innenfor helsefagutdanningene men også overfor helsepersonell på sykehus og i kommunehelsetjenesten. Regjeringen foreslår 10 mill. til å gjennomføre første del av rusreformen og 4 mill. til kompetanseutvikling i helsetjenesten i statsbudsjettet for 2003 (23). Om dette dekker det store behovet for kunnskap som trengs på feltet, gjenstår å se. Manglende kompetanse i helsetjenesten og uklare ansvarsforhold kan trenere rusreformen politikere nå har satt på dagsordenen. Sykepleiere må jobbe i et tverrfaglig team, sammen med sosialarbeidere, leger og psykologer for å gi mennesker med rusproblemer et helhetlig tilbud. Samarbeidstiltak mellom psykiatrifeltet og rusomsorgen blir også et viktig satsingsområde framover da mange narkomane, i tillegg til rusproblemet, også lider av psykisk sykdom (9).

På spørsmålet stilt innledningsvis, om narkomanes helse er en sykepleiefaglig utfordring, vil jeg svare et uforbeholdent ja. Artikkelen har vist hvor sammensatt de narkomanes problemer er. Vi må bli eksperter i å møte og behandle mennesker hvor rusmisbruk har ført til nedsatt allmenntilstand, psykiske sykdommer, alvorlige infeksjoner eller overdoser, både i sykehus og i kommunehelsetjenesten. Vi må engasjere oss i de endringene som skjer innen rusfeltet og kjempe for at også denne gruppen skal få et helhetlig og verdig tilbud både innenfor helsevesenet og i samfunnet ellers.

Sykepleiere og leger som våger å ta de rusavhengiges fysiske og psykiske helsetilstand og deres behov for hjelp på alvor, må tåle både skuffelser og brutte løfter. En hjelpetrengende narkoman kan virke krevende, utagerende og lite motivert, men også sårbar og imøtekommende. Dette er høyst menneskelige reaksjoner og uttrykk, som ofte forsterkes under påvirkning av rus. Våger vi likevel å tilby profesjonell behandling, og dermed bekrefte ham eller hennes menneskeverd, kan vi få oppleve gylne øyeblikk. Øyeblikk hvor vi ser mennesker reise seg og gjenerobre sin stolthet, på tross av mange tidligere nederlag. Narkomane trenger engasjerte og dyktige sykepleiere, med evne til å tåle både nærhet og avvisning, og med mot til å satse igjen og igjen. Dette er en sykepleiefaglig utfordring til oss.


Litteratur
1. Sosial- og helsedepartementet: Rusmiddelpolitikken skal fornyes. Pressemelding nr. 30. Dato: 03.10.02.
2. Klingsheim R. Tvetydigheter og skillelinjer. En studie av metadondebatten i Norge fra 1980-2000. Bergen: Hovedfagsoppgave ved Institutt for administrasjons- og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, 2002.
3. Slaatten BG. Nødvendig rusreform, men forebygging er viktigst. Tidsskr Sykepl 2002; 2: 42.
4. Statens institutt for rusmiddelforskning - SIRUS 2002. Narkotikasituasjonen i Norge 2001. Årsrapport til det europeiske overvåkningssenter for narkotika og narkotikamisbruk- EMCDDA. Oslo, 2002.
5. Rossow I. Oversykelighet, overdødelighet og overdoser. Rus & Avhengighet 1998; 2: 24-27.
6. Jensen TØ. Med vondt skal vondt fordrives? Norsk metadondebatt som eksempel på legemidlenes sosiale spenninger. Sosial kritikk, København 2000.
7. Furuholmen D, Schanche Andresen A. Fellesskapet som metode. Miljøterapi og evaluering i behandling av stoffmisbrukere. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag as, 1998.
8. Skretting A. Evaluering av metadonprosjektet i Oslo, del 1. Sifarapport nr. 4/97. Oslo: Statens institutt for alkohol og narkotikaforskning, 1997.
9. Sosialdepartementet: Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005.
10. Sosialdepartementet: Rusbehandling til helseforetakene. Pressemelding nr. O1, 14/1-2002.
11. Frantzen E. Syk - eller syndig? Dagens Medisin 11.10.2001.
12. Enghaug P. Rusmisbrukere kan få pasientrettigheter. I Intervju med sosialminister Ingjerd Schou. Aftenposten, Nettutgaven, 11.1.2002.
www.Aftenposten.no/forbruker/helse/article.jhtml?articleID=256916
13. Østby L. Et annerledes liv. En brukerevaluering av prosjektet metadonbehandling av HIV-positive stoffmisbrukere med langtkommen immunsvikt. Akuttinstitusjonen for stoffmisbrukere over 18 år. Oslo Fylkeskommunale rusmiddelsekretariat, 1994.
14. Strugstad E, Sager G. Mekanismer bak rusavhengighet. Tidsskr Nor Lægeforen 1998; 118: 166-9.
15. Waal H. Metadon - til hvilket formål, med hvilke etiske implikasjoner? Nordisk Alkoholtidsskrift 1996; 13: 5-6.
16. Kringlen E. Medisin og samfunn. Oslo: Universitetsforlaget, 1986.
17. Henriksen J, Vetlesen AJ. Nærhet og distanse. Grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker. Oslo: Gyldendal Akademisk forlag, 2000.
18. Skårderud F. Tapte ansikter. Introduksjon til en skampsykologi I Beskrivelser. I: Wyller T. Skam: Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS, 2001.
19. Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Oslo: NSF, 2002.
20. Eskild A. Økningen i narkotikadødsfallene - vet vi hvorfor? Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 247-8.
21. Dommerud T. Tja til sprøyterom. I et intervju med Lars E. Hansen i Helsetilsynet. Dagens Medisin 5.2.2002.
22. Jansen U. ABC i å leve et normalt liv. Dagsavisen 28.5.2001.
23. Sosialdepartementet: Rusmiddelproblemene skal reduseres. Pressemelding nr. 33. Dato: 3.10.02.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel