Mye lidelse og død kan forhindres
Når jeg møter sykepleierkolleger som spør meg hva jeg jobber
med, og jeg svarer selvmordsforebygging, er reaksjonene mange:
"Hvordan orker du det?" "Noe så trist, det må være deprimerende?"
"Det hadde jeg aldri orket", og iblant: "Så spennende, men det
hadde ikke vært noe for meg".
Jeg forstår reaksjonene, jeg har vært der selv.
Da jeg havnet i denne jobben var det ikke av fri vilje, men til
store protester, og etter beordring.Dette var i 1998. I dag er
situasjonen en annen. I dag opplever jeg selvmordsforebygging som
spennende og givende. Jeg hevder at selvmordsforebygging er et
samfunnsansvar, og definitivt et sykepleieransvar. Ikke bare for
den psykiatriske sykepleier, men for alle sykepleiere. Hva har
skjedd med meg i mellomtiden?
Vi går tilbake til 1998 og ser litt på mine sterke reaksjoner
og motforestillinger mot å gå inn i denne jobben.
Noen reaksjoner kan komme av at jeg ikke liker å bli presset,
men det var ikke hovedgrunnen. Hovedgrunnen var redsel. Jeg var
simpelthen livredd for å påta meg en oppgave som var så alvorlig.
Jeg husker jeg tenkte: «Tenk om jeg sier noe som gjør at han går og
tar livet sitt?» «Tenk om jeg setter henne på ideen om selvmord?»
«Hva skal jeg egentlig si til ham som forteller at han har tenkt å
ta livet sitt?» «Selvmordsforebygging er noe spesialistene får ta
seg av.» I dag ser jeg at min redsel var begrunnet i manglende
kunnskaper, og tro på mytene rundt selvmord. Den måten jeg havnet i
det selvmordsforebyggende arbeidet på, tvang meg til å søke
kunnskap. I løpet av noen måneder var min situasjon endret. Min
redsel bunnet i myter, som ikke har rot i faktakunnskap. Det ble
viktig for meg å søke kunnskap hos seriøse kilder, for eksempel
Seksjon for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i
Oslo. Etter hvert som jeg møtte klienter oppdaget jeg at mennesker
i selvmordsprosses kan finnes overalt. Vi møter dem hver dag. Det
kan være en kollega - sykepleiere ligger høyt på
selvmordstatistikken -, en pasient som er operert for brokk, eller
en somatisk poliklinisk pasient.
Alle sykepleiere kan møte den selvmordsnære i sitt arbeid.
Sykepleiere er sentrale i selvmordsforebygging. Som
helsepersonell ligger det en forventning om at vi skal kunne møte
et menneske i en selvmordsprosses. De fleste sykepleiere har en
jobb som medfører møter med mennesker i en livssituasjon der livet
i øyeblikket er vanskelig. Dette kan medføre at selvmordstanker
dukker opp. Da gir det trygghet å ha kunnskap om hvordan vi skal se
at noen har det vanskelig, og hvordan vi skal møte ham eller henne.
Etter et selvmord er det ikke uvanlig at vi hører: «Hva
skjedde? Det så jo ut som han hadde det så bra, jeg merket aldri
noe på ham. Hvorfor ga han ikke noen signal om at han hadde det så
vanskelig? Jeg ville så gjerne hjulpet ham.» De fleste
selvmordsnære gir signal, men som mottager må vi lære å tolke
signalene, og vite hva vi skal gjøre med dem. Dette begynte jeg å
skaffe meg kunnskap om i 1998. Etter hvert forstod jeg at
selvmordsforebygging ikke er noe kun spesialistene skal jobbe med.
Hvis alle som er i en selvmordsprosess skulle hjelpes av en
spesialist, ville det knekke ethvert helse- og sosialbudsjett.
Samtidig befinner spesialisten seg ofte på sitt kontor, og ikke ute
i samfunnet der den som sliter med selvmordsproblemer er.
Spesialisten trenger derfor hjelp fra samfunnet for å komme den
selvmordsnære i møte. De erfaringer jeg har tatt med meg fra min
debut i selvmordsforebyggende arbeid er viktig ballast når jeg
møter samarbeidspartnere. SMIKS erfaring er, at om vi klarer å
formidle kunnskap og avlive myter, er det mange ute i samfunnet, og
på forskjellige arenaer, som er villig til å hjelpe mennesker som
sliter med selvmordsproblemer. Det sparer unødig lidelse, og
kanskje tap av liv.
Presentasjon av SMIK
I 1994 ble det opprettet en selvmordsforebyggende gruppe i Moss
kommune, som skulle arbeide etter prinsippene fra Bærumsmodellen.
Det vil si et samarbeid mellom det lokale sykehuset og den enkelte
kommune som sogner til sykehuset. En som har vært i kontakt med
sykehuset etter selvmordsforsøk, får tilbud om oppfølging av
helsesøster i kommunen så snart han er utskrevet. Også suicidale
pasienter som oppsøker legevakten får et tilbud fra kommunens team,
og den selvmordsnære kan også selv ta kontakt med teamet. Pasienten
ble fulgt opp i ett år. Selvmordsfaren er høy første året etter et
selvmordsforsøk, og undersøkelser har vist at et slikt samarbeid
nytter.
I 1998 ble det bestemt at arbeidsområdet til den
selvmordsforebyggende gruppen i Moss skulle endres til et
lavterskeltilbud, og omtrent samtidig fikk gruppen navnet SMIK.
Endringen i arbeidsinnhold innebar mer aktivt arbeid for å nå
mennesker i selvmordskrise. Gruppen fikk vidt mandat til å
utarbeide en egnet modell for Moss kommune, og retningslinjene var
gitt i tre punkter; klienter, undervisning og veiledning. Jeg vil i
hovedsak se på undervisning og veiledning, og bare gi en kort
orientering om klienter, selv om det er klienten som er viktig.
Metoden leder fram til oppdagelse av selvmordsfare og intervensjon
Målgruppen var hele befolkningen
Lavterskeltilbud betydde at i vår åpningstid, mellom klokken
åtte og halv fire, kunne de som hadde behov for hjelp med
selvmordsproblemer, oppsøke oss. Det kunne for eksempel være
klienten selv, foreldre, lærer, en sønn eller datter. De første
årene var målgruppen hele befolkningen. Vi gjorde tilbudet kjent
gjennom brosjyrer, media og holdt undervisning og veiledning for
aktuelle samarbeidspartnere. Vi laget halvårige
undervisningsplaner, med undervisning i korte bolker på rundt to
skoletimer, og avsluttet året med et tema som gikk over en dag.
Målgruppen var alle som gjennom sitt lønnede eller frivillige
arbeid møter mennesker i en selvmordsprosses, som leger, prester,
sykepleiere, alternative terapeuter, barnevern, politi, politikere
og representanter fra frivillige organisasjoner. Hvert kurs ble
evaluert for å forbedre tilbudet, og det var mulig å sette opp
ønsker for kommende undervisning.
Opplysningene var utgangspunktet for oppsett av undervisningen
neste halvår. I tillegg har kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare»
vært sentralt i vårt undervisningstilbud. (Les mer om dette i art.
på side )
Hoveddelen av våre ressurser ble i denne perioden brukt på
klienter.
Omorganisering
I 2002 ble Moss kommune omorganisert. Det medførte endringer
for SMIKK, som ble plassert under «Virksomhet Helse og oppvekst»
som har målgruppen barn og unge opp til 20 år. SMIKs målgruppe ble
samtidig endret. Hovedmålet var barn og unge, men voksne
selvmordsnære mennesker som tok kontakt skulle også vurderes, og
gis et tilbud inntil annen hjelp var etablert. Virksomhetens
forebyggende profil førte til at SMIK måtte gjennomgå, og endre
vektleggingen av hvor ressursene skulle brukes, samtidig som vi
beholdt det som hadde fungert bra. Med den nye målgruppen ville vi
etablere et tettere samarbeid med skolene i Moss. Vi valgte å
begynne med ungdomsskolene og de videregående skolene. Vi
prioriterte disse aldersgruppene fordi her er selvmordsfrekvensen
høyest, spesielt blant unge menn. SMIKs erfaring er at det er
vanskelig å få unge menn i tale om selvmordstanker, psykiske
problemer og mobbing. To tredeler av SMIKs klienter er jenter. Når
vi får gutter i tale, er det som regel andre som har anbefalt dem å
komme, ofte lærer eller kjæreste.
Vi ville nå begge kjønn, og det var nødvendig med aktiv innsats
i skolen for å utvide lærernes kunnskap. Tidligere erfaringer tilsa
at mange lærere hadde samme stigmatiserte holdning til
selvmordsproblemer som jeg selv hadde, da jeg begynte dette
arbeidet. Egne erfaringer medførte at jeg og en medstudent fra
videreutdanningen i selvmordsforebyggende arbeid valgte å lage en
undervisningspakke, primært for lærere. Opplegget brukte jeg til å
gi lærere mer systematisk opplæring i selvmordsforebygging,
samtidig som kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare» blir gitt til
sentrale personer utpekt av skolens administrasjon.
Kursene blir gjennomført årlig, i tillegg til veiledning.
Hensikten er å gi lærene et redskap til å «se» og våge å
intervenere overfor den selvmordsnære elev, samtidig som SMIK
ønsker selvmordsforebygging inn som en naturlig del av skolens
forebyggende arbeid.
Kurs for lærere
Før jeg starter et undervisningstilbud, møter jeg skolens
administrasjon, alltid med rektor til stede. Jeg erfarte tidlig at
opplegget må være forankret hos skolens ledelse ved rektor, for å
unngå fallgruver som medfører at tilbudet ikke blir så godt som jeg
ønsker. Er det et møte med en ny skole, foreslår jeg årlig
undervisning. Et tema som ikke blir repetert går raskt i
glemmeboken, og skal lærernes kunnskap om selvmordsforebygging
vedlikeholdes og videreutvikles, er det nødvendig med oppdatering.
Samtidig ser vi på skolens interne støttesystem for lærere som
møter selvmordsnære elever. Skal en lærer våge å intervenere, er
det nødvendig å vite at det finnes noen han kan støtte seg på, så
nær som mulig. Jeg foreslår derfor at noen av lærerne i skolens
administrasjon sammen med helsesøster gjennomgår kurset:
«Førstehjelp ved selvmordsfare". Lærer har på den måten
støttespillere i egen virksomhet som kan hjelpe ham å vurdere
selvmordsfaren hos hans elev. Jeg anbefaler at også dette kurset
repeteres årlig.
Vi ser på antall lærere. Er de mange, bør de deles i flere
grupper. Vanligvis tar jeg opptil 26 lærere på et kurs, blir det
flere er den praktiske delen vanskelig å gjennomføre, og den
enkelte deltager får for lite oppmerksomhet. Selve kurset
gjennomfører jeg sammen med medstudenten som var med å utvikle
opplegget. Hans bakgrunn er fra politiet. Med vår ulike bakgrunn,
har vi gitt hverandre tilbakemeldinger og gjort justeringer
underveis i minikurset. Vi opplever at tverrfaglighet gir
undervisningsopplegget større tyngde.
Tidspunkt for kurset er som regel bestemt lenge i forveien, for
at skolen skal få det inn i et stramt program. Vanligvis tar vi
høyde for maksimum kurstid, for deretter å redusere hvis det ikke
er behov for all tiden. Kurset holdes alltid på skolen, og skolen
har ansvar for innbydelse, lokaler og hjelpemidler. Fordi mange
lærere har mye kunnskap, og andre lite, er det viktig at jeg kan
tilpasse innholdet i undervisningen til den enkelte skole.
Undervisningspakken inneholder et spørreskjema, som i forkant
sendes den enkelte deltager, der jeg spør etter kunnskap og
erfaring med selvmordsforebygging, samt hva deltageren vil vite mer
om. Når spørreskjemaene kommer tilbake setter jeg opp
undervisningen.
Tilbudet strekker seg fra fem til ti timer, avhengig av hvilket
innhold som ønskes. SMIK gir tilbud om undervisning i
utbredelse/omfang, risikogrupper, risikofaktorer,
beskyttelsesfaktorer, faresignal/vurdering av risiko, myter rundt
selvmord, smitteeffekt, selvmordsprosessen, intervenering,
postvensjon og kommunens hjelpeapparat. I tillegg forteller skolens
rektor om skolens interne støtteapparat overfor lærere som har
samtaler med elev i selvmordsfare, og om skolens plan dersom en
elev tar selvmord. Dette er kvalitetssikring, og eventuell revisjon
av skolens selvmordsforebyggende system. Ved oppsetting av
undervisningstilbudet tar jeg utgangspunkt i hvor mange det er som
ønsker et aktuelt tema. Der ønsket om et tema er stort, utvider jeg
tilbudet rundt dette temaet, og berører i mindre grad tema få har
ønsket.
Noen temaer er faste. Det er faresignal/vurdering av risiko,
selvmordsprossesen og intervensjon, samt rektors time. Tiden vi
bruker kan variere ut fra ønskene.
Undervisningen er delvis teoretisk, og delvis gruppearbeid,
rollespill og lignende, avhengig av hvilket innhold som er ønsket.
Jeg er fleksibel i forhold til tidspunkt og lokale, og krever et
minimum av tekniske hjelpemidler. Etter avsluttet undervisning får
deltagerne et evalueringsskjema.
De blir spurt om de har fått ny kunnskap, hva de kunne tenke
seg mer av, hva de kunne tenkt seg annerledes og hva de mener om
undervisningens form, hjelpemidler og lokaler. Hovedmålet er at
lærer sitter igjen med nok kunnskap og trygghet til å stille det
vanskelige spørsmålet til en elev han er bekymret for: «Har du
tenkt å ta ditt eget liv?», samtidig som han har fått kunnskap om
hvordan han på en enkel måte skal finne ut hvor sterkt i faresonen
eleven er. Han skal også vite hvor han kan henvende seg for at
eleven skal få nødvendig hjelp, dersom det er behov.
Etter evalueringen lager jeg en rapport, som jeg sender til
skolen og avtaler et møte, der rektor er til stede for å legge fram
rapporten. Vi ser på hvilke forbedringer som kan gjøres til neste
kurs, og planlegger det selvmordsforebyggende arbeidet fram til
undervisningen neste år. Som en del av planen inngår selvsagt
hvilke tanker skolen har om bruk av SMIK.
Veiledningen vi tilbyr, tilpasses den enkelte skole, og det
medfører et relativt vidt spenn. Fra anonym veiledning på
enkeltelever som lærere snakker med, til veiledning av grupper av
lærere på aktuelle situasjoner. Veiledning kan også utføres sammen
med barnevern og politi på anonyme enkeltsaker med elementer som
skaper behov for veiledning fra flere involverte instanser.
Aktivitet fra skolene
Denne modellen for samarbeid med skolene har bare eksistert i
ett år. Likevel merker SMIK at systematisk undervisning medfører
større aktivitet fra skolene. Alle skolene i målgruppen har ennå
ikke fått tilbud om undervisning, men ryktet har gått, og flere
skoler har meldt sin interesse. De skolene som har deltatt tar
oftere kontakt med SMIK for veiledning eller ønske om at en elev
får et tilbud hos oss. Også skoler som ikke har deltatt tar
hyppigere kontakt, spesielt angående veiledning og fordi de ønsker
et kurstilbud. Selv om minikursene ikke har vært i bruk lenge, ser
vi at selvmordsforebygging blir tatt på alvor i flere skoler i
Moss. Fra høsten vil SMIK samarbeide med helsesøster ved den
enkelte skole, der hun vil gi elevene undervisning i
mestringsstrategier i forhold til egen psykisk helse, samtidig som
lærerne får undervisning i selvmordsforebygging. Innholdet i denne
undervisningen er nå under utarbeiding av helsesøstrene her i Moss.
Andre virksomheter
Måten SMIK har valgt å arbeide selvmordsforebyggende på overfor
skoler, tror jeg er like anvendelig overfor andre virksomheter
eller etater. SMIK har som mål å utvide tilbudet til andre
fagpersoner og grupper, som gjennom sitt virke har nær kontakt med
ungdom. Aktuelle grupper er ledere for ungdomsklubber eller
idrettslag, ansatte i barnevern og politi. SMIKs metode er å gjøre
selvmordsforebygging til et samfunnsansvar, gjennom systematisk
arbeid med dette livsviktige fagområdet. Mennesket i selvmordskrise
befinner seg i kommunen. Det er her de har sitt liv og sin verden,
før et selvmordsforsøk bringer dem i kontakt med sykehuset. SMIK
mener derfor det er viktig og riktig å arbeide for å nå den
selvmordsnære der han eller hun befinner seg i sin hverdag, før de
har behov for sykehusets tjenester. Gjennom spredning av kunnskap,
er SMIK overbevist om at mye lidelse og død kan forhindres.
Utfordring til utdanningsinstitusjonene
I de fleste kommuner gis det ikke tilbud i systematisk
kunnskapsformidling om selvmordsforebygging. Det koster penger å
utdanne personell som kan ivareta disse oppgavene, og gi nødvendig
veiledning og kursing. SMIKs modell har vist seg å være lite
kostnadskrevende. I hovedsak er det behov for å avsette tid.
SMIK er en av flere mulige veier for å arbeide med
selvmordsforebygging i kommunen. Systematisk arbeid er imidlertid
nødvendig for å få temaet inn som en del av kommunens forebyggende
arbeid. Sykepleiere har en naturlig plass i dette arbeidet, som
koordinerende instans eller som en fagperson på sin arbeidsplass.
Jeg innledet med å si at mange kolleger uttrykker engstelse for
å gå inn i selvmordsforebyggende arbeid. Samtidig er jeg overbevist
om at hvis alle sykepleiere hadde fått kunnskaper om førstehjelp
ved selvmordsfare, ville det redde mange menneskeliv. Norske
sykepleiere er kjent for sin høye faglige og etiske standard. Mitt
framtidshåp er at selvmordsforebygging inkluderes i denne
standarden. Skal det bli mulig, ligger det en utfordring til
utdanningsinstitusjonene og arbeidsgiverne om å avsette tid til at
sykepleierne får tilegne seg nødvendig kunnskap.
Har samfunnet råd til å la være å avsette denne tiden, når vi
vet at det hvert år dør dobbelt så mange mennesker i selvmord som i
trafikken?
Aktuell litteratur:
Mehlum, Lars,
Tilbake til livet, Oslo: Høgskoleforlaget A/S, 1999
Retterstøl, Nils, Ekeberg, Øivind, Mehlum, Lars.
Selvmord - et personlig og samfunnsmessig problem, 2002
Shamoo, Tonja K., Patros, Phillip G.
Depresjon og selvmordstanker hos barn og unge. Oslo: TANO
Aschehoug AS, 1999
Yngve Hammerlin, Egil Larsen,
Menneskesyn i teorier om mennesket. Oslo: Ad Notam Gyldendal
AS, 1999
Yngve Hammerlin, Georg Scheldrup.
Når livet blir en byrde, Selvmordsforståelse og problemer ved
forebygging. Oslo: Ad Notam Gyldendal,
1994
0 Kommentarer