fbpx Informasjonsbehov ved utskriving fra kirurgisk avdeling Hopp til hovedinnhold

Kvalitetssikring, Veiledning: Informasjonsbehov ved utskriving fra kirurgisk avdeling

SAMMENDRAG: Artikkelen beskriver et prosjekt hvor hensikten har vært å undersøke hva pasienten trenger informasjon om, hvordan en kan tilrettelegge rutiner som sikrer pasientens behov og rettigheter, og å avklare hvilke områder av informasjonen sykepleietjenesten kan ivareta. Mange pasienter ikke er fornøyd med den informasjonen de får. De savner informasjon om både fysiske, psykiske og praktiske forhold i forbindelse med det operative inngrepet og konsekvenser av dette. Studiens funn viser at et fåtall av de pasientene som blir utskrevet fra kirurgisk avdeling, mottar tilbud om en individuell utskrivingssamtale med sykepleier og/eller lege. De som derimot fikk utskrivingssamtale med sykepleier, lege eller begge, er fornøyde, eller svært fornøyde, både med informasjonen og med plan for oppfølging. Funnene viser at legen, fortrinnsvis operatøren, bør informere om operasjonen og forhold rundt denne. Da pasientene i liten grad gir uttrykk for hvem de ønsker å få informasjon fra, er det viktig å samarbeide med legene for å avklare ansvarsområder og utarbeide nye prosedyrer. Både denne og andre undersøkelser dokumenterer hva pasientene har behov for å få informasjon om ved utskrivning. De fleste respondentene, uansett alder og kjønn etterspør skriftlig, individuell informasjon i tillegg til muntlig informasjon og veiledning. Mange ønsker også epikrise. Erfaringsmessig vet vi at skriftlig informasjon som er bygget på muntlig informasjon, øker graden av forståelse.

I september 2000 startet kirurgisk avdeling; gastrokirurgisk sengepost og urologi/kar- thorax/generell kirurgisk sengepost ved Bærum sykehus et fagutviklingsprosjekt i samarbeid med Menighetssøsterhjemmets Høgskole, Sykepleierutdanningen. Ønsket var å samarbeide for gjensidig utveksling av erfaring, kompetanse og utvikling av kvaliteten på utdanning og praksis. Deltagerne i prosjektet var 11 sykepleiere med minimum to års erfaring. De to avdelingssykepleierne var prosjektledere. De deltok aktivt i prosjektet, og tilrettela for at deltagerene ble tatt ut av turnus.

Målet med prosjektet var å forbedre kvaliteten på et valgt område av den pasientomsorgen som ytes ved sykehuset, og å styrke og anvende den faglige kompetansen hos de erfarne sykepleierne i postene.

Sykepleiere i postene opplevde at det generelt er dårlige rutiner for informasjon til pasientene ved utskriving. Tilbudet var ofte sporadisk og ble tilbudt bare enkelte pasienter og pasientgrupper. Det faglige innholdet i en eventuell utskrivningssamtale var uklart, og det manglet retningslinjer for hva en slik samtale skulle inneholde. Det var viktig å få avklart hvem som hadde ansvaret for å informere pasienten, hva informasjonen skulle inneholde og hvordan pasientansvarlig lege og sykepleier skulle sikre at pasienten fikk nødvendig informasjon. Pasientens behov for informasjon ved utskrivning er nært knyttet til det kirurgiske inngrepet. Det var derfor viktig å samkjøre informasjon fra sykepleier med informasjon fra lege, og å avklare hvilke ansvarsområder de ulike yrkesgrupper burde dekke.

En norsk hovedfagsstudie ved Institutt for sykepleievitenskap (ISV) ved Universitetet i Oslo gjennomført av Karlsen, viser at sykepleiere og pasienter har ulikt syn på kvaliteten av pasientundervisningen i sykehuset (1).

Fagutviklingsprosjektet hadde til hensikt å forbedre rutinene for informasjon ved utreise og å sikre at alle pasienter fikk et godt tilbud. Vi ønsket at pasientene skulle være best mulig rustet til å mestre egen situasjon og være i stand til å ta ansvar for egen helse ved hjemreise. Vi tror at styrking av det faglige tilbudet fra sykepleiergruppen gjennom forbedring av rutiner ved informasjon, vil øke sykepleiernes og pasientenes opplevelse av et helhetlig og individuelt behandlingstilbud.

Tema og problemstilling
I dag har pasienten lovfestet rett til informasjon. Pasientrettighetsloven sier: Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger (2, § 3-2). Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Helsepersonellet skal så langt som mulig undersøke om pasienten har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Opplæring av pasienter og pårørende er i dag et av fire ansvarsområder for sykehusene beskrevet i Lov om spesialisthelsetjenesten (3, § 3-8). Sykepleiefaget har en sentral plass i det faglige tilbudet i sykehuset. Informasjon og undervisning til pasienter er derfor også et sykepleieansvar.
Det er få norske og skandinaviske studier om hvordan pasientene opplever at sykepleiere ivaretar den undervisende og veiledende funksjon (4, side 61- 80, 5). Sykepleiere i avdelingen opplever at rutiner og praksis på dette området varierer, og at både pasienter og helsepersonell opplever dette som utilfredsstillende. Våre erfaringer fra praksis viser oss at måten informasjonen og undervisningen blir gitt på, avhenger av blant annet; den enkelte sykepleiers kompetanse og erfaring, tiden en har til rådighet, stedet hvor informasjonen blir gitt og pasientens mottakelighet på det gitte tidspunkt.

Prosjektgruppen besluttet derfor å kartlegge pasienters behov for informasjon ved utreise gjennom en spørreundersøkelse blant utskrevne pasienter. Vi ønsket videre å avklare sykepleiernes ansvar for informasjon til pasientene i samarbeid med legene.
Utskrivningssamtalen syntes å være en klar utfordring, både i forhold til å definere hva pasienten trenger informasjon om, og hvordan en bør tilrettelegge rutiner som sikrer pasientens behov og rettigheter. Det ble videre behov for å avklare hvilke områder av pasientens informasjonsbehov sykepleietjenesten kan ivareta.

Metode
Vi ønsket å gjennomføre en spørreundersøkelse blant pasienter. Vi valgte en kvantitativ forskningsmetode, fordi dette kunne gi oss bredde og variasjon i data, samtidig som vi ville få mange informanter innenfor den tidsrammen vi hadde. Inklusjonskriterier for deltagere i undersøkelsen, var pasienter som:
o har gjennomgått et kirurgisk inngrep og er utskrevet innenfor en avgrenset periode
o kan gjøre rede for seg selv og sykdommen
o er over 18 år
o utskrives til hjem eller rehabilitering

Pasienter med «åpen-retur-ordning» er utelatt.

Utvalget er skjønnsmessig, ikke- systematisk og valgt ut fra hensiktsmessige vurderinger. Vi ønsket å få så representative og så mange respondenter som mulig. Alle pasientene som oppfylte inklusjonskriteriene i den bestemte perioden ble inkludert i studien. Vi antok at vi ville kunne få om lag 100 informanter, og at dette ville være tilstrekkelig for å kunne danne seg et bilde av pasientens behov for informasjon.

Utarbeidelse av spørreskjemaet ble ressurskrevende og omfattende, men også lærerikt. Vi pre-testet spørreskjemaet på tre informanter som fylte studiens inklusjonskriterier. Vi gjorde få endringer som følge av disse tilbakemeldingene.
Aktuelle pasienter ble informert muntlig og skriftlig om studien av sykepleierne i avdelingen. Deltagelse i undersøkelsen var frivillig og anonym. Vi ga de aktuelle informantene et informasjonsskriv om undersøkelsen. De fikk tilsendt et spørreskjema med frankert svarkonvolutt cirka to uker etter hjemreise. Pasienten skulle ha erfaring med å være hjemme og ha erfaring med hva slags informasjon han/hun hadde behov for. For at pasienten skulle føle seg fri til å formidle både positive og mer negative erfaringer, ønsket vi at pasienten skulle være utskrevet fra sykehuset. Det ble sendt ut 93 spørreskjema, av disse fikk vi 63 spørreskjema i retur. Dette gir en svarprosent på 68 prosent, noe vi er fornøyde med, spesielt tatt i betraktning at vi ikke purret på deltagerne. Ett skjema ble kjent ugyldig på grunn av mange ubesvarte spørsmål. Ved analyse og fremstilling av funnene, er dette skjemaet utelatt. Utvalget er derfor 62 pasienter. De returnerte spørreskjemaene ble nummerert. Registrering av data ble fordelt mellom prosjektdeltagerne. Lukkede svar ble tallkodet og registrert på en datamatrise i Excel. De åpne svarene er i første omgang skrevet av ordrett, slik informantene hadde skrevet dem. Alle registrerte data er kontrollert av andre enn dem som gjorde registreringen. Det var få registreringsfeil, og data ble vurdert som pålitelige.

Validitet eller gyldighet, er et uttrykk for at man måler det man ønsker å måle. Målemetoden må ikke være beheftet med systematiske feil (6). Studien hadde til hensikt å få mer kunnskap om hva pasienter trenger informasjon om, hvordan pasienter opplever at informasjon ved utskriving fungerer i dag og hva vi kan gjøre for å forbedre oss på dette området. Det er viktig at utvalget av informanter kan gi oss mest mulig relevante svar på problemstillingen for at resultatet av undersøkelsen skal bli best mulig.

Studiens funn viser stort sett samsvar mellom våre antagelser, den teorien vi har lest, lignende undersøkelser og de svarene respondentene i undersøkelsen gir. Enkelte spørsmål kunne nok vært noe tydeligere formulert, da vi ser at noen få spørsmål har lav svarfrekvens.

Studiens funn
Vi fikk inn 62 godkjente spørreskjema. Gjennomsnittsalderen på respondentene var 64 år. Modalalderen var 75 år, en tredel av respondentene er 75 år eller eldre, og kun 12 personer er under 50 år. Dette samsvarer med at postene har mange pasienter med aldersbetingede diagnoser, som for eksempel prostataplager, aterosklerose og colorectal cancer. Samtidig vet vi at begge postene har noen diagnosetyper som rammer flest unge mennesker. Eksempler på dette er appendicitt, mastitt og pneumothorax. 38 av dem som svarte var menn og 24 var kvinner.

To tredeler av respondentene hadde vært innlagt i en til sju dager. Resten hadde vært innlagt i åtte dager eller mer. Dette samsvarer godt med diagnosene på postene og liggedøgn i forhold til disse.

o 85 prosent av respondentene svarte at de hadde vært innlagt i sykehus før. Dette er forventet med hensyn til aldersfordelingen i undersøkelsen. 40 prosent av dem som hadde vært innlagt tidligere, hadde vært innlagt for samme lidelse. I underkant av to tredeler av innleggelsene var planlagte.
o 32 prosent fikk vite om utreisen samme dag, 48 prosent fikk vite det dagen før, og 20 prosent fikk vite det flere dager i forkant. Hele 95 prosent syntes de fikk god nok tid til å forberede utreisen.
o 17 prosent fikk tilbud om en individuell utskrivingssamtale med sykepleier. De svarte at pårørende ikke var til stede under utskrivingssamtalen, og at de heller ikke hadde ønsket dette. Sju av ti mente at både sykepleier og pasient styrte innholdet i utskrivingssamtalen. To av ti syntes det var vanskelig å forstå informasjonen som sykepleieren ga. Den ene oppga egen tilstand som årsak, den andre krysset av for «annet». Respondentene svarer at de ikke fikk informasjon om hva slags plager de kunne forvente etter operasjonen. 29 av de respondentene som ikke fikk en individuell utskrivingssamtale, fikk heller ikke informasjon av sykepleier på annet tidspunkt under oppholdet. 22 av dem som ikke mottok utskrivingssamtale med sykepleier, svarte at de hadde ønsket dette.
o 33 prosent (n = 53) syntes den generelle informasjonen fra sykepleier var svært nyttig, 27 prosent syntes informasjonen var nyttig. 40 prosent mente at informasjonen var svært lite nyttig.
o Respondentene ble bedt om å si noe om hva de forventer å bli informert om av sykepleier ved utskriving fra sykehuset. 58 prosent (36, n = 62) svarte på spørsmålet, og de fleste oppga flere momenter. Av disse ønsket en av fire informasjon om forventet forløp, og 12 prosent ønsket informasjon om mulige problemer eller komplikasjoner. 16 prosent ville gjerne ha om informasjon om såret og stingene. En av fem ville ha informasjon om hva man kunne gjøre selv for å fremskynde tilhelingen, og 24 prosent ville vite om praktiske forhold.
o Kun 14 pasienter fikk utskrivningssamtale med lege. Ingen av disse hadde, eller ønsket å ha, pårørende til stede under samtalen. 10 svarte at både legen og pasienten styrte innholdet i utskrivningssamtalen. Fire mente at legen alene styrte innholdet. 24 fikk informasjon fra legen om hvordan de skulle forholde seg etter utskrivning, på andre tidspunkt under oppholdet. 11 fikk tilstrekkelig informasjon om nye medisiner ved siste innleggelse.
29 pasienter ønsket at de ved utskrivning hadde fått en epikrise eller et skriftlig sammendrag om den behandlingen de hadde mottatt. De som fikk utskrivingssamtale ønsket sjelden epikrise. Yngre pasienter med planlagt innleggelse, svarte oftest at de hadde ønsket epikrise.
o 48 respondenter besvarte i hvilken grad de var fornøyd med plan for oppfølging etter utskriving. 36 prosent var svært fornøyd, 37 prosent var fornøyd og 27 prosent var lite fornøyd. Pasienter som fikk utskrivingssamtale svarer oftere at de var fornøyde med plan for oppfølging etter utskriving. 25 prosent (13, n = 51) av respondentene svarte at den generelle informasjonen fra legen var lite nyttig. 41 prosent mente at den var nyttig, og 33 prosent at den var svært nyttig. De som svarte at de fikk utskrivingssamtale med lege, svarte oftere at de har hatt nytte av den generelle informasjonen av lege. 31 av dem som ikke mottok utskrivingssamtale med lege, svarte at de hadde ønsket dette.
o 57 prosent (33, n = 58) fikk tilbud om å kontakte avdelingen per telefon ved eventuelle spørsmål eller problem etter utskrivning. Om lag halvparten av disse har benyttet seg av dette tilbudet.
o De fleste av respondentene syntes det var enkelt å besvare spørreskjemaet. Noen kommenterte at det er positivt å bli hørt og at spørsmålene er tankevekkende.

Diskusjon
Ifølge Fagermoen varierer læringsbehov og mottakelighet blant annet med alder, en snakker om mental, fysisk og sosial alder (7). En kan med andre ord ha levd lenge, men samtidig ha et ungt og læringsmottagelig sinn. Et stort flertall av studiens informanter har vært innlagt i sykehus før. Nær halvparten av dem som har vært innlagt tidligere, har vært innlagt for samme lidelse. Vi ser likevel ingen tendens i materialet som tilsier at denne gruppen har mindre informasjonsbehov enn de øvrige. Vi har ikke spurt om hvor lenge det var siden siste innleggelse, altså om erfaringene kan overføres til dagens situasjon. Vi mener derfor at det er svært viktig at vi som informasjonsformidlere, undersøker hva pasienten er kjent med og forstår fra tidligere.

Funnene viser at de som blir innlagt som «ventelistepasienter» oftest er mer fornøyd med informasjonen enn de som legges inn som «øyeblikkelig- hjelp- pasienter». Dette er ikke uventet, da denne pasientgruppen har hatt tid til å forberede seg mentalt og praktisk før innleggelse. Pasienter som blir operert som øyeblikkelig hjelp, har ikke hatt anledning til å forberede seg på samme måte. Det kan være situasjonsbetinget hvilken informasjon de får preoperativt, og i hvilken grad de klarer å nyttiggjøre seg denne. Etter inngrepet vil forskjellige faktorer, som blant annet stress, smerter og medikamentpåvirkning, påvirke pasientenes mulighet til å tilegne seg informasjon. Tidspunktet for beskjed om utskriving har liten innvirkning på om respondentene fikk god nok tid til å forberede seg til hjemreise. Vi har rutine på å samtale om forhold rundt hjemreise tidlig i det postoperative forløpet. Ytre faktorer blir kartlagt og tilrettelagt slik at praktiske forhold rundt pasienten er optimale før utreisen. Det er noe uventet at så mange respondenter svarer at de fikk god nok tid til å forberede seg til hjemreisen. En svensk studie hevder at en av faktorene for å oppnå en god utskrivingsprosess, er å informere pasienter om utskrivingsdagen i god tid før hjemreise (4). Vi tror at våre funn, hvor pasientene er fornøyd, kan ha sammenheng med at så mange - 61 prosent - var innlagt for planlagt kirurgi, og var
ved innkomst blitt forespeilet antatt liggetid.

Svært få fikk tilbud om utskrivingssamtale med sykepleier og/eller lege. Vi vet at det ofte blir gitt utskrivningsinformasjon under legevisitten ved pasientens seng. Denne informasjonen blir nødvendigvis ikke oppfattet som en individuell, planlagt og formell samtale slik vi har definert utskrivingssamtalen i vår undersøkelse. Mange svarer at de har hatt lite nytte av den generelle informasjonen de fikk fra sykepleier.

Sykepleiere gir mye informasjon til pasientene ved sengekanten, i forbindelse med
stell eller prosedyrer. Kan vi forstå dette slik at pasientene ikke opplever dette som informasjon satt i system slik som for eksempel en legevisitt? Lisbeth Opdahl hevder at undervisning er en lavt prioritert oppgave blant sykepleierne (8). Vår erfaring er at sykepleiere generelt er opptatt av undervisning. Informasjonen pasientene får avhenger av sykepleieren, hennes kliniske erfaring, kjennskap til pasienten og hans problemer. Noen sykepleiere mener at det er legens oppgave å informere pasienten, og at vår oppgave er å repetere allerede gitt informasjon. Av redsel for å gjøre feil er det for mange lettere å snakke i generelle vendinger, enn å gi spesifikk og individuell informasjon til pasienten. Ifølge Olsen og Opdahl er sykepleierne så runde i sine formuleringer at det som formidles kan bli utydelig (9).

Funnene viser at forventningene til hva lege og sykepleier skal informere om, er tilnærmet like. Forskjellen består i at respondentene forventer at kun operatøren skal informere om operasjonen og funnene i forbindelse med denne. Dette synliggjør ønsket og behovet for kontinuitet og sammenheng i behandlingen. Vi antar at innføring av pasientansvarlig lege og sykepleier vil kunne skape bedre kontinuitet i pasientbehandlingen.

Det undrer oss at nesten alle informantene svarte at de ikke ønsket å ha med pårørende under utskrivingssamtalen. Mange av «våre» pasienter har diagnoser som en kanskje ikke snakker med pårørende om. Pasientrettighetsloven sier at dersom pasienten samtykker, skal pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes (2). Som sykepleiere vet vi at pasientene kan profittere på å ha med pårørende når de mottar informasjon.

Det er viktig å komme i dialog med pasienten og prøve å kartlegge hva pasienten er opptatt av, før vi informerer om det vi som sykepleiere mener er viktig. Liggetiden for de fleste pasientene er under en uke. Tiden vi har til rådighet for å bli kjent med pasienten, for å gi individuelt tilpasset informasjon, er derfor begrenset. Som helsepersonell vet vi at spørsmål og eventuelle problemer kan dukke opp etter at pasienten har reist hjem. Av erfaring vet vi at skriftlig informasjon som underbygger muntlig informasjon, øker graden av forstått informasjon. Ved kirurgklinikken på Karnsjukhuset i Skøvde har de utarbeidet mer enn 100 diagnoserelaterte informasjonsskriv. De beskriver positive erfaringer med at pasienter får individuell skriftlig informasjon ved utreise (5). Fagermoen sier at informasjon som er mottatt både muntlig og skriftlig huskes bedre enn kun muntlig informasjon (7). Funnene viser at respondentene ønsker seg skriftlig informasjon i tillegg til muntlig informasjon. 22 prosent av respondentene våre hadde mottatt skriftlig informasjon ved utreise. Et flertall av disse hadde hatt nytte av informasjonen. Enkelte av pasientgruppene i våre avdelinger får rutinemessig skriftlig informasjon ved innkomst, som også omhandler forhold vedrørende hjemreise. En av respondentene sier: - Jeg fikk så god informasjon innleggelsesdagen og daglig at jeg ikke trengte informasjon ved utskrivning.

Halvparten av de respondentene som fikk tilbud om å kontakte avdelingen per telefon etter utreise, benyttet seg av dette. Ut fra dette kan vi se at behovet for kontakt med sykehuset etter hjemkomst er stor. Vi vet ikke bakgrunnen for at de henvendte seg til sykehuset. Vi spør oss om det kan ha sammenheng med mangelfull informasjon ved utreise. Telefonhenvendelser kan kreve mye tid, og resulterer ofte i at pasienten må komme til avdelingen for klinisk vurdering. En sier:- Det er meget viktig at pasientene får informasjon om vanlig utvikling av sitt tilfelle, i rekonvalesensen. Man spør seg selv ofte; skal det være slik - eller skal jeg ringe sykehuset?

Konklusjon
Funnene bekrefter at informasjonsbehovet er større enn vi klarer å innfri. Vi har fått bekreftet og nyansert våre antagelser og kunnskaper om pasientenes behov for informasjon ved utskrivelse. Funnene viser også forhold vi ikke var oppmerksomme på. Ikke alle ønsker at pårørende er til stede når informasjonen gis. Menn får oftere enn kvinner dekket sitt informasjonsbehov. Yngre pasienter og pasienter som ligger kort tid i avdelingen, er ofte de som er minst fornøyde med den informasjonen som gis. Yngre pasienter er ofte mer positive til informasjon fra sykepleier, mens eldre pasienter og spesielt eldre menn, fremhever informasjon fra lege som mest betydningsfull. I vår kliniske praksis og i undersøkelsen, ser vi hvor mange forhold som påvirker pasientenes mulighet til å tilegne seg informasjon. Dette stiller krav til at vi har en struktur og rutine, som sikrer at informasjon gitt av lege og sykepleier til enhver tid er oppdatert, nyttig og aktuell for den det gjelder. Vi samarbeider med legetjenesten for å utarbeide rutiner som sikrer at pasientene får ivaretatt sitt informasjonsbehov. I samarbeid med legetjenesten har vi utarbeidet et diagnoserelatert informasjonsskriv som pasientene får tilsendt før innleggelsen.

Skriftlig informasjon kvalitetssikrer at pasientene får den informasjon de har behov for. Vi har i tillegg laget et skriv med generell informasjon til nyopererte pasienter.

Denne gjennomgår sykepleieren sammen med pasienten ved utreise. Informasjonsskrivet forteller kortfattet hva pasienten har vært igjennom og hvordan han skal forholde seg etter hjemkomst, også i forhold til eventuelle komplikasjoner. Etter innføring av nye rutiner ønsker vi på et senere tidspunkt å foreta en evaluering.

Litteratur:
1. Karlsen B. Idealer og realiteter i sykepleierens pasientundervisning. Hovedoppgave.
Institutt for sykepleievitenskap. Universitetet i Oslo, 1993.
2. Lov om pasientrettigheter (Pasientrettighetsloven). 2001-01-01 Helsedepartementet.
3. Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. 2001-01-01 Helsedepartementet.
4. Svensson G. Utskrivning til hemmet. Eldre og anhørigas upplevelser av utskrivningssamtalen. Hälsouniversitetet Linkøpings Universitet. Institutionen før mediscin och omvårdnad. Omvårdnad, 2000.
5. Wengstrøm H. "Til deg som skrivs ut....". Datorn skriver brev till patienterna. Landstingsvärlden 13/94. s.32.
6. Halvorsen K. Forskningsmetode for helse- og sosialfag. Oslo: Cappelens Akademiske forlag, 1996.
7. Fagermoen, May Solveig. Samtale, undervisning og veiledning. I. Almås, H. (red.) Klinisk sykepleie. Oslo: Aschehoug 2001.
8. Opdahl L. Pasientundervisning: pasientens erfaring. Institutt for sykepleievitenskap. Universitetet i Oslo. Publikasjonsserie 13/ 1997.
9. Olsen, Myrthel Nordkvist, Opdahl L. Pasientundervisning - slik pasienter og sykepleiere ser det. I. Johannessen, Berit. (red.) En reise i pasienters og sykepleieres verdener. Oslo: Aschehoug, 1998.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel