fbpx Hvordan kan sykepleieren styrke pasientens håp? Hopp til hovedinnhold

Hvordan kan sykepleieren styrke pasientens håp?

SAMMENDRAG: Artikkelen er skrevet på bakgrunn av en studie hvor problemstillingen er: Hvordan kan sykepleieren styrke kreftpasientens håp der kurativ behandling er avsluttet? Med utgangspunkt i det kvalitative forskningsintervjuet, ble to sykepleiere på en sykehusavdeling som primært driver med palliativ behandling av svært syke kreftpasienter, spurt om hva som styrker pasientens håp. Sykepleierne understreket at opplevelsen av noe godt var viktig i forhold til det å håpe. Å oppleve gode øyeblikk kan gi pasienten håp til å fortsette å leve og kjempe mot sykdommen. Gode opplevelser handler om å få et godt stell, men også om ikke å ha smerter eller kvalme. Ved å være til stede både fysisk og psykisk signaliserer sykepleieren at hun tåler pasientens desperasjon og motløshet, og det kan gi pasienten en følelse av verdi som dermed kan være en hjelp ut av håpløsheten. Sykepleierne er også opptatt av å hjelpe pasientene med å fullføre mål. Dette er en måte å vise pasienten respekt på. Respekt er en grunnleggende verdi i sykepleier-pasient relasjonen, og er vesentlig i forhold til å styrke pasientens håp. Sykepleierens evne til å se og lytte, vil gi pasienten en fornemmelse av nærvær, eller det motsatte. Kommunikasjon handler ikke bare om å lytte. Måten det kommuniseres på er også viktig i forhold til det å styrke pasientens håp. Å øke sykepleieres bevissthet om hvilken kraftkilde som ligger i ordet håp, kan bedre håpets vilkår i vår travle hverdag.

De fleste sykepleiere er enig i at håp er viktig for at pasienten skal kunne ha et best mulig liv. Dette gjelder også for kreftpasienten som ikke lenger er under kurativ behandling - som denne artikkelen retter fokus mot. Sykepleieren spiller en viktig rolle med tanke på å styrke og i verste fall svekke pasientens håp (1), og spørsmålet i denne artikkelen er hvordan sykepleieren kan styrke pasientens håp.
Marie Aakre (1995) er bekymret for håpets muligheter i våre helseinstitusjoner. Hun mener at det mangler både livskompetanse i vår kultur og profesjonskompetanse i helsevesenet for det å gi håp til pasienter. Dette fordi vårt menneskesyn handler om det gode liv, og ikke om det å kjenne på lidelse og død. Hvis håpet skal trives må vi våge helhet. Lidelsen og de vonde nyhetene må tre fram og artikuleres, og dermed kan håpet begynne å spire (2).
Studier gjort om håp har stort sett omhandlet pasienters opplevelse av hva som gir håp, eller hva sykepleieren mener er viktig for at pasienten skal ha håp (1, 3). Denne artikkelen fokuserer på hvilke konkrete sykepleierintervensjoner sykepleieren kan gjøre for å styrke pasientens håp, fordi kunnskap om dette vil øke sykepleierens trygghet og bedre pasientens livskvalitet og håp (4).
Studiens problemstilling er:
Hvordan kan sykepleieren styrke kreftpasientens håp der kurativ behandling er avsluttet?
og hensikten er å få kunnskap om hvilke håpsfremmende intervensjoner sykepleieren kan bruke for å styrke håpet hos kreftpasienter.
Av praktiske hensyn vil pasienten bli betegnet med «han» og sykepleieren vil bli betegnet med «hun».

Litteratur
Det er skrevet en hovedoppgave i sykepleievitenskap om håp som ble knyttet til kronisk syke (5), og flere hovedoppgaver der håp er knyttet til åndelige behov (6, 7, 8). Rustøen har skrevet flere bøker og artikler i både norske og internasjonale tidsskrifter om livskvalitet og håp. Disse er i hovedsak relatert til nydiagnostiserte kreftpasienter (4).
Herth (3) har gjort et studie på terminale pasienter på bakgrunn av Dufaults og Martocchios (9) begrepsklargjøring av håp. Disse blir det ofte referert til i litteratur om håp, og de vil også ligge til grunn for denne artikkelen.
Håp har en affektiv dimensjon der både optimisme og noe følelse av usikkerhet er vesentlige aspekter (9). Håp gir en følelse av glede og lek. Det fremkaller positive hendelser (3). Håp gir en følelse av mening uansett prognose. Det betyr at mennesker finner mening her og nå, uansett hvordan fremtiden blir (10, 11). Kari Martinsen nevner ikke fenomenet håp, men snakker om livsmot. Hun sier at ved å styrke livsmotet i den andres lidelse, så forsøker en å forløse de positive erfaringene i den andres lidelse. Det gjør sykepleieren ved hjelp av sitt faglige skjønn, der blikk, hørsel og følsomme ord er vesentlig for å kunne forstå ulike sider hos den andre (12).
Det følelsesmessige i håpet blir påvirket og påvirker den kognitive dimensjonen. Hvordan den enkelte tenker, ønsker, forestiller seg, tror, husker, lærer, generaliserer og bedømmer i forhold til håp blir viktig her. Dufault og Martocchio hevder at det er viktig at håp er basert i virkeligheten til den håpende. Sykepleierens og pasientens virkelighet er ofte forskjellig (1). Forskjellen mellom pasientens og sykepleierens håp blir ofte i litteraturen kalt urealistisk håp (4). Travelbee sier at selv om pasientens håp er urealistisk og sannsynligvis ikke vil oppfylles, så er håpsprosessen virkningsfull (11).
Håp er en indre kraftkilde for mennesker til å gå videre i livet (13). Det gir en indre styrke og energi (1). Dufault og Martochio snakker om den håpendes handlingsorientering. Handlingen kan foregå innenfor det psykologiske, fysiske, sosiale eller religiøse planet. Handling innenfor det psykologiske planet kan være mentale aktiviteter, som å planlegge og ta avgjørelser. Det kan være å sette seg mål og ideer, men ikke nødvendigvis mål og ideer som kan oppfylles (1, 10, 3, 11).
Handling innenfor det fysiske planet handler om hva mennesker konkret gjør. Det kan være å spise, være i aktivitet eller hvile. Handlinger innenfor det sosiale og religiøse planet handler om å ha relasjon til andre mennesker, Gud eller til andre levende ting som kjæledyr og natur (9, 13, 3, 14).

Metode
Med utgangspunkt i det kvalitative forskningsintervju (15, 16) ble to sykepleiere på en sykehusavdeling, som primært driver med palliativ behandling av svært syke kreftpasienter, spurt om hva som styrker pasientens håp. Metoden - det kvalitative forskningsintervju - ble valgt fordi hensikten med undersøkelsen var å forstå og beskrive sykepleiernes livsverden; hvordan sykepleierne mente at de kunne styrke pasientens håp.
Det ble brukt en semistrukturert intervjuguide med åpne spørsmål. Spørsmålene var som følger:
1. Hvordan kan du som sykepleier styrke pasientens håp?
2. Uttrykker alvorlig syke pasienter håp, og eventuelt hvordan?
3. Er det forskjell på menn og kvinner i forhold til hva som gir håp?
4. Hvordan møter du håpløshet?
5. Hvordan møter du urealistisk håp?

For å sikre høyest mulig validitet og reliabilitet i undersøkelsen ble det, før båndspilleren ble igangsatt, kort fortalt om studiens hensikt og avklart om informantene hadde spørsmål. Dette for å få en så god interaksjon mellom informant og intervjuer som mulig. Underveis i intervjuene ble det foretatt en intersubjektiv validering, det vil si at det stadig ble sjekket med informantene om intervjueren forsto dem riktig. Dette for å sikre at intervjueren og informanten hadde en felles forståelse av det som ble undersøkt. Det ble også foretatt en debrifing etter at intervjuene var gjort, for å klargjøre eventuelle spørsmål som informanten hadde bekymret seg for underveis (15, 16).
Analysen ble utført ved hjelp av transkripsjon, fortetning og kategorisering. Ved fortetning ble mening kortet ned til utsagn, og ved kategorisering ble intervjuet kodet ned til kategorier. Tolkningen etterpå foregikk på tre nivåer:
1) selvforståelse,
2) common sense (normal forståelse), og
3) teoretisk tolkning.
I første analysenivå er det respondentenes syn på problemstillingen som kommer fram, og ikke forskerens forståelse. I andre analyse nivå går man utover det respondenten mener om temaet og trekker inn mer generell kunnskap for å berike og sette funnene i en større kunnskapsmessig sammenheng. I tredje analysenivå knyttes funnene opp mot teorien i studien (16). De tre analysenivåene vil bli behandlet sammen under diskusjonsavsnittet.

Utvalg
Utvalget i studien er et skjønnsmessig utvalg (ikke-sannsynlighetsutvalg) bestående av to sykepleiere som arbeider på en avdelingen for svært kreftsyke pasienter. De har henholdsvis fem og nesten tre års erfaring fra denne sykehusavdelingen, og til sammen henholdsvis ni og tretten års praksis fra sykehus.
Utvalget er lite; bare to informanter. I kvalitative studier er det ikke mengden, men bredden, dybden og helheten som disse to representerer i forhold til problemstillingen som er det viktigste (17).
På forhånd ble det innhentet muntlig samtykke fra informantene. Det ble informert om at deltakelsen var frivillig, og at de når som helst kunne trekke seg fra undersøkelsen. Informantene ble også informert om at de ble sikret full anonymitet, og at kassettbåndene ble slettet umiddelbart etter at studiet var fullført.

Diskusjon
Presentasjon av funn, analyse og drøfting gjøres samtidig, slik at sitatene kan bli knyttet direkte til tolkningen på de tre nivåene nevnt under metodedelen. På grunn av artikkelens lengde, er det nødvendig å foreta et utvalg av hvilke temaer som skal behandles. Av viktige tema som ikke blir vektlagt i denne omgang, kan nevnes begrepet forsoning og kjønnsperspektivet. Motløshet blir ikke behandlet som et eget tema, men blir nevnt under flere av de andre punktene.

De gode opplevelsene
Sykepleierne understreket at opplevelsen av noe godt var viktig i forhold til det å håpe. Å oppleve gode øyeblikk kan gi pasienten håp til å fortsette å leve og kjempe mot sykdommen. Gode opplevelser handler om å få et godt stell, men også om ikke å ha smerter eller kvalme.

- Jeg kom inn til en kvinne som er veldig negativ, som virker motløs, tappet for krefter. Jeg hjelper henne med morgenstellet. Hun får en dusj. Jeg bruker tid, smører kroppen hennes godt. Småsnakker med henne. Snakker litt om den vanskelige situasjonen hennes. Veksling mellom samtale og stell. Hun får lagt seg i en ren seng. Hun får en fersk avis. Hun får munnstell og noe godt å drikke. Radio. Vi fortsetter å småsnakke litt. Etter disse timene sa hun at hun hadde det mye bedre. Nå var det bedre å være til.
- Håp om å få en god natt søvn. Håp om at smertene skal bli mindre, at kvalmen skal bli mindre. Alt dette er i forhold til min erfaring viktig i forhold til håp.
- Bare det å sitte oppe når familien er der, å være litt fin da. Ikke ha vondt akkurat da.

Måten pasienten blir stelt på, det vil si hvordan sykepleieren tar i pasienten, hvordan hun hjelper han ut av sengen, hvordan hun vrir opp kluten, betyr mye for opplevelsen av godt eller vondt. Det handler om det gode håndlaget som er varsomt og faglig kompetent. Sykepleieren stryker over en hånd eller en panne med omtanke, med en holdning som uttrykker at jeg skal ta vare på deg (18). Det gode håndlaget som ikke er likegyldig, men nærværende, gir pasienten følelse av å bli behandlet som et individ som fortsatt har stor egenverdi tross sykdommen, og det er vesentlig for håpet (19, 3).
Litteratur som omhandler fenomenet håp, sier lite om betydningen av et godt stell, men vektlegger omgivelsenes betydning. Dersom pasienten erfarer at forholdene er dominert av tro og håp, så kan pasienten merke at håpet styrkes (4). Atmosfæren inne på pasientrommet var vesentlig for at den motløse damen igjen opplevde håp. Hun merket at sykepleieren utstrålte håp og var engasjert og medfølende.
Gode opplevelser handler også om å ha lite smerter og kvalme og det påvirker også håpet (3, 14). Av hensyn til artikkelens lengde, blir imidlertid ikke det drøftet i denne omgang.

Betydning av nærvær
Betydning av nærvær var noe begge respondentene trakk fram som viktig, særlig i møte med motløse pasienter. Det handler om å være til stede både fysisk og psykisk. Ved det signaliserer sykepleieren at hun tåler deres desperasjon og motløshet, og det kan gi pasienten en følelse av verdi som dermed kan hjelpe pasienten ut av håpløsheten. Sitater som underbygger dette er:

... at vi gjør en forskjell ved nærværet.
- Jeg sa ikke så mye, jeg var der og hørte hva hun sa.
- Det er mye å være der... Noen ganger tror jeg også vi bare skal ta imot håpløsheten og så kommer man kanskje videre neste dag.

Herth hevder at det er det psykiske nærværet som er viktig, det vil si hvordan familie og helsepersonell snakker med, og henvender seg til, den syke. Det hjelper ikke å være hos pasienten med sin kropp hvis tankene er et helt annet sted. Det handler om å bekrefte pasientens verdi ved å være helt og holdent til stede også i vanskelige situasjoner (3).
I relasjoner mennesker inngår med hverandre finner de mening med livet. Det er i disse relasjonene livsmotet og livsmulighetene settes i spill. Det er her tilliten, åpenheten og gleden kan vokse fram (12). Det er ikke bare pasientens tilknytning til sykepleieren som er av betydning i forhold til å styrke håpet. Relasjoner til andre mennesker som sin nærmeste familie, til Gud, til kjæledyr og natur kan også ha betydning (1, 9, 3). Respondentene nevnte lite det at familien kan gi pasienten håp. Betydningen av å tro på en gud ble det ikke snakket om. Familien ble kun nevnt som en ressurs for å hjelpe sykepleieren der hvor pasienten ikke kunne meddele sine behov. Åndelige behov og håp er i litteratur ofte nært knyttet sammen (10, 3, 6, 14, 7, 8). Siden døden er en naturlig del av hverdagene på sykehusavdelingen der intervjuene ble foretatt, er det underlig at ikke åndelige behov var noe respondentene nevnte i forhold til hva som kunne styrke håp hos denne pasientgruppen. Spørsmålet er om den åndelige delen av pasientpleien fortsatt stort sett er prestens oppgave.

Mål og kontroll
Mål og kontroll er to beslektede fenomener som begge ble nevnt i intervjuene. Pasienten har mål om å klare visse gjøremål, og hvis det lykkes gir det en følelse av kontroll.
Sykepleierne er opptatt av å hjelpe pasientene med å fullføre mål. Dette er en måte å vise pasienten respekt på. Respekt er en grunnleggende verdi i sykepleier-pasient relasjonen, og er vesentlig i forhold til å styrke pasientens håp. Sitater som underbygger dette er:

- En kvinne er veldig glad i klær og vet at hun er dødssyk. Hun hadde som mål å få nye klær. Vi bidrar med at hun kan få kjøpe seg nye klær. Hun dør ikke så lenge etterpå. En annen har et mål om å få en bytur og å se skolen - se de kjente stedene sine. Han ser ut som han kan dø når som helst, men blir hjulpet ut i en bil. Han kan dø i løpet av bilturen, men han får den. Han døde kanskje dagen etterpå eller to dager etterpå.
- De fikk veldig viktige ønsker og mål oppfylt, i situasjoner der de kan dø når som helst. Da går vi i takt med dem. Det den dypeste respekt vi kan vise og en god måte å dø på for dem.

Det at pasienten får fullføre mål som for dem har stor betydning, gir en følelse av glede og håp (9,3). Det kan gi en indre styrke og energi, som er vesentlig for hvordan livet oppleves den siste tiden (1). Det kan hjelpe pasienten til å holde oppmerksomheten på mulighetene istedenfor begrensningene. Litteratur bekrefter også at det å sette mål kan gi en økt følelse av kontroll, som dermed fremmer mestring (4).
Det verken å være avhengig av andre eller miste kontroll over daglige aktiviteter, var noe begge respondentene opplevde at pasientene håpet på og som var viktig for deres livskvalitet. Respondentene uttrykte at de prøvde å legge til rette for at pasientene skulle få beholde kontroll så lenge som mulig. Sitat som underbygger dette er:

A- Håp, det er å utsett å sette inn kateter, for å få kateter er å miste kontroll. Håp er å beholde så mye kontroll som mulig. Håp er alt det som en daglig dag kan innebære. Klare å komme opp i rullestol, komme ut av rommet, ut i spisestuen. Håp om å kunne spise selv, håp om å klare å snakke slik at de andre forstår.

Cutcliffe hevder at hvis sykepleier og pasient danner en relasjon, der avgjørelser blir tatt i fellesskap, og likeverd er en sentral verdi, så vil pasienten føle at han fortsatt har kontroll over livet sitt og det vil frigjøre krefter og håp. Ordet danner er vesentlig i denne sammenheng, da denne demokratiske sykepleier-pasient-relasjonen ikke er noen selvfølge ifølge litteraturen. Den må stadig arbeides med (19). Respondentene i undersøkelse var i stor grad opptatt av å behandle pasienten som likeverdig part i relasjonen. Det kommer de stadig tilbake til i intervjuene.

Kommunikasjon
Ord for å gi pasienten håp, eller ord som trøst, var slik respondentene uttrykte det, ikke noe som styrket pasientenes håp. Sykepleierintervensjonene for å styrke kreftpasientens håp, handlet heller om å lytte og observere. Sitat som underbygger det er:

- Og hvis jeg kan tåle å lytte, hvis jeg kan tåle det ikke å gjøre så mye bestandig.

St. Josefs-søstrene har sagt om trøsten: - Ord, især menneskeord er fattige, fryktelig fattige like overfor sann lidelse. Tenk på det, når du ved sykesengen føler at din sikkerhet forsvinner, Heller dyp taushet enn en fylde ord... (her referert i Nordtvedt - 18, s. 81).
Respondentene nevnte ikke at observasjon var vesentlig i forhold til forstå pasienten, men ved all form for kommunikasjon, også ved lytting, er blikket til stede. Nordtvedt hevder at observasjon ikke bare er kunnskap og begripelse, men det er også å gi noe til et annet menneske. Blikk er etikk; det er en holdning. Det er samtale, mottakelse og imøtekommelse. Observasjon handler om å: .....ta imot pasienten, ikke bare i hans styrke og selvstendighet, eller i hans sårbarhet og svekkethet, men også å gi styrke, tilføre livsmot og understøtte den trengende. (18, s.80).
Sykepleierens evne til å se og lytte, vil gi pasienten en fornemmelse av nærvær, eller det motsatte. Betydning av nærvær i forhold til håp er tatt opp tidligere i artikkelen.
Kommunikasjon handler ikke bare om å lytte. Måten det kommuniseres på er også viktig i forhold til det å styrke pasientens håp. En respondent var opptatt av det og sa:

- Måten jeg snakker på, hvordan stemmen min er, måten kroppen min er...hele min måte å kommunisere på er viktig for å gi pasienten håp.

Måten å kommunisere på; det vil si både kroppsholdning, stemmens tone og ansiktsuttrykk gir signaler til pasienten. Hvis pasienten merker en positiv holdning fra sykepleieren, så kan det styrke håpet (1). Martinsen snakker om at det er ikke hva som sies, men det er uttrykket; hvordan det sies, som gir troverdighet.
- Det er tiltalens tone uttrykt i talens ord og kroppens ordløse tale som rekker inn i normene som gir troverdighet, som viser om en tar den annen imot eller ikke (20, s. 89).
Et annet hjelpemiddel en av respondentene brukte for å styrke pasientens håp var pasientfortellinger. Hun stilte pasienten åpne spørsmål om hvordan livet hadde artet seg tidligere og ba pasienten fortelle. Disse tilbakeblikkene brukte sykepleieren for at pasienten kunne finne fram til ting han ville bearbeide, men det var pasienten som tok avgjørelsen om hva han ville gjøre med det han hadde fortalt. Sitat som underbygger dette er:

... kan fortelle historier fra livet sitt.... vi skal ta imot og så bearbeider de litt selv samtidig når de forteller....

Litteratur bekrefter at historiene kan hjelpe pasienten til å bearbeide sykdom (14). Samtalene kan ha en terapeutisk funksjon i seg selv. De kan gi grunnlag for større forståelse og klarhet som dermed minker frykten. Når frykten er borte kommer håpet fram (10, 21).
Men disse pasientfortellingene fordrer at pasienten orker og er i stand til å snakke, og det er det ikke alle som er. Da kan en mer styrt samtale, hvor sykepleieren hjelper pasienten til å fortelle hvordan han har det, være riktig.
Pasientfortellingene kan også peke på gode minner som kan få håpet fram i en vanskelig situasjon. Dette aspektet blir ikke nevnt av respondentene, men litteratur bekrefter at historier som får fram gode minner har en slik funksjon (3).

Urealistisk håp
For å kunne klare å leve i den ekstremt vanskelige situasjonen som det er å ha en uhelbredelig kreftsykdom, opplevde begge sykepleierne at urealistisk håp var en nødvendighet. Det er en hjelp til å kunne mestre den vanskelig situasjonen som det å leve med en dødelig sykdom er.
- Det er en avlastning for psyken, som en av respondentene uttrykte det. I møte med det urealistiske håpet, var sykepleierne forsiktige med hva de sa til respondentene. De lyttet mest og lot dem være i sin forestillingsverden, fordi det var helt naturlig. Ingen av sykepleierne nevnte hvor lenge pasientene var i disse drømmefasene, men det virket som om pasientene stadig vekslet mellom drøm og virkelighet. Sitater som underbygger dette er:

- En kvinne, veldig syk. Møter henne på et tidspunkt hvor det er sannsynlig at hun dør i løpet av dager, få uker. Hun sier at til høsten skal jeg trene; dette var om våren..... Samtidig som hun på et annet plan i sin bevissthet, som kanskje var fortrengt akkurat da, men som kom fram timer, dager etterpå visste at hun skulle dø.
.... når vi er på vei mot livets slutt, så går vi ut og inn av bevisstheten om å skulle dø.... Det er for vanskelig, for smertefullt å leve i bevisstheten om snarlig død hele tiden.
- For å klare i det hele tatt å leve, så har de en dobbelthet. De planlegger ett år framover om ting de skal gjøre, samtidig vet de at det kanskje bare er snakk om uker før de skal dø. Prater som om de ikke var syke. Det er helt normalt.
- Jeg tror det skulle ekstremt gode grunner til at jeg skulle realitetsorientere. Det kan være et annet ord for overgrep iblant. I alle fall å trå over en grense man ikke bør trå over.

En av respondentene poengterte at det var viktig å sjekke ut med legen om pasienten var informert om sin tilstand. Hvis pasienten hadde fått vite hva som feilte ham, så sa sykepleieren at hun kunne gjøre følgende:

- Jeg drømmer sammen med dem. Det er veldig fint... Jo mer jeg er klar over det, jo mer kan jeg være med på drømmene og ikke dra dem tilbake til det virkelige.

Det er skrevet lite om hvilken ressurs det urealistiske håpet er for pasienten. Sykepleierne beskriver hvordan drømmene er nødvendig for det å kunne mestre livet og for å bevare håpet. Drømmene bringer noe positivt inn i livet. Her finner pasienten fram til de gode opplevelsene som er vesentlig for at han skal kunne håpe. Det at sykepleieren drømmer sammen med pasienten vitner om at pasienten blir tatt alvorlig, at han blir vist respekt (3).
I litteraturen er det beskrevet at det er viktig for sykepleieren å ta utgangspunkt i pasientens verden, om det så er en verden som består av mange urealistiske drømmer. Hvis ikke kan sykepleieren ta håpet fra pasienten (1, 9).

Konklusjon
Studien har sett på sykepleiernes erfaringer med hva de mener styrker pasientens håp. I samtalene med sykepleierne kom det fram at det var de små ting som hadde betydning for håpet. Å gi håp handler ikke om det å si noe, men heller om å lytte til lidelsen. Å gi håp handler ikke om å stelle pasienten, men måten det blir gjort på. Hvordan sykepleieren vrir opp kluten, hvordan hun tar i pasienten og hvordan hun smører har stor betydning. Dette kan virke selvfølgelig og banalt, men hvorfor er enkelte likevel bekymret for håpets vilkår i våre institusjoner? Er det fordi det ikke er tid og rom for det å lytte i en travel hverdag, og at sykepleierne ikke får kompetanse på dette området? Det gode stellet blir heller kanskje ikke vektlagt i en hverdag som blir mer og mer teknologisk og avansert. Å øke sykepleieres bevissthet om hvilken kraftkilde som ligger i ordet håp, er vesentlig for at det blir lagt til rette for dette i institusjonen. Det trengs derfor videre forskning på hva slags konkrete sykepleiehandlinger som styrker pasientens håp, da det vil øke sykepleierens trygghet og dermed bedre pasienters livskvalitet og håp.

Litteratur
1: Benzein E, Saveman BI. Nurses' perception of hope in patients with cancer: A palliative care perspective. Cancer Nursing 1998; 1 (Vol. 21):10-16.
2: Aakre M. Når det ikke lenger er håp. Omsorg 1995; 4: 36-38 og 44.
3: Herth K. Fostering hope in terminally-ill people. Journal of Advanced Nursing 1990; 15: 1250-1259.
4: Rustøen T. Håp og livskvalitet - en utfordring for sykepleieren? Oslo: Gyldendal Norsk forlag, 2001.
5: Lohne V. Noe å leve for - En analyse av begrepet håp i en sykepleiesammenheng. Hovedfagsoppgave. Oslo: Institutt for Sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo, 1987.
6: Mjølnerød H. Pasientens åndelige/eksistensielle dimensjon. Hovedfagsoppgave. Oslo: Institutt for Sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo, 1997.
7: Strøm B. Åndelig omsorg ved livets slutt. Hovedfagsoppgave. Oslo: Institutt for Sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo, 1997.
8: Thorsnes SL. Å leve med usikkerhet. Hovedfagsoppgave.. Oslo: Institutt for Sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo, 1999.
vDufault K, Martocchio BC. Hope: Its Spheres and Dimensions. Nursing Clinics of North- America 1985; 2 (Vol 20): 379-391.
9: Busch CJ. Håbets Kilde. Omsorg, 1995; 4: 16-22 og 24.
10: Travelbeee J. Mellommenneskelige forhold i sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget, 1999.
11: Martinsen K. Fra Marx til Løgstrup. Oslo: Tano A/S, 1997.
12: Eriksson K. Pausen. Stockholm: Almquist & Wiksell, 1987b.
13: Post-White J, Ceronsky C, Kreitzer MJ, Nickelson K, Drew D, Mackey KW, Koopmeiners L, Gutknecht S. Hope, Spirituality, Sense of Coherence, and Quality of Life in Patients With Cancer. Oncology Nursing Forum 1996; 10 (Vol. 23): 1571-1579.
15: Hummelvold JK, da Silva AB. Det kvalitative forskningsintervju som metode for å nærme seg den psykiatriske sykepleiers profesjonelle livsverden i kommunehelsetjenesten. Vård i Norden 1996; 2 (Vol. 16): 25-32.
16: Kvale S. InterViews - An introduction to qualitative research interviewing. Thousand Oaks, CA: SAGE Publications, Inc, 1996.
17: Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning. Oslo: Tano Aschehoug, 1996.
18: Nordtvedt P. Sykepleiens grunnlag - Historie, fag og etikk. Oslo: Tano Aschehoug, 1998.
19: Cutcliffe JR. How do nurses inspire and instill hope in terminally ill HIV patients? Journal of Advanced Nursing 1995; 5 (Vol. 22): 888-895.
20: Martinsen K. Fenomenologi og omsorg. Tre dialoger. Oslo: Tano Aschehoug, 1996.
21: Cohen MZ, Dawson C. Bone Marrow Transplantation: The Battle for Hope in the Face of Fear. Oncology Nursing Forum 2000; 3 (Vol. 27): 473-480.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.