fbpx Etikk i vår tid Hopp til hovedinnhold

Etikk i vår tid

Å observere og mene at forhold er uverdige er ikke nok. Sykepleieren må varsle når god praksis er truet – og det krever mot.
Nyvinninger gjør at etikken utfordres; det kreves svar på stadig nye spørsmål, forskere jobber målrettet for å finne svarene. Resultatene kan gjøre livet bedre for mange, men samtidig gi nye muligheter til overtramp. Det er ikke alltid mulig å spå ringvirkningene av nyvinningene. Forskere må aldri reduseres til målstyrte aktører som med målet i sikte ikke ser seg til siden for å vurdere om veivalget er riktig. Etikk og moral må alltid anvendes som grunnprinsipp.

Ansvar for andre
Noen sier at etikken handler om leveregler for å leve et moralsk godt liv, og at moralen er den praktiske etikken: moral som en holdning og etikk som en regel. Er etikken en regelkunnskap jeg burde tilegne meg fra de lærde eller er det noe som jeg lærer av å leve? For meg er det ikke viktig å skille mellom moral og etikk. Jeg forstår etikken som det moralske ansvaret vi har for et annet menneske. Det er det praktiske livet som gir grunnlaget for det teoretiske og ikke omvendt. Fagetikk kan læres fra bøker, men utfordringene og klokskapen som livet gir er noe vi ikke kan lese oss til. Etikk sier noe om hvordan vi bør forholde oss til våre medmennesker. Vi må forholde oss til hverandre i våre familier, på arbeidsplasser og i studentmiljøer. Etikk handler ganske enkelt om å leve gode liv sammen, ikke et utsvevende liv fullt av materielle goder, men et liv der vi strever etter å være god: ha gode holdinger , og gjøre godt: gjøre de riktige handlinger .
Levinas poengterer at etikken (ansvar for Den Annen) er eldre enn forskningen; at den kom før kulturene, før geografien, og før alle utdanninger. Levinas etikk har blitt kalt ansiktets etikk, for det handler alltid om å se utover seg selv og anerkjenne det felles menneskelige ved å se appellen som ligger i ansiktet til et annet menneske (1).

Presiseringer
Filosofen Levinas skriver at engler finnes ikke på jorden, men at det å være menneske (med alle våre feil og mangler) gjør oss i stand til å forstå og hjelpe andre mennesker. Dessverre er det også slik at vår menneskelighet gjør oss sårbare og ufullkommen (1). Sykepleiere møter sårbare mennesker. Det er i de sårbare møtene de har mulighet til å gi, men også mulighet til å få. Det finnes ingen garanti eller kontraktfestet rett til å få noe i retur.
Sykepleiere har sin profesjonsetikk, nedskrevne regler som sier noe om hvordan de bør utøve sykepleie. En sykepleiers opptreden skal alltid bygge på respekt for det enkelte menneskets liv. Hva er så sykepleieetikken? Sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer (2) er deres mandat som profesjonsutøvere. De presiserer at grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskes liv og iboende verdighet. Det står videre at: "Sykepleie skal baseres på barmhjertighet, omsorg og respekt for grunnleggende menneskerettigheter"(2). Disse nedskrevne regler er normer for god sykepleiepraksis. De er sykepleierens løfter og deres forpliktelse til den enkelte og til samfunnet. De yrkesetiske reglene presiserer hva sykepleieren skal gjøre og hvordan han eller hun skal være; de er en presisering av holdninger som skal ligge til grunn for pleierens handlinger.

Rom for diskusjoner
Levinas mener at fundamentaletikken utspiller seg i de menneskelige møter som skjer ansikt til ansikt. Jussen skal sikre en standard som gjør en moralsk praksis mulig for alle, både de vi møter ansikt til ansikt, men også de som ikke er til stede og som vi ikke har mulighet til å være nær. Etiske regler sammen med jussen skal sikre god praksis, men gjør de alltid det? Noen ganger kommer sykepleieren til kort. Det kan være på grunn av for lav bemanning, og fokus på produksjonskrav og effektivitet. Andre ganger kan det være at oppmerksomheten hennes svikter og holdninger svekkes. Det kan være at kulturen på arbeidsplassen gir trange kår for respekt, barmhjertighet og grunnleggende menneskerettigheter.
Nedskrevne etiske regler for sykepleiere har ingen verdi hvis de ikke blir operasjonalisert i praksis. Hver enkelt sykepleierer må være bevisst sin makt, gå i seg selv og gi mening til de nedskrevne ordene, reglene og paragrafene. Sykepleieren må også være kritisk til reglestyring og kvalitetssikringssystemer som fryser fast skjønnet og hindrer pleieren i å se appellen i Den Annens ansikt. Pleieren må spørre seg selv: Hvordan viser jeg respekt for andre? Hva betyr barmhjertighet for meg? Hva kan jeg bidra med i dag for at mine pasienter kan oppleve seg sett, hørt og respektert?
Det må skapes rom for diskusjoner på arbeidsplasser for å bevisstgjøre den enkelte sykepleieren på egne holdninger. Gode holdninger skal fungere som en rettesnor som strekker oss mennesker opp med jevne mellomrom. De skal holde oss våkne og minne oss på hva som kreves av oss og hva som står på spill. Den enkelte må selv passe på og justere rettesnoren; men god ledelse, som danner grunnlaget for gode kulturer på arbeidsplasser, kan sørge for at handlingsrommet gjør det lettere for sykepleieren å være oppmerksom og handle godt.

Makt og avmakt
Sykepleiere har makt til å gjøre en forskjell. Makt handler ikke bare om autoritet eller misbruk av makt. Det handler også om å makte noe og ha mot til å handle i en situasjon. Sykepleier og filosof Kari Martinsen minner sykepleiere på at de må være tilbakeholdne slik at pasienten kan tre frem. Ved å makte å yte god sykepleie kan sykepleieren vokse selv. Levinas (1) skriver om asymmetri i makten. For Levinas betyr det å ha ansvar for et annet menneske å være dets tjener, men samtidig ansvarlig. Den Annen skal alltid komme først. Han snakker ikke om jevnbyrdige møter, men insisterer på at vi er underlagt andre i ansvarsforhold. Denne delen av Levinas filosofi kan være vanskelig å akseptere i et moderne hedonistisk samfunn hvor selvet og ikke andre er i sentrum.
Kontrastene er store i en pleiers hverdag. De gode møtene gjør godt, men de vanskelige møtene kan slite både på pleiere og pasienter og sette preg på tilværelsen.

Denne historien illustrerer avmakt:
"Når hun ligger under dynen, kan man tro at det ikke er noen der. Anna har ligget i den samme sengen i år. Stivnet, i fosterstilling. Hun kan snus ved et lite vipp på siden av knærne. Resten av henne følger med. Anna bruker ikke ord. Familien kommer ikke lenger på besøk. På nattbordet ligger drikkelappen. Den er sjelden halvskrevet. Huden står slik Nino (pleieren) former den. Urinveisinfeksjonene står i kø. De har sluttet å registrere dem. (...) Det faglige ansvar pulveriseres. Nino bærer tungt, Anna krøker seg søker trygghet hos seg selv" (3, s.40-41).

Historien lammer, kanskje fordi den beskriver en virkelighet vi helst ikke vil ta innover oss. Den illustrerer en avmakt både hos pasienten og pleieren. Det kan virke som at her er det mange som har gitt opp håpet. Hvorfor blir det sånn? Trådene i vår moralske rettesnor kan være sterke, men kulturen og forhold på arbeidsplassen kan slite den tynn. Sykepleieren kan føle en avmakt som tynger, overfor et system som ikke tillater tid og rom til å gjøre de gode gjerningene. Det kan være tungt å ha arbeidsdager der sykepleieren er fratatt gleden av å være Den Annen til hjelp.
Hvem har ansvar når forholdene er slik at sårbare mennesker rammes? Verken pleieren eller pasienten har det godt under slike forhold. Å mene at forholdene er uverdige er ikke nok. Sykepleieren må varsle når god praksis er truet - og det krever mot.

Mot
Aviser og blader forteller skremmende historier om skjebnen til varslere. Skal man si fra er det viktig å være saklig, bruke de rette kanalene og aldri stå alene (4). Det er mye lettere å vinne frem hvis man peker på eksisterende ressurser og presenterer handlingsalternativer. En endring i arbeidsmiljøloven skal gjøre det lettere for varslere. Anonym varsling kan også være en måte å beskytte den enkelte varsler og samtidig fremme pasientenes interesser. Hvor skal sykepleiere henvende seg?
Når god praksis trues og etikkens kår blir trange må sykepleiere varsle. De har et ansvar for å si i fra til ledelsen på sin arbeidsplass. Brudd på etiske regler gir et særlig tungveiende grunnlag for å varsle. Sykepleiernes profesjonsetikk pålegger sykepleieren å si i fra. Rådet for sykepleieetikk skal overvåke og fremme god praksis. Det er et råd for sykepleiere og andre som ønsker råd og uttalelser i etiske spørsmål. Rådets mandat er utdypet i § 10 A i Norsk sykepleierforbunds vedtekter.

Juss vs etikk
Hvilken legitimitet har Norsk Sykepleierforbunds yrkesetiske retningslinjer? Rådet for sykepleieetikk drøfter nå dette spørsmålet med Helsetilsynet for å få klarhet i hvorfor forhold kan være juridisk holdbart, men etisk forkastelig.
Debattene må foregå på mange nivåer og på tvers av profesjonene. Etikken og jussen må sikre en minstestandard som gjør en moralsk praksis mulig. Sykepleiens yrkesetiske retningslinjer (2) skal minne sykepleieren på hennes mest fundamentale plikt. Det er å alltid vise omsorg og respekt for sine medmennesker. Uansett lidelse og arbeidsvilkår skal hun alltid erkjenne pasientens sårbarhet og ivareta hans integritet og verdighet.

Litteratur
1. Levinas E. Den Annens humanisme. Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo: Aschehoug, 2004.
2. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. NSF serien 2/01
3. Hanssen TM. Englevakt. Oslo: Vidarforlaget, 1994.
4. Nylenna M. Dr. Stockmann og Dr. Snow - to samfunnsmedisinske helter. Tidskrift Nor Lægeforeningen 2003;123: 3579-81.


 

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel