Diabetespleie som virker

En regner med at det er minst 90 000 til 120 000 personer som har diagnostisert diabetes i Norge i dag (1). I tillegg kan mange ha en udiagnostisert diabetes, og forekomsten er trolig langt høyere. Prevalensen er økende i mange land (2), og beregninger som er gjort tyder på at det kan være rundt 366 millioner med diagnosen på verdensbasis i 2030. Det er av avgjørende betydning at helsetjenesten har nødvendig kompetanse og tilfredsstillende tilgang på godt kvalifisert personell til å ivareta denne gruppen pasienter i årene som kommer.
Gjennom Nasjonal strategi for diabetesområdet 2006-2010 (3) ønsker regjeringen å danne en helhetlig ramme for å mobilisere alle involverte sektorer og organisasjoner for å redusere de samfunnsmessige, menneskelige og økonomiske følgene av diabetes i Norge.

En best mulig helsetjeneste
Studier fra andre land kan tyde på at så mange som 30-40 prosent av pasienter ikke mottar pleie og omsorg basert på best tilgjengelig kunnskap. Hele 20-25 prosent av den gitte omsorgen er unødvendig og også muligens skadelig (4). Innen diabetesfeltet diskuteres det hvordan vi kan revidere vår kliniske praksis i forhold til ulike kvalitetskriterier og standarder. Begreper som clinical governance og clinical audit er knyttet opp mot dette, og vil bli viktige fokuseringsområder i fremtiden (5, 6).
For å kunne leve godt med diabetes og å forebygge eller forsinke utviklingen av sendiabetiske komplikasjoner må den enkelte ha et godt behandlingsopplegg og tilbud om en kontinuerlig og systematisk oppfølging (7). Behandling og oppfølging må basere seg på beste tilgjengelig kunnskap fra forskning, som sammen med kunnskap fra klinisk erfaring og kunnskap fra brukere av helsetjenesten danner grunnlaget for beslutninger og tiltak. Å arbeide kunnskapsbasert innebærer at forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukernes egne kunnskaper og preferanser integreres (8).

Kunnskapsbasert praksis i studieløpet
I Klinisk videreutdanning i diabetessykepleie ved Høgskolen i Bergen er kunnskapsbasert praksis systematisk integrert i studieløpet. Utdanningen er organisert som et deltidsstudium over tre semester og gir til sammen 45 studiepoeng. I tillegg gis det mulighet for å ta en påbyggingsmodul i forskningsmetode og vitenskapsteori; totalt 60 studiepoeng.
Studiet er bygget opp med i alt 9 samlinger. I tillegg kommer 150 timer klinisk praksis (dvs 3-4 uker). Foruten denne fordypningspraksisen som inngår i studiet arbeider studentene i deltids- eller fulltidsstillinger; i sykehus, i primærhelsetjenesten eller innenfor andre relevante helsetjenestetilbud.

Systematisk opplæring
Metodekunnskap er sentralt innenfor kunnskapsbasert praksis. Gjennom en kritisk holdning til faget skal studentene kunne finne fram til og anvende forskningsbasert kunnskap i eget arbeid Prosessen fra et informasjonsbehov er identifisert til ny kunnskap kan implementeres i praksis illustreres i figur 1 (9). Studentene trenger kompetanse i å formulere presise spørsmål (trinn 1-2). Dernest må de kunne legge opp en søkestrategi som gir tilgang på relevant litteratur (trinn 3), samt kritisk lære å vurdere denne litteraturen (trinn 4-5). Slik får de et bedre grunnlag for å reflektere over fagutøvelsen og eventuelt implementere ny kunnskap i praksis (trinn 6).

Det forventes at studentene i løpet av studiet setter seg inn i og tar i bruk forskning fra alle kunnskapsområder både i selvstudier, i fordypningspraksis og i arbeidet med fordypningsoppgaven. I studiet inngår det en egen opplæringsmodul i kunnskapsbasert praksis. Denne modulen starter med en introduksjon av bibliotekets tjenester og en innføring i kunnskapsbasert praksis, og avsluttes med innlevering av studentens eget fordypningsarbeid.
Studentene trenes i litteratursøk, i å være kritisk til informajsonskilder, og får en innføring i kjernespørsmål og studiedesign. Øvelser i kritisk analyse og argumentasjon er viktige deler av denne modulen, og studentene lærer hvordan resultatene kan implementeres i praksis.

Video som pedagogisk verktøy
I et tverrfaglig samarbeid er det vesentlig at diabetessykepleier kan uttrykke seg klart og poengtert, og kunne framstå med en tydelig sykepleiefaglig identitet. Som diskusjonspartner er det viktig å kunne bidra når det gjelder å begrunne pleie- og behandlingsmessige tiltak ut fra beste tilgjengelig kunnskap. Kunnskapsbasert praksis som metode er et godt verktøy i en slik sammenheng. Studentene trener på slike ferdigheter gjennom rollespill og bruker videoopptak som pedagogisk verktøy. Øvelser i kunnskapsbasert kommunikasjon og argumentasjon kan bidra til at diabetessykepleier blir bedre i stand til å begrunne faget sitt og derved i større grad kan få gjennomslag for tiltak og oppfølging (Tabell 1.).