Fagutvikling
Publisert
Den gyldne regel
Ønsket om å gjøre det beste for den demente styrer pleiernes handlinger.
Aldersdemens rammer hyppig eldre mennesker (1). Ofte utvikler
den aldersdemente gradvis store omsorgsbehov fordi konsekvenser av
sykdommen fører til betydelig funksjonstap. I mediene (2,3)
refereres det til at demente krenkes og frarøves verdighet. Som
sykepleiere i sykehjem ønsket vi å sette omsorg til aldersdemente på dagsorden. Særlig er vi opptatt av den aldersdementes verdighet og hvordan vi som omsorgsutøvere gjennom pleie og omsorg kan ivareta denne verdigheten.
Fremkaller klarhet
Forskning viser at sykepleierne i stor grad vektlegger verdier som respekt og likeverd i sin streben etter å sikre moralsk praksis. I etisk vanskelige situasjoner velger de å handle til pasientes beste og framholder respekt for pasienten som et viktig ideal (4,5). Forskning viser også at pleiere i eldreomsorgen opplever at mennesker med demens i nære samhandlingssituasjoner med pleiere preges av kognitiv klarhet (6). De fungerer mer adekvat i situasjoner der pleierne oppmuntrer og er positive i sin handle- og væremåte. Det indikerer at personalets støttende og positive holdning i samtaler med pasienter med demens framkaller klarhet (6).
Fokusgruppe
Dette var bakgrunnen for at vi høsten 2003 gjennomførte et fokusgruppeintervju med fire helsearbeidere der de forsøkte å beskrive den positive kunnskapen som omsorgsutøvere besitter og benytter i møte med demente. Målet var å utvikle kunnskap om hvordan omsorgsutøvere gjennom handlinger og væremåte bidrar til å ivareta den aldersdementes opplevelse av verdighet. Studien ble gjennomført som en kvalitativ beskrivende studie med en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming. Når valget falt på fokusgruppe som intervjumetode, var det basert på vår intensjon om å samle utdypende informasjon.
Intervjuet
Intervjuet ble gjennomført med en gruppe omsorgsutøvere som gjennom ulik utdanningsbakgrunn representerer de «vanlige» arbeidstakerne i eldreomsorgen. De har fra fire til førti års erfaring med aldersdemente. Forut for intervjuet ble det utarbeidet en intervjuguide som deltakerne skulle gjøre seg kjent med på forhånd, slik at de kunne tenke gjennom erfaringer, meninger og synspunkter om utøvelse av omsorg som fremmet aldersdementes opplevelse av verdighet. Gruppeintervjuet ble tatt opp på lydbånd og senere transkribert. I vår søken etter å forstå kjernen i den kunnskap intervjupersonene lot oss få ta del i, benyttet vi Kvales tre analysetrinn: Selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse (7).
Dilemma
En forteller hvor viktig det er å vise med kroppsspråket at vi bryr oss. At omsorgsutøveren bryr seg viser hun ved å sitte ned, holde i hånden, lytte, gi tid, få blikkkontakt og tolke signaler fra den demente. For å skape tillit må det være overensstemmelse med det du sier og gjør. Du sier ikke en ting og kroppsspråket viser noe annet. Hun er klar over at kroppsspråket er med på å fremme den dementes egenverd og har erfart at den demente lettere forstår nonverbal kommunikasjon.
De som ble intervjuet beskriver hvordan de tenker seg inn i den andres sted, samtidig som de føler de står overfor et etisk dilemma. En opplever det som vanskelig å skulle fortelle en dame at det lukter urin av kjolen hennes. Det vanskelige er å vite hvordan hun skal si det uten å såre. På den ene siden vil hun unngå at kvinnen viser seg fram på en måte som hun ikke ville gjort dersom hun hadde vært frisk, samtidig vil hun unngå å framstå på en respektløs måte. I likhet med flere av de andre bruker hun seg selv som referanseperson når hun uttrykker: Jeg hadde selv satt pris på at «noen» hadde fortalt meg at det lukter urin av kjolen.
Jatter ikke
Intervjupersonene ga flere ganger uttrykk for at måten man samhandler med demente på har betydning for om de føler seg respektert og verdsatt. Den demente skal oppfattes som om han er «klar» og ikke jattes med, sier en av dem. Jatting omtaler intervjupersonene som en uærlig måte å kommunisere med den demente på, fordi det kan oppleves nedverdigende. «Respekt vises ved høflighet og ved at den dementes syn blir tatt på alvor», skriver Slettebø (8).
Tillit, ærlighet og å vise respekt er verdier helsearbeiderne peker på. Å være til å stole på handler både om tillit og respekt. En sier: Har du lovet å komme tilbake, så kommer du tilbake.
Tidsfaktoren er et viktig aspekt ved utøvelse av omsorg, mener de.
Ved å gi tid til de demente viser de også respekt. De legger vekt på å få blikkontakt, kanskje et svar eller et nikk på at han har forstått. Derved kan den demente oppleve at den som hjelper er interessert i han som person. Faktorer som mellommenneskelige relasjoner og informasjon på pasientens premisser er viktige tiltak for å ivareta den gamles verdighet på sykehjem (9).
Et møte mellom to mennesker
Også demente har rett til selvbestemmelse, privatliv, frihet, nødvendig pleie, omsorg og helsehjelp (10). Mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet er et av mange grunnleggende behov som er skissert i forskrift om kvalitet i pleie og omsorgstjenestene. Sosialt samvær med andre mennesker kan være knyttet til sang og musikk, å være ute i naturen eller et møte mellom pleier og pasient som ikke er planlagt. Å synge sanger den demente kjenner igjen, kan bidra til å opprettholde selvrespekt og egenverd og styrke integriteten (11). Intervjupersonene er bevisste på at hyggestunder og atspredelse formidler omsorg.
Den dementes selvopplevelse og identitet kan styrkes på flere måter. En refererer en episode hun i ettertid har tenkt tilbake på. En dag går hun inn på rommet til en pasient for bare å sette seg ned og prate. Hun beskriver gleden pasienten gir uttrykk for og det overraskende i at hun kommer inn for å prate, selv om han ikke har ringt på. Dette er et møte mellom to mennesker.
Forskning viser at nær relasjon mellom omsorgsgiver og omsorgsmottaker bidrar til at den dementes identitet blir opprettholdt, og at han kanskje dermed mestrer mer og også kan oppleve perioder med kognitiv klarhet (12).
Pasientens ressurser
God kontakt med pårørende slik at man har mulighet for å kjenne til den dementes vaner og dermed i større grad kan bygge opp under hans ressurser, mener intervjupersonene er
viktig. De er også opptatt av mennesket bak diagnosen og betydningen av at de har fokus på pasientens ressurser og ikke bare på det han ikke klarer selv. Jeg må hjelpe ham med alt stell, men i matsituasjonen kan jeg med god tilrettelegging ordne slik at han kan bruke skje og spise selv, sier en. Det å mestre oppleves godt og det er ikke vanskelig å observere at den demente opplever verdighet. Han blir rolig og får den litt rake holdningen. Gjennom sensitiv tilstedeværelse er det tydelig at omsorgsutøveren tolker den dementes atferd og forstår når omsorgen resulterer i opplevelse av verdighet.
Når er det vanskelig?
Tidspress og dårlig bemanning fører til at noen pasienter må vente lenger enn andre. Dessuten, sier intervjupersonene, er det er vanskelig å hjelpe demente som er oppegående og ikke ønsker hjelp til personlig hygiene. De opplever det som viktig å være bevisst hvordan de ordlegger seg og med kroppsspråket viser at de bryr seg. De presiserer at det er viktig at den demente blir tatt med inn på rommet sitt når noe skal korrigeres. For eksempel at man unngår å konfrontere den demente i påhør av andre at han lukter vondt.
Velgjørenhet
Å gjøre det som er til det beste for den demente er viktig for intervjupersonene. Særlig trekker de fram anledninger der den demente har liten eller ingen forståelse for egen situasjon, og viktigheten av å handle slik at den demente oppfatter det som velgjørenhet. Omsorgsutøveren har ansvar for den svake, og kan i kraft av sin kompetanse ta avgjørelser for den demente der han ikke er kompetent til det. Denne maktrelasjonen beskrives ofte som myk paternalisme, hvor handlingen helt og holdent er til det beste for den demente. Det moralske prinsipp om ikke å utøve makt blir satt til side på grunn av helsearbeiderens ønske om å gjøre det godt for den andre ut fra deres behov. I samsvar med annen forskning vektlegger også våre intervjupersoner den «Gyldne Regel» ved utførelse av omsorg til den demente (4.5). Ønsket om å gjøre det beste for den demente styrer deres handlinger og de vektlegger at deres handlinger skal vise respekt for den iboende verdi den demente har som menneske.
Krevende omsorg
Det er vanskelig å yte omsorg for dem som er i ferd med å bli utbrent og ikke orker å sette seg inn i andres situasjon for vedkommende er sliten selv. Intervjupersonen refererer her til sider ved omsorgsutøveren som kan være årsak til at det ikke gis god omsorg og pleie.
Å arbeide på sykehjem er krevende, både fordi pasientene må kunne kategoriseres som de svakeste av de skrøpelige eldre, men også fordi bemanningsfaktoren mange steder er lav. Denne type omsorg beskrives som vedlikeholdsomsorg, hvor omsorgen ytes over lang tid. Slik pleie er krevende og belastende fordi det fordres intensiv nærkontakt over tid, med fare
for følelsesmessig overbelastning (13). Kanskje er respondenten opptatt av dette når hun sier: Du beskytter deg sjøl ved ikke å sette deg inn i situasjonen. Det kan være for å berge deg sjøl. Hun beskriver en situasjon hvor en kollega ikke har evne til innlevelse eller å se den dementes behov for omsorg, fordi hun selv er sliten eller kanskje også selvisk.
Intervjupersonene trives med å arbeide i eldreomsorgen, og om behovet oppstår, kan de tenke seg å ha sin mor eller far på sykehjemmet.
Litteratur
1. Engedal K. Urunde hjul. Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens. Sem: INFO- banken, 2002.
2. St.meld. nr. 28 (1999-2000). Innhold og kvalitet i omsorgstjenestene. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.
3. Aase KA, Østby BA. Basal omsorgssvikt på sykehjem. Tidsskr Sykepl 2003; 3: 8-13.
4. Lillemoen L. Sykepleieren som moralsk aktør. Universitetet i Oslo: Institutt for sykepleievitenskap, 1997.
5. Slettebø Å. Strebing mot pasientens beste. Universitetet i Oslo: Institutt for Sykepleievitenskap, 2002.
6. Normann, HK, Norberg A, Asplund K. Confirmationand lucidity during conversations with a woman with severe dementia. Issuesand innovations in nursing practice 2002; NR.? 370-376.
7. Kvale S. Det kvalitative forskningsintervju. Gjøvik: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2001.
8. Slettebø Å. Sykepleie og etikk. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2002.
9. Kirkevold M. Relasjon mellom pasient og personale - en forutsetning for
verdig omsorg i sykehjem. Omsorg 2001; 4: 36-40.
10. Kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene. Oslo: Sosial- og helsedepartementet, 1997
11. Solheim K. Demensguide. Otta: Tano Aschehoug, 1996.
12. Normann, HK, Asplund K, Norberg A. Episodes of lucidity in people with severe dementia as narrated by formal carers. Journalof Advanced Nursing 1998; 28 (6): 1295-1300.
13. Vetlesen AJ, Nortvedt P. Følelser og moral. Oslo: Ad Notam Gyldendal A/S, 1996.
sykepleiere i sykehjem ønsket vi å sette omsorg til aldersdemente på dagsorden. Særlig er vi opptatt av den aldersdementes verdighet og hvordan vi som omsorgsutøvere gjennom pleie og omsorg kan ivareta denne verdigheten.
Fremkaller klarhet
Forskning viser at sykepleierne i stor grad vektlegger verdier som respekt og likeverd i sin streben etter å sikre moralsk praksis. I etisk vanskelige situasjoner velger de å handle til pasientes beste og framholder respekt for pasienten som et viktig ideal (4,5). Forskning viser også at pleiere i eldreomsorgen opplever at mennesker med demens i nære samhandlingssituasjoner med pleiere preges av kognitiv klarhet (6). De fungerer mer adekvat i situasjoner der pleierne oppmuntrer og er positive i sin handle- og væremåte. Det indikerer at personalets støttende og positive holdning i samtaler med pasienter med demens framkaller klarhet (6).
Fokusgruppe
Dette var bakgrunnen for at vi høsten 2003 gjennomførte et fokusgruppeintervju med fire helsearbeidere der de forsøkte å beskrive den positive kunnskapen som omsorgsutøvere besitter og benytter i møte med demente. Målet var å utvikle kunnskap om hvordan omsorgsutøvere gjennom handlinger og væremåte bidrar til å ivareta den aldersdementes opplevelse av verdighet. Studien ble gjennomført som en kvalitativ beskrivende studie med en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming. Når valget falt på fokusgruppe som intervjumetode, var det basert på vår intensjon om å samle utdypende informasjon.
Intervjuet
Intervjuet ble gjennomført med en gruppe omsorgsutøvere som gjennom ulik utdanningsbakgrunn representerer de «vanlige» arbeidstakerne i eldreomsorgen. De har fra fire til førti års erfaring med aldersdemente. Forut for intervjuet ble det utarbeidet en intervjuguide som deltakerne skulle gjøre seg kjent med på forhånd, slik at de kunne tenke gjennom erfaringer, meninger og synspunkter om utøvelse av omsorg som fremmet aldersdementes opplevelse av verdighet. Gruppeintervjuet ble tatt opp på lydbånd og senere transkribert. I vår søken etter å forstå kjernen i den kunnskap intervjupersonene lot oss få ta del i, benyttet vi Kvales tre analysetrinn: Selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse (7).
Dilemma
En forteller hvor viktig det er å vise med kroppsspråket at vi bryr oss. At omsorgsutøveren bryr seg viser hun ved å sitte ned, holde i hånden, lytte, gi tid, få blikkkontakt og tolke signaler fra den demente. For å skape tillit må det være overensstemmelse med det du sier og gjør. Du sier ikke en ting og kroppsspråket viser noe annet. Hun er klar over at kroppsspråket er med på å fremme den dementes egenverd og har erfart at den demente lettere forstår nonverbal kommunikasjon.
De som ble intervjuet beskriver hvordan de tenker seg inn i den andres sted, samtidig som de føler de står overfor et etisk dilemma. En opplever det som vanskelig å skulle fortelle en dame at det lukter urin av kjolen hennes. Det vanskelige er å vite hvordan hun skal si det uten å såre. På den ene siden vil hun unngå at kvinnen viser seg fram på en måte som hun ikke ville gjort dersom hun hadde vært frisk, samtidig vil hun unngå å framstå på en respektløs måte. I likhet med flere av de andre bruker hun seg selv som referanseperson når hun uttrykker: Jeg hadde selv satt pris på at «noen» hadde fortalt meg at det lukter urin av kjolen.
Jatter ikke
Intervjupersonene ga flere ganger uttrykk for at måten man samhandler med demente på har betydning for om de føler seg respektert og verdsatt. Den demente skal oppfattes som om han er «klar» og ikke jattes med, sier en av dem. Jatting omtaler intervjupersonene som en uærlig måte å kommunisere med den demente på, fordi det kan oppleves nedverdigende. «Respekt vises ved høflighet og ved at den dementes syn blir tatt på alvor», skriver Slettebø (8).
Tillit, ærlighet og å vise respekt er verdier helsearbeiderne peker på. Å være til å stole på handler både om tillit og respekt. En sier: Har du lovet å komme tilbake, så kommer du tilbake.
Tidsfaktoren er et viktig aspekt ved utøvelse av omsorg, mener de.
Ved å gi tid til de demente viser de også respekt. De legger vekt på å få blikkontakt, kanskje et svar eller et nikk på at han har forstått. Derved kan den demente oppleve at den som hjelper er interessert i han som person. Faktorer som mellommenneskelige relasjoner og informasjon på pasientens premisser er viktige tiltak for å ivareta den gamles verdighet på sykehjem (9).
Et møte mellom to mennesker
Også demente har rett til selvbestemmelse, privatliv, frihet, nødvendig pleie, omsorg og helsehjelp (10). Mulighet for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet er et av mange grunnleggende behov som er skissert i forskrift om kvalitet i pleie og omsorgstjenestene. Sosialt samvær med andre mennesker kan være knyttet til sang og musikk, å være ute i naturen eller et møte mellom pleier og pasient som ikke er planlagt. Å synge sanger den demente kjenner igjen, kan bidra til å opprettholde selvrespekt og egenverd og styrke integriteten (11). Intervjupersonene er bevisste på at hyggestunder og atspredelse formidler omsorg.
Den dementes selvopplevelse og identitet kan styrkes på flere måter. En refererer en episode hun i ettertid har tenkt tilbake på. En dag går hun inn på rommet til en pasient for bare å sette seg ned og prate. Hun beskriver gleden pasienten gir uttrykk for og det overraskende i at hun kommer inn for å prate, selv om han ikke har ringt på. Dette er et møte mellom to mennesker.
Forskning viser at nær relasjon mellom omsorgsgiver og omsorgsmottaker bidrar til at den dementes identitet blir opprettholdt, og at han kanskje dermed mestrer mer og også kan oppleve perioder med kognitiv klarhet (12).
Pasientens ressurser
God kontakt med pårørende slik at man har mulighet for å kjenne til den dementes vaner og dermed i større grad kan bygge opp under hans ressurser, mener intervjupersonene er
viktig. De er også opptatt av mennesket bak diagnosen og betydningen av at de har fokus på pasientens ressurser og ikke bare på det han ikke klarer selv. Jeg må hjelpe ham med alt stell, men i matsituasjonen kan jeg med god tilrettelegging ordne slik at han kan bruke skje og spise selv, sier en. Det å mestre oppleves godt og det er ikke vanskelig å observere at den demente opplever verdighet. Han blir rolig og får den litt rake holdningen. Gjennom sensitiv tilstedeværelse er det tydelig at omsorgsutøveren tolker den dementes atferd og forstår når omsorgen resulterer i opplevelse av verdighet.
Når er det vanskelig?
Tidspress og dårlig bemanning fører til at noen pasienter må vente lenger enn andre. Dessuten, sier intervjupersonene, er det er vanskelig å hjelpe demente som er oppegående og ikke ønsker hjelp til personlig hygiene. De opplever det som viktig å være bevisst hvordan de ordlegger seg og med kroppsspråket viser at de bryr seg. De presiserer at det er viktig at den demente blir tatt med inn på rommet sitt når noe skal korrigeres. For eksempel at man unngår å konfrontere den demente i påhør av andre at han lukter vondt.
Velgjørenhet
Å gjøre det som er til det beste for den demente er viktig for intervjupersonene. Særlig trekker de fram anledninger der den demente har liten eller ingen forståelse for egen situasjon, og viktigheten av å handle slik at den demente oppfatter det som velgjørenhet. Omsorgsutøveren har ansvar for den svake, og kan i kraft av sin kompetanse ta avgjørelser for den demente der han ikke er kompetent til det. Denne maktrelasjonen beskrives ofte som myk paternalisme, hvor handlingen helt og holdent er til det beste for den demente. Det moralske prinsipp om ikke å utøve makt blir satt til side på grunn av helsearbeiderens ønske om å gjøre det godt for den andre ut fra deres behov. I samsvar med annen forskning vektlegger også våre intervjupersoner den «Gyldne Regel» ved utførelse av omsorg til den demente (4.5). Ønsket om å gjøre det beste for den demente styrer deres handlinger og de vektlegger at deres handlinger skal vise respekt for den iboende verdi den demente har som menneske.
Krevende omsorg
Det er vanskelig å yte omsorg for dem som er i ferd med å bli utbrent og ikke orker å sette seg inn i andres situasjon for vedkommende er sliten selv. Intervjupersonen refererer her til sider ved omsorgsutøveren som kan være årsak til at det ikke gis god omsorg og pleie.
Å arbeide på sykehjem er krevende, både fordi pasientene må kunne kategoriseres som de svakeste av de skrøpelige eldre, men også fordi bemanningsfaktoren mange steder er lav. Denne type omsorg beskrives som vedlikeholdsomsorg, hvor omsorgen ytes over lang tid. Slik pleie er krevende og belastende fordi det fordres intensiv nærkontakt over tid, med fare
for følelsesmessig overbelastning (13). Kanskje er respondenten opptatt av dette når hun sier: Du beskytter deg sjøl ved ikke å sette deg inn i situasjonen. Det kan være for å berge deg sjøl. Hun beskriver en situasjon hvor en kollega ikke har evne til innlevelse eller å se den dementes behov for omsorg, fordi hun selv er sliten eller kanskje også selvisk.
Intervjupersonene trives med å arbeide i eldreomsorgen, og om behovet oppstår, kan de tenke seg å ha sin mor eller far på sykehjemmet.
Litteratur
1. Engedal K. Urunde hjul. Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens. Sem: INFO- banken, 2002.
2. St.meld. nr. 28 (1999-2000). Innhold og kvalitet i omsorgstjenestene. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.
3. Aase KA, Østby BA. Basal omsorgssvikt på sykehjem. Tidsskr Sykepl 2003; 3: 8-13.
4. Lillemoen L. Sykepleieren som moralsk aktør. Universitetet i Oslo: Institutt for sykepleievitenskap, 1997.
5. Slettebø Å. Strebing mot pasientens beste. Universitetet i Oslo: Institutt for Sykepleievitenskap, 2002.
6. Normann, HK, Norberg A, Asplund K. Confirmationand lucidity during conversations with a woman with severe dementia. Issuesand innovations in nursing practice 2002; NR.? 370-376.
7. Kvale S. Det kvalitative forskningsintervju. Gjøvik: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2001.
8. Slettebø Å. Sykepleie og etikk. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2002.
9. Kirkevold M. Relasjon mellom pasient og personale - en forutsetning for
verdig omsorg i sykehjem. Omsorg 2001; 4: 36-40.
10. Kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene. Oslo: Sosial- og helsedepartementet, 1997
11. Solheim K. Demensguide. Otta: Tano Aschehoug, 1996.
12. Normann, HK, Asplund K, Norberg A. Episodes of lucidity in people with severe dementia as narrated by formal carers. Journalof Advanced Nursing 1998; 28 (6): 1295-1300.
13. Vetlesen AJ, Nortvedt P. Følelser og moral. Oslo: Ad Notam Gyldendal A/S, 1996.
0 Kommentarer