Fagutvikling
Publisert
Bryter taushetsplikten
Hva innebærer det å overholde taushetsplikten?
Tillit til at taushetsplikten overholdes er en bærebjelke i
relasjonen mellom pasient og helsepersonell. Men hva innebærer det
egentlig å overholde taushetsplikten? Nedenfor belyses noen
eksempler fra en medisinsk avdeling fra en juridisk innfallsvinkel.
En kort innføring i juridisk metode finnes for eksempel i «Helse og
juss», første kapittel (1).
Ny lovgivning
I løpet av fem år har helselovgivningen i Norge gjennomgått store forandringer. Tidligere var lovgivning om helsepersonells rettigheter og plikter og pasientenes rettigheter spredt i ni forskjellige lover (2). Pasientrettighetsloven og Helsepersonelloven av 2. juni 1999 erstattet legeloven, sykepleierloven og psykologloven (3), og alle bestemmelser om taushetsplikt er nå samlet i én lov; Helsepersonelloven. Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i tjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste (§1). Kapittel fem omhandler taushetsplikt og opplysningsrett.
Pasientrettighetsloven omhandler pasienters rettigheter, og gir i §3-6 pasientene rett til vern mot spredning av opplysninger. Det avspeiler helsepersonells taushetsplikt: Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt. Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder. Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker.
Å oppgi identitet
Telefonen ringer og sykepleier blir spurt om det stemmer at NN er pasient ved post 6. Kan hun bekrefte dette uten å bryte taushetsplikten?
Helsepersonellovens §21 sier følgende om taushetsplikt: Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.
Et gjennomgangstema i diskusjonen om norsk helselovgivning er hvorvidt en inneliggende pasients identitet er underlagt taushetsplikt. Er innleggelse i sykehus et personlig anliggende, og dermed underlagt taushetsplikt? Innleggelse, som innebærer at ømtålig informasjon om sykdom og helsetilstand røpes, regnes som taushetsbelagt. Det gjelder for eksempel ved innleggelse på en psykiatrisk institusjon eller en gynekologisk avdeling, der informasjon om selve innleggelsesstedet vil kunne røpe opplysninger om sykdoms- eller andre personlige forhold. Om det anses som et personlig anliggende å informere om at en person er innlagt ved for eksempel Rikshospitalet, er mer tvilsomt. Hvis helsepersonell har grunn til å tro at pasienten ikke ønsker at informasjon gis, vil det være retningsgivende for hvordan de innretter seg (2). Det er grunn til å anta at en bekreftelse på at en kjent person er pasient, er å røpe personlige forhold.
Avslørende merking
På vaktrommet henger to tavler med pasientenes etternavn og romnummer. Hvis det forekommer isoleringsregime, er også dette angitt med en trekant med bokstav. Gjennom dobbelt vindu er denne tavlen synlig for besøkende. Et dette brudd på taushetsplikten?
I utgangspunktet er ikke informasjon om navn på pasienter underlagt taushetsplikt. I så måte er ikke tavlen et brudd på taushetsplikten. Symbolene som benyttes for å angi isoleringsregime er derimot kjent for mange, deriblant pårørende som også er helsepersonell, og de indikerer noe om pasientens sykdomssituasjon. En B i trekanten vil for eksempel gi informasjon om at pasienten enten er hepatitt- eller hiv-smittet, og det er i høyeste grad taushetsbelagt informasjon.
Samarbeidende personell
Gruppe B sitter i vaktrommets tilstøtende rom og har rapport. Døren står åpen, og en laboratorieansatt kommer innom for å spørre hvor pasientene som skal ta blodprøve ligger. Hun blir stående og høre på rapporten. På spørsmål om hun kan lukke døren fordi rapporten inneholder taushetsbelagt informasjon, svarer hun at det ikke er noe problem; hun har taushetsplikt. Hva sier rettsreglene om dette?
To spørsmål reiser seg i denne forbindelse:
1. Brytes taushetsplikten når den ansatte ved laboratoriet ser på tavla?
2. Kan vedkommende høre på rapporten siden hun har taushetsplikt?
Helsepersonellovens §25 har regler for samarbeidende personell. I første ledd står det: Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell, når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.
På dette punkt er loven relativt klar. I denne sammenheng er laboratorieansatte å regne som samarbeidende personell, da det er i pasientens interesse at det blir tatt blodprøver. Ved å se på tavla, kan de finne ut hvor pasienten ligger. For å gi forsvarlig hjelp, trenger de også informasjon om hva slags isoleringsregime som gjelder. Uten slik informasjon kan de bli påført smitte, og bære den med seg inn til immunsupprimerte eller andre pasienter.
I henhold til lovteksten er også svaret på det andre spørsmålet klart. Det kreves at opplysningene skal være nødvendige for å gi forsvarlig helsehjelp. Det er unødvendig for laboratorieansatte å høre informasjonen som blir gitt på rapporten for å kunne ta og analysere nødvendige prøver. De skal derfor ikke høre på rapporten, selv om de har taushetsplikt.
Ved post 6 innledes morgenrapporten ved at både gruppe A og B samles på grupperommet for å fordele oppgaver. Rapportlistene for begge gruppene ligger på bordet. Er gruppe A og B å regne for samarbeidende personell?
Tverrfaglig samarbeid er i pasientens interesse, og når det gjelder krav til samtykke, ligger det her et formodet samtykke til grunn (3). Det er vanskeligere å gi et klart svar på om gruppe A og B er å regne for samarbeidende personell. Stort sett arbeider de to gruppene helt atskilt, og det er liten, om noen, personellsirkulasjon mellom dem. Det finnes derfor ingen grunn til at de skal ha tilgang til informasjon om hverandres pasienter. En enkel løsning ville være å legge listene på det rommet hvor rapporten faktisk foregår.
Informasjon til pårørende
Ansvarlig sykepleier blir hentet ut fra rapporten. I korridoren er det flere pasienter, ansatte og besøkende. En kvinne ønsker informasjon om en pasient med langt fremskreden kreft. Hun lurer på pasientens status, om kreften har spredd seg og om sykepleier kan si noe om hvor lenge den syke har igjen. Sykepleieren gir kvinnen den informasjonen hun ber om, før de begge går inn for å snakke med pasienten. Ble taushetsplikten brutt i dette tilfellet?
Denne problemstillingen har flere innfallsvinkler. Første spørsmål blir om den besøkende kvinnen er nærmeste pårørende. Hvem som er nærmeste pårørende reguleres av Pasientrettighetslovens §1-3: Den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge.
Sykepleier må derfor spørre kvinnen om hvem hun er. Det viser seg at hun er pasientens stedatter. Det kvalifiserer henne ikke til å være nærmeste pårørende, hvis ikke pasienten eksplisitt har definert henne som det. Det finnes enda en lovhjemmel som omhandler informasjon til pasientens næreste pårørende (3). I pasientrettighetslovens §3-3 står det: Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.
For å finne ut om pasienten vil samtykke i at informasjonen skal gis, kan sykepleier gå inn og spørre pasienten om det er i orden at stedatteren får informasjonen hun ber om. Pasienten var klar og talefør, så her ville det ikke bydd på problemer. Hvis pasienten ikke hadde vært i stand til å svare, måtte sykepleier ha gått til sykepleiedokumentasjonen der pasienten har oppgitt hvem som er å regne for nærmeste pårørende. Hvis navnet på stedatteren ikke var nevnt der, måtte sykepleier ha henvist henne til den som var oppført som nærmeste pårørende for å få informasjon.
Hva slags type informasjon som skal gis, har også betydning. Spørsmålet fra stedatteren gjaldt blant annet om kreften hadde spredd seg, og hvor lenge pasienten hadde igjen å leve. Det er sensitiv informasjon. Det kunne godt være at pasienten ikke ønsket at stedatteren skulle få slik informasjon. Hadde spørsmålet derimot dreid seg om hvorvidt pasienten var sliten og plaget av smerter akkurat nå, og at stedatteren gjerne ville ha svar på dette før hun gikk inn, ville det vært tilrådelig å gi henne informasjon om det fordi hun selv ville oppfattet pasientens situasjonen så snart hun kom inn i rommet. Hjemmel for å fravike reglene om taushetsplikt her finnes i Helsepersonellovens §23, 2. ledd som sier at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold.
Svaret på spørsmålet om det forekom et brudd på taushetsplikten er derfor ja, fordi sykepleier ikke sjekket om stedatteren sto oppført som nærmeste pårørende eller om pasienten ønsket at hun skulle bli informert.
Et annet spørsmål er hvor samtalen skal foregå. Det vanligste brudd på taushetsplikten ved post 6 er at samtaler om pasienter foregår i fellesrom. I dette tilfellet var det flere andre til stede i korridoren som kunne overhøre samtalen mellom sykepleieren og stedatteren. Det er et klart brudd på taushetsplikten. Hvis pasienten hadde godkjent at stedatteren skulle informeres, burde informasjonen blitt gitt for eksempel i samtalerommet.
Taushetsplikt og medpasienter
En pasient spør om hvilke undersøkelser pasienten i nabosengen skal gjennomgå. Kan sykepleieren fortelle dette uten å bryte taushetsplikten?
Etter Helsepersonellovens §21 er all informasjon om en pasient i utgangspunktet underlagt taushetsplikt overfor alle, inkludert andre pasienter. Svaret på om sykepleier kan informere en medpasient om en annen pasients undersøkelser, er nei, men §23 i samme lov oppgir imidlertid begrensninger i taushetsplikten:
Taushetsplikten er ikke til hinder for at informasjon gis den som fra før er kjent med opplysningene.
Opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold.
Det finnes kanskje situasjoner der sykepleier kan informere en medpasient uten å bryte taushetsplikten. Hvis hun vet at medpasienten er informert om pasientens tilstand, kan hun muligens svare på spørsmålet uten å røpe taushetsbelagt informasjon. Sykepleier har likevel ikke full oversikt over hva pasienten har fortalt til medpasienten, og det tryggeste ville derfor være å be medpasienten selv å spørre pasienten direkte.
Avslutning
Eksemplene det er vist til her kunne trolig ha forekommet ved en hvilken som helst avdeling og et hvilket som helst sykehus i landet. Ved denne medisinske avdelingen er de mest alvorlige bruddene på taushetsplikten at samtaler som avdekker sensitive opplysninger foregår i andres påhør. Eksemplene viser at det er fort gjort å bryte taushetsplikten. For å overholde den fordres det kjennskap til gjeldende rettsregler, og at man til stadighet reflekterer over kravene som stilles til taushetsplikt.
Litteratur
1. Molven O. Helse og jus. En innføring for helsepersonell. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2002.
2. Befring AK, Ohnstad B. Helsepersonelloven - med kommentarer. Bergen: Fagbokforlaget, 2001.
3. Syse A. Pasientrettighetsloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2004.
Ny lovgivning
I løpet av fem år har helselovgivningen i Norge gjennomgått store forandringer. Tidligere var lovgivning om helsepersonells rettigheter og plikter og pasientenes rettigheter spredt i ni forskjellige lover (2). Pasientrettighetsloven og Helsepersonelloven av 2. juni 1999 erstattet legeloven, sykepleierloven og psykologloven (3), og alle bestemmelser om taushetsplikt er nå samlet i én lov; Helsepersonelloven. Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i tjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste (§1). Kapittel fem omhandler taushetsplikt og opplysningsrett.
Pasientrettighetsloven omhandler pasienters rettigheter, og gir i §3-6 pasientene rett til vern mot spredning av opplysninger. Det avspeiler helsepersonells taushetsplikt: Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt. Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder. Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker.
Å oppgi identitet
Telefonen ringer og sykepleier blir spurt om det stemmer at NN er pasient ved post 6. Kan hun bekrefte dette uten å bryte taushetsplikten?
Helsepersonellovens §21 sier følgende om taushetsplikt: Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.
Et gjennomgangstema i diskusjonen om norsk helselovgivning er hvorvidt en inneliggende pasients identitet er underlagt taushetsplikt. Er innleggelse i sykehus et personlig anliggende, og dermed underlagt taushetsplikt? Innleggelse, som innebærer at ømtålig informasjon om sykdom og helsetilstand røpes, regnes som taushetsbelagt. Det gjelder for eksempel ved innleggelse på en psykiatrisk institusjon eller en gynekologisk avdeling, der informasjon om selve innleggelsesstedet vil kunne røpe opplysninger om sykdoms- eller andre personlige forhold. Om det anses som et personlig anliggende å informere om at en person er innlagt ved for eksempel Rikshospitalet, er mer tvilsomt. Hvis helsepersonell har grunn til å tro at pasienten ikke ønsker at informasjon gis, vil det være retningsgivende for hvordan de innretter seg (2). Det er grunn til å anta at en bekreftelse på at en kjent person er pasient, er å røpe personlige forhold.
Avslørende merking
På vaktrommet henger to tavler med pasientenes etternavn og romnummer. Hvis det forekommer isoleringsregime, er også dette angitt med en trekant med bokstav. Gjennom dobbelt vindu er denne tavlen synlig for besøkende. Et dette brudd på taushetsplikten?
I utgangspunktet er ikke informasjon om navn på pasienter underlagt taushetsplikt. I så måte er ikke tavlen et brudd på taushetsplikten. Symbolene som benyttes for å angi isoleringsregime er derimot kjent for mange, deriblant pårørende som også er helsepersonell, og de indikerer noe om pasientens sykdomssituasjon. En B i trekanten vil for eksempel gi informasjon om at pasienten enten er hepatitt- eller hiv-smittet, og det er i høyeste grad taushetsbelagt informasjon.
Samarbeidende personell
Gruppe B sitter i vaktrommets tilstøtende rom og har rapport. Døren står åpen, og en laboratorieansatt kommer innom for å spørre hvor pasientene som skal ta blodprøve ligger. Hun blir stående og høre på rapporten. På spørsmål om hun kan lukke døren fordi rapporten inneholder taushetsbelagt informasjon, svarer hun at det ikke er noe problem; hun har taushetsplikt. Hva sier rettsreglene om dette?
To spørsmål reiser seg i denne forbindelse:
1. Brytes taushetsplikten når den ansatte ved laboratoriet ser på tavla?
2. Kan vedkommende høre på rapporten siden hun har taushetsplikt?
Helsepersonellovens §25 har regler for samarbeidende personell. I første ledd står det: Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell, når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.
På dette punkt er loven relativt klar. I denne sammenheng er laboratorieansatte å regne som samarbeidende personell, da det er i pasientens interesse at det blir tatt blodprøver. Ved å se på tavla, kan de finne ut hvor pasienten ligger. For å gi forsvarlig hjelp, trenger de også informasjon om hva slags isoleringsregime som gjelder. Uten slik informasjon kan de bli påført smitte, og bære den med seg inn til immunsupprimerte eller andre pasienter.
I henhold til lovteksten er også svaret på det andre spørsmålet klart. Det kreves at opplysningene skal være nødvendige for å gi forsvarlig helsehjelp. Det er unødvendig for laboratorieansatte å høre informasjonen som blir gitt på rapporten for å kunne ta og analysere nødvendige prøver. De skal derfor ikke høre på rapporten, selv om de har taushetsplikt.
Ved post 6 innledes morgenrapporten ved at både gruppe A og B samles på grupperommet for å fordele oppgaver. Rapportlistene for begge gruppene ligger på bordet. Er gruppe A og B å regne for samarbeidende personell?
Tverrfaglig samarbeid er i pasientens interesse, og når det gjelder krav til samtykke, ligger det her et formodet samtykke til grunn (3). Det er vanskeligere å gi et klart svar på om gruppe A og B er å regne for samarbeidende personell. Stort sett arbeider de to gruppene helt atskilt, og det er liten, om noen, personellsirkulasjon mellom dem. Det finnes derfor ingen grunn til at de skal ha tilgang til informasjon om hverandres pasienter. En enkel løsning ville være å legge listene på det rommet hvor rapporten faktisk foregår.
Informasjon til pårørende
Ansvarlig sykepleier blir hentet ut fra rapporten. I korridoren er det flere pasienter, ansatte og besøkende. En kvinne ønsker informasjon om en pasient med langt fremskreden kreft. Hun lurer på pasientens status, om kreften har spredd seg og om sykepleier kan si noe om hvor lenge den syke har igjen. Sykepleieren gir kvinnen den informasjonen hun ber om, før de begge går inn for å snakke med pasienten. Ble taushetsplikten brutt i dette tilfellet?
Denne problemstillingen har flere innfallsvinkler. Første spørsmål blir om den besøkende kvinnen er nærmeste pårørende. Hvem som er nærmeste pårørende reguleres av Pasientrettighetslovens §1-3: Den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge.
Sykepleier må derfor spørre kvinnen om hvem hun er. Det viser seg at hun er pasientens stedatter. Det kvalifiserer henne ikke til å være nærmeste pårørende, hvis ikke pasienten eksplisitt har definert henne som det. Det finnes enda en lovhjemmel som omhandler informasjon til pasientens næreste pårørende (3). I pasientrettighetslovens §3-3 står det: Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.
For å finne ut om pasienten vil samtykke i at informasjonen skal gis, kan sykepleier gå inn og spørre pasienten om det er i orden at stedatteren får informasjonen hun ber om. Pasienten var klar og talefør, så her ville det ikke bydd på problemer. Hvis pasienten ikke hadde vært i stand til å svare, måtte sykepleier ha gått til sykepleiedokumentasjonen der pasienten har oppgitt hvem som er å regne for nærmeste pårørende. Hvis navnet på stedatteren ikke var nevnt der, måtte sykepleier ha henvist henne til den som var oppført som nærmeste pårørende for å få informasjon.
Hva slags type informasjon som skal gis, har også betydning. Spørsmålet fra stedatteren gjaldt blant annet om kreften hadde spredd seg, og hvor lenge pasienten hadde igjen å leve. Det er sensitiv informasjon. Det kunne godt være at pasienten ikke ønsket at stedatteren skulle få slik informasjon. Hadde spørsmålet derimot dreid seg om hvorvidt pasienten var sliten og plaget av smerter akkurat nå, og at stedatteren gjerne ville ha svar på dette før hun gikk inn, ville det vært tilrådelig å gi henne informasjon om det fordi hun selv ville oppfattet pasientens situasjonen så snart hun kom inn i rommet. Hjemmel for å fravike reglene om taushetsplikt her finnes i Helsepersonellovens §23, 2. ledd som sier at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold.
Svaret på spørsmålet om det forekom et brudd på taushetsplikten er derfor ja, fordi sykepleier ikke sjekket om stedatteren sto oppført som nærmeste pårørende eller om pasienten ønsket at hun skulle bli informert.
Et annet spørsmål er hvor samtalen skal foregå. Det vanligste brudd på taushetsplikten ved post 6 er at samtaler om pasienter foregår i fellesrom. I dette tilfellet var det flere andre til stede i korridoren som kunne overhøre samtalen mellom sykepleieren og stedatteren. Det er et klart brudd på taushetsplikten. Hvis pasienten hadde godkjent at stedatteren skulle informeres, burde informasjonen blitt gitt for eksempel i samtalerommet.
Taushetsplikt og medpasienter
En pasient spør om hvilke undersøkelser pasienten i nabosengen skal gjennomgå. Kan sykepleieren fortelle dette uten å bryte taushetsplikten?
Etter Helsepersonellovens §21 er all informasjon om en pasient i utgangspunktet underlagt taushetsplikt overfor alle, inkludert andre pasienter. Svaret på om sykepleier kan informere en medpasient om en annen pasients undersøkelser, er nei, men §23 i samme lov oppgir imidlertid begrensninger i taushetsplikten:
Taushetsplikten er ikke til hinder for at informasjon gis den som fra før er kjent med opplysningene.
Opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold.
Det finnes kanskje situasjoner der sykepleier kan informere en medpasient uten å bryte taushetsplikten. Hvis hun vet at medpasienten er informert om pasientens tilstand, kan hun muligens svare på spørsmålet uten å røpe taushetsbelagt informasjon. Sykepleier har likevel ikke full oversikt over hva pasienten har fortalt til medpasienten, og det tryggeste ville derfor være å be medpasienten selv å spørre pasienten direkte.
Avslutning
Eksemplene det er vist til her kunne trolig ha forekommet ved en hvilken som helst avdeling og et hvilket som helst sykehus i landet. Ved denne medisinske avdelingen er de mest alvorlige bruddene på taushetsplikten at samtaler som avdekker sensitive opplysninger foregår i andres påhør. Eksemplene viser at det er fort gjort å bryte taushetsplikten. For å overholde den fordres det kjennskap til gjeldende rettsregler, og at man til stadighet reflekterer over kravene som stilles til taushetsplikt.
Litteratur
1. Molven O. Helse og jus. En innføring for helsepersonell. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2002.
2. Befring AK, Ohnstad B. Helsepersonelloven - med kommentarer. Bergen: Fagbokforlaget, 2001.
3. Syse A. Pasientrettighetsloven med kommentarer. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2004.
0 Kommentarer