Fagutvikling
Publisert
Behovene for pleie- og omsorgstjenester i en større kommune
Da fagfolk i en større østlandskommune vurderte behovene til alle brukerne i pleie- og omsorgstjenestene, fant de at andelen som klarer seg uten hjelp fra offentlige pleie- og omsorgstjenester er meget stor. Videre fant de at brukerne domineres av personer med mindre behov og at andelen som får tjenester øker med alderen.
Pleie- og omsorgstjenester er blant de største og mest
omfattende aktivitetene i norske kommuner regnet etter antall
ansatte som følge av døgnkontinuerlige tjenester. Disse tjenestene
har ekspandert betydelig siden 1970 på grunn av «eldrebølgen» som
har medført en meget sterk økning av behovene.
God kvalitet på tjenestene er et sentralt krav, men dette forutsetter at tjenesteyter har en oversikt over behovene i befolkningen og blant brukerne.
I denne artikkelen vil vi gjøre rede for en undersøkelse som ble foretatt i Skedsmo kommune i februar 2001. Her ble det benyttet en enkel metode for å klassifisere behovene til alle brukerne av pleie- og omsorgstjenester. De funnene som ble gjort, viser fordelingen av behovene i brukergruppen. Et slikt materiale kan både benyttes til å beregne nivået for egenomsorg og andelen som har store hjelpebehov i befolkningen. Det forutsettes at en vet folketallet i de ulike befolkningsgruppene. Slike opplysninger har stor betydning for planleggingen av tjenestene. I en ledsagende artikkel vil vi dessuten se på forholdet mellom behov og tjenesteyting, samt analysere om utbyggingen av tjenesteapparatet og tjenesteproduksjonen synes å harmonere.
Metode og materiale
Modell for behovsbeskrivelse og analyse
Som ledd i en evaluering av tjenestene i Skedsmo kommune ble alle innskrevne brukere vurdert av et fagpanel på en bestemt dag. Dette tverrsnittsmaterialet omfattet alle uansett om de fikk tjenester eller ikke på registreringsdagen.
Skedsmo kommune har 40 000 innbyggere og materialet omfattet 1238 personer. De ble klassifisert etter følgende femtrinns skala:
1: Selvhjulpen
2: Delvis selvhjulpen
3: Delvis hjelpetrengende
4: Meget hjelpetrengende
5: Totalt hjelpetrengende.
For å gjøre beskrivelsen mer oversiktlig, ble brukerne slått sammen til tre gjensidig utelukkende grupper:
Brukerne ble også inndelt etter alder. For dem som var 70 år og eldre, ble det benyttet 5 års inndeling.
Ved hjelp av befolkningsstatistikk for kommunen og subtraksjon kunne en også beregne en annen viktig gruppe: egenomsorgsgruppen. Dette var den del av befolkningen som ikke var innskrevet som brukere. Den vil, teoretisk sett, bestå av dem som ikke har reelle behov for pleie- og omsorgstjenester, og et lite fåtall som har behov, men som av en eller annen grunn ikke ønsker å benytte seg av de offentlige tjenestene. Vi vet ikke hvor mange dette er, men trolig er det færre jo større behovene er.
Modell for behovsbeskrivelse og -analyse
Med fem behovsgrupper og en egenomsorgsgruppe vil en få en inndeling av befolkningen i seks grupper. Modellen vil derved ha seks trinn med gradvis økning av behovene fra egenomsorg, via de selvhjulpne brukerne til dem som er totalt hjelpetrengende.
Materialet omfatter hele befolkningen, og det store skillet går mellom de som er innskrevet som brukere og de som befinner seg i egenomsorgsgruppen, men likevel er brukere av tjenester. Skillet går vanligvis ved de som ikke får hjemmebaserte tjenester, men kun trygghetsalarm eller vaktmestertjenester, alternativt kun hjemmehjelp hver uke eller sjeldnere. Dette behovsnivået er karakterisert ved en lav terskel i forhold til ADL- funksjoner (Activities of Daily Living). Ved å sammenligne fordelingen av behov for alle innbyggere inndelt i ulike aldersgrupper, kan en både få et bilde av det totale behov i befolkningen og betydningen av alder. Disse resultatene kan benyttes som et grunnlag for å evaluere dimensjoneringen av dagens tjenestetilbud og planleggingen på lang sikt.
Funn
1: Andelen med egenomsorg reduseres gradvis fra nesten 100 prosent i aldersgruppen 0-49 år og til ca. 5 prosent hos dem som er 90 år eller eldre. Kurven knekker etter 80 års alder.
Figur 1 viser den aldersspesifikke utviklingen av befolkningens egenomsorg med økende alder.
Kurven i figur 1 har to knekkpunkter. I aldersgruppen under 70 år er andelen med egenomsorg nesten 100 prosent målt i forhold til befolkningens forbruk av offentlige pleie- og omsorgstjenester. Fra 70 års alder synker kurven lite til og med 79 års alder, mens fallet er sterkere etter fylte 80 år. I aldersgruppen 90 år og eldre, som omfatter de aller eldste, var det kun 5 prosent som klarte seg uten offentlig hjelp.
Figur 1 er viktig fordi den viser at det er mest «normalt», eller vanlig, å klare seg uten offentlige pleie- og omsorgstjenester fram til 80 års alder. Figuren viser også konsekvensen av «eldrebølgen», og i særdeleshet betydningen av økningen av antallet personer som er 80 år og eldre i kommunene.
2: Dekningsgraden for pleie- og omsorgstjenester i en kommune er bestemt av hvor mange selvhjulpne personer som blir brukere. Denne forbruksraten øker med alderen, men økningen avtar etter 75 år.
Skillet i befolkningens forbruk går i gråsonen mellom de som klarer seg med egenomsorg og de som er selvhjulpne, men som likevel får offentlige pleie- og omsorgstjenester. Et interessant spørsmål er om alder spiller noen rolle for andelen som innskrives. Dette framgår av figur 2, og svaret er at alder spiller en meget viktig rolle.
Figur 2 viser at selvhjulpne personers forbruk av disse tjenestene øker med økende alder, fra ca. 0,2 prosent av befolkningen i aldersgruppen 0-49 år, til rundt 30 prosent fra 80 års alder. Det er verd å merke seg at den logaritmiske kurven er konveks, og at den knekker ved 75 år og igjen ved 85 år. Kurven viser at sjansen for at en person som er selvhjulpen skal bli innskrevet som bruker øker med alderen, men at økningen relativt sett, avtar etter 70 år og enda mer etter 80 år. I forhold til behovene i befolkningen sier kurven at ca. 30 prosent av befolkningen som er 80 år og eldre er helt eller delvis selvhjulpne og er dessuten innskrevet som brukere av pleie- og omsorgstjenester. Denne andelen øker imidlertid ikke hos de aller eldste.
3: Det store flertallet av brukere har små hjelpebehov.
Det er av interesse å se på fordelingen av behovene til dem som har «passert terskelen» for å bli registrert som bruker. Dette demonstreres i figur 3.
I alt 8 prosent av brukerne ble klassifisert som selvhjulpne, mens hele 40 prosent var delvis selvhjulpne. Slår en sammen disse lavbehovs-gruppene, blir resultatet at det foreligger en dominans av brukere med små hjelpebehov. I Skedsmo var dette 644 personer eller 52 prosent av alle innskrevne.
4: Den viktigste gruppen sett fra et helhetsperspektiv, er de som har størst behov for tjenester.
Helsepersonell er oppdratt til å gi første prioritet til de pasienter som har størst behov. Faglig sett er det derfor disse som bør komme først i køen. Det er derfor spesielt viktig å se hvor stor del denne gruppen utgjør av alle brukerne. Dette vises av figur 3, og svaret er at de totalt hjelpetrengende utgjorde 13 prosent av brukerne, mens de meget hjelpetrengende utgjorde 16 prosent. I alt var det derved 29 prosent av brukerne som har store behov, dvs. nesten hver tredje bruker. Om dette er et høyt eller lavt resultat, kan diskuteres. Men det betyr i alle fall at den typiske bruker ikke er karakterisert med stort behov.
Figur 4 viser alderens betydning for de «tunge pasientene»s forbruk av pleie- og omsorgstjenester, framstilt som en logaritmisk kurve. Den viser store likhetstegn med den som ble framstilt i figur 2. Forbruksratene er aldersbestemte og starter på 0,5 prosent av befolkningen i den yngste aldersgruppen, og stiger til 46 prosent i aldersgruppen 90 år og eldre. Denne kurven er også konkav, og den knekker ved nesten samme alder som i figur 2, nemlig fem års aldersgrupper som begynner ved 70 år og 85 år.
Konklusjoner og diskusjon
Denne undersøkelsen er basert på en metode der en gruppe fagfolk vurderte behovene til alle brukerne i pleie- og omsorgstjenestene i en større kommune på Østlandet. Brukerne ble inndelt i fem grupper med en god spredning mellom kategoriene. Feilmarginene skulle derfor ikke være store selv om dette er en kvalitativ vurdering. Med et materiale på over 1000 personer burde representativiteten være relativt god fordi denne kommunen ligger omtrent på gjennomsnittet for Østlandet når det gjelder utbygging av pleie- og omsorgstjenester.
Det store spørsmålet ved slike undersøkelser er hva som er behovene hos alle som ikke er brukere, og som derfor ikke ble undersøkt. Det finnes en del hindringer av psykologisk, medisinsk eller økonomisk natur mot å bli bruker. Det er derfor grunn til å tro at det finnes noen mørketall, men på den annen side er kriteriene for å bli innskrevet som bruker relativt beskjedne. Det er derfor grunn til å tro at de fleste med større behov vil melde fra om dette og bli innskrevet. I denne undersøkelsen blir «ikkebrukere» definert i gruppen som karakteriseres gjennom «egenomsorg». Trolig er denne gruppen noe inflatert i undersøkelsen, men den er viktig å tallfeste siden den er så stor.
De viktigste funnene er:
1: Andelen som klarer seg uten hjelp fra offentlige pleie- og omsorgstjenester er meget stor. Først når en kommer i aldersgruppen 80 år og eldre er det mest vanlig å være bruker av slike tjenester.
2: Brukerne domineres av personer med mindre behov. De som er meget eller totalt hjelpetrengende er i mindretall, derfor blir det viktig at de får den nødvendige prioritet når de faktisk tilhører et mindretall.
3: Andelen som får tjenester øker med alderen for alle behovsgruppene, men den logaritmiske forbrukskurven er konveks slik at den relative økning av forbruket avtar med økende alder.
Det er gjort relativt få undersøkelser av behovene i befolkningen sammenlignet med alle datainnsamlinger av forbruket. Dette kan representere en ubalanse slik at fagpersonalet bruker den siste type statistikk for å evaluere sin egen virksomhet. I verste fall kan dette bety at et uheldig forbruksmønster vedlikeholdes fordi en ikke vurderer det kritisk opp mot behovene.
Gerix-data er et eksempel på en metode til å kartlegge behov og sammenligne med forbruket. Denne metodikken har imidlertid ikke fått gjennomslag i norske kommuner, og datagrunnlaget er relativt begrenset. Statistikken viser at det laveste behovsnivået dominerer i Gerix-kommunene, med 74 prosent i gruppen «mye selvhjulpne» for brukere i hjemmebaserte tjenester, og kun 2 prosent var svært hjelpetrengende. I institusjoner er bildet noe annerledes idet 28 prosent blir klassifisert som «svært hjelpetrengende» som er høyeste behovskategori, mens 13 prosent var «mye selvhjulpne» (1). Disse tallene passer godt overens med det som ble funnet i Skedsmo, og viser at brukernes behov forklarer det meste av nivåplasseringen når det gjelder tjenester.
En kan også få informasjon om befolkningens hjelpebehov gjennom helse- og levekårsundersøkelser som er foretatt av Statistisk sentralbyrå. Andelen som trenger hjelp har sunket fra 1985 til 1998. Ved den siste undersøkelsen viste tallene at snaut en firedel av befolkningen i aldersgruppen 67-79 år, og nærmere halvparten av aldersgruppen 80 år og eldre, trengte daglig hjelp på grunn av varig sykdom eller funksjonshemming (2). Denne statistikken viser at hjelpebehovet i befolkningen er mye større enn det som kan leses ut av servicestatistikken og undersøkelser av innskrevne brukere i det offentlige pleie- og omsorgstilbudet. Dette reiser to viktige spørsmål:
Det sentrale spørsmål for en kommunal virksomhet som er bygd ut for å dekke en definert befolkning, er imidlertid om det er en rimelig god sammenheng mellom behovene til dem som er innskrevet og tjenesteproduksjonen. Dette spørsmålet vil vi besvare i en ledsagende artikkel.
Av tekniske årsaker er tabeller og figurer i artikkelen bare å finne i papirutgaven.
Litteratur
1. Sammenligningstall for kommunene 2000. Sosial- og helsedepartementet
2. Sosialt utsyn 2000. Statistisk sentralbyrå.
God kvalitet på tjenestene er et sentralt krav, men dette forutsetter at tjenesteyter har en oversikt over behovene i befolkningen og blant brukerne.
I denne artikkelen vil vi gjøre rede for en undersøkelse som ble foretatt i Skedsmo kommune i februar 2001. Her ble det benyttet en enkel metode for å klassifisere behovene til alle brukerne av pleie- og omsorgstjenester. De funnene som ble gjort, viser fordelingen av behovene i brukergruppen. Et slikt materiale kan både benyttes til å beregne nivået for egenomsorg og andelen som har store hjelpebehov i befolkningen. Det forutsettes at en vet folketallet i de ulike befolkningsgruppene. Slike opplysninger har stor betydning for planleggingen av tjenestene. I en ledsagende artikkel vil vi dessuten se på forholdet mellom behov og tjenesteyting, samt analysere om utbyggingen av tjenesteapparatet og tjenesteproduksjonen synes å harmonere.
Metode og materiale
Modell for behovsbeskrivelse og analyse
Som ledd i en evaluering av tjenestene i Skedsmo kommune ble alle innskrevne brukere vurdert av et fagpanel på en bestemt dag. Dette tverrsnittsmaterialet omfattet alle uansett om de fikk tjenester eller ikke på registreringsdagen.
Skedsmo kommune har 40 000 innbyggere og materialet omfattet 1238 personer. De ble klassifisert etter følgende femtrinns skala:
1: Selvhjulpen
2: Delvis selvhjulpen
3: Delvis hjelpetrengende
4: Meget hjelpetrengende
5: Totalt hjelpetrengende.
For å gjøre beskrivelsen mer oversiktlig, ble brukerne slått sammen til tre gjensidig utelukkende grupper:
- De som var selvhjulpne - helt eller delvis
- De som var delvis hjelpetrengende
- De som hadde meget store eller totale hjelpebehov.
Brukerne ble også inndelt etter alder. For dem som var 70 år og eldre, ble det benyttet 5 års inndeling.
Ved hjelp av befolkningsstatistikk for kommunen og subtraksjon kunne en også beregne en annen viktig gruppe: egenomsorgsgruppen. Dette var den del av befolkningen som ikke var innskrevet som brukere. Den vil, teoretisk sett, bestå av dem som ikke har reelle behov for pleie- og omsorgstjenester, og et lite fåtall som har behov, men som av en eller annen grunn ikke ønsker å benytte seg av de offentlige tjenestene. Vi vet ikke hvor mange dette er, men trolig er det færre jo større behovene er.
Modell for behovsbeskrivelse og -analyse
Med fem behovsgrupper og en egenomsorgsgruppe vil en få en inndeling av befolkningen i seks grupper. Modellen vil derved ha seks trinn med gradvis økning av behovene fra egenomsorg, via de selvhjulpne brukerne til dem som er totalt hjelpetrengende.
Materialet omfatter hele befolkningen, og det store skillet går mellom de som er innskrevet som brukere og de som befinner seg i egenomsorgsgruppen, men likevel er brukere av tjenester. Skillet går vanligvis ved de som ikke får hjemmebaserte tjenester, men kun trygghetsalarm eller vaktmestertjenester, alternativt kun hjemmehjelp hver uke eller sjeldnere. Dette behovsnivået er karakterisert ved en lav terskel i forhold til ADL- funksjoner (Activities of Daily Living). Ved å sammenligne fordelingen av behov for alle innbyggere inndelt i ulike aldersgrupper, kan en både få et bilde av det totale behov i befolkningen og betydningen av alder. Disse resultatene kan benyttes som et grunnlag for å evaluere dimensjoneringen av dagens tjenestetilbud og planleggingen på lang sikt.
Funn
1: Andelen med egenomsorg reduseres gradvis fra nesten 100 prosent i aldersgruppen 0-49 år og til ca. 5 prosent hos dem som er 90 år eller eldre. Kurven knekker etter 80 års alder.
Figur 1 viser den aldersspesifikke utviklingen av befolkningens egenomsorg med økende alder.
Kurven i figur 1 har to knekkpunkter. I aldersgruppen under 70 år er andelen med egenomsorg nesten 100 prosent målt i forhold til befolkningens forbruk av offentlige pleie- og omsorgstjenester. Fra 70 års alder synker kurven lite til og med 79 års alder, mens fallet er sterkere etter fylte 80 år. I aldersgruppen 90 år og eldre, som omfatter de aller eldste, var det kun 5 prosent som klarte seg uten offentlig hjelp.
Figur 1 er viktig fordi den viser at det er mest «normalt», eller vanlig, å klare seg uten offentlige pleie- og omsorgstjenester fram til 80 års alder. Figuren viser også konsekvensen av «eldrebølgen», og i særdeleshet betydningen av økningen av antallet personer som er 80 år og eldre i kommunene.
2: Dekningsgraden for pleie- og omsorgstjenester i en kommune er bestemt av hvor mange selvhjulpne personer som blir brukere. Denne forbruksraten øker med alderen, men økningen avtar etter 75 år.
Skillet i befolkningens forbruk går i gråsonen mellom de som klarer seg med egenomsorg og de som er selvhjulpne, men som likevel får offentlige pleie- og omsorgstjenester. Et interessant spørsmål er om alder spiller noen rolle for andelen som innskrives. Dette framgår av figur 2, og svaret er at alder spiller en meget viktig rolle.
Figur 2 viser at selvhjulpne personers forbruk av disse tjenestene øker med økende alder, fra ca. 0,2 prosent av befolkningen i aldersgruppen 0-49 år, til rundt 30 prosent fra 80 års alder. Det er verd å merke seg at den logaritmiske kurven er konveks, og at den knekker ved 75 år og igjen ved 85 år. Kurven viser at sjansen for at en person som er selvhjulpen skal bli innskrevet som bruker øker med alderen, men at økningen relativt sett, avtar etter 70 år og enda mer etter 80 år. I forhold til behovene i befolkningen sier kurven at ca. 30 prosent av befolkningen som er 80 år og eldre er helt eller delvis selvhjulpne og er dessuten innskrevet som brukere av pleie- og omsorgstjenester. Denne andelen øker imidlertid ikke hos de aller eldste.
3: Det store flertallet av brukere har små hjelpebehov.
Det er av interesse å se på fordelingen av behovene til dem som har «passert terskelen» for å bli registrert som bruker. Dette demonstreres i figur 3.
I alt 8 prosent av brukerne ble klassifisert som selvhjulpne, mens hele 40 prosent var delvis selvhjulpne. Slår en sammen disse lavbehovs-gruppene, blir resultatet at det foreligger en dominans av brukere med små hjelpebehov. I Skedsmo var dette 644 personer eller 52 prosent av alle innskrevne.
4: Den viktigste gruppen sett fra et helhetsperspektiv, er de som har størst behov for tjenester.
Helsepersonell er oppdratt til å gi første prioritet til de pasienter som har størst behov. Faglig sett er det derfor disse som bør komme først i køen. Det er derfor spesielt viktig å se hvor stor del denne gruppen utgjør av alle brukerne. Dette vises av figur 3, og svaret er at de totalt hjelpetrengende utgjorde 13 prosent av brukerne, mens de meget hjelpetrengende utgjorde 16 prosent. I alt var det derved 29 prosent av brukerne som har store behov, dvs. nesten hver tredje bruker. Om dette er et høyt eller lavt resultat, kan diskuteres. Men det betyr i alle fall at den typiske bruker ikke er karakterisert med stort behov.
Figur 4 viser alderens betydning for de «tunge pasientene»s forbruk av pleie- og omsorgstjenester, framstilt som en logaritmisk kurve. Den viser store likhetstegn med den som ble framstilt i figur 2. Forbruksratene er aldersbestemte og starter på 0,5 prosent av befolkningen i den yngste aldersgruppen, og stiger til 46 prosent i aldersgruppen 90 år og eldre. Denne kurven er også konkav, og den knekker ved nesten samme alder som i figur 2, nemlig fem års aldersgrupper som begynner ved 70 år og 85 år.
Konklusjoner og diskusjon
Denne undersøkelsen er basert på en metode der en gruppe fagfolk vurderte behovene til alle brukerne i pleie- og omsorgstjenestene i en større kommune på Østlandet. Brukerne ble inndelt i fem grupper med en god spredning mellom kategoriene. Feilmarginene skulle derfor ikke være store selv om dette er en kvalitativ vurdering. Med et materiale på over 1000 personer burde representativiteten være relativt god fordi denne kommunen ligger omtrent på gjennomsnittet for Østlandet når det gjelder utbygging av pleie- og omsorgstjenester.
Det store spørsmålet ved slike undersøkelser er hva som er behovene hos alle som ikke er brukere, og som derfor ikke ble undersøkt. Det finnes en del hindringer av psykologisk, medisinsk eller økonomisk natur mot å bli bruker. Det er derfor grunn til å tro at det finnes noen mørketall, men på den annen side er kriteriene for å bli innskrevet som bruker relativt beskjedne. Det er derfor grunn til å tro at de fleste med større behov vil melde fra om dette og bli innskrevet. I denne undersøkelsen blir «ikkebrukere» definert i gruppen som karakteriseres gjennom «egenomsorg». Trolig er denne gruppen noe inflatert i undersøkelsen, men den er viktig å tallfeste siden den er så stor.
De viktigste funnene er:
1: Andelen som klarer seg uten hjelp fra offentlige pleie- og omsorgstjenester er meget stor. Først når en kommer i aldersgruppen 80 år og eldre er det mest vanlig å være bruker av slike tjenester.
2: Brukerne domineres av personer med mindre behov. De som er meget eller totalt hjelpetrengende er i mindretall, derfor blir det viktig at de får den nødvendige prioritet når de faktisk tilhører et mindretall.
3: Andelen som får tjenester øker med alderen for alle behovsgruppene, men den logaritmiske forbrukskurven er konveks slik at den relative økning av forbruket avtar med økende alder.
Det er gjort relativt få undersøkelser av behovene i befolkningen sammenlignet med alle datainnsamlinger av forbruket. Dette kan representere en ubalanse slik at fagpersonalet bruker den siste type statistikk for å evaluere sin egen virksomhet. I verste fall kan dette bety at et uheldig forbruksmønster vedlikeholdes fordi en ikke vurderer det kritisk opp mot behovene.
Gerix-data er et eksempel på en metode til å kartlegge behov og sammenligne med forbruket. Denne metodikken har imidlertid ikke fått gjennomslag i norske kommuner, og datagrunnlaget er relativt begrenset. Statistikken viser at det laveste behovsnivået dominerer i Gerix-kommunene, med 74 prosent i gruppen «mye selvhjulpne» for brukere i hjemmebaserte tjenester, og kun 2 prosent var svært hjelpetrengende. I institusjoner er bildet noe annerledes idet 28 prosent blir klassifisert som «svært hjelpetrengende» som er høyeste behovskategori, mens 13 prosent var «mye selvhjulpne» (1). Disse tallene passer godt overens med det som ble funnet i Skedsmo, og viser at brukernes behov forklarer det meste av nivåplasseringen når det gjelder tjenester.
En kan også få informasjon om befolkningens hjelpebehov gjennom helse- og levekårsundersøkelser som er foretatt av Statistisk sentralbyrå. Andelen som trenger hjelp har sunket fra 1985 til 1998. Ved den siste undersøkelsen viste tallene at snaut en firedel av befolkningen i aldersgruppen 67-79 år, og nærmere halvparten av aldersgruppen 80 år og eldre, trengte daglig hjelp på grunn av varig sykdom eller funksjonshemming (2). Denne statistikken viser at hjelpebehovet i befolkningen er mye større enn det som kan leses ut av servicestatistikken og undersøkelser av innskrevne brukere i det offentlige pleie- og omsorgstilbudet. Dette reiser to viktige spørsmål:
- Hva betyr det i praksis at brukerne har en god egenomsorg eller er «selvhjulpne»?
- Hvorledes kan en få en god kopling mellom privat og offentlig hjelp?
Det sentrale spørsmål for en kommunal virksomhet som er bygd ut for å dekke en definert befolkning, er imidlertid om det er en rimelig god sammenheng mellom behovene til dem som er innskrevet og tjenesteproduksjonen. Dette spørsmålet vil vi besvare i en ledsagende artikkel.
Av tekniske årsaker er tabeller og figurer i artikkelen bare å finne i papirutgaven.
Litteratur
1. Sammenligningstall for kommunene 2000. Sosial- og helsedepartementet
2. Sosialt utsyn 2000. Statistisk sentralbyrå.
0 Kommentarer