Fagutvikling
Publisert
Slekten på Island
De dro til Island for å se likheter og forskjeller mellom våre to land.
Island og Norge hører med til den nordiske familien, og
islendingene er våre nære naboer. Selv om det nordiske samarbeidet
aldri ble hva det kunne blitt, er det viktig å besøke sine naboer
for å orientere seg om hvordan de har utviklet sitt helse- og
sosialvesen, og i dette tilfellet, hvordan de har organisert og
driver eldreomsorgen. Kan vi lære noe av dem?
Mange likheter
I tillegg finnes det andre viktige grunner:
- Island er et moderne og «eksotisk» land med mange av de samme samfunnsforhold som i Norge; lange avstander, spredt befolkning, små kommuner, høy forventet levealder med «eldrebølge» som resultat, samt en befolkning som nesten har den samme genetiske sammensetningen som de norske vikinggenerasjoner.
- Islendingene er åpne og vennlige, og de er glad for å få besøk av norske fagfolk som vil studere hvordan de takler sine utfordringer i denne servicesektoren.
Denne artikkelen gir et sammendrag av de erfaringer og observasjoner vi gjorde i løpet av et kort besøk på Island. Den er derfor mer en reiserapport med faglig tilsnitt enn en utfyllende faglig analyse.
Annerledes modell
Først besøkte vi Isafjord kommune som ligger nordvest i et område som kalles Vestfjordene. Denne kommunen, som er Tønsbergs vennskapskommune, har rundt 5 000 innbyggere, hvorav 124 var 80 år og eldre. Dette utgjør 2,5 prosent av befolkningen, mot 4,7 prosent i Tønsberg. Men så er jo Tønsberg Norges eldste by! Denne sammenlikningen viser at «eldrebølgen» på Island ikke har kommet så langt som den norske.
Deretter dro vi til Reykjavik med 113 000 innbyggere, nesten halvparten av landets befolkning. Denne kommunen er en storby, og til dels sammenliknbar med en del større byer i Norge. Her besøkte vi avdelingen for eldreomsorg i Helse- og sosialministeriet. På Island er det staten som planlegger og driver alle offentlige helsetilbud, mens kommunene tar seg av sosialtjenesten. For å koordinere denne oppsplittingen, vedtok Alltinget en Lov om eldre (Act on the Affairs of the Elderly) som trådte i kraft fra 1983. Den kommer i tillegg til andre lover som gjelder for helse- og sosialtjenester, og er nærmest en garanti for at de nasjonale velferdstjenestene også skal favne den eldre delen av befolkningen.
Sett fra et tjenestesynspunkt er denne modellen relativt forskjellig fra den norske, der det er kommunen som har ansvar for alle typer førstelinjetilbud, mens staten i prinsippet har ansvaret for annenlinjetjenesten. Av de nordiske landene er det vel Sverige som har en offentlig organisering som minner mest om den islandske, men i Sverige er det fylkene, ikke staten, som har ansvaret for primærhelsetjenesten.
En annen stor forskjell mellom våre to land, er folketallet. Det bor 290 000 mennesker på Island, et folketall som kun er en sekstendedel av det norske.
I 2003 var det 8 716 personer på Island som var 80 år og eldre. Det vil si 3,01 prosent av befolkningen, mot 4,3 prosent i Norge. Det betyr at Island ligger en del år etter oss i forhold til eldrebølgen. Imidlertid lever islendingene like lenge som vi, ja mennene har faktisk litt lengre forventet levetid; 78 år mot 76 år i Norge. For kvinnene er det ingen forskjell, med forventet levetid 81,5 år.
Når det gjelder infrastruktur og tjenesteproduksjon er Island like gode som oss. Landet har bedre legedekning enn Norge, med henholdsvis 345 mot 380 innbyggere per lege, ifølge den ferskeste statistikken fra Nordisk Råd. Utbygging av institusjoner for eldre (80+) er også større; 27,5 prosent av denne aldersgruppen er plassert i langtidsinstitusjoner (sykehjem eller
omsorgsboliger) mot 25,9 prosent i Norge.
En kan derfor fastslå at Island hevder seg vel sammenliknet med Norge når det gjelder tilbudet av helsetjenester og eldreomsorg.
Hva har vi, hva lærte vi?
Som i Norge, er «flukten fra landsbygda» en stor utfordring på Island. Der er den mer ekstrem, siden en så stor del av befolkningen allerede bor i Reykjavik-området. Dermed blir kontrastene tydeligere. Kombinert med en situasjon med mange grisgrendte kommuner som har et lite folketall, blir det meget vanskelig å skape et kostnadseffektivt og likeverdig tilbud til de eldre, uavhengig av bosted.
På Island er det 181 kommuner, hvorav 72, eller 40 prosent, har færre enn 1 000 innbyggere. Dersom en trekker Reykjavik ut av statistikken, vil det gjennomsnittlige innbyggertallet i de øvrige kommunene på Island kun være 976 personer. Når en så tenker på at livsviktige pleie- og omsorgstjenester skal drives på døgnbasis med tre skift i løpet av 24 timer, sier det seg selv at dette er en formidabel utfordring. Det gjelder både rekruttering, faglig stimulerende miljø og vedlikehold og påfyll av kunnskap.
I Norge er det kun 24 av 430 kommuner som har mindre enn 1 000 innbyggere, og her finner vi trolig mange av de samme utfordringene som i tilsvarende tynt befolkede kommuner på Island.
Nye faglige verktøy
En av de mest spennende nyvinningene i eldreomsorgen på Island var introduksjonen av et registrerings- og vurderingssystem som kalles RAI (Residential Assesment Instrument). Nomenklaturen (terminologien) er engelsk fordi dette systemet er en del av internasjonal fagutvikling. Den stiller som krav at en skal bedømme og kartlegge alle innskrevne brukere i eldreinstitusjoner på en mer omfattende og strukturert/systematisk måte enn det som tradisjonelt har vært gjort gjennom «det faglige skjønn».
RAI er et databasert program med over 400 variabler/spørsmål, der dataene skal fores inn i en PC. Med utgangspunkt i denne databasen kan en få ut profilen til den enkelte bruker/pasient og grupper av brukere. I ett sykehjem kunne en for eksempel finne risikonivået for fall og andre hendelser/avvik som det er viktig å ta hensyn til for denne gruppen. Et annet viktig funn var oversikten over gjennomsnittlig bruk av medikamenter. Ikke uventet lå medisineringen på et høyt nivå. Den etterfølgende diskusjon ble dermed: Får de eldre pasientene for mange medikamenter, og er ikke dette i seg selv en risikosituasjon?
Med 400 variabler i RAI blir de faglige utfordringene som kan belyses med dette instrumentet nesten ubegrenset. Problemet blir vel heller å begrense datamengden. Et viktig spørsmål blir dermed om denne typen omfattende datainnsamling kan vedlikeholdes og gjennomføres med samme entusiasme og disiplin over tid?
RAI-registreringen skulle gjentas tre ganger per år for alle pasienter, men i et noe forenklet format. Det var ett RAI for institusjoner og ett for hjemmebasert omsorg, noe som tyder på at denne metoden skal være mest mulig spesifikk for de ulike delene av eldreomsorgen.
Fordelen med et slikt instrument er at det kontinuerlig vil stille krav om evaluering og fagutvikling. Dermed kan dette være et viktig redskap til å forbedre og vedlikeholde fagfolkenes kompetanse.
Forsøksprosjekt i Reykjavik
Integrerte tjenester som omfatter hjemmehjelp og hjemmesykepleie i kommunal regi
Dette er et relativt nytt prosjekt som det ble stilt store forhåpninger til, som innebærer at tjenesteytelsene i samme geografiske område ble koordinert for hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Dette er den samme modellen som gradvis er blitt gjennomført i Norge fra 1970-tallet og fram til 1988 da kommunene overtok det samlede ansvar for tjenesteproduksjonen i eldreomsorgen.
På dette feltet kan islendingene trolig lære mer av oss enn vi av dem. De fleste administratorer og fagfolk i Norge har vel hatt positive erfaringer med vår integrerte modell sammenliknet med det gamle systemet der en skjøv kostnadene over til et annet forvaltningsnivå, mens en forsøkte å høste fordelene selv.
Kulturelt aspekt og de «myke verdiene»
Eldreomsorgen må bygge på en kulturell og lokal plattform, der utgangspunktet er hvordan samfunnet tar vare på de eldre, og hvordan deres boform og daglige behov blir «oversatt» til en mer eller mindre «human» utforming av tjenestetilbudet.
Siden det islandske samfunnet er lite og familiene har sterke samholdstradisjoner, var det ikke uventet at grenseskillet mellom institusjon og familiekontakter synes å være mindre enn det en finner i de større kommunene i Norge. I slike betraktninger er det imidlertid lett å bli for generaliserende. Vårt inntrykk var at personalets bidrag med lesing, fortellinger og fellesskap om et samlende tema, syntes å være mer vanlig og synlig enn det vi finner på institusjoner i Norge. For eksempel var det «blot» i sykehjemmet en hel måned da sola kom tilbake til Isafjord etter mørketiden i slutten av januar. Og mange sangkor og foreninger hadde sine faste besøk i institusjonene.
På den annen side er gjennomsnittsalderen i sykehjemmene i Norge trolig noe høyere enn på Island, og andelen pasienter med betydelig demens og sosial funksjonssvikt vil derfor være høyere. Pasientenes mulighet for kommunikasjon og deltakelse vil åpenbart sette grenser for hvor mange kulturelle aktiviteter som kan sluses inn i en institusjon.
Avslutning
For nordmenn er Island et spennende land å besøke, fordi en straks fornemmer det menneskelige slektskapet. Samfunnsforholdene er dessuten så like at det er lett å sammenlikne. De største utfordringene for eldreomsorgen på Island (unntatt i noen få større kommuner) er de samme som en finner i de minste norske utkantkommunene: Hvordan kan en yte trygge og gode tjenester innenfor en overkommelig økonomisk ramme når befolkningsgrunnlaget er så lite og avstandene så store? Og hvordan kan en få til en faglig utvikling når størrelsen på personalet er så lite?
Disse problemene vil trolig øke i årene som kommer, for det er ingenting som tyder på at sentraliseringen i våre to land vil bli mindre. Svaret er muligens å slå sammen de mindre kommunene til færre «storkommuner» med et tilstrekkelig stort innbyggerantall. Men dette vil også øke de interne avstandene ytterligere. Det finnes derfor ingen patentløsning på dette.
Mange likheter
I tillegg finnes det andre viktige grunner:
- Island er et moderne og «eksotisk» land med mange av de samme samfunnsforhold som i Norge; lange avstander, spredt befolkning, små kommuner, høy forventet levealder med «eldrebølge» som resultat, samt en befolkning som nesten har den samme genetiske sammensetningen som de norske vikinggenerasjoner.
- Islendingene er åpne og vennlige, og de er glad for å få besøk av norske fagfolk som vil studere hvordan de takler sine utfordringer i denne servicesektoren.
Denne artikkelen gir et sammendrag av de erfaringer og observasjoner vi gjorde i løpet av et kort besøk på Island. Den er derfor mer en reiserapport med faglig tilsnitt enn en utfyllende faglig analyse.
Annerledes modell
Først besøkte vi Isafjord kommune som ligger nordvest i et område som kalles Vestfjordene. Denne kommunen, som er Tønsbergs vennskapskommune, har rundt 5 000 innbyggere, hvorav 124 var 80 år og eldre. Dette utgjør 2,5 prosent av befolkningen, mot 4,7 prosent i Tønsberg. Men så er jo Tønsberg Norges eldste by! Denne sammenlikningen viser at «eldrebølgen» på Island ikke har kommet så langt som den norske.
Deretter dro vi til Reykjavik med 113 000 innbyggere, nesten halvparten av landets befolkning. Denne kommunen er en storby, og til dels sammenliknbar med en del større byer i Norge. Her besøkte vi avdelingen for eldreomsorg i Helse- og sosialministeriet. På Island er det staten som planlegger og driver alle offentlige helsetilbud, mens kommunene tar seg av sosialtjenesten. For å koordinere denne oppsplittingen, vedtok Alltinget en Lov om eldre (Act on the Affairs of the Elderly) som trådte i kraft fra 1983. Den kommer i tillegg til andre lover som gjelder for helse- og sosialtjenester, og er nærmest en garanti for at de nasjonale velferdstjenestene også skal favne den eldre delen av befolkningen.
Sett fra et tjenestesynspunkt er denne modellen relativt forskjellig fra den norske, der det er kommunen som har ansvar for alle typer førstelinjetilbud, mens staten i prinsippet har ansvaret for annenlinjetjenesten. Av de nordiske landene er det vel Sverige som har en offentlig organisering som minner mest om den islandske, men i Sverige er det fylkene, ikke staten, som har ansvaret for primærhelsetjenesten.
En annen stor forskjell mellom våre to land, er folketallet. Det bor 290 000 mennesker på Island, et folketall som kun er en sekstendedel av det norske.
I 2003 var det 8 716 personer på Island som var 80 år og eldre. Det vil si 3,01 prosent av befolkningen, mot 4,3 prosent i Norge. Det betyr at Island ligger en del år etter oss i forhold til eldrebølgen. Imidlertid lever islendingene like lenge som vi, ja mennene har faktisk litt lengre forventet levetid; 78 år mot 76 år i Norge. For kvinnene er det ingen forskjell, med forventet levetid 81,5 år.
Når det gjelder infrastruktur og tjenesteproduksjon er Island like gode som oss. Landet har bedre legedekning enn Norge, med henholdsvis 345 mot 380 innbyggere per lege, ifølge den ferskeste statistikken fra Nordisk Råd. Utbygging av institusjoner for eldre (80+) er også større; 27,5 prosent av denne aldersgruppen er plassert i langtidsinstitusjoner (sykehjem eller
omsorgsboliger) mot 25,9 prosent i Norge.
En kan derfor fastslå at Island hevder seg vel sammenliknet med Norge når det gjelder tilbudet av helsetjenester og eldreomsorg.
Hva har vi, hva lærte vi?
Som i Norge, er «flukten fra landsbygda» en stor utfordring på Island. Der er den mer ekstrem, siden en så stor del av befolkningen allerede bor i Reykjavik-området. Dermed blir kontrastene tydeligere. Kombinert med en situasjon med mange grisgrendte kommuner som har et lite folketall, blir det meget vanskelig å skape et kostnadseffektivt og likeverdig tilbud til de eldre, uavhengig av bosted.
På Island er det 181 kommuner, hvorav 72, eller 40 prosent, har færre enn 1 000 innbyggere. Dersom en trekker Reykjavik ut av statistikken, vil det gjennomsnittlige innbyggertallet i de øvrige kommunene på Island kun være 976 personer. Når en så tenker på at livsviktige pleie- og omsorgstjenester skal drives på døgnbasis med tre skift i løpet av 24 timer, sier det seg selv at dette er en formidabel utfordring. Det gjelder både rekruttering, faglig stimulerende miljø og vedlikehold og påfyll av kunnskap.
I Norge er det kun 24 av 430 kommuner som har mindre enn 1 000 innbyggere, og her finner vi trolig mange av de samme utfordringene som i tilsvarende tynt befolkede kommuner på Island.
Nye faglige verktøy
En av de mest spennende nyvinningene i eldreomsorgen på Island var introduksjonen av et registrerings- og vurderingssystem som kalles RAI (Residential Assesment Instrument). Nomenklaturen (terminologien) er engelsk fordi dette systemet er en del av internasjonal fagutvikling. Den stiller som krav at en skal bedømme og kartlegge alle innskrevne brukere i eldreinstitusjoner på en mer omfattende og strukturert/systematisk måte enn det som tradisjonelt har vært gjort gjennom «det faglige skjønn».
RAI er et databasert program med over 400 variabler/spørsmål, der dataene skal fores inn i en PC. Med utgangspunkt i denne databasen kan en få ut profilen til den enkelte bruker/pasient og grupper av brukere. I ett sykehjem kunne en for eksempel finne risikonivået for fall og andre hendelser/avvik som det er viktig å ta hensyn til for denne gruppen. Et annet viktig funn var oversikten over gjennomsnittlig bruk av medikamenter. Ikke uventet lå medisineringen på et høyt nivå. Den etterfølgende diskusjon ble dermed: Får de eldre pasientene for mange medikamenter, og er ikke dette i seg selv en risikosituasjon?
Med 400 variabler i RAI blir de faglige utfordringene som kan belyses med dette instrumentet nesten ubegrenset. Problemet blir vel heller å begrense datamengden. Et viktig spørsmål blir dermed om denne typen omfattende datainnsamling kan vedlikeholdes og gjennomføres med samme entusiasme og disiplin over tid?
RAI-registreringen skulle gjentas tre ganger per år for alle pasienter, men i et noe forenklet format. Det var ett RAI for institusjoner og ett for hjemmebasert omsorg, noe som tyder på at denne metoden skal være mest mulig spesifikk for de ulike delene av eldreomsorgen.
Fordelen med et slikt instrument er at det kontinuerlig vil stille krav om evaluering og fagutvikling. Dermed kan dette være et viktig redskap til å forbedre og vedlikeholde fagfolkenes kompetanse.
Forsøksprosjekt i Reykjavik
Integrerte tjenester som omfatter hjemmehjelp og hjemmesykepleie i kommunal regi
Dette er et relativt nytt prosjekt som det ble stilt store forhåpninger til, som innebærer at tjenesteytelsene i samme geografiske område ble koordinert for hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Dette er den samme modellen som gradvis er blitt gjennomført i Norge fra 1970-tallet og fram til 1988 da kommunene overtok det samlede ansvar for tjenesteproduksjonen i eldreomsorgen.
På dette feltet kan islendingene trolig lære mer av oss enn vi av dem. De fleste administratorer og fagfolk i Norge har vel hatt positive erfaringer med vår integrerte modell sammenliknet med det gamle systemet der en skjøv kostnadene over til et annet forvaltningsnivå, mens en forsøkte å høste fordelene selv.
Kulturelt aspekt og de «myke verdiene»
Eldreomsorgen må bygge på en kulturell og lokal plattform, der utgangspunktet er hvordan samfunnet tar vare på de eldre, og hvordan deres boform og daglige behov blir «oversatt» til en mer eller mindre «human» utforming av tjenestetilbudet.
Siden det islandske samfunnet er lite og familiene har sterke samholdstradisjoner, var det ikke uventet at grenseskillet mellom institusjon og familiekontakter synes å være mindre enn det en finner i de større kommunene i Norge. I slike betraktninger er det imidlertid lett å bli for generaliserende. Vårt inntrykk var at personalets bidrag med lesing, fortellinger og fellesskap om et samlende tema, syntes å være mer vanlig og synlig enn det vi finner på institusjoner i Norge. For eksempel var det «blot» i sykehjemmet en hel måned da sola kom tilbake til Isafjord etter mørketiden i slutten av januar. Og mange sangkor og foreninger hadde sine faste besøk i institusjonene.
På den annen side er gjennomsnittsalderen i sykehjemmene i Norge trolig noe høyere enn på Island, og andelen pasienter med betydelig demens og sosial funksjonssvikt vil derfor være høyere. Pasientenes mulighet for kommunikasjon og deltakelse vil åpenbart sette grenser for hvor mange kulturelle aktiviteter som kan sluses inn i en institusjon.
Avslutning
For nordmenn er Island et spennende land å besøke, fordi en straks fornemmer det menneskelige slektskapet. Samfunnsforholdene er dessuten så like at det er lett å sammenlikne. De største utfordringene for eldreomsorgen på Island (unntatt i noen få større kommuner) er de samme som en finner i de minste norske utkantkommunene: Hvordan kan en yte trygge og gode tjenester innenfor en overkommelig økonomisk ramme når befolkningsgrunnlaget er så lite og avstandene så store? Og hvordan kan en få til en faglig utvikling når størrelsen på personalet er så lite?
Disse problemene vil trolig øke i årene som kommer, for det er ingenting som tyder på at sentraliseringen i våre to land vil bli mindre. Svaret er muligens å slå sammen de mindre kommunene til færre «storkommuner» med et tilstrekkelig stort innbyggerantall. Men dette vil også øke de interne avstandene ytterligere. Det finnes derfor ingen patentløsning på dette.
0 Kommentarer