Fagutvikling
Publisert
Hjelpearbeid ga mening
Majoriteten av de som deltok i katastrofeinnsatsen etter tsunamien i Sørøst-Asia opplevde arbeidet som en verdifull erfaring personlig og profesjonelt.
Sykepleiere utgjør en viktig og betydelig andel av de som
rekrutteres til oppdrag i internasjonalt katastrofearbeid. Denne
undersøkelsen viser at de som deltok på vegne av humanitære
organisasjoner etter Tsunamikatastrofen var en godt trent og
erfaren gruppe. De hadde mange sterke opplevelser og utstrakt
kontakt med rammede. Samtidig mener de aller fleste at oppdraget
var meningsfylt og vellykket.
Norske hjelpearbeidere
Andre juledag 2004 ble store deler av Sørøst Asia rammet av Tsunamikatastrofen, som førte til at mer enn to hundre tusen mennesker omkom. De aller fleste som døde var lokale innbyggere, men over 2400 turister mistet livet, blant disse 84 nordmenn.
Norske myndigheter mobiliserte store ressurser til hjelpearbeidet etter Tsunamien. Mange ulike virksomheter bidro, i tillegg til humanitære organisasjoner, både i katastrofeområdene og hjemme i Norge, blant annet politiet, helsepersonell, journalister, militært personell, og kirkelige ansatte. Totalt deltok flere enn 1300 personer, en vesentlig andel av disse var sykepleiere.
I denne artikkelen vil vi beskrive erfaringene til de som deltok i de norske humanitære organisasjoners innsats etter Tsunamikatastrofen. Opplevde deltakerne sterke belastninger, var de fornøyd med innsatsen, og fikk de god støtte underveis og etterpå? Resultatene vi her presenterer er basert på en spørreskjemaundersøkelse rettet mot alle som deltok i hjelpearbeidet.
I tillegg til å fokusere på faktorer som er kjent fra tidligere forskning tar vi også opp et par temaer som ikke tidligere har vært undersøkt i en slik sammenheng: Det å måtte avvise mennesker i nød, det å bli utsatt for ofres aggresjon, og det å forlate de rammede.
Sterke inntrykk
Hva opplever de som deltar i katastrofearbeid - og hvilken betydning har innsatsen for deres egen helse og velvære?
Personell som deltar i katastrofearbeid sitter ofte igjen med sterke inntrykk etter å ha vært vitne til døde eller alvorlig skadde mennesker, løsrevne legemsdeler, barn og voksne som er skilt fra eller leter etter sine kjære, og andre sanseinntrykk (hørsel, lukt, berøring). Mange må forholde seg direkte til katastrofeofre, deres slektninger og pårørende, og kan bli berørt av deres fortvilelse.
Noen kan også selv komme opp i farlige situasjoner. Tidligere forskning viser at eksponering for slike faktorer innebærer økt risiko for posttraumatiske stressreaksjoner (1,2,3,4).
Samtidig viser tidligere undersøkelser at det å delta i katastrofeinnsats kan være en svært positiv opplevelse (5), og at det å oppleve oppdraget som meningsfylt og vellykket kan beskytte mot senere negative reaksjoner (6). Også sosial støtte, både under og etter oppdrag, har sannsynligvis beskyttende effekt (7,8). Man har antatt at trening og erfaring virker beskyttende, men dette er ikke overbevisende dokumentert (9).
(foto:Scanpix)
Metode
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fikk i oppdrag av Sosial- og Helsedirektoratet å undersøke hvilke konsekvenser hjelpearbeidet etter Tsunamikatastrofen har hatt for norsk hjelpepersonell.
Fokuset for studien var å kartlegge hvilke betingelser som hadde sammenheng med god mestring av innsatsen. NKVTS gjennomførte en stor spørreundersøkelse av det norske personellet som ble mobilisert. Vi kontaktet først arbeidsgiverne, som godkjente undersøkelsen og leverte lister over personell.
Deretter ble det utført pilotintervjuer med nøkkelpersonell i den hensikt å sikre relevant informasjon om oppdragets art og utfordringer. Spørreskjema ble sendt ut per post og i web-utgave 9-10 måneder etter Tsunamien. Studien var godkjent av Regional komité for medisinsk forskningsetikk og Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste.
Deltagerne
Målgruppen for undersøkelsen var: humanitære organisasjoner, Politiet, journalister, ansatte i Utenriksdepartementet, Forsvaret, Den Norske kirke, helseteam fra de ulike helseforetak, og reiseselskap.
Undersøkelsen inkluderte både personer som ble sendt ned til et av katastrofeområdene, og personer som jobbet med katastrofeinnsatsen hjemme i Norge.
Totalt 635 personer besvarte undersøkelsen. I denne artikkelen presenteres resultater bare for personell fra de seks humanitære organisasjonene som deltok, og bare for den gruppen som ble sendt ned til et av de katastroferammede områdene.
Vi identifiserte i alt 189 personer som ble sendt ned til Thailand, Sri Lanka og Indonesia etter katastrofen. I alt 123 personer besvarte undersøkelsen (svarprosent = 65 prosent). Av disse 123 var det 12 personer som befant seg i et av de katastroferammede områdene da tsunamien inntraff.
Disse 12 var eksponert for andre typer farer og utfordringer enn den store gruppen som ble sendt ned på et oppdrag, og er derfor ikke inkludert i analysene i denne artikkelen. Til sammen omtaler derfor denne artikkelen en gruppe på 111 personer. Disse 111 personene representerte 64 fra Røde Kors, 19 fra Flyktninghjelpen, ni fra Kirkens Nødhjelp, sju fra Forut, seks fra Redd Barna og seks fra Leger uten grenser (heretter omtalt som Humorg).
Nærmere beskrivelse av variablene finnes i rapporten Mestring og stress hos innsatspersonell og journalister mobilisert til Tsunamikatastrofen (11).
Resultater
Erfarne folk
Det var flere menn (60 prosent) enn kvinner (40 prosent) som deltok i katastrofearbeidet. Det var en voksen gruppe:
Gjennomsnittsalderen var 47 år.
Majoriteten (66 prosent) var gift eller samboer, og hadde barn (64 prosent).
Undersøkelsen viste at de som deltok i dette arbeidet var svært erfarne og godt trente. Nesten alle (95 prosent) hadde tidligere relevant yrkeserfaring, og majoriteten hadde tidligere trent på arbeidsoppgaver som lignet (81 prosent) og hadde tidligere deltatt i katastrofeøvelser (68 prosent). De fleste hadde lang yrkeserfaring (gjennomsnittlig ti år).
En katastrofe som Tsunamikatastrofen kommer uventet, hjelpen haster, og dimensjonene er større enn de fleste tidligere har opplevd. Dette krever mye av evnen til å forberede personellet på oppdraget. Likevel svarte mer enn halvparten (59 prosent) at de ble nokså godt eller svært godt forberedt på de arbeidsoppgaver de ble stilt ovenfor.
Det var en del variasjon mellom organisasjonene når det gjaldt antall års yrkeserfaring: Røde Kors hadde personell med lengst erfaring (gjennomsnittlig 14 år), de andre noe mindre (Redd Barna og Flyktninghjelpen: sju år, og Forut, Leger uten grenser og Kirkens Nødhjelp: fire år).
Motivasjon for oppdraget
Hva er de viktigste årsakene til at folk er villige til å delta på denne type oppdrag?
I denne undersøkelsen ble informantene bedt om å si seg enig eller uenig i tolv spørsmål om hvorfor de deltok i katastrofearbeidet. De hyppigst oppgitte årsakene til å delta var: Et ønske om å hjelpe andre mennesker (98 prosent), et ønske om å være til nytte (90 prosent), og profesjonell interesse (83 prosent). Faktorer som var lite viktig for denne gruppen var økonomi, plikt, sensasjonssøking, eller behov for arbeid.
Arbeidsoppgaver
For de fleste besto ikke arbeidet etter Tsunamikatastrofen av klart avgrensede, men av en rekke ulike, oppgaver som skulle løses.
De arbeidsoppgavene som flest rapporterte var: Hjelp og støtte til rammede (78 prosent), transport/forsyning/vann/hus (64 prosent), planlegging/ledelse (62 prosent), medisinsk behandling (51 prosent), direkte kontakt med rammede (42 prosent), og ansvar for rammede barn (35 prosent). Andre oppgaver som ble nevnt var: Kontakt med pårørende, informasjonsformidling, bringe rammede i sikkerhet/til sykehus og førstehjelp.
Groteske opplevelser
I katastrofeområder kan man bli utsatt for synet og lukten av, samt bli tvunget til å berøre, lik og være vitne til groteske lemlestelser. Både synsinntrykk, hørselsinntrykk, lukter og berøring kan «brenne seg fast i hukommelsen» på en måte som er vanskelig å glemme. I denne undersøkelsen rapporterte mange om groteske opplevelser og inntrykk. De hyppigste var:
Dette viser at personellet som arbeidet for humanitære organisasjoner etter Tsunamikatastrofen i stor grad har vært eksponert for sanseinntrykk som har gjort sterkt inntrykk. De opplevelsene personellet selv betraktet som mest belastende, var det å se forlatte og døde barn.
Fare
Under katastrofearbeid kan man bli eksponert for potensiell risiko og faresituasjoner som kan være direkte eller indirekte forårsaket av katastrofen. Det å bli utsatt for overveldende fare for liv og helse og utvikling av posttraumatiske reaksjoner har en klar sammenheng. De faremomentene som hyppigst ble rapportert var:
De fleste som deltok i dette oppdraget var stasjonert i Indonesia og på Sri Lanka. Dette er områder som også før Tsunamien var preget av politiske og/eller militære konflikter. Det er ofte politisk ustabile og fattige land som blir hardest rammet i katastrofer.
Som vist over, opplevde majoriteten uroligheter eller faremomenter som de også måtte forholde seg til. Vi vet imidlertid ikke hvor akutt og overveldende disse faremomentene ble opplevd som. Den gruppen vi skriver om her var jo ikke eksponert for selve bølgen. Imidlertid kan uroligheter og fare komme som et tilleggsstress som bidrar til å redusere mestringskapasiteten.
Kontakt med rammede
Det er ofte en følelsesmessig sterk opplevelse å ha direkte kontakt med mennesker som har blitt rammet av katastrofer. Vi berøres av slike møter fordi vi setter oss inn i den rammedes situasjon, og til en viss grad kan identifisere oss med de sterke følelsene.
I bistandsarbeid inngår ofte et nært samarbeid med lokalt ansatte. Det gjaldt også i arbeidet etter Tsunamikatastrofen, hvor mange av de lokalt ansatte også var direkte rammet av katastrofen. Nesten alle hadde kontakt med rammede mennesker - både lokale og turister. De snakket direkte med (98 prosent), og samarbeidet direkte med (91 prosent) mennesker som hadde mistet noen av sine kjære.
I forbindelse med katastrofer vil behovet for hjelp, i hvert fall den første tiden, overstige tilgjengelige ressurser (12). Som vist, var et ønske om å hjelpe andre en viktig motivasjonsfaktor for å delta i innsatsen etter Tsunamikatastrofen. Det å måtte avvise hjelpetrengende mennesker kan derfor være en belastning for personellet. I denne undersøkelsen var det om lag en fjerdedel (23 prosent) som rapporterte at de (i noen grad eller høy grad) måtte avvise katastroferammede som trengte hjelp - for å kunne gjøre jobben sin.
Når hjelp og ressurser er mangelfulle kan det oppstå misnøye og frustrasjon hos de katastroferammede og deres pårørende. Dette kan gi seg uttrykk i aggressive utbrudd som verbal utskjelling og trakassering. I denne gruppen var det om lag en fjerdedel (23 prosent) som rapporterte at de ble utskjelt eller verbalt trakassert under hjelpearbeidet.
Den nære kontakten med katastroferammede kan føre til at man blir personlig engasjert og følelsesmessig knyttet til ofrene. Det å forlate de rammede kan for noen innebære opplevelse av skyld eller følelsen av å svikte. En tredjedel (35 prosent) rapporterte at de (i noen grad eller høy grad) opplevde det som belastende å forlate de rammede, og en fjerdedel (24 prosent) at de hadde kontakt med de rammede også etter at de kom hjem til Norge.
Støtte under og etter oppdraget
Støtte fra kollegaer og ledere under oppdraget, og støttetiltak etter oppdraget, regnes som viktige faktorer for god mestring av denne type oppdrag.
Opplevd støtte fra leder og kollegaer under oppdrag
Majoriteten rapporterte at de (i noen grad eller høy grad) kunne få støtte og hjelp i sitt arbeid fra kollegaer (79 prosent) og fra nærmeste sjef (66 prosent). I tillegg mente de fleste at kollegaer (83 prosent) og nærmeste sjef (75 prosent) var villige til å lytte til dem dersom de hadde problemer i arbeidet, og at deres arbeidsresultater ble verdsatt av nærmeste sjef (84 prosent). Det er oppløftende at det er mulig å få til såpass god opplevelse av kollegastøtte og lederstøtte under katastrofeinnsats.
Støttetiltak under oppdrag
Organisasjonene iverksatte forskjellige støttetiltak under oppdraget. Om lag halvparten rapporterte at det ble arrangert møter der egne opplevelser kunne uttrykkes (debrief/defuse) (49 prosent) og/eller middager og lignende samlinger (48 prosent). Et mindretall hadde egen fagperson (psykolog/psykiater) (11 prosent). Det var til sammen 21 prosent som svarte at det ikke var noen tilgjengelige støttetiltak under innsatsen.
Støttetiltak etter avsluttet oppdrag
Denne undersøkelsen kan ikke vurdere effekten av ulike støttetiltak, men kan si noe om hvilke tiltak som ble benyttet, og i hvilken grad de som gjorde bruk av tiltakene opplevde det som nyttig. Av de 111 personene som deltok i undersøkelsen, svarte om lag halvparten at de etter avsluttet oppdrag hadde deltatt på individuell debrief (54 prosent) og/eller gruppedebrief ledet av kollega eller faglig leder (57 prosent). En tredjedel (32 prosent) hadde deltatt på andre tiltak, slik som psykologsamtaler, kollegastøtteordning, og bedriftshelsetjeneste. De som hadde deltatt var i stor grad fornøyde - de fleste mente at tiltaket hadde vært svært nyttig eller noe nyttig (77-83 prosent for de ulike tiltakene).
Tiden rett etter hjemkomst
Etter at katastrofeinnsatsen var avsluttet skulle deltakerne tilbake til sine ordinære oppgaver hjemme i Norge. Dette kan være en slitsom periode for mange.
Om lag halvparten rapporterte at de i tiden rett etter hjemkomst hadde stort behov for søvn og hvile (45 prosent), og at de hadde lyst på fri fra jobben (46 prosent). Om lag en tredjedel mente at det var mye å «ta igjen» i familien (29 prosent) og på jobb (27 prosent). Mer enn en fjerdedel syntes at jobben hjemme var lite meningsfull (27 prosent), og/eller rapporterte at de var urolige/rastløse i tiden etter hjemkomst (26 prosent).
Vurdering av innsatsen: meningsfullt og vellykket oppdrag!
Tidligere forskning har vist at det å oppleve oppdraget som meningsfylt og positivt er beskyttelsesfaktorer for innsatspersonell. I denne gruppen var det en gjennomgående positiv opplevelse av oppdraget: De aller fleste syntes arbeidet var meningsfullt (95 prosent) og vellykket (90 prosent), de mente at katastrofeinnsatsen var en verdifull erfaring for dem personlig (79 prosent) og profesjonelt (86 prosent). Tre fjerdedeler (77 prosent) ville anbefale en god venn å delta i tilsvarende katastrofearbeid, og svært få (4 prosent) ville helst ha vært katastrofearbeidet foruten.
Diskusjon
Målsetningen med undersøkelsen var å kartlegge opplevelser, belastninger og vurderinger av innsatsen hos de som reiste ut for humanitære organisasjoner etter Tsunamikatastrofen.
Resultatene viser at majoriteten av deltakerne ble utsatt for en rekke sterke inntrykk, opplevelser og sanseinntrykk og hadde utstrakt kontakt med katastroferammede. Mange rapporterte stort behov for søvn og hvile og fortalte om rastløshet og uro i tiden etter avsluttet tjeneste. Resultatene tyder på at denne type innsats er en belastning, i hvert fall på kort sikt, og har en pris i form av slitenhet og utmattelse. Det kan være viktig å legge til rette for at personer som har deltatt i katastrofearbeid får en god overgangsfase før de starter opp på jobb igjen. Resultatene gir også støtte til å fortsette, og kanskje styrke, støttetiltakene som iverksettes etter avsluttet oppdrag.
Samtidig viser undersøkelsen at dette var en gruppe som var godt trent og forberedt. Det var ressurssterke, voksne mennesker som deltok i katastrofearbeidet. De fleste rapporterte om god støtte fra leder og kollegaer under innsatsen, og vurderte støttetiltakene i etterkant som nyttige. Nesten alle opplevde innsatsen som vellykket og meningsfull, og majoriteten mente at innsatsen hadde vært en verdifull erfaring både for dem personlig og i deres arbeid. Så selv om katastrofeinnsatsen kanskje har vært en påkjenning, ser det også ut til at det er stor gevinst å hente for deltakerne i form av nyttige erfaringer, muligheten til å hjelpe andre mennesker og opplevelsen av å delta i en meningsfull og vellykket katastrofeinnsats.
Avvisning av de rammede
Vi vil gjerne trekke fram noen temaer som ikke tidligere har vært belyst i denne sammenheng, og som berører innsatsarbeiderens relasjon til rammede og lokale samarbeidspartnere, nemlig det å måtte avvise mennesker som trenger hjelp, oppleve trakassering fra de rammede og det å forlate de rammede. I en katastrofe, der behovet for hjelp overstiger ressursene, vil innsatspersonell ofte ikke kunne gi hjelp til alle som trenger det, og måtte avvise mennesker i nød.
Samtidig er den viktigste motivasjonsfaktoren for å delta i arbeidet, slik det var i denne studien, nettopp et ønske om å hjelpe. Vi antar at denne konflikten mellom ønsket om å hjelpe og å måtte avvise mennesker som trenger hjelp, vil kunne skape en følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet, som muligens kompenseres med overanstrengelse og ignorering av egne behov for søvn og hvile. I tillegg vil katastrofeofre som ikke får nødvendig hjelp kunne reagere med sinne og fortvilelse, som kan rettes mot innsatsarbeiderne. Dette er kanskje mange uforberedt på.
I denne undersøkelsen var det en relativt stor andel som rapporterte at de måtte avvise mennesker som trengte hjelp, og at de ble utsatt for utskjellig eller verbal trakassering fra katastroferammede. Det er sannsynlig at personellet vil møte denne type utfordringer også i framtidig katastrofearbeid. Det kan være viktig å forberede og trene personellet på denne type utfordringer før oppdrag.
Skyldfølelse
Mange av deltakerne i denne undersøkelsen rapporterte at de opplevde det som belastende å forlate de rammede da de reiste hjem. Vi antar at dette gjenspeiler et sterkt engasjement og følelsesmessig tilknytning til de katastroferammede og til lokale samarbeidspartnere. Det kan være at det å forlate oppleves som et svik, som kan føre til skyldfølelse hos innsatspersonell som har ytt et viktig bidrag til mennesker i nød.
Ett tiltak som muligens kan gjøre det følelsesmessig enklere å forlate de rammede, er å innføre seremonier eller andre tiltak. For eksempel å informere den som reiser hjem om hvilke konkrete planer som gjenstår i katastrofeområdet. Dette kan gi et perspektiv på det arbeidet man selv har vært med på og hvilket arbeid som fortsetter.
Dersom man blir erstattet av en ny person som overtar oppgavene, kan dette skiftet markeres, og ansvaret blir overlatt til neste mann. Det kan også være nyttig å arrangere en avslutningsseremoni, som gir en tydelig markering av at oppdraget er slutt, og som gir mulighet for å overbringe formell takk og gi uttrykk for vemod og tristhet. Slike seremonier kan kanskje bidra til reduksjon av senere skyldfølelse.
Takk!
Vi vil gjerne takke deltakerne i undersøkelsen for at de tok seg tid til å besvare det omfattende spørreskjemaet.
Litteratur
1. Armagan E, Engindeniz Z, Devay AO, Erdur B, Ozcakir A. Frequency
of post-traumatic stress disorder among relief force workers after the tsunami in Asia: Do
rescuers become victims? Prehospital & Disaster Medicine 2006; 21: 168-172.
2. Fullerton CS, Ursano RJ, Wang L. Acute stress disorder, posttraumatic
stress disorder, and depression in disaster or rescue workers. American Journal of Psychiatry 2004; 161: 1370-1376.
3. Marmar CR, McCaslin SE, Metzler T J, Best S, Weiss DS, Fagan J, Liberman
A, et al. (2006). Predictors of posttraumatic stress in police and other first responders. In: Yehuda R.(Ed.), Psychobiology of posttraumatic stress disorders: A decade of progress. US: Malden, MA, Blackwell Publishing, 2006: 1-18.
4. McFarlane AC. Long-term psychiatric morbidity after a natural disaster. Med J
Aust 1986; 145: 561-563.
5. Tjoflåt I. Nursing Practice in WarZones and Wisdom acquired. Vård i Norden 1997; 17(4): 47-9.
6. Litz B, Orsillo SM, Friedman M, Ehlich P, Batres A. Posttraumatic stress disorder associated with peacekeeping duty in Somalia for U.S. military personnel. American Journal of Psychiatry 1997; 154: 178-184.
7. Orsillo SM, Roemer L, Litz BT, Ehlich P, Friedman M. Psychiatric symptomatology associated with contemporary peacekeeping: An examination of post-mission functioning among peacekeepers in Somalia. Journal of Traumatic Stress 1998; 11: 611-625.
8. Sutker PB, Davis JM, Uddo M, Ditta SR. Assessment of psychological distress in Persian Gulf troops: Ethnicity and gender comparisons. Journal of Personality Assessment 1995; 64: 415-427.
9. Alvarez J, Hunt M. Risk and Resilience in canine search and rescue handlers after 9/11. Journal of Traumatic Stress 2005; 18: 497-505.
10. Joseph S, Andrews B, Williams R, Yule W. Crisis support and psychiatric symptomatology in adult survivors of the Jupiter cruise ship disaster. British Journal of Clinical Psychology 1992; 31: 63-73.
11. Thoresen S. Mestring og stress hos innsatspersonell og journalister mobilisert til Tsunamikatastrofen. Rapport nr. 2/2007. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 2007. ISBN 978-82-8122-012-6 / www.nkvts.no
12. Weisæth L. Collective traumatic stress: Crisis and catastrophes. In: Arnetz BB, Ekman R.(Eds.) Stress in health and Disease. Weinheim: Wiley, 2006.
Norske hjelpearbeidere
Andre juledag 2004 ble store deler av Sørøst Asia rammet av Tsunamikatastrofen, som førte til at mer enn to hundre tusen mennesker omkom. De aller fleste som døde var lokale innbyggere, men over 2400 turister mistet livet, blant disse 84 nordmenn.
Norske myndigheter mobiliserte store ressurser til hjelpearbeidet etter Tsunamien. Mange ulike virksomheter bidro, i tillegg til humanitære organisasjoner, både i katastrofeområdene og hjemme i Norge, blant annet politiet, helsepersonell, journalister, militært personell, og kirkelige ansatte. Totalt deltok flere enn 1300 personer, en vesentlig andel av disse var sykepleiere.
I denne artikkelen vil vi beskrive erfaringene til de som deltok i de norske humanitære organisasjoners innsats etter Tsunamikatastrofen. Opplevde deltakerne sterke belastninger, var de fornøyd med innsatsen, og fikk de god støtte underveis og etterpå? Resultatene vi her presenterer er basert på en spørreskjemaundersøkelse rettet mot alle som deltok i hjelpearbeidet.
I tillegg til å fokusere på faktorer som er kjent fra tidligere forskning tar vi også opp et par temaer som ikke tidligere har vært undersøkt i en slik sammenheng: Det å måtte avvise mennesker i nød, det å bli utsatt for ofres aggresjon, og det å forlate de rammede.
Sterke inntrykk
Hva opplever de som deltar i katastrofearbeid - og hvilken betydning har innsatsen for deres egen helse og velvære?
Personell som deltar i katastrofearbeid sitter ofte igjen med sterke inntrykk etter å ha vært vitne til døde eller alvorlig skadde mennesker, løsrevne legemsdeler, barn og voksne som er skilt fra eller leter etter sine kjære, og andre sanseinntrykk (hørsel, lukt, berøring). Mange må forholde seg direkte til katastrofeofre, deres slektninger og pårørende, og kan bli berørt av deres fortvilelse.
Noen kan også selv komme opp i farlige situasjoner. Tidligere forskning viser at eksponering for slike faktorer innebærer økt risiko for posttraumatiske stressreaksjoner (1,2,3,4).
Samtidig viser tidligere undersøkelser at det å delta i katastrofeinnsats kan være en svært positiv opplevelse (5), og at det å oppleve oppdraget som meningsfylt og vellykket kan beskytte mot senere negative reaksjoner (6). Også sosial støtte, både under og etter oppdrag, har sannsynligvis beskyttende effekt (7,8). Man har antatt at trening og erfaring virker beskyttende, men dette er ikke overbevisende dokumentert (9).
(foto:Scanpix)
Metode
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fikk i oppdrag av Sosial- og Helsedirektoratet å undersøke hvilke konsekvenser hjelpearbeidet etter Tsunamikatastrofen har hatt for norsk hjelpepersonell.
Fokuset for studien var å kartlegge hvilke betingelser som hadde sammenheng med god mestring av innsatsen. NKVTS gjennomførte en stor spørreundersøkelse av det norske personellet som ble mobilisert. Vi kontaktet først arbeidsgiverne, som godkjente undersøkelsen og leverte lister over personell.
Deretter ble det utført pilotintervjuer med nøkkelpersonell i den hensikt å sikre relevant informasjon om oppdragets art og utfordringer. Spørreskjema ble sendt ut per post og i web-utgave 9-10 måneder etter Tsunamien. Studien var godkjent av Regional komité for medisinsk forskningsetikk og Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste.
Deltagerne
Målgruppen for undersøkelsen var: humanitære organisasjoner, Politiet, journalister, ansatte i Utenriksdepartementet, Forsvaret, Den Norske kirke, helseteam fra de ulike helseforetak, og reiseselskap.
Undersøkelsen inkluderte både personer som ble sendt ned til et av katastrofeområdene, og personer som jobbet med katastrofeinnsatsen hjemme i Norge.
Totalt 635 personer besvarte undersøkelsen. I denne artikkelen presenteres resultater bare for personell fra de seks humanitære organisasjonene som deltok, og bare for den gruppen som ble sendt ned til et av de katastroferammede områdene.
Vi identifiserte i alt 189 personer som ble sendt ned til Thailand, Sri Lanka og Indonesia etter katastrofen. I alt 123 personer besvarte undersøkelsen (svarprosent = 65 prosent). Av disse 123 var det 12 personer som befant seg i et av de katastroferammede områdene da tsunamien inntraff.
Disse 12 var eksponert for andre typer farer og utfordringer enn den store gruppen som ble sendt ned på et oppdrag, og er derfor ikke inkludert i analysene i denne artikkelen. Til sammen omtaler derfor denne artikkelen en gruppe på 111 personer. Disse 111 personene representerte 64 fra Røde Kors, 19 fra Flyktninghjelpen, ni fra Kirkens Nødhjelp, sju fra Forut, seks fra Redd Barna og seks fra Leger uten grenser (heretter omtalt som Humorg).
Mål
Fra det omfattende spørreskjemaet beskrives her bare de
målinger som rapporteres i denne artikkelen.
- Demografiske variabler inkluderte kjønn, alder, sivilstand og utdannelse.
- Eksponering for sterke opplevelser: Groteske inntrykk, farlige opplevelser og kontakt med rammede (inkludert spørsmål om man måtte avvise noen som trengte hjelp, og om man ble utsatt for utskjelling/trakassering under katastrofearbeidet). Deltakerne ble først spurt om de hadde opplevd en rekke hendelser, deretter ble de bedt om å vurdere i hvilken grad dette var belastende for dem.
- Trening og erfaring.
- Støttetiltakene under og etter oppdraget: Hvilke tiltak organisasjonene gjennomførte og den subjektive opplevelsen av disse tiltakene i tillegg til opplevd støtte fra leder og kollegaer.
- Sosial støtte etter endt oppdrag: Crisis Support Scale (CSS).
- Etter hjemkomst: Opplevelsen av å komme hjem til familie og arbeid.
- Motivasjon: Deltakerne ble bedt om å oppgi viktigste årsaken til at de deltok i katastrofearbeidet.
- Egen vurdering av innsatsen: Deltakerne ble bedt om å vurdere hvorvidt oppdraget var meningsfullt og vellykket.
Nærmere beskrivelse av variablene finnes i rapporten Mestring og stress hos innsatspersonell og journalister mobilisert til Tsunamikatastrofen (11).
Resultater
Erfarne folk
Det var flere menn (60 prosent) enn kvinner (40 prosent) som deltok i katastrofearbeidet. Det var en voksen gruppe:
Gjennomsnittsalderen var 47 år.
Majoriteten (66 prosent) var gift eller samboer, og hadde barn (64 prosent).
Undersøkelsen viste at de som deltok i dette arbeidet var svært erfarne og godt trente. Nesten alle (95 prosent) hadde tidligere relevant yrkeserfaring, og majoriteten hadde tidligere trent på arbeidsoppgaver som lignet (81 prosent) og hadde tidligere deltatt i katastrofeøvelser (68 prosent). De fleste hadde lang yrkeserfaring (gjennomsnittlig ti år).
En katastrofe som Tsunamikatastrofen kommer uventet, hjelpen haster, og dimensjonene er større enn de fleste tidligere har opplevd. Dette krever mye av evnen til å forberede personellet på oppdraget. Likevel svarte mer enn halvparten (59 prosent) at de ble nokså godt eller svært godt forberedt på de arbeidsoppgaver de ble stilt ovenfor.
Det var en del variasjon mellom organisasjonene når det gjaldt antall års yrkeserfaring: Røde Kors hadde personell med lengst erfaring (gjennomsnittlig 14 år), de andre noe mindre (Redd Barna og Flyktninghjelpen: sju år, og Forut, Leger uten grenser og Kirkens Nødhjelp: fire år).
Motivasjon for oppdraget
Hva er de viktigste årsakene til at folk er villige til å delta på denne type oppdrag?
I denne undersøkelsen ble informantene bedt om å si seg enig eller uenig i tolv spørsmål om hvorfor de deltok i katastrofearbeidet. De hyppigst oppgitte årsakene til å delta var: Et ønske om å hjelpe andre mennesker (98 prosent), et ønske om å være til nytte (90 prosent), og profesjonell interesse (83 prosent). Faktorer som var lite viktig for denne gruppen var økonomi, plikt, sensasjonssøking, eller behov for arbeid.
Arbeidsoppgaver
For de fleste besto ikke arbeidet etter Tsunamikatastrofen av klart avgrensede, men av en rekke ulike, oppgaver som skulle løses.
De arbeidsoppgavene som flest rapporterte var: Hjelp og støtte til rammede (78 prosent), transport/forsyning/vann/hus (64 prosent), planlegging/ledelse (62 prosent), medisinsk behandling (51 prosent), direkte kontakt med rammede (42 prosent), og ansvar for rammede barn (35 prosent). Andre oppgaver som ble nevnt var: Kontakt med pårørende, informasjonsformidling, bringe rammede i sikkerhet/til sykehus og førstehjelp.
Groteske opplevelser
I katastrofeområder kan man bli utsatt for synet og lukten av, samt bli tvunget til å berøre, lik og være vitne til groteske lemlestelser. Både synsinntrykk, hørselsinntrykk, lukter og berøring kan «brenne seg fast i hukommelsen» på en måte som er vanskelig å glemme. I denne undersøkelsen rapporterte mange om groteske opplevelser og inntrykk. De hyppigste var:
- Materielle ødeleggelser (99 prosent)
- Fortvilte lokale innbyggere (94 prosent)
- Påtrengende lukter og/eller andre sterke sanseinntrykk (74 prosent)
- Forlatte barn (68 prosent)
- Overlevende med store skader (61 prosent)
- Omkomne enkeltpersoner (48 prosent)
- Mennesker som lette etter sine nærmeste (39 prosent)
- Døde barn (22 prosent).
Dette viser at personellet som arbeidet for humanitære organisasjoner etter Tsunamikatastrofen i stor grad har vært eksponert for sanseinntrykk som har gjort sterkt inntrykk. De opplevelsene personellet selv betraktet som mest belastende, var det å se forlatte og døde barn.
Fare
Under katastrofearbeid kan man bli eksponert for potensiell risiko og faresituasjoner som kan være direkte eller indirekte forårsaket av katastrofen. Det å bli utsatt for overveldende fare for liv og helse og utvikling av posttraumatiske reaksjoner har en klar sammenheng. De faremomentene som hyppigst ble rapportert var:
- Politiske eller militære uroligheter (87 prosent)
- Jordskjelv (75 prosent)
- Fare/uro for giftlige slanger, mørket, brann eller lignende (58 prosent)
- Fare/uro for å selv bli syk eller skadet (42 prosent)
- Fare for kriminelle handlinger (42 prosent).
De fleste som deltok i dette oppdraget var stasjonert i Indonesia og på Sri Lanka. Dette er områder som også før Tsunamien var preget av politiske og/eller militære konflikter. Det er ofte politisk ustabile og fattige land som blir hardest rammet i katastrofer.
Som vist over, opplevde majoriteten uroligheter eller faremomenter som de også måtte forholde seg til. Vi vet imidlertid ikke hvor akutt og overveldende disse faremomentene ble opplevd som. Den gruppen vi skriver om her var jo ikke eksponert for selve bølgen. Imidlertid kan uroligheter og fare komme som et tilleggsstress som bidrar til å redusere mestringskapasiteten.
Kontakt med rammede
Det er ofte en følelsesmessig sterk opplevelse å ha direkte kontakt med mennesker som har blitt rammet av katastrofer. Vi berøres av slike møter fordi vi setter oss inn i den rammedes situasjon, og til en viss grad kan identifisere oss med de sterke følelsene.
I bistandsarbeid inngår ofte et nært samarbeid med lokalt ansatte. Det gjaldt også i arbeidet etter Tsunamikatastrofen, hvor mange av de lokalt ansatte også var direkte rammet av katastrofen. Nesten alle hadde kontakt med rammede mennesker - både lokale og turister. De snakket direkte med (98 prosent), og samarbeidet direkte med (91 prosent) mennesker som hadde mistet noen av sine kjære.
I forbindelse med katastrofer vil behovet for hjelp, i hvert fall den første tiden, overstige tilgjengelige ressurser (12). Som vist, var et ønske om å hjelpe andre en viktig motivasjonsfaktor for å delta i innsatsen etter Tsunamikatastrofen. Det å måtte avvise hjelpetrengende mennesker kan derfor være en belastning for personellet. I denne undersøkelsen var det om lag en fjerdedel (23 prosent) som rapporterte at de (i noen grad eller høy grad) måtte avvise katastroferammede som trengte hjelp - for å kunne gjøre jobben sin.
Når hjelp og ressurser er mangelfulle kan det oppstå misnøye og frustrasjon hos de katastroferammede og deres pårørende. Dette kan gi seg uttrykk i aggressive utbrudd som verbal utskjelling og trakassering. I denne gruppen var det om lag en fjerdedel (23 prosent) som rapporterte at de ble utskjelt eller verbalt trakassert under hjelpearbeidet.
Den nære kontakten med katastroferammede kan føre til at man blir personlig engasjert og følelsesmessig knyttet til ofrene. Det å forlate de rammede kan for noen innebære opplevelse av skyld eller følelsen av å svikte. En tredjedel (35 prosent) rapporterte at de (i noen grad eller høy grad) opplevde det som belastende å forlate de rammede, og en fjerdedel (24 prosent) at de hadde kontakt med de rammede også etter at de kom hjem til Norge.
Støtte under og etter oppdraget
Støtte fra kollegaer og ledere under oppdraget, og støttetiltak etter oppdraget, regnes som viktige faktorer for god mestring av denne type oppdrag.
Opplevd støtte fra leder og kollegaer under oppdrag
Majoriteten rapporterte at de (i noen grad eller høy grad) kunne få støtte og hjelp i sitt arbeid fra kollegaer (79 prosent) og fra nærmeste sjef (66 prosent). I tillegg mente de fleste at kollegaer (83 prosent) og nærmeste sjef (75 prosent) var villige til å lytte til dem dersom de hadde problemer i arbeidet, og at deres arbeidsresultater ble verdsatt av nærmeste sjef (84 prosent). Det er oppløftende at det er mulig å få til såpass god opplevelse av kollegastøtte og lederstøtte under katastrofeinnsats.
Støttetiltak under oppdrag
Organisasjonene iverksatte forskjellige støttetiltak under oppdraget. Om lag halvparten rapporterte at det ble arrangert møter der egne opplevelser kunne uttrykkes (debrief/defuse) (49 prosent) og/eller middager og lignende samlinger (48 prosent). Et mindretall hadde egen fagperson (psykolog/psykiater) (11 prosent). Det var til sammen 21 prosent som svarte at det ikke var noen tilgjengelige støttetiltak under innsatsen.
Støttetiltak etter avsluttet oppdrag
Denne undersøkelsen kan ikke vurdere effekten av ulike støttetiltak, men kan si noe om hvilke tiltak som ble benyttet, og i hvilken grad de som gjorde bruk av tiltakene opplevde det som nyttig. Av de 111 personene som deltok i undersøkelsen, svarte om lag halvparten at de etter avsluttet oppdrag hadde deltatt på individuell debrief (54 prosent) og/eller gruppedebrief ledet av kollega eller faglig leder (57 prosent). En tredjedel (32 prosent) hadde deltatt på andre tiltak, slik som psykologsamtaler, kollegastøtteordning, og bedriftshelsetjeneste. De som hadde deltatt var i stor grad fornøyde - de fleste mente at tiltaket hadde vært svært nyttig eller noe nyttig (77-83 prosent for de ulike tiltakene).
Tiden rett etter hjemkomst
Etter at katastrofeinnsatsen var avsluttet skulle deltakerne tilbake til sine ordinære oppgaver hjemme i Norge. Dette kan være en slitsom periode for mange.
Om lag halvparten rapporterte at de i tiden rett etter hjemkomst hadde stort behov for søvn og hvile (45 prosent), og at de hadde lyst på fri fra jobben (46 prosent). Om lag en tredjedel mente at det var mye å «ta igjen» i familien (29 prosent) og på jobb (27 prosent). Mer enn en fjerdedel syntes at jobben hjemme var lite meningsfull (27 prosent), og/eller rapporterte at de var urolige/rastløse i tiden etter hjemkomst (26 prosent).
Vurdering av innsatsen: meningsfullt og vellykket oppdrag!
Tidligere forskning har vist at det å oppleve oppdraget som meningsfylt og positivt er beskyttelsesfaktorer for innsatspersonell. I denne gruppen var det en gjennomgående positiv opplevelse av oppdraget: De aller fleste syntes arbeidet var meningsfullt (95 prosent) og vellykket (90 prosent), de mente at katastrofeinnsatsen var en verdifull erfaring for dem personlig (79 prosent) og profesjonelt (86 prosent). Tre fjerdedeler (77 prosent) ville anbefale en god venn å delta i tilsvarende katastrofearbeid, og svært få (4 prosent) ville helst ha vært katastrofearbeidet foruten.
Diskusjon
Målsetningen med undersøkelsen var å kartlegge opplevelser, belastninger og vurderinger av innsatsen hos de som reiste ut for humanitære organisasjoner etter Tsunamikatastrofen.
Resultatene viser at majoriteten av deltakerne ble utsatt for en rekke sterke inntrykk, opplevelser og sanseinntrykk og hadde utstrakt kontakt med katastroferammede. Mange rapporterte stort behov for søvn og hvile og fortalte om rastløshet og uro i tiden etter avsluttet tjeneste. Resultatene tyder på at denne type innsats er en belastning, i hvert fall på kort sikt, og har en pris i form av slitenhet og utmattelse. Det kan være viktig å legge til rette for at personer som har deltatt i katastrofearbeid får en god overgangsfase før de starter opp på jobb igjen. Resultatene gir også støtte til å fortsette, og kanskje styrke, støttetiltakene som iverksettes etter avsluttet oppdrag.
Samtidig viser undersøkelsen at dette var en gruppe som var godt trent og forberedt. Det var ressurssterke, voksne mennesker som deltok i katastrofearbeidet. De fleste rapporterte om god støtte fra leder og kollegaer under innsatsen, og vurderte støttetiltakene i etterkant som nyttige. Nesten alle opplevde innsatsen som vellykket og meningsfull, og majoriteten mente at innsatsen hadde vært en verdifull erfaring både for dem personlig og i deres arbeid. Så selv om katastrofeinnsatsen kanskje har vært en påkjenning, ser det også ut til at det er stor gevinst å hente for deltakerne i form av nyttige erfaringer, muligheten til å hjelpe andre mennesker og opplevelsen av å delta i en meningsfull og vellykket katastrofeinnsats.
Avvisning av de rammede
Vi vil gjerne trekke fram noen temaer som ikke tidligere har vært belyst i denne sammenheng, og som berører innsatsarbeiderens relasjon til rammede og lokale samarbeidspartnere, nemlig det å måtte avvise mennesker som trenger hjelp, oppleve trakassering fra de rammede og det å forlate de rammede. I en katastrofe, der behovet for hjelp overstiger ressursene, vil innsatspersonell ofte ikke kunne gi hjelp til alle som trenger det, og måtte avvise mennesker i nød.
Samtidig er den viktigste motivasjonsfaktoren for å delta i arbeidet, slik det var i denne studien, nettopp et ønske om å hjelpe. Vi antar at denne konflikten mellom ønsket om å hjelpe og å måtte avvise mennesker som trenger hjelp, vil kunne skape en følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet, som muligens kompenseres med overanstrengelse og ignorering av egne behov for søvn og hvile. I tillegg vil katastrofeofre som ikke får nødvendig hjelp kunne reagere med sinne og fortvilelse, som kan rettes mot innsatsarbeiderne. Dette er kanskje mange uforberedt på.
I denne undersøkelsen var det en relativt stor andel som rapporterte at de måtte avvise mennesker som trengte hjelp, og at de ble utsatt for utskjellig eller verbal trakassering fra katastroferammede. Det er sannsynlig at personellet vil møte denne type utfordringer også i framtidig katastrofearbeid. Det kan være viktig å forberede og trene personellet på denne type utfordringer før oppdrag.
Skyldfølelse
Mange av deltakerne i denne undersøkelsen rapporterte at de opplevde det som belastende å forlate de rammede da de reiste hjem. Vi antar at dette gjenspeiler et sterkt engasjement og følelsesmessig tilknytning til de katastroferammede og til lokale samarbeidspartnere. Det kan være at det å forlate oppleves som et svik, som kan føre til skyldfølelse hos innsatspersonell som har ytt et viktig bidrag til mennesker i nød.
Ett tiltak som muligens kan gjøre det følelsesmessig enklere å forlate de rammede, er å innføre seremonier eller andre tiltak. For eksempel å informere den som reiser hjem om hvilke konkrete planer som gjenstår i katastrofeområdet. Dette kan gi et perspektiv på det arbeidet man selv har vært med på og hvilket arbeid som fortsetter.
Dersom man blir erstattet av en ny person som overtar oppgavene, kan dette skiftet markeres, og ansvaret blir overlatt til neste mann. Det kan også være nyttig å arrangere en avslutningsseremoni, som gir en tydelig markering av at oppdraget er slutt, og som gir mulighet for å overbringe formell takk og gi uttrykk for vemod og tristhet. Slike seremonier kan kanskje bidra til reduksjon av senere skyldfølelse.
Takk!
Vi vil gjerne takke deltakerne i undersøkelsen for at de tok seg tid til å besvare det omfattende spørreskjemaet.
Litteratur
1. Armagan E, Engindeniz Z, Devay AO, Erdur B, Ozcakir A. Frequency
of post-traumatic stress disorder among relief force workers after the tsunami in Asia: Do
rescuers become victims? Prehospital & Disaster Medicine 2006; 21: 168-172.
2. Fullerton CS, Ursano RJ, Wang L. Acute stress disorder, posttraumatic
stress disorder, and depression in disaster or rescue workers. American Journal of Psychiatry 2004; 161: 1370-1376.
3. Marmar CR, McCaslin SE, Metzler T J, Best S, Weiss DS, Fagan J, Liberman
A, et al. (2006). Predictors of posttraumatic stress in police and other first responders. In: Yehuda R.(Ed.), Psychobiology of posttraumatic stress disorders: A decade of progress. US: Malden, MA, Blackwell Publishing, 2006: 1-18.
4. McFarlane AC. Long-term psychiatric morbidity after a natural disaster. Med J
Aust 1986; 145: 561-563.
5. Tjoflåt I. Nursing Practice in WarZones and Wisdom acquired. Vård i Norden 1997; 17(4): 47-9.
6. Litz B, Orsillo SM, Friedman M, Ehlich P, Batres A. Posttraumatic stress disorder associated with peacekeeping duty in Somalia for U.S. military personnel. American Journal of Psychiatry 1997; 154: 178-184.
7. Orsillo SM, Roemer L, Litz BT, Ehlich P, Friedman M. Psychiatric symptomatology associated with contemporary peacekeeping: An examination of post-mission functioning among peacekeepers in Somalia. Journal of Traumatic Stress 1998; 11: 611-625.
8. Sutker PB, Davis JM, Uddo M, Ditta SR. Assessment of psychological distress in Persian Gulf troops: Ethnicity and gender comparisons. Journal of Personality Assessment 1995; 64: 415-427.
9. Alvarez J, Hunt M. Risk and Resilience in canine search and rescue handlers after 9/11. Journal of Traumatic Stress 2005; 18: 497-505.
10. Joseph S, Andrews B, Williams R, Yule W. Crisis support and psychiatric symptomatology in adult survivors of the Jupiter cruise ship disaster. British Journal of Clinical Psychology 1992; 31: 63-73.
11. Thoresen S. Mestring og stress hos innsatspersonell og journalister mobilisert til Tsunamikatastrofen. Rapport nr. 2/2007. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 2007. ISBN 978-82-8122-012-6 / www.nkvts.no
12. Weisæth L. Collective traumatic stress: Crisis and catastrophes. In: Arnetz BB, Ekman R.(Eds.) Stress in health and Disease. Weinheim: Wiley, 2006.
0 Kommentarer