Barnetimen for det vanskelige
Kompetente unge
Når begrepet kompetanse brukes, knyttes det ofte opp mot
ferdigheter personen har innenfor et område. Kompetanse blir noe
man har når man vet noe, gjør noe og lever opp til eller
tilfredsstiller situasjonens krav. Kompetanse omfatter både
ferdigheter og anvendelsen av dem i en gitt kontekst og kan
inneholde flere delkomponenter. I denne sammenhengen har jeg valgt
å se på barns kompetanse i noe vi kaller «Barnas time». For
eksempel vil en 2-åring ikke forstå forklaringer om hva psykisk
sykdom er, men han kan likevel få noe igjen ved å få besøke sin mor
på sykehuset, se hvor hun er, og høre våre løfter om at vi skal
passe på henne. Han har kompetanse på å kjenne igjen sin mor og
høre det vi sier. Juul (2) går så langt som å hevde at vi vet at
barn er kompetente og sosiale fra fødselen, og ikke inkompetente
halvmennesker der voksne har makt og rett til å tolke og beskrive
virkeligheten for dem
Informasjon viktig
En rekke faktorer ser ut til å demme opp for, blokkere for
eller forebygge psykisk sykdom. Nær familie vil være av stor
betydning, likeså venner og skole. Almvik & Ytterhus (3)
påpeker i sin rapport at fritiden og fritidsaktiviteter for barn
til psykisk syke er viktig. Antonovsky (4) opererer med sammenheng
og begripelighet som viktige og sentrale begrep. Opplevelse av
sammenheng vil ifølge han ha en sykdomsforebyggende effekt.
Flere studier kan vise til gode erfaringer med arbeid i grupper
der foreldre og barn deltar for å bedre kommunikasjonen i familien
og øke kunnskapen. Solberg (5) viser også til at barn som lever i
belastende livsforhold har utbytte av undervisning og informasjon
om ulike sider ved psykisk sykdom.
Utallige nordiske og internasjonale studier viser at barn som
vokser opp der en eller begge foreldrene er psykisk syke, selv har
høyere risiko for utviklingsforstyrrelser og sykdom (6,7). Vi vet i
dag mye om hva som kan bli resultatet dersom barna lever i stor
usikkerhet og mangel på forutsigbarhet. Konsekvenser kan faktisk
vise seg ved større dødelighet, økt suicidalfare, økt tendens til
spiseforstyrrelser.
Fortrenger egne behov
«Barnas time» er et tilbud om en samtaletime, eller en
informasjons- og spørretime til alle barn fra 2 til 18 år som har
sine foreldre, søsken eller andre nærpersoner innlagt i vår
avdeling. Barna kan komme alene eller sammen med en de selv ønsker
å ha med. Timen ledes av to veiledere, og den kan være et
engangstilbud eller kan gjentas om det er ønskelig eller vi tilrår
det.
Timens innhold vil variere avhengig av barnets alder, hva det
selv er opptatt av og hvilken sykdom forelderen lider av. Likevel
er det en del tema som går igjen, som informasjon om hva psykisk
sykdom er. Vi fokuserer spesielt på forelderens sykdom og
symptomer, og hvordan den har påvirket familien. Vi forteller om
den behandling forelderen får. For barn som observerer foreldres
humørsvingninger, merkelige utsagn og atferd og opplever skremmende
hendelser kan dette fremstå som helt uforståelig. Mange barn
fortrenger egne behov i konkurranse med en eller begge foreldrenes
sykdom. De fratas ofte muligheten til å få snakke om sine egne
følelser og behov.
Alle skal høres
Vi vektlegger at timen skal være angstreduserende. Vi
tilstreber at barnet skal føle at vi ønsker det beste for alle i
familien, og at alle har lov til å tenke og føle ulikt om det som
har hendt. Derfor prøver vi verbalt å bekrefte alles utsagn som
betydningsfulle. Vi lytter til historien som er spesiell for det
enkelte barnet, bekrefter og svarer på spørsmål.
Barn som oppnår innsikt i det faktum at det er sykdommen som
gjør forelderen slik han eller hun er, lettere unngår skyldfølelse.
De klarer seg også bedre og har redusert risiko for å utvikle egne
depresjoner (8).
Et viktig moment er også å alminneliggjøre tanker og følelser
en kan ha. Videre forklare hva som er forskjell på tanker og
følelser og hvorfor vi har det, og hva som kan medvirke til at de
forandres til tider. Vi bekrefter barna på at det er normalt å være
redd, sint, ha kaos i tankene og konsentrasjonsproblemer, føle
skyld, skam eller glede over at forelderen er innlagt. Vi fokuserer
på betydningen av at familiemedlemmene snakker sammen om det som er
vondt, ubegripelig eller vanskelig. Vi hjelper dem på vei med å
sette ord på dette sammen med dem.
Bryte tabuet
Det at familien og vi som veiledere er samlet i samme rom, er
med på å bryte tabuet. Vi normaliserer og erkjenner sykdommen og
det den medfører for familien med å bruke ord som alle kan forstå
med mer eller mindre forklaring. Det kan bidra til å påvirke
relasjonen i familien og foreldrene kan bli klar over barnas behov
for støtte og bekreftelse på det å være barn og ikke på det å påta
seg «voksenoppgaver». Foreldrene kan også bli oppmerksom på at
barna har behov for tid sammen med venner, og til å glede seg selv
om en i familien er syk.
Vi hjelper den syke med å fortelle om sykdommen om det er
ønskelig, noe vi har erfart at det ofte er. Når vi f.eks. har
fortalt om hva psykose er på en måte som barnet kan forstå så kan
mor eller far ofte fortelle om det var slik de opplevde det, eller
om det var annerledes. På det viset har vi åpnet for dialog om
sykdommen, symptomer og hva den enkelte har observert og opplevd.
Vi forsøker å bedre familiens kommunikative evne, og bidra til økt
kompetanse. Det kan øke tryggheten, forutsigbarheten og forståelsen
(begripeligheten) i tilværelsen for barnet. Vi tror det kan
redusere skyld og skamfølelse som lett oppstår ved uvitenhet. På
sikt er det også et mål at dette skal resultere i at barna vil
oppleve mindre ansvar, mindre behov for isolasjon og bedre
selvfølelse.
Hvorfor "Barnas time"?
Psykisk sykdom er fortsatt tabubelagt, noe som bidrar til at
man får liten erfaring i å snakke om det, og mange har av den grunn
ikke ord å bruke. Ofte er psykisk sykdom en familiehemmelighet.
Dette forstår intuitivt barna og er lojale. Det er ikke slik at
alle barn til psykisk syke selv blir syke. Vik (9) hevder blant
annet at risikoen for å få en depresjon for den som vokser opp med
en tidvis deprimert forelder er 40 prosent.
En lettelse
Etter to år med «Barnas time» sitter vi igjen med et klart
inntrykk av at de fleste av barna og foreldrene opplever en
lettelse over å få hjelp til å snakke sammen. Vår erfaring er at
foreldre er bekymret og ønsker sine barn godt. Det tydeliggjøres
gjennom at det i de aller fleste tilfellene er enkelt å få til en
avtale om samarbeid. Utfordringen for oss blir derfor å utnytte
dette på en for barnet positiv måte. I liten grad finner vi at
samtale med barn og foreldre er blitt rutinemessig tilbudt og
utprøvd.
Flere barn har sagt til oss at de er glade for at forelderen er
innlagt og får hjelp, og ønsker ikke at mor/far kommer hjem før
hun/han er frisk. Slike utsagn kan få barnet til å føle dårlig
samvittighet og vi ser det som viktig å bekrefte at barnet sier det
med ønske om at forelderen skal få hjelp til å bli frisk, og det er
flott. Mange av barna forteller at de ikke har noen å snakke med om
tanker og opplevelser. De fleste takker for at de fikk komme og de
synes de har lært mye. Flere ganger har foreldre rapportert om at
barna er blitt roligere, sover bedre, og snakker mer om hvordan de
har det.
Vi har fått positive tilbakemeldinger fra poliklinikken,
psykiatriske sykepleiere i kommunen, skole og barnevern. Mange
foreldre har fortalt om lettelse over at det finnes et tilbud som
inkluderer deres barn.
Hemmeligholdelse
Barn og voksne oppfatter ikke likt, men har samme behov for å
bli sett, hørt og anerkjent. Dersom en forelder blir psykisk syk og
innlagt i psykiatrisk avdeling, vil den andre forelderen blant
annet ha et behov for å fortelle sin versjon av det inntrufne, og
få vite noe om den tenkte behandlingen. Barnet vil ha det samme
behovet, men tilrettelagt til et nivå tilpasset dets
kompetanse/evne til å forstå. I forlengelsen av dette vil det være
naturlig å referere til pasientrettighetsloven § 3.3 der det heter
at dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det,
skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens
helsetilstand og den helsehjelp som ytes. Er ikke barna også
pasientens nærmeste pårørende?
Hva kan forklare hemmeligholdelse?
Man finner ulike grader av hemmeligholdelse, men en
underliggende og grunnleggende tanke i den er at man betrakter barn
som inkompetente og at de derfor ikke er i stand til å tolke sine
opplevelser og virkelighet.
Enkelte har sagt at de trodde ikke barna merket at den ene av
foreldrene var blitt syk, og unnlot derfor å snakke om hva som var
den egentlige årsak til innleggelsen. Hjelpeapparatet kjenner ofte
til at syke pasienter har barn, men få tar tak i problematikken.
Det kan skyldes uavklart ansvarsforhold, kunnskapsmangel, mangel på
lønnsomhet i nuet, ikke tradisjon for å arbeide på den måten, men
kun å arbeide med den som er syk.
En annen grunn til hemmeligholdelse kan være redsel for å bryte
tilliten mellom behandler og pasient. Det mener jeg kan vise at
behandler setter den voksnes verdi høyere enn barnets. Jeg tror det
kan skyldes uvitenhet, men også et ønske av behandler om å gjøre en
god jobb med sin pasient. Det kan etter min mening blokkere eller
redusere muligheten for barnet til å bli sett med sine vansker.
Solberg (5) går faktisk så langt som til å hevde at den etablerte
psykiatrien kan representere en bremse for profesjonell hjelp.
Ikke å ta barna på alvor og informere dem om forelderens
sykdom, er å frata dem muligheten til å bli sett og hørt. Dårlig
kommunikasjon fører til at hemmeligholdelsen sementeres
ytterligere. Min erfaring er at hemmeligholdelse medfører utrygghet
for barna, fantasiene om hva som er i veien settes i sving, og de
er noen ganger mer skremmende enn virkeligheten. I sum betyr det å
benekte det samme som å undervurdere barnet.
Litteratur:
1. Haugen J. Flinke barn gråter ikke. Oslo: Nasjonalt
kompetansesenter for aldersdemens, 2004.
2. Juul J. Ditt kompetenta barn. Falun: Wahlstrøm & Widstrand, 2004.
3. Almvik A, Ytterhus B. Ualminnelig alminnelighet. Universitetet i Trondheim: Rapportserie for sosialt arbeid og helsevitenskap, 2004.
4. Antonovsky A. Unraveling the Mystery of Health. How People Manage Stress and Stay Well. San Francisco: Jossey - Bass Publishers, 1988.
5. Solberg A. Hjelp til barn som har foreldre med psykiske lidelser. NOVA skriftserie 4/2003 .
6. Rutter M. Children of sick parents. An environmental and psychiatric study. London: Oxford University Press, 1966.
7. Skerfing A. Barn til psykisk størda foreldrar. Sårbarhet, risker og skyddande faktorer. Stockholm: FO enheten psykiatri. Vestre Stockholms sjukvårdsområde, 1996.
8. Glistrup K. Det barn ikke vet... har de vondt av. Oslo: Pedagogisk Forum AS, 2004.
9. Vik K. (2001) Psykisk sykdom hos foreldre - hva med barna. Tidsskr nor lægefor 2001; 29: 3437.
Fakta:Barnas time
Barnas time er et tilbud om samtale, eller en informasjons- og
spørretime til barn mellom 2 og 18 år, som har sine foreldre,
søsken eller andre nærpersoner innlagt på psykiatrisk avdelingen
ved Sykehuset Namsos.
Timen ledes av to veiledere, og kan være et engangstilbud eller kan gjentas om det er ønskelig eller tilrådelig.
Forfatter:
Av Britt Helen Haukø, fagkoordinator Psykiatrisk avdeling,
Sykehuset Namsos
2006
1
0 Kommentarer