Barnetimen for det vanskelige

Ofte er psykisk sykdom en familiehemmelighet. Psykiatrisk avdeling ved Sykehuset Namsos forsøker å få barn av psykisk syke til å sette ord på situasjonen.

Min påstand er at det grunnleggende synet vi har på barn og unges kompetanse kan få konsekvenser for helsetjenestetilbudet vi tilbyr. Dette vil jeg forsøke å synliggjøre ved å ta utgangspunkt i to ytterpunkter, nemlig det jeg har kalt «Barnas time» som nå blir gjennomført ved psykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Namsos. For det andre vil jeg se på hemmeligholdelse.

Kompetente unge
Når begrepet kompetanse brukes, knyttes det ofte opp mot ferdigheter personen har innenfor et område. Kompetanse blir noe man har når man vet noe, gjør noe og lever opp til eller tilfredsstiller situasjonens krav. Kompetanse omfatter både ferdigheter og anvendelsen av dem i en gitt kontekst og kan inneholde flere delkomponenter. I denne sammenhengen har jeg valgt å se på barns kompetanse i noe vi kaller «Barnas time». For eksempel vil en 2-åring ikke forstå forklaringer om hva psykisk sykdom er, men han kan likevel få noe igjen ved å få besøke sin mor på sykehuset, se hvor hun er, og høre våre løfter om at vi skal passe på henne. Han har kompetanse på å kjenne igjen sin mor og høre det vi sier. Juul (2) går så langt som å hevde at vi vet at barn er kompetente og sosiale fra fødselen, og ikke inkompetente halvmennesker der voksne har makt og rett til å tolke og beskrive virkeligheten for dem

Informasjon viktig
En rekke faktorer ser ut til å demme opp for, blokkere for eller forebygge psykisk sykdom. Nær familie vil være av stor betydning, likeså venner og skole. Almvik & Ytterhus (3) påpeker i sin rapport at fritiden og fritidsaktiviteter for barn til psykisk syke er viktig. Antonovsky (4) opererer med sammenheng og begripelighet som viktige og sentrale begrep. Opplevelse av sammenheng vil ifølge han ha en sykdomsforebyggende effekt.
Flere studier kan vise til gode erfaringer med arbeid i grupper der foreldre og barn deltar for å bedre kommunikasjonen i familien og øke kunnskapen. Solberg (5) viser også til at barn som lever i belastende livsforhold har utbytte av undervisning og informasjon om ulike sider ved psykisk sykdom.
Utallige nordiske og internasjonale studier viser at barn som vokser opp der en eller begge foreldrene er psykisk syke, selv har høyere risiko for utviklingsforstyrrelser og sykdom (6,7). Vi vet i dag mye om hva som kan bli resultatet dersom barna lever i stor usikkerhet og mangel på forutsigbarhet. Konsekvenser kan faktisk vise seg ved større dødelighet, økt suicidalfare, økt tendens til spiseforstyrrelser.

Fortrenger egne behov
«Barnas time» er et tilbud om en samtaletime, eller en informasjons- og spørretime til alle barn fra 2 til 18 år som har sine foreldre, søsken eller andre nærpersoner innlagt i vår avdeling. Barna kan komme alene eller sammen med en de selv ønsker å ha med. Timen ledes av to veiledere, og den kan være et engangstilbud eller kan gjentas om det er ønskelig eller vi tilrår det.
Timens innhold vil variere avhengig av barnets alder, hva det selv er opptatt av og hvilken sykdom forelderen lider av. Likevel er det en del tema som går igjen, som informasjon om hva psykisk sykdom er. Vi fokuserer spesielt på forelderens sykdom og symptomer, og hvordan den har påvirket familien. Vi forteller om den behandling forelderen får. For barn som observerer foreldres humørsvingninger, merkelige utsagn og atferd og opplever skremmende hendelser kan dette fremstå som helt uforståelig. Mange barn fortrenger egne behov i konkurranse med en eller begge foreldrenes sykdom. De fratas ofte muligheten til å få snakke om sine egne følelser og behov.

Alle skal høres
Vi vektlegger at timen skal være angstreduserende. Vi tilstreber at barnet skal føle at vi ønsker det beste for alle i familien, og at alle har lov til å tenke og føle ulikt om det som har hendt. Derfor prøver vi verbalt å bekrefte alles utsagn som betydningsfulle. Vi lytter til historien som er spesiell for det enkelte barnet, bekrefter og svarer på spørsmål.
Barn som oppnår innsikt i det faktum at det er sykdommen som gjør forelderen slik han eller hun er, lettere unngår skyldfølelse. De klarer seg også bedre og har redusert risiko for å utvikle egne depresjoner (8).
Et viktig moment er også å alminneliggjøre tanker og følelser en kan ha. Videre forklare hva som er forskjell på tanker og følelser og hvorfor vi har det, og hva som kan medvirke til at de forandres til tider. Vi bekrefter barna på at det er normalt å være redd, sint, ha kaos i tankene og konsentrasjonsproblemer, føle skyld, skam eller glede over at forelderen er innlagt. Vi fokuserer på betydningen av at familiemedlemmene snakker sammen om det som er vondt, ubegripelig eller vanskelig. Vi hjelper dem på vei med å sette ord på dette sammen med dem.

Bryte tabuet
Det at familien og vi som veiledere er samlet i samme rom, er med på å bryte tabuet. Vi normaliserer og erkjenner sykdommen og det den medfører for familien med å bruke ord som alle kan forstå med mer eller mindre forklaring. Det kan bidra til å påvirke relasjonen i familien og foreldrene kan bli klar over barnas behov for støtte og bekreftelse på det å være barn og ikke på det å påta seg «voksenoppgaver». Foreldrene kan også bli oppmerksom på at barna har behov for tid sammen med venner, og til å glede seg selv om en i familien er syk.
Vi hjelper den syke med å fortelle om sykdommen om det er ønskelig, noe vi har erfart at det ofte er. Når vi f.eks. har fortalt om hva psykose er på en måte som barnet kan forstå så kan mor eller far ofte fortelle om det var slik de opplevde det, eller om det var annerledes. På det viset har vi åpnet for dialog om sykdommen, symptomer og hva den enkelte har observert og opplevd. Vi forsøker å bedre familiens kommunikative evne, og bidra til økt kompetanse. Det kan øke tryggheten, forutsigbarheten og forståelsen (begripeligheten) i tilværelsen for barnet. Vi tror det kan redusere skyld og skamfølelse som lett oppstår ved uvitenhet. På sikt er det også et mål at dette skal resultere i at barna vil oppleve mindre ansvar, mindre behov for isolasjon og bedre selvfølelse.

Hvorfor "Barnas time"?
Psykisk sykdom er fortsatt tabubelagt, noe som bidrar til at man får liten erfaring i å snakke om det, og mange har av den grunn ikke ord å bruke. Ofte er psykisk sykdom en familiehemmelighet. Dette forstår intuitivt barna og er lojale. Det er ikke slik at alle barn til psykisk syke selv blir syke. Vik (9) hevder blant annet at risikoen for å få en depresjon for den som vokser opp med en tidvis deprimert forelder er 40 prosent.

En lettelse
Etter to år med «Barnas time» sitter vi igjen med et klart inntrykk av at de fleste av barna og foreldrene opplever en lettelse over å få hjelp til å snakke sammen. Vår erfaring er at foreldre er bekymret og ønsker sine barn godt. Det tydeliggjøres gjennom at det i de aller fleste tilfellene er enkelt å få til en avtale om samarbeid. Utfordringen for oss blir derfor å utnytte dette på en for barnet positiv måte. I liten grad finner vi at samtale med barn og foreldre er blitt rutinemessig tilbudt og utprøvd.
Flere barn har sagt til oss at de er glade for at forelderen er innlagt og får hjelp, og ønsker ikke at mor/far kommer hjem før hun/han er frisk. Slike utsagn kan få barnet til å føle dårlig samvittighet og vi ser det som viktig å bekrefte at barnet sier det med ønske om at forelderen skal få hjelp til å bli frisk, og det er flott. Mange av barna forteller at de ikke har noen å snakke med om tanker og opplevelser. De fleste takker for at de fikk komme og de synes de har lært mye. Flere ganger har foreldre rapportert om at barna er blitt roligere, sover bedre, og snakker mer om hvordan de har det.
Vi har fått positive tilbakemeldinger fra poliklinikken, psykiatriske sykepleiere i kommunen, skole og barnevern. Mange foreldre har fortalt om lettelse over at det finnes et tilbud som inkluderer deres barn.

Hemmeligholdelse
Barn og voksne oppfatter ikke likt, men har samme behov for å bli sett, hørt og anerkjent. Dersom en forelder blir psykisk syk og innlagt i psykiatrisk avdeling, vil den andre forelderen blant annet ha et behov for å fortelle sin versjon av det inntrufne, og få vite noe om den tenkte behandlingen. Barnet vil ha det samme behovet, men tilrettelagt til et nivå tilpasset dets kompetanse/evne til å forstå. I forlengelsen av dette vil det være naturlig å referere til pasientrettighetsloven § 3.3 der det heter at dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes. Er ikke barna også pasientens nærmeste pårørende?

Hva kan forklare hemmeligholdelse?
Man finner ulike grader av hemmeligholdelse, men en underliggende og grunnleggende tanke i den er at man betrakter barn som inkompetente og at de derfor ikke er i stand til å tolke sine opplevelser og virkelighet.
Enkelte har sagt at de trodde ikke barna merket at den ene av foreldrene var blitt syk, og unnlot derfor å snakke om hva som var den egentlige årsak til innleggelsen. Hjelpeapparatet kjenner ofte til at syke pasienter har barn, men få tar tak i problematikken. Det kan skyldes uavklart ansvarsforhold, kunnskapsmangel, mangel på lønnsomhet i nuet, ikke tradisjon for å arbeide på den måten, men kun å arbeide med den som er syk.
En annen grunn til hemmeligholdelse kan være redsel for å bryte tilliten mellom behandler og pasient. Det mener jeg kan vise at behandler setter den voksnes verdi høyere enn barnets. Jeg tror det kan skyldes uvitenhet, men også et ønske av behandler om å gjøre en god jobb med sin pasient. Det kan etter min mening blokkere eller redusere muligheten for barnet til å bli sett med sine vansker. Solberg (5) går faktisk så langt som til å hevde at den etablerte psykiatrien kan representere en bremse for profesjonell hjelp.
Ikke å ta barna på alvor og informere dem om forelderens sykdom, er å frata dem muligheten til å bli sett og hørt. Dårlig kommunikasjon fører til at hemmeligholdelsen sementeres ytterligere. Min erfaring er at hemmeligholdelse medfører utrygghet for barna, fantasiene om hva som er i veien settes i sving, og de er noen ganger mer skremmende enn virkeligheten. I sum betyr det å benekte det samme som å undervurdere barnet.

Litteratur:
1. Haugen J. Flinke barn gråter ikke. Oslo: Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens, 2004.

2. Juul J. Ditt kompetenta barn. Falun: Wahlstrøm & Widstrand, 2004.

3. Almvik A, Ytterhus B. Ualminnelig alminnelighet. Universitetet i Trondheim: Rapportserie for sosialt arbeid og helsevitenskap, 2004.

4. Antonovsky A. Unraveling the Mystery of Health. How People Manage Stress and Stay Well. San Francisco: Jossey - Bass Publishers, 1988.

5. Solberg A. Hjelp til barn som har foreldre med psykiske lidelser. NOVA skriftserie 4/2003 .

6. Rutter M. Children of sick parents. An environmental and psychiatric study. London: Oxford University Press, 1966.

7. Skerfing A. Barn til psykisk størda foreldrar. Sårbarhet, risker og skyddande faktorer. Stockholm: FO enheten psykiatri. Vestre Stockholms sjukvårdsområde, 1996.

8. Glistrup K. Det barn ikke vet... har de vondt av. Oslo: Pedagogisk Forum AS, 2004.

9. Vik K. (2001) Psykisk sykdom hos foreldre - hva med barna. Tidsskr nor lægefor 2001; 29: 3437.

Fakta:Barnas time
Barnas time er et tilbud om samtale, eller en informasjons- og spørretime til barn mellom 2 og 18 år, som har sine foreldre, søsken eller andre nærpersoner innlagt på psykiatrisk avdelingen ved Sykehuset Namsos.

Timen ledes av to veiledere, og kan være et engangstilbud eller kan gjentas om det er ønskelig eller tilrådelig.

Forfatter:
Av Britt Helen Haukø, fagkoordinator Psykiatrisk avdeling, Sykehuset Namsos

2006