Diabetes på ungdomspsykiatrisk avdeling

 Angst, depresjoner og spiseforstyrrelser forekommer hyppigere blant personer med diabetes enn hos andre. (1).

Med jevne mellomrom blir det innlagt ungdommer med diabetes på barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger (BUP). Dette er en utfordring for ansatte på BUP avdelinger, som ofte er bemannet av yrkesgrupper som ikke har kompetanse på diabetes. I møtet med ungdommer med diabetes og psykiske lidelser bør helsearbeidere kunne tilby et samarbeid mellom personer med ulik fagbakgrunn (1).

Ungdom med Diabetes

Type l Diabetes er en av de hyppigste kroniske sykdommer hos barn og ungdom i Norge. Sykdommen skyldes insulinmangel (2). Regelmessig tilførsel av insulin er derfor nødvendig. Insulinbehovet er individuelt og her er det flere ting spiller inn, for eksempel hva og hvor mye en spiser og fysisk aktivitet. En viss grad av regelmessighet er også viktig for personer med diabetes, noe som i mange tilfeller er vanskelig å forene med ungdommers livsstil.

Høye blodsukkerverdier over lang tid øker risikoen for komplikasjoner. Derfor er det viktig å holde blodsukkeret mest mulig stabilt (3).

I ungdomstiden søker mange spenning og utforsker nye ting. Ungdommene tilbringer gjerne mye tid borte fra heimen og hverdagen kan bli mindre strukturert med lite søvn og uregelmessige måltider (3). Dette kan i noen tilfeller medføre økt helserisiko for ungdommer med diabetes.

           For enkelte kan det være slitsomt å identifisere seg med frisk ungdom og i noen tilfeller kan dette føre til at de tar for lite hensyn til sykdommen.

           Dette året har vi ved vårt sykehus, i samarbeid med diabetespoliklinikken på barneavdelingen, prøvd å lage et eget opplegg for ungdommer med diabetes som legges inn på BUP Ungdomspost.

 I løpet av en åtte måneders periode hadde vi ved BUP Ungdomspost to ungdommer innlagt med diabetes. Begge var henvist fra barneavdelingens diabetespoliklinikk. De hadde problemer i tillegg til kronisk sykdom og behov for å være innlagt til observasjon for en periode. Begge hadde tatt lite hensyn til sin diabetes over tid og gått med høye blodsukkerverdier lenge.

Tilpasset opplegg

Tidligere erfaringer med denne gruppen pasienter gjorde at vi ønsket å lage et opplegg som ivaretok disse på en god måte. Hittil hadde vi ikke lyktes så bra med dette, noe som gjorde det vanskelig å gi et fullverdig tilbud.

           Det er viktig at personalet ved ungdomsposten føler seg trygge på hvordan de skal forholde seg til ungdommenes diabetes. Det ble derfor opprettet retningslinjer i elektroniskjournal for hvordan en skulle opptre ved komplikasjoner som følge av diabetes, som for eksempel føling. Denne informasjonen ble gjentatt på rapportene når nytt personale kom på jobb.

Utstyr til blodsukkermåling og glucagon ble hentet til posten, og oppbevart i nærheten av pasientens rom. Alle sykepleierne på vakt måtte kunne bruke det. Pasientene skulle bruke sitt eget utstyr, så dette var en beredskap hvis de trengte hjelp fra miljøpersonalet. Sykepleier på vakt hadde til enhver tid ansvar for at dette utstyret var intakt.

En sykepleier fra barneavdelingens poliklinikk kom innom to til tre ganger i uka og så på blodsukkermålinger og eventuelt pumpe/insulindoser sammen med pasienten. Hvis det ble gjort forandringer ble det gitt beskjed til miljø terapeuten som hadde ansvar for pasienten den dagen. Alle forandringer ble foretatt i samråd med pasienten. Disse møtene ble dokumentert i pasientens somatiske journal og i miljøterapeutenes daglige rapporter.

Pasienten ble gjort oppmerksom på at vi forventet at han ordnet med medisinene sine og målingene på en god måte, og ble bedt om å si ifra om han trengte hjelp i den forbindelse. Dette var en viktig samtale å ta, ettersom vi er avhengige av samarbeid med pasienten for å få opplegget til å fungere. Pasienten tok dette på alvor i begge tilfeller, noe som skapte trygghet på posten.

           Det ble ellers ingen endringer i postens rutiner på grunn av at vi fikk innlagt ungdommer med diabetes. Vi ansvarliggjorde pasientene ved å informere om at vi forventet at de tok de forhåndsreglene som var nødvendig i forhold til dosering av insulin, mat og de aktiviteter de var med på.

Foreldrene ble informert om opplegget ved innleggelsen. Hvis de hadde spørsmål angående pasientens diabetes skulle de rettes til sykepleier på barnepoliklinikken og ikke til miljøpersonalet på posten. Dette ga både foreldrene og miljøpersonalet trygghet. Begge pasientene hadde i stor grad neglisjert sin diabetes og satt lite insulin før innleggelsen, så foreldrene hadde naturlig nok en del bekymringer omkring dette. Den gode oppfølgingen av pasientens diabetes gjorde at basisteamet omkring pasienten kunne konsentrere seg om samtaler og observasjoner som kunne belyse hva som lå til grunn for pasientens psykiske problemer.

Posetive erfaringer.

Det at diabetessykepleier fra barnepoliklinikken kom innom regelmessig bidro til at miljøpersonalet på posten følte seg trygge. For pasientene representerte det en trygghet at hun kom innom, da de ville ha hjelp til å justere insulindoser. Det medførte også at de satte mer insulin enn før de ble innlagt.

           Den ene av pasientene som var innlagt tok stort ansvar for sin diabetes i starten, men etter hvert ble det for mye for ham å ha ansvaret alene. Det ble laget en egen plan for måltidene der disse ble brukt til trening på å lage seg mat selv. Dette ble gjort sammen med miljøpersonalet på posten uten at de involverte seg i pasientens diabetes.

Den andre pasienten tok det hele og fulle ansvaret for sin diabetes, og ba kun om hjelp ved følinger.

Blodsukkerverdiene gikk kraftig ned hos begge pasientene i løpet av innleggelsesperioden. Dette var noe som ble tatt opp i utskrivningssamtalene og som begge syntes var veldig flott, særlig fordi de hadde greid det på egenhånd.

Vi mener at denne måten å samarbeide på bør være et grunnlag for senere innleggelser. Jevnlige møter mellom behandlerne er nødvendig, slik at både somatikk og psykiatri/miljøterapi blir ivaretatt på en god måte. Opplegget skapte en stor trygghet blant miljøpersonalet på ungdomsposten. En tett dialog mellom de to avdelingene gjorde at personalet følte seg trygge i forhold til uforutsette ting som kunne oppstå. Det fikk også pasientene, og ikke minst foreldrene, til å føle seg trygge og ha tillit til den jobben som ble gjort.

Ved vårt sykehus er BUP en del av Barne- og Familieklinikken. Dette betyr at det er tett kontakt mellom avdelingene, blant annet ved at legene møtes en gang hver uke for å diskutere pasienter. I tillegg ligger begge avdelingene innenfor samme sykehusområde, noe som gjør et slikt samarbeid lett gjennomførbart. Andre sykehus som ikke har mulighet til å ha et slikt tett samarbeid må kanskje legge det opp på en annen måte.  

@l:Litteratur

1.Frostad S, Abrahamsen R, Mjøsund N H, Frahm Jensen M J, Liavaag A M. Diabetes og psykiske lidelser. Oslo: Norges Diabetesforbund, 2003.

2.Vaaler S, Møinicken T, Grendstad I. Diabeteshåndboken. Oslo: Universitetsforlaget AS, 1995.

3.Hanås R. Type 1 diabetes hos barn, ungdom og unge voksne. Oslo: NKS Forlaget, 2002.