Verdien av veiledning

Bakgrunn for undersøkelsen er at bachelorutdanningen i sykepleie står overfor utfordringen å skape gode læringsarenaer for dyktiggjøringen av vordende sykepleiere. Sykepleierrollen krever at man er selvstendig og ansvarsfull. Dette krever at høgskolene legger opp til en studiemodell som ikke pasifiserer studentene. Det er ulik praksis i skolen når det gjelder hvordan læringsarenaer er tilrettelagt for studentene.

Læringsarena
Ved noen skoler er basisgrupper obligatoriske og en viktig læringsarena. I gruppene er det mulig å gi rom for hverandres meninger, lære studentene å ta aktivt del i faglige diskusjoner og refleksjoner og bli bevisst på egne holdninger og samarbeidsevner. Kravet til selvstendighet i yrkesrollen etter endt utdannelse krever at sykepleierne mestrer å jobbe i høyt tempo, argumentere, ta raske valg og mestre å stå overfor etiske dilemmaer. Hverdagen i praksis er i tillegg svært kompleks. Sykepleierne må samarbeide med mange ulike aktører og har ofte rollen som koordinator i praksis. Ifølge Helsepersonelloven er kravet til faglig ansvarlighet tydeliggjort (1). Sykepleierne har et større ansvar for å si ifra når tjenesten ikke tilfredsstiller de faglige krav. Praksis er i endring både i forhold til økonomiske betingelser og til hvordan pleie og omsorgstjenesten skal fungere.

Veilederens rolle
Lærere bør benytte ulike metoder for å fremme læring og vekst hos studentene (2,3). Som rollemodell har man stor makt og da er det viktig å vise etisk kompetanse. Veilederen må ha faglig kompetanse og mer-kompetanse i veiledning (2). Dette gjør at veilederen bevisst kan påvirke dem som veiledes. Hun må utvikle et miljø som er trygt slik at studentene tør å møte nye og større utfordringer. Det er viktig å oppmuntre spørrelyst og initiativ hos studentene (4). Egenskaper som selvstendighet og samarbeidsevne er viktig å fremme.
Kravene til sykepleierne har betydning for innholdet i utdannelsen. Hvis utdanningen skal tilpasse seg de økte krav om faglighet og samarbeidskompetanse, må man tenke på hvilke metoder som kan gi studenten kompetanse. Yrkesutøveres kompetanse må inneholde en faglig, relasjonell og en prosessuell del (5,6). Vi utvikler vår personlige kompetanse i skjæringspunktet mellom fag og person; der den personlige kompetanseutviklingen berører grunnleggende verdier, holdninger og væremåter (7).

Tilbakemeldinger
Vi ønsket kunnskap om hvordan veiledning i basisgrupper ble vurdert og gjennomførte en evaluering. Både studenter og nyutdannede sykepleiere deltok. Funnene peker i retning av at veilederens rolle og kompetanse påvirker utviklingen av både enkeltindividet og av gruppen.
En av informantene sier følgende: «Veilederen grep fatt i konflikter i gruppen og konfronterte oss». Andre uttrykte; «Slik opplevde jeg at veilederen synliggjorde vår måte å fungere i gruppen på, og vi ble oppmerksomme på vår egen væremåte». Andre erfaringer som kom fram var følgende: «Det var mye hersk og splid i gruppen». Disse utsagnene viser at man som veileder må være klar over at studentene har ulike ståsted. Det ble påpekt av flere at «Gruppen er et godt sted å være fordi veilederen vår var trygg. Hun stoppet opp og tydeliggjorde dominansen i gruppen når det var nødvendig.»

Viktig redskap
En av sykepleierne som var kommet ut i arbeidslivet sa følgende: «Det å være i en gruppe bidro til at man kunne takle stress fordi man lærte seg å argumentere når man var oppe i stressende situasjoner.» En annen uttrykte: «Jeg erfarte at jeg etter ikke å ha turt å ta ordet det første halve året klarte å være tydelig etter hvert». Intervjuene med de nyutdannende viste at de savnet å ha veiledning i grupper etter endt utdannelse. Følgende utsagn uttrykker dette: «Vi mangler et sted der vi kan gå og tømme oss. Hvis vi hadde ei gruppe nå så kunne vi kanskje ha unngått sykemeldinger.»
Som veiledere har vi erfart at man må løfte frem det enkelte gruppemedlem og gripe fatt i konflikter der og da. Vi mener at veiledning er et viktig redskap for å bli bevisstgjort i de valgene man gjør og en mulighet til å reflektere over egne holdninger i praksis.

God ballast
Undersøkelsen viser at basisgruppene må løftes frem som et viktig virkemiddel i utdanningsinstitusjonene. Veileders kompetanse er viktig. Dette får betydning for hvordan gruppeprosessen blir ivaretatt. Vi vil hevde at mye av de konfliktene som finner sted i praksis viser at studentene ikke blir nok utfordret i skolen. En basisgruppe kan være kilden til personlig vekst hos studenten. Skal veiledning i basisgruppen ha noe hensikt må veilederen være bevisst hva man ønsker å oppnå med gruppen. Det fremkom av undersøkelsen at denne type veiledning er en god ballast å ha med seg ut i praksis. Det er viktig å merke seg at sykepleierne signaliserte at de hadde behov for en videre veiledning også etter endt utdannelse. Vi mener at veiledning i basisgrupper kan bidra til å styrke studenten i å kunne møte de utfordringer han/hun kommer opp i etter endt utdanning.


Litteratur:
Gjems, L. & Linge, P. (1991). Hvor der er vilje er der vei: kollegaveiledning i profesjonsgrupper: en innføring. Halden: Skrifter Halden Lærerhøgskole.

Handal, G, & Lauvås P. (2000). Veiledning i praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen.

Hiim, H. & Hippe,E. (1993). Læring gjennom opplevelse, forståelse og handling. Oslo: Universitetsforlaget.

Ulleberg, I. (2004). Kommunikasjon og veiledning: en innføring i Gregory Batesons kommunikasjonsteori – med historier fra veiledningspraksis. Oslo: Universitetsforlaget.

Lov om Helsepersonell Oslo: Sosial- og Helsedepartementet, 2001.
Rammeplan for sykepleierutdanning (2004). Fastsatt 1. juli 2004 av Utdannings- og forskningsdepartementet.
Tveiten, S. (1998). Veiledning, mer enn ord. Bergen-Sandviken: Fagbokforlaget

Skau, G. (2002). Gode fagfolk vokser: personlig kompetanse som utfordring. Oslo: Cappelen akademisk forlag.