Hjemmesykepleiere i klemma
Hjemmesykepleierne jobber i skjæringspunktet mellom offentlige og private strukturer og normer. De går inn i brukernes private hjem i kraft av sin offentlige rolle. Som ansatt i kommunehelsetjenesten er hjemmesykepleierne en offentlig ansatt person med de rettigheter og plikter det gir. Gjennom helsepersonelloven er for eksempel hjemmesykepleiere forpliktet til å utøve faglig forsvarlig sykepleie, men de er også beskyttet med regulert arbeidstid (1). Når hjemmesykepleierne går inn i brukernes hjem går de samtidig inn i det private rom og møter brukerne med sammensatte livsbetingelser, som forsterkes gjennom lukter og interiør. En bruker kan ha fått innvilget hjelp til et måltid, men trenger også hjelp til toalettbesøk. Den private normen tilsier toalettbesøk før mat, mens den offentlige normen i vedtaket begrenser muligheten for det. Fordi normer som dominerer i den private og den offentlige sfære går i ulike retninger oppleves hjemmesykepleiernes arbeidshverdag som motsetningsfull (2).
Begrensede muligheter
Denne artikkelen tar utgangspunkt i egen
mastergradsoppgave og er basert på tre kvalitative intervjuer med
hjemmesykepleiere som har minst to års erfaring (3). Intervjuene
ble tematisk analysert. Alle informantene var kvinner. Av praktiske
grunner omtaler jeg hjemmesykepleier i hunkjønn og
hjemmesykepleiens brukere som hankjønn.
En informant forteller om flere brukeres livssituasjoner. Som
hjemmesykepleier ser hun ofte at brukerne har mange andre behov i
tillegg til hjelpen de har fått innvilget. Etter hvert som hun blir
bedre kjent med brukerne forstår hun at måten de lever på ikke er
deres valg. Hun oppsummerer med at: «De makter ikke gjøre noe med
sitt eget liv. Det handler om å holde ut med situasjonen og alle
tankene det medfører». Brukerne vet selv om behov som
hjemmesykepleieren også har identifisert og vurdert som viktige,
men som det ikke er tid og rom for å imøtekomme. Senere i
intervjuet konkluderer informanten med at det «… er problematisk å
være ved siden av brukerne. … Jeg ser at jeg kan gjøre noe, men
samtidig har jeg ikke rom for det». Uttalelsene synliggjør at de
offentlige og private normene i hjemmesykepleien ofte er
motsetningsfulle. Som i eksempelet over vil det si at det er behov
for, og kompetanse til, å møte behovene, men det er begrensede
muligheter for å virkeliggjøre dem. De private normene er vel så
synlige og relevante i hjemmesykepleiens hverdag som de offentlige,
men den offentlige strukturen gir ikke tilstrekkelig rom å
imøtekomme de faglig vurderte behovene hvor hjemmesykepleierne har
gjort bruk av sin dømmekraft.
Likhet og nærhet
Likhet mellom alle brukerne og nærhet til den
enkelte bruker er sentrale verdier i hjemmesykepleien.
Likhetsverdien er grunnleggende i den norske velferdsstaten, og har
dermed en klar forankring i det offentlige (4). Her defineres
likhet som et fordelingsprinsipp som har som mål å fordele
tilgjengelige ressurser likt på antall brukere etter deres behov
for hjemmesykepleie (4). Jeg definerer nærhet som noe gjensidig i
enhver situasjon mellom to personer. Gjensidigheten fordrer at
begge personene både ser og blir sett i felles situasjoner, for
eksempel når hjemmesykepleiere møter bruker (5). Innenfor gitte
økonomiske og personalmessige rammer kan normene om likhet og
nærhet oppleves som motsatser. Når hjemmesykepleierne går inn i det
private rom for å utøve sin offentlige tjeneste forsterkes
spenningen mellom likhet og nærhet. For eksempel kommer dette til
uttrykk når informantene forteller om likefordeling av tid mellom
brukerne i sin offentlige tjeneste. «Når jeg opplever en vanskelig
situasjon må jeg likevel gå videre til neste bruker. Den ene
situasjonen skal ikke gå utover de andre brukerne». En annen
forteller at hun «... var borti et tilfelle da jeg følte veldig på
at det var så mye som skulle være gjort som jeg verken hadde
kapasitet eller lov til, … på grunn av retningslinjene».
Hjemmesykepleierne tilstreber å fordele ressursene likt mellom
brukerne. Et gjennomgående trekk hos de tre informantene er at de
samtidig understreker betydningen av nærhet til brukerne. En av dem
sier: «Om jeg bare haster, har ikke brukerne noe igjen for besøket.
Jeg har kanskje sett at alt er greit, men de som sitter alene og
venter opplever det ikke slik, derfor bruker jeg litt tid. Dette er
skjønnet mitt. Det er veldig viktig å ha nærhet til brukerne. Det
er nesten viktigere enn å dusje dem …». En annen forteller at «Jeg
prøver å se brukeren, ikke bare hva jeg må gjøre». Både likhet og
nærhet til brukerne er avgjørende når informantene utøver
hjemmesykepleie.
Vanskelige valg
Ofte stilles hjemmesykepleierne overfor valg som
blir vanskelige og motsetningsfylte. Spenningen mellom likhet og
nærhet blir særlig framhevet når uforutsette situasjoner dukker
opp. «… hvis uventet situasjon dukker opp, må vi ordne situasjonen
alene, og gå til de andre brukerne etterpå. Jeg har liksom ikke noe
valg. Det betyr absolutt at det går ut over min fritid». En annen
informant forteller at en mann som lå og ventet på døden førte til
at hun som hjemmesykepleier stadig kom i konflikt med arbeidsmengde
i forhold til tid. Det var så mange oppgaver hun så, men ikke fikk
gjort noe med. Av en leder ble hun fortalt at hennes «oppgave var å
gjøre det som sto på papiret, og gå videre for å skifte bleie på
andre brukere». Informanten avsluttet med å fortelle at hun måtte
gå videre til neste bruker, men hun klarte ikke å akseptere at
behovene hun faglig vurderte var tilstede hos brukeren, ikke ble
ivaretatt.
Faglig forsvarlighet
Et hovedbudskap i empirien er at
hjemmesykepleierne ikke har problemer med å sette grenser overfor
brukerne dersom de vurderer at det er faglig forsvarlig. Men de
yter utover de formelle vedtakene og betaler personlig for tiden og
kreftene dette tar. Gjennom sin sykepleiefaglige kompetanse får
hjemmesykepleierne innsikt i brukernes livssituasjon. Å ikke gjøre
noe ekstra er vel så krevende som å faktisk utføre tjenestene de
vurderer som nødvendige. Hjemmesykepleiernes faglige kompetanse
tilsier at «god nok» sykepleie ikke vurderes som tilstrekkelig når
litt ekstra kan gi brukeren «god» sykepleie. Hjemmesykepleierne
bærer kostnadene uansett om de bare ser og avdekker behovene til
brukerne eller om de også imøtekommer behovene, og de betaler fra
«egen lomme». Et offentlig anliggende blir slik individualisert.
Uansett om hjemmesykepleierne gir eller lar være å gi mer enn
hva som er formelt avtalt i møte med brukerne, medfører det
personlige kostnader for dem. Å ikke utøve faglig skjønn blir også
en byrde. Valget om å yte litt ekstra gir fordeler både til
brukerne og dem selv som fagpersoner, i alle fall på kort sikt. Det
offentlige får imidlertid stor uttelling for hjemmesykepleiernes
prioriteringer.
Skjult ressurs
Halvard Vike (6) tar i sin bok til orde for at
hjemmesykepleiere er en skjult ressurs i den offentlige
velferdsstaten. Han hevder at hjemmesykepleierne utgjør en sentral,
men kamuflert kapasitet i det norske helsesystemet.
Desentraliseringer i velferdsstaten har medført mer ansvar til
kommunene, og hjemmesykepleien utøver dette ansvaret i praksis,
både det formelle og det relasjonelle. Hjemmesykepleierne har det
formelle ansvaret, men de har for lite tid og rom for å utforme
ansvaret i konkrete tiltak. Det
formelle, administrative systemnivået og det
formelle, profesjonelle relasjonsnivået er splittet.
Formelt og administrativt settes det krav om absolutte grenser, men
i et relasjonelt perspektiv blir denne type grenser uforsvarlige og
uetiske. Den gode relasjonen mellom bruker og hjemmesykepleier
oppheves dersom formelle retningslinjer skal være absolutte.
Hjemmesykepleiernes grenser lar seg i liten grad trekkes opp ved
hjelp av stramme budsjetter alene (6).
Implesitt forventning
Vikes poeng er at det offentlige har en
implisitt forventning om at hjemmesykepleierne skal være illojale
overfor egne lover og normer. Den implisitte forventingen innebærer
å yte relasjonelt utover de formelle administrative vedtakene.
Forventningen om nevnte illojalitet strider mot grunnprinsippet om
faglig forsvarlighet i helsepersonelloven (2). Intervjumaterialet
mitt synliggjør nettopp denne illojaliteten. I de nære møtene er
det umulig å praktisere absolutt lojalitet til formelle strukturer
og normer. Hjemmesykepleierne prioriterer brukerne framfor
systemet. Velferdssystemet vil ikke kunne oppfylle sine
forpliktelser uten at hjemmesykepleierne er illojale overfor det
offentlige (6).
Bærer kostnadene
Når hjemmesykepleierne velger å bære kostnadene
ved å arbeide i spenningsfeltet mellom likhet for alle og nærhet
til den enkelte, skjuler de samtidig sentrale innsikter som skal
høre til i det offentlige rom. Det er problematisk.
Informantene var bevisste på hvilken rolle de spiller i
helsesystemet, og kritiserer seg selv. En sier: «Jeg føler at vi
bare skal stille opp … Dette bekymrer meg, jeg vil ikke ha dette
presset på meg. Vi skal stå på, men er altfor snille». Litt senere
kommer hun med et annet eksempel og oppsummerer: «Der er vi altfor
snille, igjen». En annen informant forteller at «Jeg vet at jeg
bruker veldig mye av meg selv, men jeg forteller ikke om det».
Begrunnelsen hennes er at hun ikke lenger orker å stå opp mot
systemet, for hun når ikke frem likevel. Hun prioriterer møtet med
brukerne i deres private rom framfor å synliggjøre kunnskaper og
innsikt om problematiske dilemmaer i det offentlige rom.
Informantene har innsikt om brukeres behov og bruker sin faglige
dømmekraft. De ønsker å formidle behovene videre i helsesystemet,
men makter det ikke.
Ledernes rolle
Hjemmesykepleiens ledere spiller en sentral
rolle i hvordan hjemmesykepleiernes faglige vurderinger skal
vektlegges. Ledere (for eksempel nærmeste overordnede til
hjemmesykepleierne) må forholde seg til stramme budsjetter samtidig
som de erkjenner brukernes behov for mer hjelp og dermed
motsetningene hjemmesykepleierne jobber under. Noen ledere velger å
forlate jobben fordi forventingen mellom å ivareta personalet og
brukere på den ene siden og forventingen om å overholde økonomiske
budsjetter på den andre siden, ikke er forenlige. Både lokale og
sentrale ledere (for eksempel politikere) kan likevel ikke
fraskrive seg ansvaret for at relasjonelle og formelle ressurser
står i rimeligere forhold til hverandre (2, 7).
Synliggjøring
Informantene sier at de ikke tror deres lokale
ledere forventer at de skal yte utover den offentlige
stillingsinstruksen. Samtidig forteller de om saker de har
formidlet til lederne som de ikke har fått respons på. En informant
sier eksplisitt at hun i for liten grad etterspør svar på spørsmål
knyttet til hva hun skal prioritere og ikke, og som nevnt før
konkluderer hun med at: «Der er vi for snille, igjen».
Hjemmesykepleiernes faglige vurderinger blir ikke tilstrekkelig
vektlagt i det offentlige helsesystemet. Utfordringen går først og
fremst til hjemmesykepleierne som må dokumentere at omsorgarbeidet
de utøver ikke står i forhold til gitte rammer. Jeg mener de må
heve røsten når vedtaksutøvelsen er på kollisjonskurs med det
faglige skjønnet. Ved å synliggjøre de relasjonelle utfordringene
som hjemmesykepleier i det offentlige rom i større grad, vil det på
sikt kunne føre til bedre forhold for alle involverte parter (2).
Omsorg framfor oppgaver
Hva skal til for at hjemmesykepleiernes faglige
vurderinger skal tillegges større vekt? Å bli tydeligere i det
offentlige rom er krevende, og jeg er ydmyk overfor dømmekraften og
arbeidet hjemmesykepleiere utøver. Jeg synes også det er
problematisk at dilemmaer, umulige prioriteringer og konflikter på
flere plan ikke blir tematisert. Avslutningsvis vil jeg
konkretisere fem forhold jeg mener kan bidra til tydeligere tale i
det offentlige rom.
Lederens ansvar
Det er først og fremst et lederansvar å sørge for at det formelle og det relasjonelle står i forhold til hverandre. Det må holdes fast at ansvaret ligger på ledernivå. Både lokale og sentrale ledere må i større grad gripe fatt i motsetningsforholdene i hjemmesykepleien.
Kartlegging av tjenester
Imidlertid mener jeg at både brukere og hjemmesykepleiere på sikt også vil tjene på at hjemmesykepleiere systematisk kartlegger de ulike tjenestene de utøver i løpet av en arbeidsdag. Målet med dette er å dokumentere tjenestene hjemmesykepleierne faktisk utøver og slik avdekke behovet for flere ansettelser. Statistikker og grafer når lettere fram enn enkeltvise røster om mer tid.
Veiledningsgrupper
Et tredje moment handler ikke om å telle, men å fortelle. Statistikker klarer å fange opp deler av innsikten hjemmesykepleierne har. Det empiriske materialet viser at informantene har mange fortellinger fra møter med brukere, men de har ikke noe fora hvor disse kan formidles. Veiledningsgrupper er en god arena for fortellinger. Veiledning vil også utvide det faglige ordforrådet og gi større frimodighet til å fremme faglige vurderinger i offentlige rom. Gjennom et fortellende språk vil det bli lettere å nyansere mellom hva som er «god» og «god nok» hjemmesykepleie.
Offentlig debatt
Den fjerde utfordringen går til bachelorutdanningene i sykepleie. For at hjemmesykepleiernes faglige vurderinger skal komme tydeligere fram i det offentlige rom, må studentene i større grad utfordres til offentlig debatt gjennom utdanningene. På den måten får studentene trene på formidling i det offentlige rom. Jeg mener vi må prioritere at studentene skal skrive en kronikk eller lignende i siste halvdel av utdanningen, hvor noen av disse kan publiseres.
Dømmekraft
Til sist må hjemmesykepleierne stadig utvikle sin dømmekraft. Omsorgen må ikke tape terreng for snevre oppgaver. Ved å samtidig problematisere faglige utfordringer som utspiller seg mellom det formelle, profesjonelle skjønnet og det administrative systemet, kan spenningene hjemmesykepleierne jobber under reduseres (7).
Litteratur:
1. LOV 199-07-02 nr 64 Lov om helsepersonell
(helsepersonelloven).
2. Alvsvåg H, Tanche-Nilssen A. Den skjulte reformen – om mestring og omsorg i et hjemmebasert hjelpeapparat. Bergen/Skien: Tano Aschehoug, 1999.
3. Tresvik NJ. ”Veldig viktig å ha nærhet til brukerne” – Om offentlige hjemmesykepleieres utforming av praksis og etiske refleksjon i lys av nærhetsetikken. Oslo: Hovedfagsoppgave Teologisk Fakultet UiO – Diakonhjemmets Høgskolesenter, 2004.
4. Hallandvik JE. Helsetjeneste og helsepolitikk. 3.utgave, 1.opplag. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2002.
5. Vetlesen AJ, Nortvedt P. Følelser og moral. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996.
6. Vike H. Maktens samvittighet – Om politikk, styring og dilemmaer i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Akademiske, 2002.
7. Martinsen K. Etikken, kulturen og kroppens sårbarhet. I: Christensen K, Syltevik LJ. (red.) Omsorgens forvitring? Antologi om utfordringer i velferdsstaten. Bergen: Fagbokforlaget, 1999.
0 Kommentarer