fbpx Kreftpasienter ska lha sykepleie av beste kvalitet Hopp til hovedinnhold

Kreftsykepleie: Kreftpasienter ska lha sykepleie av beste kvalitet

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Hvert år dør mer enn 10 000 mennesker av kreft i Norge. Av disse dør 6 000 i løpet av det første året etter at de har fått diagnosen. På landsbasis dør rundt 13 prosent av kreftpasientene i hjemmet, og rundt 25 prosent i sykehjem. Tallene varierer sterkt fra kommune til kommune, og synes å være avhengig av avstand til sykehus og lokale oppfølgingsmuligheter. Antall kreftpasienter som dør hjemme eller på sykehjem varierer fra under 30 prosent til over 70 prosent. 40 prosent av pasientene som dør i sykehus blir innlagt mindre enn en uke før de dør, og rundt 16 prosent ligger i sykehus mer enn 30 dager før de dør, ifølge Norsk kreftplan.
Hvert år får rundt 22 000 mennesker i Norge en kreftdiagnose. Det er ikke bare den kreftsyke som blir påvirket av sykdommen, men også familie og nære venner. Nettverket rundt den syke kan være ressurspersoner både for den syke, og for helsevesenet. I mange situasjoner bærer nettverket en betydelig byrde i form av praktiske oppgaver og omsorg, men er likevel svært sårbart (1,2,3,4,5,6,7).

Helsevesenets mål er at både pasienter og pårørende skal bli møtt med sykepleie og omsorg av høy faglig kvalitet, og kreftbehandling er et nasjonalt satsingsområde. Ifølge Norsk kreftplan og Stortingsproposisjon nr. 61 (1997-98) skal kreftpasienter behandles på alle nivå i helsetjenesten. Dette krever samarbeid.
Stortinget har vedtatt at hver helseregion skal etablere et kompetansesenter for lindrende behandling med oppgavene: Utdanning og opplæring av alt personell som er involvert i lindrende behandling, utprøving og utvikling av nye metoder i behandlingen, en konsultativ funksjon for alle nivåer, poliklinisk og ambulant vurdering av enkeltpasienter og døgnplasser for pasienter med stort behov for lindrende behandling. Kompetansesenteret skal også drive med forskning.

I 1999 kom forskriften om å utarbeide regionale helseplaner, og i planene for 2001-2004 er kreftbehandling videreført som satsingsområde. Det påpekes at kompetansen i symptomlindring varierer, både blant leger og sykepleiere i primær- og spesialisthelsetjenesten. Konsekvensen er at tilbudet til pasienter og pårørende kan bli mangelfullt. På grunn av manglende kompetanse og faglig usikkerhet blir mange pasienter som ønsker å være hjemme, og som kunne fått symptomlindring der, innlagt i sykehus. For at flere kreftpasienter skal få dø i nærmiljøet, må kunnskap om lindrende behandling bygges opp på alle nivåer, og ressurser og kompetanse må tilføres primærhelsetjenesten.

Faglig forsvarlig kreftsykepleie
Sykepleie til kreftpasienter må være faglig forsvarlig, og ta utgangspunkt i tilgjengelig fagkunnskap. Sykepleien omfatter også etiske og helseøkonomiske vurderinger. Kjernen i faglig forsvarlighet er god praksis. Forsvarlighetskravet har en viss spennvidde, og det må foreligge et kvalifisert avvik fra god praksis før det kan karakteriseres som uforsvarlig. Dette får konsekvenser for sykepleien til kreftpasienter. Helsesektoren er i endring, og presses til å redusere kostnader, samtidig som det stilles krav til kvalitet og resultater. Dette er en utfordring for kreftsykepleiere, og det er naturlig å spørre: Hva skal til for å utvikle kompetanse som kan bidra til kvalitet i sykepleien til kreftpasienter? Kompetansebegrepet kan deles i tre: Teoretisk kompetanse, personlig kompetanse og yrkesspesifikke ferdigheter (8). Teoretisk kompetanse er faglig kunnskap basert på forskning, modeller, teorier, lover og regler som ligger til grunn for yrket. Yrkesspesifikke ferdigheter omfatter praktisk utøvelse, teknikker og metoder som kreves for å utføre yrket. For å være en god praktiker, kreves ferdigheter på alle områder. Personlig kompetanse handler om vår personlighet; om hvordan vi møter andre, og hvordan vi lar andre få være i møte med oss. I sykepleie er relasjonen til andre spesielt viktig, men viktig er også relasjonen til oss selv. Dette henger nøye sammen; egne verdier, holdninger og menneskesyn preger vår personlige kompetanse. Profesjonell kompetanse er helheten i det viktige samspillet mellom erfaring, kunnskap, verdier og holdninger. Den menneskelige faktor er et likeverdig bidrag; ikke noe som kommer i tillegg til den egentlige kompetansen.

Faglig veiledning legger til rette for refleksjon. Den binder sammen teoretisk kunnskap og praksiserfaring, og videreutvikler den personlige kompetansen. Derfor er faglig veiledning viktig for kompetanseutvikling, og for å møte de utfordringer og kvalitetskrav som helsepersonell stilles overfor.

God praksis baserer seg på et forsvarlig kunnskapsnivå, som over tid varierer i takt med tilgjengelighet. Her er kreftsykepleiers kritiske observasjoner i praksis et viktig bidrag. Vi må spørre om sykepleien vi utøver, er i samsvar med det beste vi kjenner til. For å besvare slike spørsmål, er det nødvendig å oppsøke relevant litteratur og bruke kunnskaper om evaluering. Kreftsykepleier må til enhver tid være villig til å innlemme de beste metoder i praksis, og å prøve ut nye. Derfor er det viktig å styrke klinisk forskning. Fagmiljøene må samarbeide med myndighetene om kontinuerlig utvikling av faglige retningslinjer, samt å sikre at helsetjenesten tar dem i bruk.

Forskningsbasert utdanning 
I 1950-årene ble behovet for forskningsbasert kunnskap i klinisk sykepleie erkjent og beskrevet. Rundt tretti år senere ble det hevdet at sykepleie skulle være en forskningsbasert profesjon, og at forskning skulle underbygge praksis, utdanning og ledelse. Likevel har ikke forskning eller utvikling av ferdigheter i sykepleieforskning vært prioritert i utdanningen. Politiske, økonomiske og juridiske forhold de siste årene har derimot gitt utdanningsinstitusjonene ansvar for forskningsbasert sykepleierutdanning. Ifølge Lov om universiteter og høgskoler skal institusjonene drive forskning og utviklingsarbeid, og ha ansvar for å formidle kunnskap (9). Dessuten skal de gi, eller organisere tilbud om forskning og utviklingsarbeid i sine etter- og videreutdanninger. Ifølge samme lov og Stortingsmelding nr 27 (2000-2001) ”Gjør din plikt - Krev din rett” stilles det krav om undervisning og forskning av beste kvalitet.

Å stimulere studentene til å søke og anvende kunnskap basert på det fremste innen forskning og erfaring, er et virkemiddel for å heve kvaliteten. Studentene kan bli dyktige ambassadører på det kliniske feltet. For å kunne leve opp til lovverk og retningslinjer, er utvikling av ferdigheter og sykepleieforskning en viktig del av videreutdanningen. Målet er at studentene får kunnskaper som gjør dem i stand til å praktisere som kompetente, forskningsorienterte kreftsykepleiere. Studentene skal identifisere områder i sykepleie som krever kvalitetsforbedring, utvikling og forskning, og om mulig, bidra til at resultatene overføres og integreres i praksis. En kreftsykepleier skal dessuten formidle spesialkunnskap til pasienter, pårørende og annet helsepersonell.

Ifølge Sykepleiernes Yrkesetiske retningslinjer er forskning og utvikling en nødvendig og viktig del av sykepleiernes etiske ansvar. Når forskning integreres i videreutdanningen, betyr det å henvise til forskningsresultater, og at undervisningen stimulerer til nysgjerrighet og til å stille spørsmål. Kunnskapsformidlingen bør basere seg på forskningsresultater fra anerkjente tidsskrift og databaser innenfor fagspesifikke og forskningsmetodiske områder. Slike forskningsresultater publiseres i tidsskrift, og publikasjonsoversikt er tilgjengelig på internett. Nettsteder og bibliotek blir derfor viktige søkesteder for ny kunnskap (10). For å sikre kvalitetsmessig oppgradering av faget, kreves systematisk kunnskapssøken med dokumentasjon og argumentasjon for hva som er best (11). Hvis ikke er det umulig å vurdere eller implementere resultater i praksis (12). Det bør også utvikles systemer som involverer hele personalgruppen, for at personalet skal forstå begrunnelsen og behovet for endring. Det tverrfaglige teamet må også være informert, overbevist og motivert.

Gjennom en slik systematisk prosess kan sykepleietiltak overfor kreftpasienter og deres pårørende utvikles og forbedres.

Studentene får opplæring i å søke etter forskningslitteratur ved hjelp av teknologi. De lærer hvordan forskningsmetoder kan brukes i praksis for å evaluere praksis, og å bruke data som beslutningsgrunnlag ved sykepleieintervensjoner. Studentene må bevisstgjøres om nødvendigheten av et kontinuerlig engasjement (13,14). For at forskning skal føre til beslutninger og bedre praksis, må en kreftsykepleier være utholdende, og mestre de forandringer og konflikter som prosessen medfører. I forskning i sykepleie til kreftpasienter er det et paradoks at man først må stille spørsmål, og så forsøke å generere flere spørsmål. Derfor er det gjennom hele utdanningen viktig å stille kritiske spørsmål om sykepleierens profesjonelle rolle og praksis, fordi et viktig mål er å fremme og forbedre refleksjon. I tillegg er det en forutsetning at det brukes varierte undervisnings- og læringsmetoder, fordi ulike metodiske tilnærminger fremmer læring og nysgjerrighet (15,16,17,18,19).

Konklusjon
Å tilby kreftpasienter den beste sykepleie, og å vise omsorg for deres pårørende, er en utfordring. Det stilles krav til faglig forsvarlighet, men også etiske, helseøkonomiske og andre relevante vurderinger. For å øke kvaliteten i sykepleien, må det utvikles både teoretisk og personlig kompetanse, samt yrkesspesifikke ferdigheter. For å kunne leve opp til gjeldende lovverk, er sykepleieforskning og utvikling av forskningsferdigheter en viktig del av videreutdanningen. Målet er å gi studentene kunnskaper som gjør dem i stand til å praktisere som kompetente forskningsorienterte kreftsykepleiere. Det må også utvikles systemer og ferdigheter for å innlemme de nyeste forskningsresultatene i det kliniske felt. Hele personalgruppen bør involveres for å forstå begrunnelsen og behovet for endring.

Litteratur

1. Tuft H. Min kreft - mitt ansvar? Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1986.
2. Given B, Given C, Helms E, Stommel M, DeVoss D. 1997: Determinants of Family Care Giver Reaction, New and Recurrent Cancer. Cancer Practice 1997; 1: 17-24.
3. Andershed B, Ternsted BM. Involvement of relatives in the care of the dying in different care cultures: Involvement in the dark or in the light? Cancer Nursing 1998; 21 (2): 106-116.
4. Fitch M, Bunston T, Elliot M. All in the family. When Mom’s sick: Changes in a mother’s role and in the family after her diagnosis og cancer. Cancer Nursing 1999; 22 (1): 58-63.
5. Grov EK. Død hjemme - hvordan kan sykepleieren bidra til å fremme mulighet for personer med langtkommen kreft til å dø hjemme? Vård i Norden 1999; 4: 4-9.
6. Magnus J. Etter Karlsvogna. Brev fra 1000 stjernekikkere Oslo: Forum Aschehoug, 2000.
7. Given B. Into the Millennium: Open the Door an let the Future in for Cancer Nursing Research. Oncology Nursing Forum 2001; 4: 647-54.
8. Skau GM. Gode fagfolk vokser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 1999.
9. Lov om universiteter og høgskoler, 1995: nr.22.
10. Skjæret A, Kapstad H, Wahl A. Gode koplinger - informasjonssøking som arbeidsprosess. Tidsskr Sykepl 2003; 12: 32-38.
11. Nortvedt MW, Hanssen TA. Evidensbasert sykepleie. Tidsskr Sykepl 2001; 16: 59-61.
12. Mooney KH. Advocating for Quality Cancer Care: Making Evidence-Based Practice a Reality. Oncology Nursing Forum 2001; 2: 23-24.
13. Phillips LR. A clinician’s guide to the critique and utilization of nursing research, Norwalk; CT, Appleton – Century – Crofts, 1986.
14. Lorensen M. Kvalitetsbegrepet i sykepleie og omsorgstjeneste. Vård i Norden 1992; 3-4: 29-33.
15. Dahle EL. Pedagogisk profesjonalitet, Gyldendal Norsk forlag. Editorial, 1956: “Using research findings”, Nursing Research 1989; 5: 51.
16. Grenstad NM. Å lære er å oppdage, Oslo: Didakta Norsk forlag, 1986.

17. Smestad EM. Det handler om å lære. Oslo: Tano Aschehoug A/S, 1998.

18. Tveiten S. Veiledning -mer enn ord. Bergen: Fagboklaget, 1998.

19. Teslo AL. Mangfold i faglig veiledning. Oslo: Universitetsforlaget, 2000.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.