Nyfødtresuscitering er en av de mest komplekse kliniske hendelsene en jordmor kan møte (1), og alle jordmødre som jobber på en fødeavdeling, vil oppleve dette før eller senere. De første 60 sekundene etter fødsel, kjent som «the golden minute», er et avgjørende tidsrom der barnet går fra et intrauterint til et ekstrauterint liv (2). 

I denne fasen kan det stå om liv og død. Jordmødre må derfor raskt vurdere og handle, samtidig som de ivaretar fødekvinnen og partneren (3). 

Jordmødre må være forberedt på akutte situasjoner

Globalt trenger 4–10 prosent av nyfødte barn hjelp til å etablere egen respirasjon. Behovet kan variere fra enkle tiltak, som tørking og stimulering, til mer avanserte tiltak som ventilasjonsstøtte med maske og bag (4). Færre enn 1 prosent av nyfødte har behov for avansert resuscitering (5). 

Jordmødre er ofte de første som vurderer barnet og som raskt igangsetter nødvendige tiltak, som stimulering og maske-bag-ventilering ved behov (1). 

I Norge er fødselsomsorgen både sentralisert og desentralisert. Dette innebærer at jordmødre må være forberedt på akutte situasjoner både ved store sykehus og ved mindre fødeavdelinger (6).

Tidligere forskning viser at det har vært for lite oppmerksomhet på utfordringene med å komme i gang med riktige tiltak til rett tid (7, 8). Det er også etterspurt et standardisert og kunnskapsbasert opplæringsprogram i nyfødtresuscitering for jordmødre (9). En annen studie fremhever behovet for å bruke simuleringsprogrammer over tid for å styrke både kunnskap og trygghet (10).

Resuscitering er en dramatisk hendelse

Det har imidlertid vært lite oppmerksomhet på de emosjonelle og etiske sidene ved jordmødres erfaringer. Formålet med studien som denne fagartikkelen bygger på, var derfor å utforske jordmødres erfaringer med nyfødtresuscitering under «the golden minute» i en norsk kontekst (1). 

Resultatene viser et behov for systematisk simuleringstrening og et standardisert opplæringsprogram som kombinerer faglig kompetanse med psykologisk trygghet (11). 

Nyfødtresuscitering kan omfatte alt fra enkle tiltak som taktil stimulering og tørking på barnets hender, føtter og rygg, til mer avanserte tiltak som positiv trykk-ventilasjon (PPV) med maske og bag. I sjeldne tilfeller kan det også være nødvendig med intubasjon og brystkompresjoner. Utstyret som benyttes, inkluderer varmekilde, sug, oksygenmikser, pulsoksymeter, ventilasjonsutstyr og masker i ulike størrelser. 

Prosedyren starter med en rask vurdering av barnets tonus, respirasjon, hudfarge, hjertefrekvens og reaksjon, ofte vurdert ved hjelp av APGAR-score. Tiltakene tilpasses fortløpende basert på barnets respons. 

I tillegg til de tekniske ferdighetene må jordmødre håndtere emosjonelle utfordringer. Resuscitering er en dramatisk hendelse for foreldre, og helsepersonell må balansere rask handling med god kommunikasjon og omsorg. 

Simulering styrker jordmødres ferdigheter

Opplæring i nyfødtresuscitering må starte allerede i jordmorutdanningen (12, 13). Den teoretiske delen omhandler fysiologien bak overgangen fra placental til pulmonal gassutveksling, vurdering av barnet og den trinnvise algoritmen for stabilisering og gjenoppliving (5, 14). 

Opplæringen kombinerer teori, ferdighetstrening og refleksjon, med vekt på vurdering av barnets tilstand, samt grunnleggende stabilisering og gjenoppliving (12). Utdanningen vektlegger ikke bare tekniske ferdigheter, men også viktige tiltak som å tilkalle hjelp, etablere frie luftveier, sikre korrekt maske-bag-ventilasjon og utføre effektiv positiv trykk-ventilasjon med riktig frekvens (12). 

I Norge ble det født 54 013 barn i 2024 (16). Ved Stavanger universitetssjukehus mottok 6,2 prosent av nyfødte behandling etter fødsel. Av disse fikk 3,6 prosent aktiv pustestøtte, mens kun 0,2 prosent hadde behov for brystkompresjoner (17).

Tallene viser at nyfødtresuscitering forekommer relativt ofte og understreker behovet for systematisk ferdighetstrening. Gjennom simulering i små grupper kan jordmødre øve på tekniske ferdigheter, teamarbeid og kommunikasjon med foreldre, med særlig vekt på psykologisk trygghet og repetisjon. 

Studien utforsker jordmødres erfaringer

Studien som fagartikkelen bygger på, er en kvalitativ studie med fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Datamaterialet består av individuelle intervjuer med 16 jordmødre fra ulike deler av Norge. Deltakerne hadde erfaring fra både små og store fødesteder, noe som ga et bredt spekter av erfaringer. 

Det ble gjennomført individuelle, semistrukturerte intervjuer på norsk i perioden 2018–2019. Intervjuene tok for seg jordmødrenes erfaringer og refleksjoner knyttet til nyfødtresuscitering. Analysen fulgte tre faser: naiv lesning, strukturell analyse og helhetlig forståelse (18).

Resultatene viser hvordan jordmødre opplever å balansere ansvar og sårbarhet når de utfører nyfødtresuscitering i «the golden minute». Deltakerne beskrev stresset som oppstår i akutte situasjoner, samt et tydelig behov for støtte og bekreftelse i etterkant av hendelsen. 

Funnene presenteres i følgende temaer: Stress og kamp mot klokken, sårbarhet og behov for støtte, ansvar for liv og død og å være forberedt på nyfødtresuscitering. 

Stress og kamp mot klokken

Jordmødrene beskrev nyfødtresuscitering som en av de mest fryktinngytende situasjonene i yrket. Mange opplevde sterke kroppslige reaksjoner som skjelving, svette, panikkfølelse og kvalme. Flere fortalte at tiden kunne oppleves som om den «sto stille» mens de ventet på hjelp. Selv erfarne jordmødre uttrykte at simulert trening aldri fullt ut speilet det å stå alene med et livløst barn som har behov for resuscitering.

Sårbarhet og behov for støtte

Deltakerne beskrev en sterk følelse av sårbarhet i etterkant av resusciteringssituasjoner. Mange opplevde selvkritikk og frykt for å bli stilt til ansvar. Noen følte seg utsatt for kritikk fra kolleger eller foreldre, og flere savnet systematisk debrifing etter hendelsene. Manglende støtte i etterkant kunne bidra til at enkelte jordmødre vurderte å forlate yrket.

Ansvar for liv og død

Å ha ansvar for både mor og barn ble opplevd som en dobbel byrde. Mange beskrev situasjonen som en «balansekunst», der de utad måtte fremstå rolige og profesjonelle, mens de innvendig var fylt av kaos. Samtidig understreket jordmødrene betydningen av å fremstå som trygge rollemodeller for både foreldre og kolleger.

Å være forberedt på nyfødtresuscitering 

Godt samarbeid og et felles kunnskapsgrunnlag i teamet ble sett på som avgjørende for å lykkes. Når jordmødrene hadde tillit og godt samspill med barneleger og annet helsepersonell, økte tryggheten. Manglende teamtrening kunne derimot føre til usikkerhet rundt roller og ansvar.

Alle jordmødrene etterlyste hyppigere og mer realistisk simulering, gjerne i tverrfaglige team. Flere pekte på behovet for systematisk debrifing som en viktig arena for læring og refleksjon etter uforutsette hendelser. Selv erfarne jordmødre følte seg aldri helt «forberedt nok».

En beskrev sin forståelse av hvordan en jordmor bør håndtere situasjoner der nyfødte uventet ikke puster etter fødsel:

«Se for deg en and når du får et dårlig barn. For endene svømmer så rolig og speiler vannflaten, mens beina går som trommestikker under vann. Sånn skal du oppføre deg når du får et dårlig barn. Foreldrene skal se at du bevarer roen, selv om hjertet ditt slår og slår og slår på innsiden. Det er et mål alle bør strebe etter som skal jobbe med nyfødte barn» (jordmor 8).

Nyfødtresuscitering krever mer enn tekniske ferdigheter

Resultatene viser at nyfødtresuscitering handler om mer enn teknikk. Jordmødrene befinner seg i et spenn mellom faglig ansvar, emosjonell belastning og organisatoriske rammer, og de trenger kontinuerlig læring i trygge, tverrfaglige miljøer.

Funnene støttes av internasjonale studier som viser at tekniske ferdigheter alene ikke er nok. Godt samarbeid i team og en læringskultur er viktig for å unngå skyldplassering og heller bruke feil som grunnlag til forbedring (19). 

Jordmødrene beskrev «the golden minute» som preget av intenst tidspress. Stresset var lettere å håndtere når roller var tydelige og støtte var tilgjengelig, men opplevdes mer belastende ved rolleuklarhet eller manglende teamerfaring. Dette peker på behovet for standardiserte strukturer og regelmessig teamtrening som kan redusere kognitiv belastning og gi rom for raske beslutninger. 

Realistisk simulering som også inkluderer organisatoriske og logistiske utfordringer, kan styrke overføringsverdien til klinisk praksis. Dette er i tråd med Pedagogikk for det uforutsette (20), der læring retter seg mot å håndtere slike uforutsette hendelser som nyfødtresuscitering. 

Jordmødre trenger psykologisk trygghet og støtte

Sårbarhet etter uforutsette hendelser var et gjennomgående tema. Jordmødrene beskrev et tydelig behov for kollegial støtte og bekreftelse, samt rom for refleksjon uten skyldplassering og en «shame and blame»-kultur (21). 

Dette samsvarer med pedagogiske perspektiver som inkluderer psykologisk trygghet (22), og som fremmer læring, godt teamarbeid og bedre beslutningstaking under tidspress (19). I praksis betyr dette at debrifing bør være en forventet del av oppfølgingen etter en resuscitering, forankret og initiert av ledelsen, og ikke noe som bare skjer «når det er tid».

Ansvar for liv og død ble beskrevet som en særlig belastning, spesielt i situasjoner der jordmødrene opplevde å stå alene. Studien indikerer at tydelig rollefordeling og delt ansvar i teamet kan redusere stress og styrke evnen til å handle. 

Når ansvaret er klart fordelt, kan det være lettere å handle raskt og å tåle etterpåklokskapens emosjonelle belastning. Dette kan trenes gjennom simulering, blant annet ved bruk av Torgersens DU-modell, som kan benyttes til å planlegge opplæring, trening og videreutvikle kompetanse (20).

Tverrfaglig teamtrening øker jordmødres forberedthet

Resultatene viser også at opplevd forberedthet henger tett sammen med kvaliteten på teamarbeidet. Manglende tverrfaglig trening skapte utrygghet og uklarhet rundt roller, noe som peker på behovet for regelmessig simulering der alle involverte profesjoner trener sammen med et felles språk og struktur. 

Alle jordmødrene etterlyste hyppigere og mer realistisk simulering. Flere trakk frem «low dose, high frequency»-trening (23), som innebærer korte, jevnlige økter for å vedlikeholde ferdigheter og kompetanse. 

Funnene viser også at selv erfarne jordmødre sjelden opplever seg helt forberedt, noe som understreker at kompetanse i nyfødtresuscitering må forstås som en kontinuerlig og livslang læringsprosess (3). 

Når simulering kombineres med strukturert debrifing og tydelige læringsutbytter, kan dette bidra til bedre overføringsverdi til klinisk praksis.

Kontinuerlig læring styrker en trygg praksis

Datamaterialet ble samlet inn i perioden 2018–2019. Selv om de kliniske retningslinjene i hovedsak er stabile, har det siden skjedd en tydelig utvikling innen pedagogiske tilnærminger. Økt vekt på psykologisk trygghet, strukturert debrifing og helhetlige læringsdesign støtter både studiens resultat og den aktualitet. 

Utfordringen ligger dermed ikke først og fremst i hva som gjøres i akutte situasjoner, men i hvordan kompetanse utvikles og vedlikeholdes over tid. Dette samsvarer med det skandinaviske prosjektet Safer Births Scandinavia, som forsker på nyfødtresuscitering i klinisk praksis og på hvordan vi kan lære av disse hendelsene (15). 

Studien viser at nyfødtresuscitering handler om mer enn en teknisk ferdighet (3). En trygg og bærekraftig praksis forutsetter kontinuerlig læring som kombinerer tekniske ferdigheter, teamarbeid, refleksjon og emosjonell ivaretakelse. 

Regelmessig simuleringstrening i korte og hyppige økter (23) kan bidra til at jordmødre er best mulig forberedt på uforutsette hendelser (20).

Systematisk trening styrker jordmødres trygghet

Nyfødtresuscitering i «the golden minute» er en av de mest krevende situasjonene jordmødre møter. Studien viser at jordmødre bærer på en kombinasjon av ansvar, sårbarhet og behov for støtte. 

For å sikre kvalitet og trygghet i fødselsomsorgen er det nødvendig å investere i hyppig simuleringstrening, «low dose, high frequency», systematisk debrifing og sterkere kollegial støtte. Først da kan jordmødre være best mulig forberedt på å stå i livets mest kritiske øyeblikk – «the golden minute».

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter.