Trippel P-modellen styrker kvaliteten i praksisstudier

Veiledede praksisstudier skal utgjøre 50 prosent av bachelorprogrammet i sykepleie (1). Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanningen (2) legger overordnede føringer for praksisstudiene, men utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet kan påvirke hvordan praksisstudiene gjennomføres. Ulike modeller for veiledet praksis er blitt utviklet og utprøvd (3). Praksiserfaringer har stor innvirkning på hvor sykepleierstudenter vil jobbe etter endt utdanning (4). 

Kommunehelsetjenesten har behov for arbeidskraft med fagkompetanse til å følge opp en økende pasientgruppe med komplekse helsetilstander (5). Samtidig rapporterer 86 prosent av kommunene om utfordringer med å rekruttere sykepleiere (6). I en avtale mellom regjeringen og kommunesektoren (7) pekes det på at økt kvalitet og kapasitet i praksis kan forbedre rekrutteringen til kommunale tjenester og gi studentene nyttig erfaring.

Vi ville gi studentene gode praksiserfaringer

Jobbvinner er et nasjonalt prosjekt for å rekruttere og beholde sykepleiere og helsefagarbeidere i kommunale helse- og omsorgstjenester. Her er kvalitet i praksisstudiene et av satsingsområdene (8). I Jobbvinner Agder (2017–2020) utviklet og prøvde vi ut tiltak som kunne bidra til at sykepleierstudenter i første studieår fikk gode erfaringer fra praksis i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner (9). 

Prosjektet ble gjennomført med aksjonsforskning. Det innebærer at forskere samarbeider med praksisfeltet om å endre praksis og utvikle ny kunnskap (10). Aksjonsforskningsprosessen gjennomføres i gjentatte runder med handling, refleksjon og forbedringer tilpasset kontekst og deltakere (11). 

I Jobbvinner Agder samarbeidet totalt 16 personer i en prosjektgruppe. Halvparten var sykepleierstudenter i andre og tredje studieår. Resten var fagsykepleiere og ledere fra pilotkommunene Kristiansand og Arendal, ansatte fra sykepleierutdanningen ved Universitetet i Agder (UiA), Norsk Sykepleierforbund og KS Agder. 

Fire tiltak ble prøvd ut

Tiltakene som ble utviklet og prøvd ut i prosjektet, var: 

• praksis i tospann
• ukentlig fag- og fordypningstid for studenter på samme praksissted
• veiledningsgrupper for praksisveiledere 
• teknologistøtte i praksisoppfølging 

Deltakerne var 88 sykepleierstudenter, 30 praksisveiledere, 7 koordinerende praksisveiledere og 5 praksislærere. Resultatene fra prosjektet dannet grunnlaget for utviklingen av praksismodellen Trippel P (9) (se figur 1). 

Etter at prosjektet var avsluttet, gikk kommuneledelsen i Kristiansand inn for å bruke Trippel P-modellen på alle de kommunale omsorgssentrene i forbindelse med sykepleierstudentenes praksisstudier i første studieår. Tilbakemeldingene etter tre år i drift har vært gjennomgående positive fra både sykepleierstudenter og øvrige involverte parter. 

Å forlenge tiltak etter prosjektslutt kan være utfordrende. Som prosjektleder for Jobbvinner Agder opplever jeg at det er økende interesse for Trippel P-modellen. At prosjektet er forankret i aksjonsforskning, mener jeg har bidratt til å utvikle en bærekraftig praksismodell. Det argumenterer jeg for i fortsettelsen. 

Prosessen ble delt inn i sju faser

Aksjonsforskningsprosessen kan deles inn i sju faser (10):

1. problemidentifisering
2. oppsummering av tidligere erfaringer
3. målsetting
4. planlegging og utvikling av tiltak
5. beskrivelse av tiltak
6. implementering av tiltak 
7. redefinering av problemet

Første fase handler om at involverte parter identifiserer problemer sammen. I Jobbvinner Agder handlet utfordringene om at praksis i bo- og omsorgssentre hadde fått et negativt rykte blant sykepleierstudenter. I tillegg manglet omsorgssentrene praksisveiledere til å følge opp en voksende studentgruppe. Få praksisveiledere hadde dessuten formell veiledningskompetanse. Praksisfeltet etterspurte også mer samhandling med utdanningsinstitusjonen. 

I fase to oppsummerte vi tidligere erfaringer knyttet til problemstillingen. Vi hentet inn både brukerkunnskap, erfaringsbasert kunnskap og forskningsbasert kunnskap. Til sammen utgjør det kunnskapsbasert praksis (12). Vi kartla sykepleierstudentenes, praksisveiledernes og praksislærernes erfaringer fra tidligere praksisperioder ved kommunale bo- og omsorgssentre (9). 

Resultatene viste blant annet at studenter opplevde praksisen som ensformig og lite faglig utfordrende. Vi utførte også en litteraturstudie av erfaringer med modeller for veiledet praksis på sykepleierutdanningene i Norge, Sverige og Danmark. Resultatene viste at trygghet, studentlæring i praksisfellesskap, selvstendighet, kontinuitet og praksisorganisering preget av forutsigbarhet utgjorde kjerneelementene på tvers av ulike modeller for veiledet praksis (3).

Partssamarbeidet ble opplevd som nyttig

I fase tre utarbeidet vi mål for prosjektet. Vi tok utgangspunkt i identifiserte problemer og kartlagte erfaringer (10). Hovedmålet var at sykepleierstudenter i første studieår skulle få positive erfaringer fra praksis i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner. Et viktig delmål var at praksisveiledere skulle få positive erfaringer med studentveiledning. 

Fasene fire og fem handlet om å planlegge, utvikle og beskrive tiltak (10). Partssamarbeidet i Jobbvinner Agder ble opplevd som nyttig og relevant av både studenter, kommunen og utdanningsinstitusjonene.

I fase seks prøvde vi ut de fire tiltakene som er nevnt tidligere i artikkelen: praksis i tospann, ukentlig fag- og fordypningstid for studenter på samme praksissted, veiledningsgrupper for praksisveiledere og teknologistøtte i praksisoppfølging. 

Tiltak ble justert før ny utprøving

I første runde med implementering våren 2019 samlet vi erfaringer ved at prosjektleder var ute i praksisfeltet og observerte gjennomføringen av tiltakene. I tillegg ble det gjennomført en elektronisk spørreundersøkelse gjennom SurveyXact, individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer. Deltakerne var både studenter, praksisveiledere, koordinerende praksisveiledere og praksislærere (9). Praksisveiledernes erfaringer er presentert i en egen fagartikkel (13).

I runde to ble resultatene fra første runde med implementering brukt til å justere tiltakene før en ny utprøving våren 2020. Erfaringer ble innhentet ved at alle deltakerne pluss avdelingslederne ved de involverte institusjonene svarte på en ny spørreundersøkelse. Den hadde både faste svaralternativer og åpne tekstsvar (9). Sjuende og siste fase i aksjonsforskningsprosessen handler om å redefinere problemet (10). 

Trippel P-modellen ble utviklet på bakgrunn av resultatene fra Jobbvinner Agder-prosjektet. Vi utviklet deretter en veileder for praksismodellen som har tittelen «Tilrettelegge for en trygg start og utfordringer gjennom hele praksisperioden». Hovedelementene i Trippel P-modellen er beskrevet i tabell 1. 

Erfaringer fra implementering av praksismodellen i en stor kommune 

I Kristiansand kommune har koordinerende praksisveiledere en nøkkelrolle i implementeringen av Trippel P-modellen. Hvert omsorgssenter har en fagkoordinator, og i forbindelse med sykepleierstudentenes praksis er 20 prosent av fagkoordinatorstillingen øremerket funksjonen som koordinerende praksisveileder (KPV). 

Våren 2023 kartla jeg Kristiansand kommunes erfaringer med Trippel P-modellen. Det gjorde jeg ved å delta på to prosessevalueringsmøter og ved å gjennomføre en tredje spørreundersøkelse. Undersøkelsen hadde åpne spørsmål og tekstsvar. 

Totalt 13 av 15 fagkoordinatorer svarte på undersøkelsen. Alle var kvinner, og sju var under 45 år. Ti hadde en 20-prosentstilling som fagkoordinator. Fem var ny i KPV-rollen, og seks hadde gjennomført eller holdt på med studiepoenggivende veilederutdanning. 

Erfaringer med praksisstudier i par (tospann)

De koordinerende praksisveilederne (KPV) hadde gjennomgående positive erfaringer med tospannspraksis. De så at det ga studentene trygghet og et godt grunnlag for læring. KPV-ene forteller at studentene reflekterte sammen og gjorde hverandre gode, samtidig som de turte å utfordre seg mer og ble fortere selvstendige. En KVP sa: «Jeg tror at ved å være to er de klar for å få større oppgaver/utfordringer enn hvis de hadde bare vært en.» 

KPV-ene mente studentene burde fordeles tilfeldig i tospann. Begrunnelsen var at det gir viktig læring å jobbe med ulike typer mennesker. Flere hadde gode erfaringer med studenthospitering på andre avdelinger i institusjonen i siste del av praksisperioden. 

Studentene fikk mer faglig påfyll og økt mestringsopplevelse ved å veilede medstudenter. KPV-ene trakk frem viktigheten av å ivareta praksisveilederne som fulgte opp studentpar. I forkant av praksisperioden gjennomførte KPV-ene en samling med praksisveilederne for å trygge dem i Trippel P-modellen. 

En utfordring ble løftet frem: å gjennomføre tospannspraksis for førsteårsstudenter samtidig med at sykepleier på topp ble innført i tjenestene. Med sykepleier på topp menes sykepleiere som er organisert i egne team. 

En uttalte: «Ettersom institusjonen jeg jobber ved, er organisert med sykepleier på topp, ser jeg utfordringer med å klare å følge opp to studenter samtidig i forhold til det som er deres fokus for praksisen. Jeg erfarer at studentene dessverre har følt seg noe etterlatt til seg selv og ikke fått den oppfølgingen av veileder som de burde hatt.»

Erfaringer med profesjonsrettet fordypning (FoF-tid)

Planlegging og oppfølging av fag- og fordypningstid (FoF-tid) ble opplevd som krevende, men samtidig givende og svært meningsfylt. KPV-ene la vekt på å ha mest tid til erfaringsdeling og refleksjon i studentgruppen. Resten av tiden ble brukt til å undervise i temaer som demensomsorg, omsorg ved livets slutt, ernæringsproblematikk, casejobbing, filmvisning eller annet som opptok studentene. 

De fleste KPV-ene prioriterte å legge FoF-tiden til midt på dagen en fast ukedag. De opplevde at FoF-tiden ga studentene kunnskap, at det bevisstgjorde dem på egne erfaringer og læringsbehov, og at de fikk trening i å formidle fra egenopplevde situasjoner.

En KPV uttalte: «Jeg tror det gir mer faglig dybdekunnskap, at det stimulerer til etisk refleksjon over egen praksis, og at det oppleves mer forutsigbart/trygt å ha en arena hvor de kan ta opp ting de er usikre på.»

KPV-ene mente også at FoF-tiden hjalp studentene til å se kompleksiteten i sykepleiefaget ved et omsorgssenter. En KPV sa: «Vi snakket en del om sykepleierrollen. Jeg prøvde å bevisstgjøre dem hvilken rolle sykepleieren har og hjelpe dem til å se at det er mer enn 'bare' stell som er oppgaven til en sykepleier. FoF-tiden hjelper dem til å se alt det faglige som faktisk er aktuelt på et omsorgssenter.»

Erfaringer med pedagogisk møteplass (VEI-tid)

KPV-ene så VEI-tid som et positivt tilbud. VEI-tid står for veiledning, erfaringsdeling og informasjonsutveksling. Med VEI-tid kunne praksisveiledere diskutere oppfølging av studenter i tospann og håndtering av utfordringer som oppsto i praksis. 

Kun noen av KPV-ene hadde selv deltatt i VEI-tid. De mente det var nyttigst for nye praksisveiledere. Behovet for å snakke om mestring i veilederrollen og hva veiledning er, vil variere. Det kommer an på om du har erfaring med veiledning, for eksempel videreutdanning.

Flere trakk frem det positive med å bli bedre kjent med praksislæreren og treffes uten studentene. Det senket terskelen for å ta kontakt ved behov. En utfordring var å finne tidspunkter for VEI-tid. KPV-ene trakk frem viktigheten av at praksislæreren var fleksibel og tilpasset møtetiden til avdelingen. De mente også at VEI-tid ikke burde komme for sent i praksisperioden.

KPV-ene hadde også innspill til styrket organisering av Trippel P-modellen. Særlig trakk de frem viktigheten av at alle involverte parter blir godt informert om praksismodellen i forkant av en ny praksisperiode. Likedan at avdelingsledelsen får innsikt i arbeidsomfanget knyttet til Trippel P-modellen og tilrettelegger for praksisveiledernes og KPV-enes rolle. 

Slik blir veien videre

Interessen for Trippel P-modellen strekker seg utover Kristiansand kommune. Flere kommuner i Agder er i gang med å implementere hele eller deler av praksismodellen. Det har også kommet henvendelser fra andre steder i landet hvor de vurderer å ta den i bruk. Som prosjektleder har jeg presentert praksismodellen i diverse fora, sammen med studenter og fagpersoner fra kommunen. 

I desember 2023 arrangerte KS, Kunnskapsdepartementet (KD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) en erfaringskonferanse om å øke kapasiteten og kvaliteten i praksis i helse- og omsorgstjenestene. Trippel P-modellen ble presentert i programmet. 

Trippel P-modellen er også omtalt i den offentlige utredningen «Tid for handling» (15) og i stortingsmeldingene «Fellesskap og meistring» (16) og «Profesjonsnære utdanningar over heile landet» (17). Modellen ble trukket frem som eksempel på hvordan man legger til rette for en god praksisperiode – med mål om at sykepleierstudenter fortsetter å jobbe i kommunen etter endt praksis. 

Fortsettelsen kommer til å handle om informasjonsformidling og opplæring basert på henvendelser. I tillegg kommer justering av Trippel P-modellen til behov og endringer i tjenestene.

Praksismodellen kan brukes i andre deler av helsetjenesten

Både sykepleier på topp og langvakter kan føre til at det blir nødvendig å tilpasse Trippel P-modellen. For eksempel kan tospannspraksis utfordres av en slik tjenesteorganisering, men det er samtidig en stor fordel at studentene bruker hverandre aktivt som læringspartnere når det er mindre kontinuitet i praksisveiledningen. 

Her inngår muligheter for å utvikle strukturelle læringsaktiviteter for studentene, slik andre tidligere har utprøvd (18). En annen problemstilling handler om å bruke Trippel P-modellen i distriktskommuner med stor geografisk spredning og få studenter på hver institusjon. 

Etter min mening bør man tilstrebe å ha minimum to studenter på hvert praksissted. På den måten får de mulighet til å jobbe og lære sammen i praksisperioden. Erfaringene fra Jobbvinner Agder synliggjorde også mulighetene for virtuelle fellesskap ved å bruke Teams som digital plattform (9). 

Studenter og praksisveiledere kan delta i henholdsvis FoF-tid og VEI-tid på tvers av praksissteder, så lenge ansvarlige parter samhandler, for eksempel KPV-er og praksislærere. Slike grep vil også gjøre det mulig å bruke praksismodellen i studentpraksis i andre deler av helse- og omsorgstjenestene, som hjemmesykepleien. 

Utviklingen bør følges med oppmerksomt blikk, og tilpasninger av praksismodellen bør gjøres i et partnerskap mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene.

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter.