Ubehag er ikke nok

Jeg avsluttet min forrige spalte med å gi noen eksempler på empatisk sensitivitet i sykepleien. Jeg spurte også om hva som er det spesifikt moralske ved det å berøres av et annet menneskes subjektive situasjon, slik som dets smerte, glede eller ubehag. Hvis jeg føler bekymring for min nestes situasjon, så er selvsagt det noe grunnleggende moralsk, nemlig at man i bunn og grunn bryr seg om pasientens ve og vel.

Etikk og moral

Det er imidlertid to forhold som gjør at dette ikke er så enkelt. Det ene har å gjøre med et klassisk skille mellom moral og etikk; hva man i en spesiell situasjon føler er riktig å gjøre og hva man etter refleksjon og begrunnelse finner ut er en etisk riktig handling. Det andre spørsmålet er mye vanskeligere. Når man spør hva som er det moralske ved empatisk berørthet så spør man om hva som kjennetegner vår erkjennelse av moralske og etiske problemstillinger overhodet.

Men først, litt om forholdet mellom moral og etikk. Man ser realiteten i en pasients smerte gjennom den sympati og medfølelse som vekkes overfor den enkelte pasient i den enkelte situasjon. Følelsesmessige deltakelse gjenspeiler ofte realiteten i pasientens lidelse. Man rett og slett ser og forstår alvoret i situasjonen slik den framstår for pasienten. Men det å forstå at en annen har det vondt innebærer også en moralsk forpliktelse, det innebærer ansvar. Følelser bidrar til å forstå betydningen av pasientens situasjon slik den oppleves av pasienten. Dette er moralens anliggende.

Etikk, derimot dreier seg om å begrunne hva som er rett. Følelser kan ikke være målestokken hva som er etisk rett eller galt. Hva vi føler kan ikke bestemme hva som er etisk rett. Til det kreves refleksjon, avveining av andre relevante hensyn, hva som er realistisk å gjøre, i form av faglige, verdimessige, juridiske og erfaringsbaserte avgjørelser.

Vi må bry oss

Likevel, og her kommer vi til det andre spørsmålet: Å berøres av noe moralsk innebærer å se betydningen av noe for noen andre enn oss selv. Det innebærer å se at noe står på spill for et annet menneske og det innebærer at man bryr seg om hva dette betyr for den andre personen. En form for empati er å føle ubehag i møte med andres lidelse. Men ubehaget er ikke nok, hvis man ikke også bryr seg.

Men hva er det som gjør at man ser en annens situasjon, smerte, ubehag, bekymring og glede som en grunn til å bry seg om den andre? Hva er det som gjør at man ikke like godt snur seg bort, rømmer vekk eller tar en beroligende tablett? Er omtanke noe som er nedarvet gjennom evolusjonen, som en form for beskyttelse av familien, gruppen og egeninteresse? Er det fordi kristendommen og vår kulturarv har lært oss dette, eller er det de profesjonsetiske prinsippene internalisert gjennom vår utdanning og yrkesutøvelse som har lært oss noe? Eller er det alt dette og likevel noe annet?

Jeg har ikke noe enkelt svar på disse spørsmålene. Det finnes kanskje mange svar. Kanskje det er slik at visse ting i livet erfarer vi som moralsk forpliktende, akkurat som nøden i en annens blikk kan opprøre oss. Kanskje er det som filosofen Levinas sier, at ansiktet, det menneskelige blikk fanger oss i et ansvar som sprenger grensene for det vi kan forstå og forklare. Uansett ligger det en moralsk kvalitet i noen mellommenneskelige erfaringer som er helt sentrale i praktisk sykepleie og som utgjør en viktig drivkraft og en uvurderlig kilde til vårt moralske engasjement som yrkesutøvere og medmennesker.

Moralsk sensitivitet er viktig

Hvorfor er dette viktige spørsmål, ved siden av at det vekker filosofisk nysgjerrighet? Det er viktig fordi det er så mye som står på spill her. Alle disse kilder til moral og innlevelse må vernes om, hegnes om og kultiveres politisk, pedagogisk, psykologisk osv. De er så skjøre, disse bærestolpene i etikken.

Derfor er kanskje spørsmålet om moralsk sensitivitet så viktig og så stort at vi stadig må spørre oss om hva dette er, hvordan det fungerer, hvordan det er viktig og hvorfor disse evnene må beskyttes. I sykepleien og menneskebehandlende profesjoner gjelder dette særlig. Ikke minst i sammenhenger sykepleierens står i, der hun eller han utøver makt, må bruke tvang, når en må prioritere i vanskelige situasjoner, er vår moralske sensitivtet en viktig kilde til moralsk dømmekraft og profesjonalitet.