Akkurat nå opplever jeg sorg, og det er så vondt at det må dele seg opp i mindre bølger som kommer over meg, igjen og igjen. Som om det er for vondt å ta inn på en gang, så jeg får det servert i porsjoner.

Og da kom jeg til å tenke på det jeg ofte forteller folk når jeg holder foredrag om livsglede: Det er ikke skummelt å føle! Hvis vi ikke motsetter oss følelsen i øyeblikket, uansett hvordan den er, men lar den få passere i sitt tempo, vil det alltid komme en ny følelse, en annen følelse – som kanskje ikke er så forbannet vond som den forrige.

Emosjonelt immunsystem

Jeg tror vi mennesker har et emosjonelt immunforsvar, som fungerer like perfekt som vårt fysiske. Når vi får en skade, et kutt i fingeren, begynner kroppens immunforsvar å jobbe, drepe bakterier som ikke hører hjemme innenfor hudens beskyttende lag. Kroppen stopper blødningen selv, om kuttet ikke er for dypt. Den lager jammen en skorpe over såret for å beskytte det, mens det får gro og ny hud lages av kroppen selv.

Det hele er ganske fantastisk når man tenker på det. Alt dette ordner kroppen opp i selv, helt uten vår innblanding, hvis vi stoler på den og lar den gjøre det.

På samme måte tror jeg vi har et emosjonelt immunsystem, som hjelper oss med å komme gjennom vonde følelser, hvis vi bare lar de komme og ikke prøver å styre de eller ha for mye kontroll over de. 

Vi er rett og slett designet til å komme oss gjennom vanskelige ting!

Det å akseptere å ha de følelsene vi har i øyeblikket, virker å ha en beroligende effekt på det hele – da kan vi på en måte begynne der og gå videre …

Da jeg gikk på sykepleien, leste jeg om sorgens faser. Det gir mening når man skal prøve å hjelpe og møte folk der de er. Likevel har jeg begynt å se også et annet mønster av faser når man går gjennom noe vanskelig. 

• Den første fasen –  hendelsesfasen – hvor det som hender, det hender – hvor man på en måte bare stopper opp og reagerer, eller ikke reagerer, og bare prøver å begripe og ta inn det som har skjedd. 

• Den neste fasen er den personlige fasen, hvor man tar sorgen veldig personlig. Med det mener jeg at vi tillegger hendelsen våre egne personlige tanker og hvilken effekt dette får på oss, personlig. De følelsene vi selv har for den vi sørger over.

• Den tredje og siste fasen kaller jeg perspektivfasen. Når vi etter hvert gjenvinner perspektivet og klarer å se mer enn det som er personlig og nært hos oss selv. Dette skjer naturlig, når vi er klar for det. Vi kan ikke påskynde det med viljen vår.

Dersom vi klarer å gå gjennom disse fasene med en aksept av det som er, og det som dukker opp i oss underveis, tror jeg vi best mulig kan komme oss gjennom sorgen, selv om det kanskje aldri vil slutte å gjøre vondt når vi tenker på det. Men da er det også bare det som skjer, at det gjør vondt å tenke på det – fordi vi savner – og det er den naturligste ting i verden! 

Dersom vi går rundt og beskytter oss fra å være glad i noen fordi vi er redd for å bli såret. Eller om vi lar være å ta sjanser fordi vi er redd for ikke å lykkes. Eller om vi holder fast ved gamle konsepter fordi vi er redd for å se i en ny retning. Ja, da er det frykten som har oss, og ikke vi som har frykten. 

Dersom frykten for sorgen har oss, vil vi kunne sitte fast i det som er vondt, mye lenger enn vi har godt av. 

Så igjen:  Hvis det eneste vi mennesker lærer, er å ikke være redd for våre egne følelser, vil det alene kunne endre hele vår verden.

Det har i alle fall endret min verden.

Likevel er det én faktor som mange ganger går under radaren i medlemsorganisasjoner: effekten av gjentakelse, gjerne når den er satt i system. Å gjenta budskap, med de samme aktørene over tid, er i seg selv en prioritering.

Innen idretten er dette velkjent og benyttes som effektiv metodikk. Politikken er likedan. Noen av oss synes det er kjedelig når RBK «alltid» vinner fotballkamper, mens andre finner det mer som normaltilstanden. Innen politikken kunne mange ikke se for seg et Fremskrittsparti uten Carl I. Hagen som leder. Siden mai 2006 har Siv Jensen vært frontfiguren uten at partiet gikk under, heller tvert imot. 

Sammenhengen er altså budskapet knyttet til persongalleriet. Der idrettslag benytter drakter for gjenkjennelse, er det logoer og andre meningsbærende symboler som preger politikken.

Korset i halsen på Frps Sylvi Listhaug er et av mange eksempler. Hensikten er å kommunisere et verdigrunnlag som basis for eget tyngdepunkt. Slikt virker best når det ikke debatteres. Når politiske valg blir oppfattet som naturlover, fortsetter ofte alt som før.

Endring oppleves truende 

Derfor er det slik at endringer medfører støy, og budbringerne kan oppfattes som en trussel. Det noen oppfatter som truende, blir i andre leirer ønsket hjertelig velkommen. På fotballbanen er det alltid noen som ønsker seg mer av de svart-hvite, men andre ser både rødt og blått. I politikken er lokale valg tiden for nye potensielle samarbeid.

I organisasjoner kan det også være slik. For Sykepleierforbundet er det avgjørende å ha alliansepartnere som snakker vår sak: lønn og arbeidstid.

Norsk Sykepleierforbund er den suverent største fagorganisasjonen innen norsk helsevesen. NSF er som fagforening den vesentligste for kvinner med høyskole- og universitetsutdanning, og er den nest største organisasjonen i Unio. Nettopp gjennom nevnte størrelse er NSF leder innen forhandlingene med sykehusene i området Spekter. Av samme årsak er NSF alltid henvist til å la Utdanningsforbundet ta den samme plassen ved kommunal sektor i KS.

Årets mellomoppgjør ble en suksess for NSF også innen KS. Dette er resultatet av flere samtidige faktorer, og viktigst er at arbeidsgiver nå tydelig og offentlig deler NSFs syn på utfordringsbildet: Det er mangel på sykepleiere i kommunene som er utfordring nummer 1.

Dette budskapet er tydelig levert fra ordførere landet rundt i store kommuner til KS, og forhandlingsavdelinga i Kommunenes Sentralforbund har vært forbilledlig klar i talen om emnet.

Vi må tørre mer

Det er ikke rart, virkeligheten er brutal i mange store byer. Denne jobben er ikke ferdig, den har knapt begynt. Nå er imidlertid situasjonen at arbeidsgivere og arbeidstakere snakker likedan om utfordringsbildet – og dermed kan vi gå videre sammen. Om vi selv vil, tør og evner.

Unio er en faktor som både forener og kan utfordre enigheten mellom NSF og arbeidsgiver. I år gikk dette vår vei, men vi tok med alle andre med tilsvarende utdanningsløp på ferden. Det skal selvsagt Utdanningsforbundet huske – det vet vi at både barnehagelærere og vernepleiere også gjør.

Samfunnspolitiske spørsmål må svares ut løpende i politiske organisasjoner. Tydelige styremedlemmer er viktige i den demokratiske prosessen. Så tydelig som Aksel Tjora og andre styremedlemmer i NTNUs styre er, kan det være god grunn til å være. 

I NSFs forbundsstyre er Lill Sverresdatter Larsen en tydelig debattant, som gjerne utfordrer det bestående. I blogginnlegget «Hva er viktig for deg» oppfordrer hun KS til å være mer opptatt av innhold i og kvaliteten av sykepleietjenesten. Å spørre pasienten om hva som er viktigst for ham eller henne uten å sikre forutsetningene for å gi gode tjenester, gir ingen mening. 

Ny lagoppstilling?

Hvordan NSF velger å fortsette, blir derfor interessant å følge. Både arbeidsdeling innad i organisasjonen, politiske grenser internt og grensedragning mot egen administrasjon blir viktige punkter. 

På landsmøtet i november 2019 velges deler av laget, nemlig forbundsstyret med leder. Fylkeslederne er viktige lagspillere og velges av fylkesmøtene i starten av 2020. Administrasjonen er et vesentlig fundament for at alle disse skal kunne lykkes i sine verv. 

Akkurat som de beste fotballagene vrir litt på lagoppstillingen fra sesong til sesong, gjør regjeringer og partier det samme. Grunnen er enkel og effektiv. Det handler om å unngå slitasje av mannskapet, alltid ha en mulig ny innretning på lur for å sikre gjennomslag samt framstå friskt og med overbevisning. Fornyelse «for å sikre kontinuitet» snakkes det ofte om.

Avgjørende retningsvalg

Medlemsorganisasjoner er et virkemiddel for å oppnå effekt på vegne av medlemsmassen. De beste lagene sikrer kontinuiteten gjennom å sette sammen laget fra ulike nettverk og roller. Hvilket persongalleri som utgjør den beste effekten i framtid, er vanskelig å spå. Debatter om retningsvalg og de ulike elementers historikk kan gi deler av svaret.

Om personvalg er det alltid slik at intet er klart før alt er klart. 2020 blir starten på en spennende ny periode i NSF.

Hva er det vi eventuelt savner? Kan det være en sorgløs barndom? Eller evnen til glede og lek? Latter og mye moro? Siden vi alle har vært barn, og siden vi er den samme personen fremdeles, så tenker jeg at det bor et barn i oss alle. Og kanskje er vi mer barn enn vi tror?

Som å spille sjakk

Kanskje spiller du sjakk nesten hver dag uten å være klar over det? Er du sykepleieren som hopper over et par mindre viktige oppgaver dersom det oppstår mer akutte behov hos en pasient? Hopper du elegant videre til høyre eller venstre og er som hesten i sjakk? Eller er du den direkte typen som ikke viker av til høyre eller venstre, men tar for deg utfordringene samme hva de måtte være? Omtrent som dronningen i sjakk som fleksibelt kan bevege seg alle veier uansett utfordring? Kanskje innehar du også en god dose psykologisk fleksibilitet? 

Noen av oss er som bonden som stødig tar et skritt fremover, og kommer som sneglen frem til slutt. Andre er som tårnet som må rydde plass rundt seg for å i det hele tatt komme seg noe sted. Er du som kongen, har du en del makt. Han kan ikke bevege seg mer enn et lite skritt av gangen, men til gjengjeld har han respekt fra de andre. Og hva gjør jeg når jeg står i sjakk matt og taper hele spillet? Da rydder jeg brettet og dekker på, på nytt. Med blanke ark kan hver dag starte på nytt. Det er alltid håp, uansett hvor galt det ser ut.

Ha et åpent sinn

Sjakk er ganske så svart-hvitt, og der er også vi mennesker forskjellige i hvordan vi tenker. Noen av oss tenker mer svart-hvitt enn andre, men jo mer psykologisk fleksible vi er, jo større handlingsrom har vi vel i vår sykepleiehverdag? I kinasjakk er det flere farger, og det er om å gjøre å komme i mål med sine egne klinkekuler. Kanskje er hver faggruppe en farge, men i stedet for å vinne over hverandre skal vi sørge for at alle kommer i mål med sine klinkekuler? Siden tverrfaglig samarbeid jo ikke er verken konkurranse eller motarbeiding.

Spill generelt utfordrer konkurranseinstinktet og kan gjerne kreve litt taktikk. Er konkurranse og taktikk en del av vår hverdag? For mye av dette trenger ikke være så bra i en sykepleiehverdag. Da er det nok bedre med et barns leve-i-nuet-måte å leve på. Det å være til stede her og nå, og la her og nå være tyngden i hverdagen. Selvfølgelig må vi planlegge, og også evaluere, men det er tross alt her og nå det skjer. Et barn har gjerne også et nydelig åpent blikk med troverdighet til omverdenen. Tenk om vi kunne hatt det åpne blikket som ikke tolker og tar et ord for et ord. Blir vi lurt så blir vi lurt, men den åpne måte å møte omverdenen på, tror jeg hadde spart oss for mye energi.

Hva med å spille kubb? Det gjøres en del på vår arbeidsplass. Det er en vidunderlig måte å kople av på, og det er en lekende måte å bli kjent med andre på. Ryker kongen før tiden, ja vel, så setter vi spillet opp på nytt.

Lek deg gjennom dagen

Er det lenge siden du har hoppet på trampoline? Nå er sommeren her med alle trampolinene, og den gir god trening i tillegg til fornøyelse. Noen av oss finner kanskje ut av vi må begynne med knipeøvelser, men da var det jo bra at vi fant ut det. Å hoppe på trampoline er bra for både styrke og balanse. Skadene skjer gjerne dersom voksne spretter barn for høyt, eller dersom nett og kappe ikke er hele lengre. Så hva med en trampoline på arbeidsplassen – til glede både for pasienter og ansatte. Det kan anbefales trampoliner med duk og nett av god kvalitet. Disse varer i årevis.

Å hoppe paradis, hoppe strikk og spille kanonball kan høres vanskelig ut dersom det er tiår siden sist, men det er bare å begynne å trene. De fleste av oss kan være med på noe av dette – det er god trening og veldig gøy.

Så lek deg gjerne gjennom dagen. Det er bare fantasien som begrenser. Og vi kan gjerne oppfordre pasientene til å bruke lek som avkopling;

Kjære pasient – ikke vent.

Begynn å leve nå, det vil du ikke angre på.

Kast alt det som hindrer deg i å leke litt.

Kanskje tar det da litt mindre plass, det som tynger sinnet ditt.

Jeg kan ikke ta smerten din, men jeg kan kanskje hjelpe deg med.

Å oppdage mer av verdenen rundt deg – slik at du bedre kan se.

At livet har gleder, også beregnet på deg.

Fremskrittspartiet har en historie for å sette folkehelse på dagsordenen. Salige John Alvheim var tydelig og klar i talen for å prioritere eldreomsorg og barnevern fra sin post i Stortinget. Han oppnådde mye, inngikk viktige allianser og spilte en nasjonal rolle i folkehelsens sak. Også han, som Sylvi Listhaug, var nestformann i FrP. Andre nestformann. Utenfor rampelyset fyrte han gjerne flere sigaretter. Drakk gjorde han også, som folk flest. Så hva er nytt på nytt nå?

Gammelt nytt

Vi røyker betydelig mindre. Snus er i ferd med å overta som alternativet for dem som sverger til nikotinet, mens det i kongeriket generelt er færre som nå forbruker nikotin. Alkoholen holder stand som folkets foretrukne nytelsesmiddel, og vin samt øl tar markedsandeler fra brennevinet. Ola og Kari nordmann framstår altså som mer kultiverte om en bare leser statistikken fra Vinmonopolet. Likevel er det mer mellom linjene.

Når Sylvi Listhaug offentlig insisterer på å være seg selv (det er for øvrig vanskelig å være andre), er det interessant å se hvordan reaksjonene mot henne fremmes. I mediene, i samfunnsdebatten og i det politiske landskapet generelt. I en verden hvor USAs president har satt en ny standard for personlig saksbehandling på Twitter vil det alltid være lokale helter som følger på. I Sylvi Listhaugs tilfelle er det gammelt nytt; hun er seg selv (som før) hele tida.

Den nye er konteksten

Eldre- og folkehelseministeren har ansvaret for den politiske koordineringa av sitt arbeidsområde. Vi blir flere eldre og med det en rekke flere kronikere. Det er folk som vet mye om å leve i hele livet, som vet å fokusere på det som virker og tar oss gjennom både stormkast og kriser. Det er de nødt til. Det er blitt en del av den daglige tilværelsen. Høstens lokale valg skal gi oss nye kommunestyrer som skal fortsette samarbeidet med Sylvi Listhaug og hennes folk. Med kronikerne, langtidspasientene, skoleungdom og barnehagebarn. Kort sagt: med oss alle. Hvordan vi alle velger å gjøre dette, blir sikkert noe ulikt; vi velger som kjent litt forskjellig.

Fokus på kjerneoppgaver

Det er likevel grunn til å minne om at vi – stort sett – har det bra her til lands. En rask titt på tabloidene, uansett ukedag, viser at det står ubetydelige nyheter i kø i medienes søkelys. Det understreker den tsjekkoslovakiske forfatter Milan Kunderas hovedpoeng i romanen med det treffende navnet «Tilværelsens uutholdelige letthet». Fokus på kjerneoppgaver og samfunnsoppdrag er vesentlig for alle som vil ha et ord i samfunnsdebatten. Alt det andre, som kommer i veien, må ikke få sette den offentlige dagsorden. Med alt dette i bakhodet er det lettere å møte resultatet av både lønnsoppgjør, valgkamp, politiske makeringsutspilll og eventuelle lokale uklare prioriteringer.

Ta hverandre på alvor

Helt personlig skal jeg huske på John Alvheims formaninger. Han var utdannet anestesisykepleier og utgjorde en forskjell. Er jeg heldig skal også dagens statsråd få mimre litt sammen med meg om det. Hun har selv noe erfaring fra kommunehelsetjenesten som assistent, og Sylvi er opptatt av sykehjem og  leve hele livet. Som kjent lever mennesket ikke over tid av mat alene, men det hjelper. Du overlever.

Nye tider kan bety å lytte til kloke hoder på nytt. Det er lite trolig at framtidas råd om folkehelse behøver å følge Sylvis partytriks med festrøyken – og fordampe. La oss heller ta hverandre på alvor i resten av det levende livet. Det kan gi bedre tider for folk flest.

Det var 1. mai, og planen var å støtte bunadsgeriljaen sitt arrangement i Trondheim, men siden jeg satt streikefast i nord mellom oppdrag, ble det babykosbesøk og gode samtaler i stedet denne 1. mai.

Men jeg ble sittende og tenke over alle de kampene som har blitt utkjempet gjennom årenes løp for at jeg skal ha en trygg og god arbeidsplass hvor mine rettigheter (som slett ikke alltid har vært der, eller kom av seg selv) blir ivaretatt.

Historien om Rosa Parks

Jeg hørte historien om Rosa Parks for mange år siden. Om den lille, fargede damen fra Alabama som nektet å reise seg fra setet på bussen for at en hvit mann skulle få sitte. Hun ble arrestert og måtte betale en bot. Denne hendelsen ble også symbolet på kampen mot raseskillet i USA på 50-tallet. Høyesterett besluttet (etter en massiv boikott av bussene i Montgomery under ledelse av Martin Luther King) til slutt at raseskillet på bussene var grunnlovsstridig.

Da denne historien kom opp igjen i en samtale nylig, ble det snakk om Rosa Parks sin historie før denne hendelsen på bussen. Hun hadde i mange år kjempet mot raseskillet og engasjert seg, gjort forsøk på å protestere og argumentert.

Vi må ikke resignere

Hva om Rosa Parks da hadde tenkt at hun ikke ble hørt og sluttet å si ifra …?

For meg ble dette en påminnelse om at om man ikke blir hørt første gang, andre gang eller tredje gang, må vi ikke resignere og slutte å si ifra om det er noe som er urettferdig og viktig for oss!

Urett og skjevfordelinger strider mot det som ligger godt forankret i vår naturlige sunne fornuft, nemlig rettferdighet. Dersom saken vår er god, må vi ikke slutte å si ifra. Men vi må snakke når vi har et klart hode, ikke når det renner over fordi vi har holdt igjen altfor lenge.

For å vite hva som virkelig betyr noe for oss, og å kunne velge våre kamper, må vi tilstrebe å ha et klart sinn. For når hodet er fullt av støy, virker alt like viktig, og det er vanskelig å sortere hva som er sunn fornuft oppi det hele. Et klart sinn får vi når vi søker perspektiv og når vi ser det hele litt på avstand.

Altfor snille gutter og jenter

Min mening er at altfor mange sykepleiere er snille gutter og jenter som holder tilbake av ulike årsaker. Noen ganger er det fordi vi ikke vil lage støy og andre ganger er det fordi vi er feige. Og av og til er det fordi vi rett og slett er slitne, og fordi vi tror vi ikke blir hørt.

Faktum er at man blir mye mer sliten av å tenke på dette uten å si ifra, «tutre» om det i korridorene, eller på pauserommet. Da kommer ikke våre meninger noen vei, eller får noen effekt annet enn at vi kjenner frustrasjon og oppgitthet.

Vi må tørre å stå for det vi mener, og vi må snakke i de riktige fora på en saklig måte før det renner over. Først da kan vi vurdere om vi blir hørt eller ikke!

Og blir vi ikke hørt første gang, eller andre gang … da kan vi tenke på Rosa Parks som nok sa ifra mange ganger før hennes mulighet til å utgjøre en forskjell dukket opp. Og da var hun der, klar til å si ifra igjen – heldigvis!

Fremtidens helsevesen

Sykepleiere, leger og andre som jobber tett opp mot pasientene, har nok aller best grunnlag for å si noe om hva som kreves for å ivareta pasienter på en god måte. Og denne stemmen må bli hørt når vi skal diskutere fremtidens Helse-Norge. Da er det viktig at vi har et klart hode og ikke bruker kreftene våre på å «tutre i gangene», men at vi snakker i de arenaer vi skal bli hørt. Og at dette gjøres på en måte som gjør at vi blir lyttet til.

Problemet er ikke at de eldre blir eldre og flere. Problemet er at vi ikke har en god nok plan for hvordan vi skal ivareta og gi tilbake til dem som har bygget landet vårt og kjempet for våre rettigheter, slik at vi kan være trygge og si ifra!

På tre år kan vi øke antall sykepleiere om flere er villig til å ta sykepleieutdannelsen. Å drive med rehabilitering, folkehelsearbeid og god psykiatrisk behandling kan være blant flere tiltak som får ned antall pasienter. Men på tre år? Neppe. Det vil i så fall kreve et enormt stort og himmelsk dyktig implementeringsteam.

Helseministeren glemte visst sykepleiemangelen i sykehustalen sin. Derimot nevnte han forebygging. Og jeg er enig, helseminister. Vi har et helt land å redde, og forebygging er livsviktig. Kan det hende at forebygging og rehabilitering er to sentrale områder – dersom ønsket er å minske antallet pasienter? Forebygging kan hindre behandlingsbehov, og rehabilitering kan minske både oppfølgings- og reoperasjonsbehov. 

Helsepersonell bør ta ledelsen

Ministeren ønsker å plassere pasienten på topp blant de mektigste i Helse-Norge. Det er hyggelig sagt. Makt kan imidlertid være så mangt. Mektigst på ansvar? På kunnskap? På fagkompetanse? Innen disse tre områdene tenker jeg at helsepersonell fremdeles skal ta ledelsen. Det som imidlertid er viktig, er at pasienten blir hørt og tatt med i vurderingene. «Hva er viktig for deg?» Dette spørsmålet får vi kun svar på om vi spør den enkelte pasient. Pasientene blir ikke mindre hjelpetrengende dersom vi bommer på deres behov og heller ikke om vi syr puter under armene på dem. Dette må med i beregningen dersom vi skal minke antallet pasienter, eller i alle fall gjøre den enkelte noe mindre avhengig av hjelp.

Ministeren skriver også noe om at forskningsresultater ikke nødvendigvis blir implementert i klinikken, og at det kan ta 17 år før det i så fall skjer. Dette har vi tatt på alvor på vår arbeidsplass. Vi har nå opprettet et implementeringsteam som dykker ned i forskningsgrunnlaget for å finne ut hva som er anbefalt praksis. Er det ikke forskning på det vi ønsker å finne forskning på, går vi til anbefalinger og retningslinjer, og vi holder samtidig et øye med lovgrunnlaget. Er vi heldige, klarer vi å implementere ny kunnskap i løpet av en treårsperiode. Jeg er enig i at dette også hadde vært ideelt i vårt Helse-Norge. Det trengs mye visdom, kunnskap og kløkt for å sette dette ut i livet. Og jeg heier på deg, helseminister! Og jeg vil gjerne være en endringsagent som er med og øker endringstakten. Jeg tror du er på sporet av noe viktig her.

Vi er grunnmuren i helsevesenet

Jeg har også mektig stor tro på at endringer i organisering og struktur kan gjøre under. Men ikke uten at vi samtidig kan ha en annen tanke i hodet. Vi må samtidig tenke rekruttering av helsepersonell og viktigheten av å beholde disse. Sorry, helseminister, men det hjelper ikke med forskning ute i praksis, god organisering og nye gode ressurssparende tiltak dersom det ikke er nok sykepleiere på jobb. Legene som utdannes må også jobbe i vårt helsevesen i sentrale stillinger fra gulv til topp, og de må beholdes der dersom de andre tiltakene du skisserer skal ha noen som helst effekt. Helsevesenet vårt går dukken uten nok sykepleiere og leger på jobb i klinisk arbeid. Sykepleiere og leger er både grunnmuren, ryggraden og skjelettet i norsk helsevesen. Og uten alle de andre viktige faggruppene i vårt helsevesen, er det heller ikke kjøtt på beina.

Hvis vi skal ha folk til å være endringsagenter og koordinatorer, må vi ha disse folkene. Roboter, nei takk. Ukvalifiserte, nei takk. Vi må ha godt kvalifiserte mennesker i alle disse stillingene. Omgjøring av andre helsearbeidere til sykepleiere via en snarvei – nei takk.

Det er satt et trykk på å få ned ventetid på sykehus fordi det er for mange pasienter på ventelista. Der kom det igjen – at vi har altfor mange pasienter. Jeg lurer på om helseministeren er klar over de ulike måtene sykehusene gjør dette på? Det er han sikkert. Men når enkelte sykehus rett og slett kaster pasienter ut av køen, og ber pasienten finne et annet sted å få behandling, blir det tydelig at vi definerer at vi har for mange pasienter. Andre sykehus ber de ansatte jobbe lengre dager og presser inn flere pasienter i sykehushverdagen. Mens andre, igjen, leier inn ekstern kompetanse for å korte ned køene. Har sykehusene fått beskjed om å redusere ventetiden for enhver pris? Å nedprioritere snorke- og åreknuteoperasjoner kan hende er lurt. Det er alltid lurt å prioritere riktig, men det er vanskelig å vite hva som er rett. Og forskningen skal være god og til å stole på dersom tiltak etter forskningsresultat blir såpass drastiske. Det kan også være verdt å spørre: Skal det lønne seg økonomisk å drive sykehus?

Utfordrer helseministeren

Jeg håper at vi kan få lov til å være kvalitetsbevisste mer enn kvantitetsbevisste fremover, selv om det selvfølgelig går hånd i hånd. Men dersom kvantiteten er nummer 1 og kvaliteten nummer 2, da er vi ute og kjører, helseminister. Da beholder du ikke sykepleiere og leger særlig lenge. I alle fall ikke lenge nok. Og da spørs det hvordan det går med skjelettet til Mr. Helse-Norge.

Et stort forskningsprosjekt innen rehabilitering er på gang nå. Resultatet vil være klart om et par år. Det blir spennende. Jeg vil utfordre helseministeren til også å holde en rehabiliteringstale. Uten rehabilitering slutter ikke behandlingssløyfen. Da går behandlingssløyfen i ring for mange pasienter, og de kommer seg aldri helt ut av denne ringen. Og det er kostbart, helseminister – både i form av penger og ressurser. Skikkelig kostbart.

Jeg har signert sykepleierløftet og håper at alle som vurderer å studere sykepleie søker seg inn på dette yrket. Yrket gir utallige muligheter for jobber og videreutdanning. Og jeg håper at studiestedene har nok studieplasser til alle som ønsker å studere sykepleie, og at de gjerne også revurderer tilbud om utdannelser der nyutdannede ikke klarer å få seg relevante jobber etter endt utdannelse.

Lykke til med prioriteringene, og takk for jobben du gjør, helseminister.