I Norge har man forsøkt å sikre den palliative behandlingen ved å inkludere den i eksisterende institusjoner og tjenestetilbud som sykehus, sykehjem eller hjemmesykepleie. Det finnes flere titalls palliative avdelinger spredd rundt i landet, men det finnes kun fire hospice. Hva er et hospice? Et hospice er enkelt forklart et sted der alvorlig syke og døende kan komme for å tilbringe sin siste stund. Hospicene er spesialisert på lindring av ikke bare den fysiske smerten, men også den åndelige, sosiale, eksistensielle og psykiske smerten.

Jeg har selv jobbet på både en palliativ avdeling på sykehjem og et rent hospice; jeg trivdes best på hospice. Ved hospicet opplevde jeg i størst grad å ha tid til å anvende alle sider ved utdannelsen min og å få ha hovedfokuset på de pasientene jeg hadde ansvaret for.

Det var mange spennende prosedyrer, men det viktigste og mest givende for meg var å ha tid til å være til stede for pasienten. Jeg hadde mulighet til å føre lange og gode samtaler med pasientene, ivareta og møte pårørende, ta med pasienter på tur, samarbeide med frivillige og ha små huskonserter på piano. Det opplevdes som å jobbe med livshjelp, fremfør med døden og lindring.

Det var også etablert et godt tverrfaglig samarbeid mellom flere instanser i både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Tilbakemeldingene fra pårørende og pasienter var at det opplevdes rolig og fredfullt å være på hospice, til tross for at vi i personalgruppen hadde travle dager. Selv gikk jeg sjelden fra jobb med dårlig samvittighet for noe som var ugjort. I tillegg bar pasientrommene lite preg av at man var på institusjon, og var tilrettelagt med egne alkover med tanke på at pårørende kunne være til stede gjennom hele oppholdet.

Å jobbe på en «vanlig» palliativ avdeling var en stor kontrast til å jobbe på hospice. Det var travlere og mer hektisk. Rapporten jeg fikk om pasienten, var ofte når hun sist gang hadde fått medisin, og «ellers alt ok». Rommene var nederst i avdelingen, lengst vekk fra vaktrommet. De var heller ikke tilrettelagt for pårørende og var sterile … De var innredet med seng, nattbord og en lenestol.

Som sykepleier følte jeg meg mye alene, og jeg savnet et bedre tverrfaglig samarbeid og en større tilstedeværelse av en faglig leder. Hadde det, som på hospicet, vært en eller to faste leger med spesialisering, tror jeg det hadde bidratt til en kvalitetssikring av den enkelte pasients medisinske behandling og kompetanseutvikling hos personalgruppen.

Det er store forskjeller i behandlingen mellom en palliativ avdeling på et sykehjem og et hospice. Det er svært trist. Døden er en viktig del av livet, ikke bare for den døende, men også for de rundt.

Jeg etterlyser en større satsing og et bredere hospicetilbud i Norge. Jeg tror at hospice er fremtiden, og at det vil bidra til en større åpenhet om døden og en kvalitetssikring av behandlingen i livets siste fase. Men ikke minst tror jeg det vil bidra til en faglig utvikling av lindring overfor flere pasientgrupper enn de med en alvorlig kreftdiagnose (som mange tenker på som den typiske døende), for eksempel alvorlig syke barn.

Jeg tror at etableringen av hospice som fyrtårn for fagutvikling i fylkene vil bidra til å utjevne forskjellene og bidra til en mer likeverdig behandling mellom hospice, sykehus, sykehjem og i hjemmesykepleien.

Det trengs mye kunnskap fra andre når vi trer inn i livet, men minst like mye – om ikke mer – når vi skal dø og ta avskjed med våre kjære. Cicely Saunders, en av grunnleggerne av hospicebevegelsen, sa at det finnes ulike tilnærminger til døden og den døende, og at disse avslører mye av holdningen til samfunnet i sin helhet og politikerne.

Det er et verdivalg: Hva slags samfunn er vi i dag, og hvilket ønsker vi å bli? Dersom du kunne velge, hvor vil du at mamma skal dø og ta avskjed med deg? På et hyggelig hospice eller et sterilt rom, bortgjemt nederst i gangen på en institusjon, der hovedfokuset risikerer å være når hun fikk sin siste dose morfin?

Om et par tiår snakker vi om flere titusener i manko. Til tross for dette bemannes det ned i sykehusene. Sengetallet skal ned, og en konsekvens av dette er at sykepleierårsverkene som behandlet disse pasientene, også forsvinner. De ansatte skal arbeide mer effektivt. Driften skal være mer effektiv, og pasientforløpene endres.

Det er et gode for pasientene, og intensjonen er god. Den som er syk, trenger ikke alltid å bli lagt inn på sykehuset. Noe kan forklares med at behandlingstilbudet er blitt bedre i kommunene ved at blant annet kompetansen hos sykepleiere øker, og man har også fått nye tilbud ved interkommunale legevakter som gir et tilbud som man tidligere måtte inn på sykehusene for å få. 

Nasjonal helseplan fra regjeringen gir også føringer for hvordan helsetjenesten skal organiseres, og hvordan behandlingsløpene skal foregå. Det blir imidlertid det enkelte helseforetaket som må finne ut hvordan det skal gjennomføres, og størrelsen på pengesekken som burde fulgt med, står dessverre ikke i samsvar med oppgavene som skal ivaretas. Nye livsviktige medisiner som har en kostnad på flere titalls millioner, må man finne løsninger lokalt i budsjettene for når det ikke følger med øremerkede midler fra sentralt hold.

Konsekvensen er nedskjæringer. Kutt i antallet årsverk, og de gjenværende får en enda mer presset hverdag. Bemanningen blir tynnere, og arbeidsbelastningen øker. Risikoen for å gjøre feil stiger når arbeidsoppgaver og ressurser ikke står i forhold til hverandre. 

De ansatte blir sementert fast i deltid til tross for at det er et skrikende behov for dem. Turnuser går ikke opp med spesielt helgearbeidet som en stor utfordring, og avvikling av ferie er like utfordrende hvert eneste år. Får sykehuset nok kvalifiserte vikarer, eller får de det ikke? 

Likevel har helseforetakene de siste fem årene hatt innleie av sykepleiervikarer for 2,5 milliarder fremfor å ansette nok sykepleiere i hele stillinger, slik at man er selvhjulpen året rundt. Disse 2,5 milliardene kunne i teorien forsynt sykehusene med 3200 sykepleierårsverk fordelt over hele femårsperioden. Det hadde virkelig monnet.

De variable kostnadene knyttet til overtid, merarbeid og innleie skyter til himmels, i stedet for å prioritere flere fast ansatte sykepleiere og få dem opp i heltid. Når sykehusene bruker så store summer hvert eneste år, så viser det et kontinuerlig behov for flere ansatte. Likevel velger de høye variable kostnader og en skjør forutsigbarhet i både budsjettet og når det gjelder drift.

Dette er en sosial dumping av en hel profesjon, og det er uakseptabelt.

Det bidrar ikke til rekruttering av nye sykepleiere eller å beholde den unike og livsviktige kompetansen som helsevesenet så sårt trenger. Slik situasjonen er nå, må vi utdanne to for å beholde en. Forklaringen er at en av to slutter etter ti år. Det er virkelig en effektiv katalysator til å forverre situasjonen til et ragnarok innenfor helsevesenet. Vi trenger alle vi kan få, og da må man ville satse. 

Takket være dyktige og samvittighetsfulle ansatte løser det seg i hverdagen. De som arbeider pasientnært, gir alt de har, og ledere snur på hver en stein for å prøve å finne nye løsninger hver eneste dag. Det har de gjort i mange år allerede, men det er en grense for alt. 

Sykepleiere vil bli tatt på alvor, og det koster penger. Det må en annerledes prioritering til fra sentralt hold. Hør på de ansatte, de som også eier kompetansen. De vil bidra. De vil bli der de er, og det er mange som ønsker seg hele stillinger.

Det må skje nå, og det haster. 

Moren til en jeg kjenner, begynner å bli dårlig til bens. Fortsatt klarer hun seg såpass at hun bor hjemme. Som mange eldre bruker hun støttestrømper. De bidrar til god blodsirkulasjon og forhindrer opphopning av væske i beina. Å få på støttestrømper er langt fra enkelt. Om man er gammel og stiv i kroppen, er det desto verre. Så hjemmesykepleien hjelper daglig til med det.

En dag fikk min venn spørsmål fra kommunen om de kunne få nøkler til morens hus. Hun brukte nemlig så lang tid bort til døren når de ringte på, og de ble forsinket fordi de ventet på at hun skulle komme og åpne. I effektivitetens navn ønsket de å låse seg inn.

Praktisk, tenker du kanskje. Men saken har en annen side. Turen bort til ytterdøren var en av de få faste aktivitetene hun hadde. Når man er dårlig til bens, kan sånt være en kraftanstrengelse. Det er viktig hverdagstrim. Forskning viser at eldre har godt av å gjøre hverdagsting på egen hånd. Det er bra for fysisk helse, men også kognitiv funksjon, velvære og mental helse. Gå til toalettet, smøre brødskiver, sette på vaskemaskinen, åpne døren når noen ringer på. Å effektivisere bort slike aktiviteter er dårlig pasientbehandling. Inaktivitet kan føre til forverring av helsetilstand. Det vil gi større hjelpebehov.

I Regjeringens stortingsmelding «Leve hele livet» står det blant annet at «manglende oppmerksomhet på mestring og forebygging» er en utfordring i eldreomsorgen. En av de skisserte løsningene er «hverdagsmestring». Å kunne beholde evnen og muligheten til selv å åpne døren til sitt hjem når sykepleieren ringer på, er hverdagsmestring. Da må ikke kommunen effektivisere bort det.

Vi vet godt hvordan hverdagen til ansatte i kommunen er. Til mange ledige stillinger er det få eller ingen søkere. I en oversikt over planlagt og faktisk sykepleierbemanning som registreres av Norsk Sykepleierforbund, avdekkes det at det også mangler sykepleiere i stillinger der det skulle ha vært sykepleiere, og at det ikke alltid settes inn vikarer når noen er borte fra jobb. Det betyr at de som er på jobb, må jobbe fortere, for jobben må jo gjøres uansett.

Når vi vet at det er sykepleiermangel, og at de som jobber i kommunehelsetjenesten, ofte har stort ansvar, mange pasienter å ta seg av og altfor få kolleger, hva gjøres for å bedre situasjonen?

LES:  En varslet krise: Trøndelag mangler sykepleiere

LES:  Kommune­helsetjenesten overlever ikke av arbeidslyst alene

Noen kommuner har økt rekrutteringen ved å tilby sykepleiere høyere lønn, tilbud om videreutdanning og faglig utvikling. Flere kommuner i Rogaland er eksempler på det. Mens det vi hører fra Trondheim kommune, er at det er vanskelig å forhandle seg til noe over minstelønn. Trondheim er en av kommunene som sliter veldig med sykepleiermangel.

28. mai kunne vi lese i Adresseavisen at Trondheim kommune har et overskudd på 440 millioner kroner [krever innlogging]. Da har kommunen råd til å vise sykepleierne at de er ettertraktet. Ved økt lønn, økt rekruttering og økt bemanning kan også kommunen bidra til at min venns gamle mor slipper å få effektivisert bort hverdagstrimmen, slik at hun kan bo hjemme i mange år til.

Teksten ble først publisert i Klassekampen i spalten «Gryr i Norden» 5. juni 2018. 

«Åh, det ER så godt med alt som er gjort», pleide faren min å si da jeg var liten … Der og da skjønte jeg nok ikke så mye av det, fordi det som oftest var han som gjorde det som skulle bli gjort, men jeg nikket og sa meg enig – som vi mennesker ofte gjør når vi hører ordtak eller «selvfølgeligheter – som vi sjelden tar oss tid til å tenke over om vi er enige i eller ikke …

Når jeg nå i voksen alder ofte er den som skal sørge for at ting faktisk BLIR gjort, gir det mer mening. Det kjennes veldig godt å ha utført en oppgave som man vet man må gjøre! Likeså kjennes det noen ganger frustrerende å ha oppgaver liggende som man ikke får gjort!

I en travel arbeidshverdag i akuttavdelingen hvor jeg jobber, er det som oftest til enhver tid mange oppgaver som enda ikke er løst, og mange pasienter som enda ikke er tatt imot. Vi triagerer for å vurdere hvem det haster mest med, og dermed blir det naturlig nok en del pasienter som kan vente, som må vente.

Vi mennesker responderer ulikt på følelsen av å ha noe eller noen som venter. Jeg selv responderer ulikt på å ha oppgaver som venter på meg, fra dag til dag. Tidligere var jeg ikke bevisst dette, og lot meg overvelde hver gang det var oppgaver foran meg som jeg ikke hadde tid til å løse. Jeg kunne tenke på disse oppgavene mens jeg var inne på et pasientrom, og ble så stresset at jeg endte opp med å være fraværende og lite effektiv inne på rommet, som igjen resulterte i at de på venterommet måtte vente enda lenger.

Der og da skjønte jeg ikke det – der og da kjentes det ut som om hele venterommet kom veltende over meg, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å føle meg overveldet, overarbeidet, stresset og fortvilet.

Jeg begynte å irritere meg over alle årsaker til at jeg kjente det slik: sykehusdirektøren som ikke vil gi oss mer penger til flere stillinger, Helsebygg som har bygget sykehuset for lite, koordinator som ringer meg i eningen for å gi meg nye oppgaver, pasientene som sender meg blikk når jeg går forbi, blikk jeg tolker som bebreidende og anklagende: «Hvorfor er det ingen som kan hjelpe meg? Jeg har sittet her en evighet!»

Det å skulle jobbe med alle disse følelsene innabords går fryktelig tungt og tregt. Jeg har hodet fullt av støy, jobber lite effektivt og er definitivt ikke til stede i øyeblikket og utstråler trygghet og varme til pasienten.

Så lærte jeg noe om måten vi mennesker fungerer på, som skulle endre det hele for meg!

Tidligere har jeg lært teknikker, positiv tenkning, å se det fra en annen vinkel, fylle på lagrene mine, hvile i fredstid, osv. Det er vel og bra, det finnes mange gode teknikker. Men problemet mitt var at da jeg trengte teknikkene som mest, klarte jeg ikke å ta dem i bruk, de falt meg ikke inn! Jeg kunne kun se i ettertid hva jeg burde gjort annerledes.

Dette førte til at jeg følte meg enda mer mislykket og hadde en enda sterkere følelse av å ikke strekke til, ikke engang der. Enda en ting som ikke var gjort …

Det jeg lærte, var så enkelt, men likevel det som har gjort størst forskjell i mitt liv.

Jeg lærte at jeg alltid, 100 prosent av tiden, føler opplevelsen av mine egne tanker i øyeblikket! Og jeg lærte at så lenge jeg ikke er altfor hardt knyttet til de tankene jeg har i øyeblikket, vil jeg, helt naturlig, ha tilgang på nye tanker, som er mer nyttige for meg i øyeblikket.

Det høres så banalt ut, så enkelt – men det ligger så utrolig mange muligheter i denne lille innsikten. Jeg kan ikke velge hvilke tanker jeg skal ha, de kommer og går, helt utenfor min kontroll, virker det som. MEN jeg kan velge hvilke tanker jeg tror på, og hvilke jeg velger å holde fast i … og det å vite at det bare er tankene mine i øyeblikket, ikke den hele og fulle sannheten – eller engang noe jeg trengte å gjøre noe med – gjorde større forskjell enn jeg noen gang kunne forestille meg!

Etter å ha skjønt dette ga det stadig sjeldnere noen mening for meg å drive å tenke på alt jeg ikke har fått gjort enda. Ikke fordi jeg ikke bør tenke på det, men fordi det rett og slett ikke ga noen mening – jeg ble bare stresset og lite effektiv av å tenke på det.

Så stadig oftere droppet jeg disse tankene så fort de kom, og tanker om alt jeg faktisk hadde gjort, dukket opp i stedet – det kjennes SÅ godt med alt som er gjort!! Følelsen i meg var totalt endret, selv om ingenting i omstendighetene rundt meg var endret.

Nå er det ikke alltid det kjennes slik. Noen dager blir jeg hengende fast i tankene mine om alt jeg ikke har gjort, fordi vi mennesker gjør det innimellom, blir hengende fast i egne tanker. Noen ganger ender jeg opp med å skylde på alt og alle rundt meg for hvordan jeg føler meg der og da – inntil jeg ser at jeg gjør det, og det ikke gir mening for meg å gjøre det lenger.

Det er sånn vi mennesker fungerer, alle sammen!

Og gjennom å forstå nettopp det har jeg større tålmodighet både med meg selv og med alle andre, fordi jeg vet at nye tanker alltid er like om hjørnet, når jeg bare ser bort fra de gamle tankene lenge nok til å slippe de nye til!

I trønderhovedstaden foregår det nå fantastisk magi. Tryllekunsten jeg skal vise fram, er en hverdagsillusjon med juks og bedrag som effekter.

Se for deg at du får penger til å kjøpe deg skiutstyr. Du gir pengene til din bror, og ber ham passe på kronene til du trenger dem. Han gir deg midler til å kjøpe ski, men når du skal anskaffe staver, er det stopp. Han har brukt resten på noe helt annet. Urettferdig, sier du? Velkommen til storebror Rådmann i Trondheim!

Slik går det altså til at penger bevilget til helse og velferd ender som «mindreforbruk» ved årets slutt, og oppbevares på et overskuddsfond til årsoppgjøret skal fordeles – seks måneder inn i det nye året. Deretter bevilges de beslaglagte kronene som «engangspenger» (altså som midler som ikke skal inn i ordinær drift, selv om de kom derfra), og vips: De kan bli til asfalt overalt – kanskje i Granåsen VM-anlegg?

Penger som ordinært bevilges til drift i helse, blir altså bokstavelig talt fratatt oss på veien. Noen vil kalle det tyveri. Jeg vil i alle fall påpeke at det er slik en dårlig drevet helsetjeneste blir satt sjakkmatt av en skjødesløs administrasjon. Verre er at det ikke er enestående. 2017 er i så måte et år på det jevne i Trondheim; i underkant av 100 millioner i mindreforbruk fra helse og velferd trylles fra bevilgede driftsmidler som helsekroner, til fondsmidler og ender til slutt som mulig asfalt et helt annet sted?

Samtidig, i denne kommunen er det en kjensgjerning at rådmannen selv påviser at byen bruker 1250 kroner mindre per innbygger på helse og omsorg enn de ti andre største bykommunene i landet. Selv i dette perspektivet lar rådmannen denne praksisen fortsette. Selv når dette er kjent, er ikke politikerne våkne nok til å sette ned foten.

Det er derfor vi som sykepleiere i denne primærhelsetjenesten ikke klarer det vi skulle. Derfor får vi ledere som blir sjanseløse på å levere de tjenestene de egentlig skal, med den kompetansen som behøves, i den kvaliteten som er forventet. De som «overlever» i dette over tid, må lære seg å fokusere annerledes. Selv har jeg sett for mange som skaper seg et annet virkelighetsbilde enn det de burde. Fordi de skal stå i det. Forståelig, men trist.

Ledere i en slik organisasjon som i altfor stor grad følger absurde økonomiske pålegg, blir lydige i stedet for lojale. De fortsetter uten å stoppe opp og si ifra. Realitetsorientere de administrative økonomiske påleggene som altså ikke har rot i den politiske virkeligheten. Kommunalsjefer og direktører som lar det hele fortsette. Det står ikke til troende, men får likevel pågå.

For få sykepleiere går direkte ut over pasientsikkerheten. Når det er for få sykepleiere, får ikke pasientene den sykepleien de trenger og har lovmessig krav på. Helsearbeidere skal oppleve et helsefremmende arbeidsmiljø. Mange gjør ikke det. Rådmannen foretrekker kanskje å smøre helsearbeidere tynt utover for å kunne legge asfalt tjukt?

Slik får vi liksom «den meste effektive helsetjenesten i landet med færrest ansatte og høyest output». Sitatet er den forrige rådmannen i byen sine ord. Slik forbrukes fellesskapets midler til annet enn det var tiltenkt, og i en politisk styrt organisasjon er dette å føre noen, inkludert innbyggerne, bak lyset.

Dette må slutte. Bruk helsekronene på helse!

Sykepleiere egner seg ikke best som asfalt.