Jeg hadde vitnemålet mitt fra sykepleien på Gjøvik og kunne i teorien alt som trengtes for å utøve sykepleie på en sengepost. Men å vite hvordan jeg skulle håndtere alle møtene med de ulike pasientene i utfordrende situasjoner, var det ingen bok som kunne forberede meg på.

Jeg hadde lest Benner sin bok Fra novise til ekspert på skolen og skjønt at dette området kunne jeg bare lære meg gjennom å observere andre i arbeid, reflektere over det og derfra finne min egen måte å jobbe best mulig på.

I et hav av muligheter, hvem skal man lytte til?

Jeg har alltid vært interessert i egenutvikling, og gjennom mange møter med ulike coacher, veiledere og tilfeldige samtaler har jeg funnet ut at det er mest hensiktsmessig å lytte til de som ser ut til å håndtere sitt eget liv og sin jobb på en god måte.

Det gikk ikke mange dagene før jeg skjønte at søster Anna, med sine røde krøller og glødende engasjement, var en av dem jeg skulle observere nøye – hun så ut til å vite hva hun holdt på med, og håndterte alle situasjoner på strak arm med både faglig styrke og trygg framtoning.

Jeg hang meg på Anna som en klegg de neste månedene og lærte utrolig mye av å observere henne og måten hun jobbet på. Heldigvis var hun også glad i å lære bort, så jeg kunne spørre henne om alt mellom himmel og jord.

Sniklyttet fra nabosenga

På den tiden var det fortsatt firemannsrom på RiT, og jeg kunne stå med et sårstell ved seng 2 mens jeg overhørte samtalen mellom Anna og pasienten i seng 3. Jeg lyttet og lærte hvordan jeg kunne kommunisere med pasienten på en måte som fikk pasienten til å føle seg trygg og ivaretatt.

På den måten kunne jeg selv prøve meg fram i egne pasientmøter og lærte etter hvert hva som fungerte, og noen ganger hva som absolutt ikke fungerte.

En vinn-vinn-situasjon

I sommer har akuttmottaket tatt inn sommervikarer som er studenter, enten på sykepleien eller medisinstudiet, i utgangspunktet for å løse et kapasitetsproblem hvor oppgavene ofte overstiger antall personale til å løse dem.

Til å begynne med må jeg være ærlig å si at jeg var skeptisk til å fylle opp vaktene med personale som ikke kunne ta ansvar for pasientene selv og utføre alt som en ferdig utdannet sykepleier kunne gjøre. Men med god tilrettelegging og avklaring av hvilke oppgaver som kunne delegeres, viste det seg at det fungerte veldig bra!

Studenter som er arbeidsomme, ivrige og positive, ble en stor avlastning, og vi fikk gjort mye mer sammen enn jeg kunne klart alene.

Det som er enda bedre, er at dette er en gyllen mulighet for studentene til å se hvordan arbeidet foregår i et akuttmottak allerede før de kommer ut i arbeid. Det å kunne være i miljøet, bli kjent med rutinene, folkene, opparbeide seg en erfaring med å håndtere mennesker og observere andre i arbeid er av stor verdi! Man blir kjent med hverandres oppgaver på tvers av profesjoner, og vi som har jobbet en stund, får høre hva som er nytt i utdanningen – som nok har endret seg en del siden jeg begynte for 20 år siden!

Trygghet skaper trygghet

I akuttmottaket møter vi stadig nyutdannede leger og sykepleiere, og det er stor forskjell på de som har jobbet før eller ved siden av studiene, og de som er ferske i møte med pasienter.

Ikke bare går samtalen lettere og pasientene føler seg tryggere, men det faglige og oppmerksomheten hos den nyutdannede kan også få et større fokus når man ikke bruker så mye energi på å «være i samtalen».

Trygghet i utførelsen av sitt yrke handler ikke bare om hva en har lært i teorien, eller om man kan treffe en blodåre når man stikker. Det handler også om å møte mennesker der de er, skape trygghet, støtte og forklare på en måte som legger til rette for at pasienten kan best forklare sine symptomer og samarbeide med oss om best mulig behandling og tilheling av sykdom.

Denne overføringen av kunnskap og erfaring kan kun foregå gjennom å jobbe sammen, observere hverandre og reflektere sammen med andre.

Riktige folk, på riktig sted, til riktig tid

Jeg vil presisere at jeg på ingen måte mener man kan erstatte ansvarsvakter som skal bemannes med sykepleier, med noen studenter, uansett hva man studerer. Stillinger skal bemannes med den profesjonen som er tiltenkt, for å ivareta både egen og pasientens sikkerhet. Studenter skal gå på toppen av lovpålagt bemanning, som en ekstra ressurs i travle tider.

Det å sette inn andre profesjoner, eller studenter, i roller som krever egnet kompetanse, er å gamble med pasientenes, profesjonenes og ikke minst studentenes sikkerhet. Jeg ville ikke vært den som ble sittende med ansvaret om en pasient ikke fikk nødvendig helsehjelp fordi man ikke visste hvilket ansvar man tok på seg.

Vil man utdanne trygge, flinke helsearbeidere som har lyst til å være i yrket i mange år, må vi dekke det som skal dekkes, og deretter legge til rette for god opplæring med trygge folk i ryggen, som er til stede der pasienten er! Vi løser ingen sykepleiermangel ved å erstatte sykepleiere med annet personell, tvert imot skaper vi uholdbare arbeidssituasjoner som gjør at enda flere flykter fra yrket!

La oss alle være bevisste hvilket ansvar vi tar på oss, og gir fra oss – så er vi på riktig vei :)

God sommer!

For et døgn siden satt jeg på flyplassen Evenes, og tenkte på sykepleiere i nabokommunen Harstad. Jeg hadde et ønske om å skrive en støtteerklæring til dem som nå må gå 44 minutters nattevakter fordi de nekter å underskrive en turnus som innebærer arbeid hver andre helg. Den blir i mediene kalt for en katastrofeturnus eller som jeg ser det en straffeturnus. Mobilen var alt jeg hadde i nærheten, og innlegget ble valgt bort.

Egentlig så blir jeg helt matt av den behandlingen en arbeidsgiver kan velge å ta. Det er fullt lovlig å bruke sin styringsrett, og når det ikke er enighet om en turnus skal man gå etter arbeidsmiljøloven sine bestemmelser. MEN er det klokt av arbeidsgiver denne gang? Uansett hvor mye de (Harstad kommune) med loven i hånd kan si at de kan bruke sin styringsrett, så er det så lite klokt som det er mulig å bli.

Det er manko på sykepleiere, og det er kommunen som trenger dem. Egentlig så kan sykepleiere velge å vrake hvor de skal arbeide i dag hvis de vil. At det er vanskelig for mange å skifte arbeid på grunn av at de har tilknytning til lokalsamfunnet er en annen sak. De velger å bli. Mest sannsynlig fordi at de liker yrket, og trives med arbeidet.

Omdømme er likevel viktigere enn Harstad kommune velger å ta inn over seg. Den behandlingen av ansatte som de nå har valgt, ryktes fort. Vi følger alle med i mediene, og vi merker oss hvem som velger å gjøre seg attraktive. Det skulle da bare mangle når vi skal finne oss en arbeidsgiver vi gjerne vil bli hos i mange år fremover. Da skal respekten være gjensidig og dagene forutsigbare.

Helgene er høyt skattet i vårt yrke som for de fleste andre. Det er da vi kan ha hele dager med fri til familie og venner. Det burde ikke være noen stor overraskelse.

I parforhold er den gjensidige respekten og tilliten alfa og omega. Vi vil behandles fint, og det fører med seg trivsel som gjør at vi blir værende. Det skiller seg ikke så langt fra hvordan arbeidsgiver og arbeidstakere skal forholde seg til hverandre.

Når uenigheten kommer så er det selvsagt greit at vi har spilleregler, MEN følg dem klokt. Ikke slik Harstad denne gang i rein vrangskap har valgt. Harstad kommune signaliserer så tydelig at hvis vi ikke får det som vi vil, så skal dere jaggu få kjenne hvor galt det kan bli. Det er den reneste idioti synliggjort i praksis.

Det blir som en tverrpeis av en konemishandler som truer med riset, om kona tenker på å være uenig. Hun blir av frykt for represalier, men trives ikke. Før eller siden så makter hun løsrivelsen, og kommer aldri tilbake. Dusten som tilsynelatende hadde makta sitter igjen med skjegget i postkassa.

Råd og veiledning med en realitetsorientering tidlig kan bidra til at det ikke går skeis, og samarbeidet om en felles fremtid kan man enes om så lenge man er villig til å lytte, og gi litt fra begge sider. Det har ikke arbeidsgiver klart denne gangen.

Dere har rett nok kutta ut 44 minutters nattevakter (etter dårlig omtale vil jeg tro), men dere holder fast på arbeid annenhver helg.

Det verken beholder eller rekrutterer dere sykepleiere på.

Det er lov til å snu. Lykke til.

Nærkontakten, blandinga av prosedyrer og den kjente miksa med uforutsigbarheten i den varierende kontakten med nestemann. En ny person eller utgave av denne hver gang, i deres habitat. Seng eller egen bolig. Bortebane uansett, og likevel; helt avhengig av at vi stiller forberedt og leverer på høyt nivå. Hver gang! Ofte prestasjoner på sitt beste. Sykepleie er både viktig, virkelig og prestasjonsretta.

Likevel er det for ofte som å bli behandla som nedrykkskandidat fra reservebenken på det dårligste laget, med kort horisont. I for eksempel Harstad, som nå skal rekruttere sykepleiere (?) gjennom å straffe medlemmer i NSF ved straffeturnus som takk for innsatsen! Fordi våre meninger om arbeidstid faktisk utfordrer lederne som ikke går i dette arbeidet!

I større byer – ved å møte sjefene, de som alltid tar overskriftene og beslutningene, de som «vet best» og som spiller på de største arenaene. Fra tribuneplassen, med full wining-and-dining. Før de finner tiden moden til å feire sine mer eller mindre avtalte seire. De som har premier, men også avtalte egenandeler. Gjett hvem som skal bidra med innsatsen til den?

Innovasjon? Jeg har hørt dem si det selv, de sier det vi driver med er kjedelig og selvsagt og at moroa finnes andre steder. Kommunal administrasjon måles altså ikke i våre tjenesters suksess. Vi er selvsagte innsatsfaktorer andre skalter og valter med. Vi skal driftes billigst mulig. Ikke nødvendigvis best her, nei … De i «kommunenes Champions League», eller Europaligaen om du vil, ser ikke så langt som ned til oss i tredje.

De vet at vi er der, de vet at vi styrer på og holder «de lavere aktivitetene» i gang. Det vet de, og det er det de vil vite. Hvordan, hvorfor, eller med hvem spiller mindre rolle. En sjelden gang dukker det opp en talentspeider som skal rekruttere til de øvre luftlag. Noen har gitt seg, og det er en ledig plass nederst ved bordet.

Det finnes alltid noen som blir med lenger oppe. Spillet er laget slik at trykket er stort nok, og «the only way is up». Så kan du tenke på hvor du kommer fra når du til slutt sitter der og lurer på hva som egentlig foregår.

Vi i tredje vet hvorfor vi er her. Uten oss stopper hele dritten, og det er innimellom helt bokstavelig. Vi gjør det vi kan for å unnta pasienten opplevelsen av å utgjøre et skitpakkeforløp. Med gammeldags verdighet i fokus. Tenk på det neste gang seirene feires så langt unna virkeligheten de kommer. Koldtbord Arena, med drinker og ditto tilbehør er langt unna for oss. Heldigvis. Så får dere kjøre Europaliga, Rådmann. Vi andre skal holde «den selvsagte» kommunens helsetjeneste gående. Mer eller mindre uansett. Heia oss!            

PS: Velkommen til 3. divisjon. Der bredden trives med en liten dose magi og talentene fødes for videre foredling.

Hvor er forresten premiene for lovlydig og forsvarlig pasientbehandling?

Først av alt – takk for jobben du gjør! Og så har jeg har et råd til deg, minister. Ikke fordi jeg forventer at du skal høre på lille meg. Men det er jo lov å prøve.

Mitt råd til deg er at jeg anbefaler deg å våkne opp før du blir syk. For den dagen du blir alvorlig syk kan det hende du mister sjansen til å være minister igjen. Og fra den dagen du blir sykemeldt som minister, kan det hende du aldri mer får så mye makt igjen. Aldri mer. Så bruk tiden godt, minister, du har kanskje mer makt nå enn det du er klar over.

Pakkeforløp er et ord som etter hvert er blitt velkjent i helsevesenet – i Norden i alle fall. Pakkepasienten skal ideelt sett aldri falle ned mellom to disker, aldri falle ut av postbilen, og heller aldri komme frem til feil adresse. Nei, pakkepasienten skal fraktes trygt mellom instanser og nivåer fra a til å.

Tror du minister, at pakken alltid kommer til å? Eller betyr å-en slutten på livet? Og skal pakken parkeres på å? Fungerer pakkeforløpet godt for pasienten, eller fungerer det best for systemet?

Jeg har en mistanke, og litt mer enn en mistanke, om at rehabilitering ikke er godt nok integrert i pakkeforløpene. Og jeg har en mistanke om at rehabilitering rett og slett er fraværende i en del av pakkeforløpene. Da kan pakken falle hardt og brutalt ned mellom to disker, og forhåpentligvis er det noen som oppdager at den ligger der. Dessverre ligger noen pakker veldig lenge på gulvet uten at de blir funnet.

Så før du blir syk, minister, tenk gjennom dette:

Dersom du får en kreftdiagnose, blir operert, erklært frisk, begynner å jobbe igjen, og 2 måneder senere kollapser – hva håper du da på? Å fort bli frisk igjen og kunne fortsette som minister? Lykke til! For å klare det, kan det hende du trenger dette:

Litt mer guts enn det en kan forvente av en person som nettopp har kollapset

En superfastlege som har kunnskap om følgende:

• Seneffekter etter kreft.
• Spesialister som du kan henvises til, og som han/hun er tøff nok til henvise til.
• Hvordan henvisning til rehabilitering fungerer – noe mange fastleger dessverre ikke har kunnskap om.
• Hvordan et forløp med fatigue/trøtthet etter kreft fungerer, og hvordan det er best å begynne å jobbe med fatigue/trøtthet.
• Et NAVkontor som har kunnskap om kreft og fatigue/trøtthet, og hvordan en slik person kan nærme seg arbeidsplassen sin på en klok måte, og som evner å se deg bak paragrafene.
• Et regelverk som fungerer for akkurat deg.
• En kreftavdeling på ditt sykehus som gir god tverrfaglig oppfølging.
• Pårørende som har guts til å stå på sammen med deg.
• Et helsevesen/andre rundt deg, som klarer å ivareta dine behov fysisk, psykisk, eksistensielt og sosialt.
• En kreftkoordinator som kan hjelpe deg å manøvrere deg frem i denne labyrinten.

Det kan godt hende at dette vil fungere svært bra for deg. Men dersom du som minister hadde sjekket opp i hvordan dette fungerer i vårt ganske land (noe du kanskje har?), hadde du nok sett ulike sider av denne saken. Jeg tenker at du har FLAX dersom alt dette fungerer for deg den dagen du eventuelt blir syk i din kommune og i ditt helseforetak.

Holistisk/helhetlig tenkning der det eksistensielle, sosiale, fysiske og psykiske blir ivaretatt – det kan du drømme om å få på et brett. På min arbeidsplass jobber vi med dette, og vi ønsker å tilby dette på et brett – pasientene som er her får vurdere i hvilken grad vi lykkes med det. Men jeg mener det er en mangel i vårt helsevesen – at noen kan klare å ivareta alle dimensjoner. Kanskje er det et drømmeslott. Dersom en etat/instans kun klarer å ivareta det fysiske – så tenker jeg det bare skulle mangle at de ikke henviser til andre etater/instanser som kan ivareta de øvrige dimensjonene. Dream on.

Mye er bra i vårt vestlige rike velferdssamfunn, og det er lurt å tenke positivt og se det som er bra. Mye bra blir også gjort rundt omkring i kommunene – Helsekonferansen 2018 ga mange gode eksempler på det.

Vi må ha et samfunn som ivaretar alle dem som aldri ble friske, men som overlevde, som aldri klarer å jobbe som minister, men som trenger et jevnlig arbeidslivs-pust – for eksempel en 20 % stilling. Vi trenger tilbud om helhetlig tverrfaglig spesialisert rehabilitering, som kan ivareta slike pasienter som en del av et sømløst forløp. Dette behovet minker ikke i takt med politikernes interesse – sorry, altså – det går motsatt vei – det ØKER.

Vi trenger ministre som ser at et sømløst forløpet ikke nødvendigvis stopper ved å – men for enkelte fortsetter resten av livet. Vi trenger spisskompetanse kombinert med bredde-kompetanse, vi trenger en solid distriktsvennlig akuttberedskap (i Nord-Norge og i resten av landet), vi trenger kreftkoordinatorer i alle kommuner (gjerne pålagt, ellers blir det nedprioritert i mange kommuner, noe mange dessverre allerede har gjort), vi trenger god nok bemanning til at kvaliteten over helsetjenesten er god og vi trenger ledere som leder og bruker sine ressurser klokt. Dersom kreftoverlevere skal leve hele livet, og gjerne danse hele livet, så trengs det mer spisskompetanse enn det vi har mange steder per i dag.

Bestemmelser og økonomiske rammer henger dessverre ikke nødvendigvis sammen med virkeligheten – det kan dessverre være motsatt proporsjonalt. Og hvis vi i tillegg skal ta høyde for en eldrebølge, er det på tide å få på plass flere svømmedyktige sykepleiere og andre helsearbeidere, men også sørge for at de ressursene vi har blir brukt hensiktsmessig.

Jeg håper du holder deg frisk, minister, og god sommer!

Jeg som menneske må være åpen for nye perspektiver for å hindre utvikling av tunnelsyn. At du kan vurdere andres syn selv om du «har rett». At du er villig til å ta den sjansen. At du ikke har rett. 

Har du lett for å bli blendet av din egen kompetanse eller effektivitet? Det kan blokkere for at du kan overveie andre(s) innspill, som kan gi relevant merverdi til neste gang du er i manesjen. 

Selv har jeg begynt å tvinge meg selv til å sette av tid etter møter, samtaler og oppdrag. Det gir en ro og sunn nysgjerrighet og minsker selvkritikk og devaluering. Jeg har også kjent at denne metoden hjelper meg å være til stede – bare være. Kun kjenne etter hva som skjer her og nå. Og det gjør godt. Å bli minnet på det. 

Det er essensielt å reflektere jevnlig om du ønsker å være oppdatert – på deg selv. En som leverer gode ting. En som er hel ved. Hastigheten i dagens arbeidsliv kan forårsake at verdifull innsikt mistes på veien.

Ettertanke – et annet ord for refleksjon – er et verktøy som hjelper deg. Refleksjon er unikt. Det er evnen til å legge nye erfaringer på de gamle. Det gir deg muligheten til å se flere nyanser og få større forståelse. Refleksjon gir anledning til å være utenfor deg selv, til å betrakte en situasjon fra et «helikoptersyn».

Dette muliggjør:

• å bedre forstå dine egne handlinger og mønstre (høyne eget bevissthetsnivå)
• å leve deg inn i andres ståsted
• å skille ut dine egne følelser fra andres
• å se større sammenhenger

Forleden erfarte jeg at deltakere på et lederkurs ønsket mer tid til refleksjon enn det som sto i programmet. De oppdaget hvor nyttig det er å fordøye og reflektere over ny kompetanse og snakke sammen om felles erfaringer. Erfaringen var at dette er sjelden kost. Nyttig. 

Det er ikke slik at vi bare kan presse på med flere oppgaver og plikter.  God utnyttelse av tid handler paradoksalt nok også om å ikke gjøre noe annet enn å «tenke over» det som har skjedd. Refleksjon fremmer evnen til konsentrasjon og nytenkning. 

Her er noen teknikker for refleksjon jeg har prøvd med hell:

Egenrefleksjon

Du kommer langt med å reflektere på egen hånd. Den skiller seg fra «grubling» ved at den er målrettet og «positivt ladet»: Hva skjedde på møtet? Hva var grunnen til at jeg ble taus? Hva ville jeg gjort annerledes i dag? Hvordan kan avvisningen forstås?

Målet er ikke å finne rett eller galt, men å forstå bedre mine egne reaksjoner og handlinger i en konkret situasjon. Det gir større handlingsrom neste gang du er i samme situasjon. Da er du mer forberedt. 

Refleksjonsgrupper

Det blir mer og mer vanlig i arbeidslivet å organisere systematiske grupper for refleksjon. Fasilitator sørger for rammer, metoder og gruppeprosess. Deltakerne har med egne temaer eller situasjoner de ønsker å tenke høyt rundt. De fleste lederutviklingsprogram inkluderer refleksjonsgrupper.

I helsevesenet kaller vi dette for veiledningsgrupper.

Presentasjoner

Å fortelle andre om et tema, et kurs eller en artikkel vil skape refleksjoner rundt et konkret emne. Erfaringer fra mitt eget liv vil komme til bevisstheten. Du kan kjenne deg igjen. I etterkant anbefales summegrupper eller samtale i plenum for å dvele ved andres refleksjoner rundt et tema.

Spørsmål kan være: Hvilke tanker gjorde du deg under foredraget? Hvilke erfaringer har du på området? Hvordan kan foredraget tilføre deg noe?

Dialoger

Den vanligste formen for refleksjon er i dialoger med én samtalepartner. Du setter ord på opplevelser du har hatt, og du får spørsmål som: Hva skjedde her? Hva var grunnen til at du valgte som du gjorde? Hva er årsaken til at møtet ikke ble vellykket? Hva kunne du ha gjort annerledes? Hva kan du lære her?

Gjennom refleksjon og tid til å sortere og «tenke gjennom», finner du ofte gode svar.

Refleksjonsnotater

Mange lederutviklingskurs har obligatoriske oppgaver for deltakerne. Blant annet å skrive ned hva som «skjedde med deg» i løpet av en dag på kurs. Spørsmål kan være: Hva kjente du gjorde mest inntrykk? Hva har beveget deg? Hva likte du ikke så godt? Hva tenker du at du ønsker å gjøre annerledes etter kurset?

Refleksjon er et nødvendig verktøy om du ønsker å være aktiv i din egen personlige utvikling. Det hever ditt presisjonsnivå og gir deg større innsikt i deg selv. Å reflektere systematisk på jobb og i eget liv generelt tilfører nyanser og innsikt som beriker ditt liv som menneske.

Har du siste oppdatering? 

Samtidighetskonfliktene hadde stått i kø i flere uker. Mye skulle skje, på ulike steder til samme tid, men med meg som fellesnevner. Jeg kan, men så mye overalt samtidig kan jeg ikke. Delegering blir ofte svaret i slikt, og en del ekstra arbeid etterpå. Til slutt skal resultatene følges opp uansett, og informasjonen må leveres. Rollen som tillitsvalgt er variert så det holder. Jeg liker det!

For mye av det gode er helt fantastisk. Likevel er det noen grenser for hvor morsomt det blir når tid og rom, rent fysisk, setter grenser for hvor godt virkeligheten kan håndteres.

«Tillitsvalgte er de siste som gir seg», er et av mine egne utsagn. Som sagt så gjort når tid skal spares. Sist praktisert med ymse bravur da jeg skulle utlikne tapt tid på en flyplass i Kongeriket. Jeg var ikke først, men godt innafor idet jeg skal gjennom billettvisning og ombordstigning. Grunnet en noe mindre flymaskin enn normalt er personalet mer opptatt enn vanligvis av håndbagasjen.

Men travel light er for meg mer enn et slagord, og jeg benytter derfor anledninga til å seile bramfri forbi alle tilbud om å stampe den slags andre steder i maskina. Foran meg står en som ikke snakker norsk, og det tar akkurat litt lengre tid enn jeg synes øyeblikket krever.

Derfor, idet han bøyer av og går mot de før omtalte bagasjelappene, mens ombordbøylene plutselig er åpne, slår jeg til. Jeg går, i ett langt skritt, og passerer flere folk og hindre på veien mot reisen i et eget utsiktsete. Været er vakkert og turen blir fin, og jeg lander mykt på anvist plass fra mobiletten.

Kameraet fiskes fram og knipser naboen, et identisk fly som skinner hvitt i sola. Jeg tenker at det bildet kan brukes til et oppslag om … Lenger kommer jeg ikke, før både en passasjer og en av kabinpersonalet vil ha min oppmerksomhet. Samt mitt sete! Slikt har jeg jo opplevd før, så jeg drar fram mobiletten og viser setenummeret som samsvarer med min plass. Samhandling er noe denne tillitsvalgte har koll på, vet jeg!

Reaksjonen på det hele er imidlertid ikke som jeg forventer. Overhodet ikke. I stedet for en unnskyldning, i det minste en forklaring og en eventuell tiltakende beklagelse, blir jeg rett og slett parkert. Tillitsvalgt er den siste som gir seg, og den tiden var plutselig ankommet.

– Nummeret på setet ditt er helt riktig det, Solberg. Men flighten din er et helt annet sted. Ditt fly er sannsynligvis det du nettopp tok bilde av. Jeg vet ikke hvordan du kom om bord her, men av skal du med en eneste gang, er meldinga som ruller ut mellom leppene på den myndige dama over meg.

Noen ganger er det ikke mer å si. Gode ord dør sist, og jeg var på direkte kurs rett mot undergangen. Jeg rakk utgangen i siste liten, medbrakt den før omtalte håndbagasjen, før jeg med den mest selvsikre minen på lenge slentret bort til maskina parkert ved siden av. De ventet. Ganske riktig, med et ledig sete og nummer jeg nylig hadde stiftet bekjentskap med.

Turen for øvrig gikk bra, og oppdragene ble utført utover egen antatt forventningsgrad. Det du leser nå, er skrevet på hjemreisen. Fra rett setenummer, på riktig flight, til planlagt by. Det er jeg helt sikker på. Fra nå av både leser og spør jeg en ekstra gang. Aktiv avlytting.

Så vet også jeg hvor jeg havner.