Birgitte Ystehede er seksjonsleder ved ​seksjon for affektive lidelser ved Sykehuset i Østfold.

I sine år som sykepleier, har hun ikke selv opplevd å miste en pasient til selvmord, men som leder er historien annerledes.

Mye følelser rundt selvmord

– Det begynner å bli mange år siden jeg jobbet ute i klinikken som psykiatrisk sykepleier, men som leder har jeg opplevd at pasienter har tatt sitt eget liv. Det skjer heldigvis ikke ofte. Men når det skjer, er det krise, forteller hun.

Hennes jobb er da å ta vare på de ansatte og medpasienter. 

– Et selvmord skaper mye dramatikk i seksjonen. Psykiatrisk avdeling har heldigvis laget gode rutiner for hva som skal gjøres, sier hun.

Seksjonen har de siste årene hatt cirka ett selvmord per år. Enten hos en pasient som er inneliggende eller innen tre måneder etter at pasienten er utskrevet fra seksjonen. 

Hun forteller at det er mye følelser som røres opp etter i etterkant av en slik hendelse.

– Pårørende kan oppleve dette som helt uforståelig. De tenker at pasienten var på det tryggeste stedet han eller hun kunne være, så hvordan kunne vi la dette skje? De kan også reagere med sinne og frustrasjon: «Hvorfor gjorde avdøde dette mot oss, og dere har ikke passet godt nok på», illustrerer hun.

Skyldfølelse

– Jo tidligere i yrkeskarrieren en ansatt opplever et selvmord, dess større skyldfølelse kan den ansatte få. Tanker om det er noe de har oversett eller gjort feil, sitter dypt. Da er det viktig å få snakket sammen kort tid etterpå, sier hun.

Det kan være umulig å forutse hvem som vil ta sitt eget liv.

– Det er også hele tiden en avveining av hvor mye kontroll vi skal utsette pasientene for dersom vi skal lykkes med behandling, sier hun og utdyper:

– Vi jobber med dødelige sykdommer. Da er det urealistisk at ingen velger å ta livet sitt. Balansen mellom kontroll og terapeutisk effekt må hele tiden veies.

Farlig depresjon

Men det finnes situasjoner hvor de er ekstra oppmerksomme.

– Pasienter som legges inn med dyp depresjon eller i katatonisk tilstand er i utgangspunktet ikke i stand til å gjøre noe som helst. Men, når medisinene eller elektrosjokk begynner å virke og de kvikner litt til, er det en risikotid. De er fremdeles like deprimerte, men er da fysisk i stand til å handle. Fysikken leges fortere enn den mentale helsen og pasienten trenger i denne perioden tettere oppfølging.

Ystehede var overrasket over funnene i Kim Larsens studie om at selvmordsforsøk gjorde like store inntrykk på ansatte som selvmord. 

– Det har jeg ikke vært like oppmerksom på, så her skal vi bli bedre med oppfølging sier hun.

Analyserer for å lære

psykologspesialist ved Sykehuset Østfold, Kim Larsen, er mannen Ystehede henter inn dersom seksjonen har hatt et selvmord.

– Han har et tre timers opplegg hvor han forteller litt om forskningen rundt selvmord, og lar de ansatte fortelle sin opplevelse før han knytter forskningen sammen med det konkrete selvmordet. Det er en slags analyse for å se om dette er noe vi kan lære av, oppsummerer hun.

– Så hva gjør dere etter ett selvmord?

– Den som finner pasienten slår alarm. Sykehusets stansteam og annet personale i psykiatrisk avdeling, som er i alarmberedskap, kommer. Stansteamet prøver så på gjenoppliving. 

Når det er konstatert at pasienten er død, eller det har skjedd et alvorlig selvmordsforsøk, kontaktes Ystehede. 

– Jeg kommer om jeg kan til seksjonen. Jeg kontakter min leder, som igjen kontakter sin – dette går helt til toppen med informasjon til administrerende direktør, forteller hun.

Defusing

Ystehede kontakter så prestetjenesten som de har et godt samarbeid med.

– De kommer og er til stor hjelp både for personalet og medpasienter. Ved selvmord er det ikke vi som skal kontakte de pårørende, men prestetjenesten i kommunen de pårørende bor i. Jeg ringer derfor prestetjenesten der, så tar de den første informasjonen med de pårørende, forteller hun. 

Personalet som var på jobb da pasienten tok sitt liv har en såkalt defusing før de går hjem. Dette er en samtale hvor hver og en forteller sin opplevelse av selvmordet.

– Jeg prøver også å kontakte ansvarlig behandler og andre nære som ikke er på jobb når selvmordet skjedde, slik at de er forberedt på det som har hendt før de ankommer jobb, sier hun.

Politiet rykker inn

Ved selvmord må også politiet kontaktes. Ettersom politiet blir involvert, blir det mye oppstyr når de ankommer seksjonen. De sperrer av området som da er klassifisert som et åsted til de har konkludert med at det dreier seg om et selvmord og ikke noe annet kriminelt.

– For medpasientene kan dette være belastende. De er selv sårbare, så hvordan vi informerer dem om hva som har skjedd, må også planlegges slik at rammene blir mest mulig trygge og vi holder taushetsplikten i forhold til selve hendelsen, sier hun.

Dersom det er en pasient som ikke har vært særlig sosial og som få kjenner, sier de kanskje ikke noe om det til medpasienter.

– Men er det en sosial pasient som mange kjente og som plutselig bare er borte, må vi bruke litt mer tid på dette og planlegge hva vi skal fortelle, sier hun.

Behandler må melde hendelsen til Helsetilsynet samt til nasjonalt kartleggingssystem for selvmord.

– Debrifingen noen dager etter hendelsen er åpen for alle som ønsker det. Ofte henter jeg inn Kim Larsen og noen fra prestetjenesten til dette møtet. Vi går igjennom hendelsen og lager en plan for hvordan vi best kan håndtere situasjonen. Både overfor de pårørende, medpasienter og de ansatte, sier Ystehede.