– Rehabilitering får for lite plass i sykepleierutdanningen, sier Brynhild Furelid.

Hun har 23 års erfaring fra rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, særlig med pasienter som har hatt hjerneslag eller fått ervervet hjerneskade.

Furelid jobber ved Rehabiliteringsklinikken på Haukeland universitetssjukehus. Hun er også nestleder i NSFs faggruppe for rehabilitering.

Tidlig og krevende rehabilitering

– Så lenge pasientene er sirkulatorisk og respiratorisk stabile, kan de komme til oss, sier Furelid.

Pasientene kommer oftest rett fra akuttavdelingene på Haukeland, Stavanger og Haraldsplass diakonale sykehus. De er svært tidlig i forløpet og er ofte svært medisinsk krevende. 

– De kan trenge pustehjelp, noen har trakeostomi. Noen får mat og medisiner gjennom sonde, og noen har ikke språk. Noen av pasientene er ikke orientert for tid, sted og situasjon og kan derfor være svært motorisk urolige.

– Men en har jo også selvfølgelig pasientene som ikke er like medisinsk krevende, men som trenger tverrfaglig, spesialisert rehabilitering i sykehus. 

Gjennomsnittlig liggetid er mellom fire og seks uker. De fleste pasientene er i yrkesaktiv alder, men avdelingen tar imot personer fra 16 til 80 år.

Et team rundt pasienten

Hver dag starter med morgenmøte, der pasienter fordeles. Furelid er ofte primærsykepleier for én til to pasienter, og hun følger opp med planlegging, møter og kontakt med kommunen. 

– Det er ikke alle dager en er fordelt til primærpasienten, fordi en skal ha god kjennskap til alle pasientene i avdelingen, og vi har alle forskjellig kompetanse som brukes på tvers av hele avdelingen. 

Avdelingen er godt bemannet. Mange pasienter trenger hjelp til forflytning, og enkelte er motorisk urolige eller utagerende.

– Alt vi gjør gjennom dagen med pasientene, er trening, og en bruker derfor mye ressurser på å få utført aktiviteter i dagliglivet på pasientens premisser. 

Hver pasient har et team rundt seg: 

• to sykepleiere, eventuelt en sykepleier og en helsefagarbeider
• fysioterapeut
• ergoterapeut
• lege
• logoped
• sosionom
• ved behov en nevropsykolog/psykolog

Gleden ved å se utvikling

De første dagene kartlegges pasientens behov grundig. Det settes et hovedmål, som deles opp i delmål. Pårørende involveres tidlig.

– Pasienten skal tilbake til livet sitt etter sykdom eller skade. Mye kan bli endret, sier hun.

Tiden med lite fremgang kan være tung.

– Mange opplever fremgang som trappetrinn: Først går det oppover, så flater det ut, før det løsner igjen.

Å se små steg gir motivasjon.

– En dag hadde ergoterapeuten morgenstell med en pasient. Etterpå gikk forflytningen lettere. Noen dager senere så jeg pasienten gå med støtte fra tre fysioterapeuter. Slike øyeblikk er herlige. De viser kraften i tverrfaglig samarbeid.

Rehabilitering handler om selvhjelp

Rehabiliteringen starter med ADL-trening (aktiviteter i dagliglivet).

– Pasientene skal for eksempel ta på seg klærne. Hvis en arm ikke fungerer, må de guides på samme vis hver gang. Måten og rekkefølgen må læres. Derfor bruker vi planer.

Ved store hodeskader trengs det ofte to ansatte i stellet i starten.

Hun sier at i et stell vil en sykepleier ofte tenke på hygiene og det medisinske, mens en ergoterapeut og rehabiliteringssykepleier ville vektlagt at pasienten kan gjøre mest mulig selv. 

– Når man ikke bruker deler av kroppen, vil aktiviteten i hjernen svinne. 

Pasientene guides til å gjøre aktiviteter de trenger hjelp til, i stedet for at de blir passivt hjulpet.

– Rehabilitering tar flere år, og vi i spesialisthelsetjenesten er kun en liten del av alt dette, helt i starten av denne lange fasen i livet for pasienten, der livet skal mestres, og en skal lære på nytt igjen å leve livet med de endrede forutsetningene en har fått. 

Teoretisk og praktisk master 

Furelid har nylig tatt en master i nevrorehabilitering i København.

– Jeg ønsket påfyll etter 20 år. Studiet ga innsikt i nevroplastisitet og hvordan den kan brukes i praksis. Jeg lærte å evaluere eksisterende behandlinger ut ifra ny forskning – og å organisere rehabilitering på tvers av faggrupper.

Studiet var tverrfaglig, med studenter fra ulike helsefag.

– Jeg gjør de samme oppgavene som kollegene mine, selv om jeg har mer utdanning. Vi bygger kompetanse sammen og bruker hverandres erfaringer.

Hun deler stadig ny kunnskap – for eksempel om søvn.

– Jeg visste at søvn er viktig for læring, men nå vet jeg mer om hva som faktisk skjer i hjernen. Når jeg kan forklare hvorfor noe er viktig, blir det lettere for pasienten å finne motivasjon.