Psykisk helsevern på teater og film: En lukket avdeling sett utenfra

– Jeg er ikke så opptatt av hva publikum synes. Det viktigste er selve skapelsen og samspillet.

Det sier den tyske teaterpedagogen Judit Grunewald.

Som lærer ved Ålesund kulturskole, ledet hun tidligere i år fem unge skuespillere fra idé og frem til forestillingen «Det var en gang et galehus».

Gjennom improvisasjon og samspill utformet ungdommene selv karakterene med hver sin psykiatriske diagnose og livshistorie.

En valgte seg depresjon. En annen sosiopati. En tredje bipolaritet.

– Jeg ville gi de unge skuespillerne mest mulig makt over egne roller, forteller Grunewald.

– Noen ble usikre da de hørte dette og hadde nok forventet et manus å forholde seg til.

Kunne lite om mental helse

Verken ungdommene eller Grunewald hadde førstehåndskunnskap om psykisk helsevern eller tilværelsen på en lukket avdeling.

Det var da også noe av poenget.

– Jeg ville ikke presentere noe rent realistisk, så vi ønsket et tema ingen av oss hadde noe særlig kunnskap om. Det endte opp med mental helse, forteller teaterpedagogen fra Leipzig. 

For å unngå de største fallgruvene, ble barne- og ungdomspsykiater og filmskaper Melanie Ekholdt engasjert som rådgiver. 

Hun møtte ungdommene, som spurte henne ut om ulike diagnoser og om deres fremstillinger var realistiske.

– Jeg synes prosjektet var veldig spennende og interessant, sier hun til Sykepleien.

Ekholdt bestemte seg raskt for å få oppsetningen festet til film, og engasjerte filmfotograf Filip Glezgo.

Fire ulike oppsetninger av «Det var en gang et galehus» ved Jugendteateret i Ålesund ble klippet sammen til en kortfilm med samme navn.

– Jeg mener alle som jobber med unge og psykisk helse, har noe å lære fra teaterverdenen. Særlig når det gjelder samskapelse og samspill, sier Ekholdt.

Diagnoser og medisin

Retten til brukermedvirkning er nedfelt blant annet i pasient- og brukerrettighetsloven, men ifølge Ekholdt kan det variere kraftig hvor mye reell medvirkning unge pasienter innen psykisk helsevern har i dag.

Hun er skeptisk til overdreven diagnostisering og medisinering. I stedet ønsker hun at ungdom i større grad tas med i dialog om sin egen psykiske helse.

– Ofte er det voksne som bestemmer. Og om en ung person først gis en psykiatrisk diagnose, følger gjerne medisinering med.

Da mener Ekholdt det ofte kan være utfordrende å stoppe opp og ta et skritt til siden.

– Det å starte en prosess for å slutte med medisiner og gi slip på diagnosen, kan være vanskelig både for behandlerne og de unge selv, sier hun.

Deltakelsesstigen

Ekholdt viser til den såkalte deltakelsesstigen eller «ladder of children’s participation» utviklet av Roger Hart i 1992. 

Hart, som bygget sin modell på Sherry Arnsteins «ladder of citizen participation» fra 1969, illustrerer deltakelsesgraden ved hjelp av en stige med åtte trinn, fra «manipulasjon» nederst til «ungdomsinitiert» øverst.

Ekholdt håper å få diskutert filmen og teaterprosjektet med sykepleiere og annet helsepersonell, og sier hun gjerne kommer for å vise filmen på avdelingsmøter eller seminarer.

– Det kan gi et utgangspunkt for dialog om hvor på stigen man befinner seg i dag, og hvor man ideelt sett bør være, mener hun.

– Jeg mener vi har mye å gå på når det gjelder pasientmedvirkning innen psykisk helsevern.

Engasjement gjennom medvirkning

Judit Grunewald på sin side tar nå konseptet med seg til hjembyen Leipzig der hun vil forsøke å gjenta det, nå i en mer kompakt form i løpet av en uke. Ikke et halvt år slik det prosjektet i Ålesund var bygget opp.

– Tanken er at jeg møter unge skuespillere på mandagen, så jobber vi mot premiere søndag.

I likhet med Ekholdt har Grunewald stor tro på betydningen av å skape noe sammen med unge, heller enn å instruere hva de skal gjøre.

– Medvirkning er et kraftig verktøy og helt nødvendig for å skape engasjement.