Fra sykehjem til «demenslandsby»: Pakkingen

Det er fredag 28. april.

To sykehjem skal bli til én hageby for personer med demens, eller «demenslandsby», som er den mer folkelige betegnelsen. Nærmere bestemt er det Silurveien sykehjem på Ullern på vestkanten i Oslo, og Manglerudhjemmet på byens østkant som skal flyttes til splitter nye Dronning Ingrids hage på Tøyen.

Hagebyer eller landsbyer for personer med demens er siste mote i botilbudet til denne gruppen, med inspirasjon fra Nederland, som Sykepleien har hatt reportasje fra tidligere.

De er et slags minisamfunn hvor pasientene kan vandre fritt rundt i et trygt miljø som er gjerdet inn, for dermed å kunne bli mer aktive og leve så «normalt» som mulig.

Pakkehjelp

Til sammen 115 pasienter med demens og cirka 160 ansatte flytter tirsdag den 2. mai. Totalt er det plass til 130 beboere i hagebyen som er bygget på en 4 måls stor tomt.

Utenfor Silurveien sykehjem denne fredagen har en flyttebil parkert foran inngangen. «On the way to better beginnings», slår det optimistiske slagordet på siden av bilen fast. Flyttefolkene fra First Mover Group har holdt på i snart en uke. Personalet har pakket i nesten to uker, hovedsakelig medisinsk utstyr.

Den gamle delen av sykehjemmet er fra rundt 1960. Containerne utenfor er fulle av møbler som ikke får bli med på flyttelasset. Det skal ikke lukte gamle historier på det nye stedet.

Vil helst bo hjemme

Inne pakker Kirsten Gjetanger (82) og mannen hennes, Øivind Gjetanger (83), noen av tingene hun skal ha med seg.

– Hvilke sko kan jeg si at du pakker der, tøfler?

Sykepleien spør med tanke på teksten til bildet av at de pakker.

– Nei, hva skal vi si? Strandsko, kanskje?

Kirsten kikker bort på mannen sin og fniser litt. De vet begge at strandlivet på Tøyen ikke akkurat er verdenskjent. Dessuten er kombinasjonen rullator pluss mange ulike fysiske diagnoser som bremser kreftene, ikke helt kompatibelt med sandstrand.

I sju måneder har hun bodd på det 10 kvadratmeter lille rommet med et WC-rom i hjørnet, etter at hun kom fra Lilleborg helsehus. Til Lilleborg ble hun sendt i fjor sommer for rehabilitering etter et kort opphold på Diakonhjemmet sykehus. Før det hadde hun hatt hjelp i flere år fra hjemmesykepleien.

– Jeg har lest epikrisene til Kirsten siden 2015. Hun har en anamnese som er lang som et vondt år, opplyser mannen, Øivind.

Han høres ut som han har helsebakgrunn, men er siviløkonom og har jobbet med regnskap.

Kirsten var enig med sykepleieren som søkte plass på sykehjem for henne i fjor. Men nå vil hun aller helst bo hjemme. Demensen hennes er ikke kommet så langt ennå, men hun har flere andre helseutfordringer som gjør det vanskelig å bli boende hjemme.

– Det er litt kjedelig i lengden å være her blant bare demente mennesker. Vi har ikke noe å prate om, forklarer hun.

Avventende til å flytte

Kirsten og Øivind har slått seg ned på et pauserom som ikke er helt tømt for møbler ennå, for et første møte med Sykepleien. Fagsykepleier Reza Moadel Mojdehi sitter ved siden av henne.

Øivind synes det stort sett har gått greit at kona er her. Han reiser omtrent tre ganger i uka for å besøke henne fra leiligheten på Marienlyst som de har bodd i siden 2001.

– Vi sitter ofte i fellesstuen – der kan man prate med de ansatte, sier han.

– Og så leser jeg. Krim og alt mulig. Jeg hadde blitt gal hvis jeg ikke hadde kunnet det, sier Kirsten.

Hun er litt avventende til å flytte til hagebyen på Tøyen. Mannen og datteren har vært der og sett, og Øivind har tatt bilder av rommet hennes. Han gir mobilen til Reza så han kan vise henne.

– Så kjedelig det så ut! Mørke gardiner, sier hun.

Det nye rommet ligger i første etasje med utsikt til en blokk rett over gaten som tar det meste av lyset. På Silurveien har hun vid utsikt fra andre etasje over Ullern og deler av Oslo by.

– Men de som har rom på andre siden av bygget her i Silurveien ser rett i fjellveggen, så de vil få det bedre etter flyttingen, minner Øivind henne om.

– Hva sier du?

Øivind gjentar.

– Jeg hører ikke hva du sier.

Hun har høreapparat, men hun har aldri blitt venn med utstyret.

Fra 10 til 28 kvadratmeter

– Det nye rommet er 28 kvadratmeter, så du får masse plass, påpeker fagsykepleier Reza.

– Men romstørrelsen har ikke så mye å si, innvender Kirsten.

– Når jeg er på besøk her i Silurveien, kan du sette deg i en stol, mens jeg må sitte i senga. I Dronning Ingrids hage vil du få det mye større med mulighet for flere gjester på én gang, sier Øivind.

– Jeg gir opp. Jeg hører ingenting.

Øivind forteller at de skal til Ikea og kjøpe henne en ny lenestol.

– Den har en spake som du trekker i, som gjør at du får hjelp når du skal reise deg opp, sier han og demonstrerer.

– Der solgte du bleier, altså, sier Kirsten og trekker på smilebåndet.

– Det blir en del ting du får tilpasset etter hvert. Men du kan ikke ha teppe på gulvet. Du kan henge bilder opp med dobbeltsidig tape. Det vil være bilder av deg også, blant annet i USA, lover Øivind.

– Og takk skal du ha, sier Kirsten.

Som ung bodde hun 11 år i New York hvor hun jobbet blant annet som privatsekretær før hun traff Øivind. Der lærte hun seg å snakke amerikansk som en innfødt og stenograferte så forbilledlig at hun fikk jobb på forværelsene til ulike toppsjefer.

Kan gå ut og røyke når hun vil

Øivind nevner den store spisestuen de kan bruke når datteren med mann og barnebarn kommer på besøk på Tøyen.

– Og så har de kafé der, supplerer Reza.

– Her må du røyke på en veranda som ikke er noe hyggelig sted, med en vifte som bråker. I Dronning Ingrids hage kan du røyke ute i hagen hvor du vil. Da kan du bare gå ut med rullatoren akkurat når du selv vil, opplyser Øivind.

– Man kan gå tur i bakgården og på hele takterrassen med utsikt over byen, supplerer Reza.

– Du, jeg er solgt jeg, nå, sier Kirsten og smiler litt matt.

– Vi kan ta en halvliter på puben og, fortsetter Reza spøkefullt.

Tror at medisinbruken vil gå ned

Fagsykepleieren gleder seg til å starte opp med ny frisk i Dronning Ingrids hage.

– Vi får mange nye kolleger å forholde oss til, det blir spennende, sier han.

Reza er såkalt superbruker, og skal trygge sine kolleger og hjelpe ansatte som trenger ekstra oppfølging.

De skal gå over til nytt rapporteringssystem: E-rom, et slags mini-nettbrett, som alle får når de er på vakt. Da blir det nødvendig med gode tiltaksplaner med tidsskjema for hver beboer, der du blant annet haker av for når du har stelt beboeren om morgenen.

Han tror beboerne kommer til å få det bedre av flere grunner:

– Fasilitetene er bedre. Det blir en større følelse av frihet, og det vil ha en positiv virkning på døgnrytmen. Jeg tror faktisk medisinbruken vil gå ned, når vi har kommet ordentlig i gang og vi får det roligere.

– Det er klart at dette er noe nytt. I vår alder blir vi litt firkanta, innrømmer Kirsten.

– Og så liker vi ikke forandringer, legger Øivind til og kikker bort på kona.

Del 2: Flyttingen

Del 3: Begynne å bo