– Operasjonssykepleier skulle jeg i hvert fall ikke bli

– Det er alvorlig det vi gjør, sier operasjonssykepleier Camilla Gulbrandsen Dahlen.

Hun står inne på en av operasjonsstuene på Ringerike sykehus. Her er det gjort klar til keisersnitt, og katastrofesnitt hvis nødvendig. Da har de to minutter fra alarmen går på fødeavdelingen, til barnet skal være hentet ut på operasjonsavdelingen. 

En smal hvit benk står midt i rommet, alt av medisiner er ferdig trukket opp, instrumentene ligger fremme, klare til å pakkes opp. Dette er en beredskapsstue, de vet aldri når alarmen går.

På de andre operasjonsstuene foregår det planlagte inngrep. Det kuttes og sys, leires og beroliges.

– Vi påfører på en kontrollert måte pasienten nødvendige traumer, for å redde liv og helse, sier hun.

– Vi er veldig avhengig av hverandre som team, og jobber bra sammen. Samtidig har vi det også gøy. Og det forsøker jeg å vise frem.

Var riktig, men visste det ikke

I oktober opprettet hun en konto på Instagram, hvor hun deler fra hverdagen på operasjonsavdelingen på Ringerike.

Hovedformålet var å få flere til å bli operasjonssykepleiere. Selv om det var en vei hun selv ikke hadde sett for seg at hun skulle gå.

– Operasjonssykepleier skulle jeg i hvert fall ikke bli, sier hun og ler litt.

– Jeg tenkte det var kjedelig å bare stå der og gi den peangen. Men det forteller noe om min egen uvitenhet da jeg var vanlig sykepleier.

«Det gidder jeg ikke», var det første hun tenkte da en kollega foreslo at hun skulle være med å søke operasjonssykepleie.

Men så sendte hun inn en søknad likevel, for å se hva som skjedde.

– Den gangen jobbet jeg i akuttmottaket, men jeg ville ha nye utfordringer, forteller hun.

Og da hun fikk tilbud om plass på operasjonssykepleie, takket hun ja.

– Det ble bare sånn, forklarer hun.

– Men så viste det seg at det var helt riktig for meg, jeg hadde bare ikke visst det.

Liker storortopedi

– Alle i operasjonsteamet har sitt helt eget ansvarsområde, forklarer hun.

– Jeg føler meg nyttig og viktig for det kirurgiske resultatet og hele settingen. Og jeg blir respektert og verdsatt på en helt annen måte enn som sykepleier. Både av legene og de andre i teamet, for vi er helt avhengige av hverandre.

Hun liker også å kunne konsentrere seg om én pasient av gangen. 

– Noen operasjoner er så klart mer spennende enn andre, innrømmer hun.

– Noen ganger kan rene rutineinngrep bli litt kjedelige, men som oftest ikke.

Sterilt utøvende

Som operasjonssykepleier har hun både en steril og en koordinerende funksjon.

– Som sterilt utøvende er oppgaven min å ha kontroll på instrumentene, og hele tiden være i forkant. Helst skal kirurgene ikke trenge å spørre, de skal bare få det de trenger i hånden.

Det innebærer at hun må sette seg inn i gangen i inngrepene, og planlegge nøye.

Det hun er mest glad i, er ortopediske operasjoner.

– Det er voldsomt, på en måte. Storortopedi, som for eksempel utskiftning av hofte, er gøy. Da ser instrumentbordet nesten ut som verktøykassen til mannen min.

Lettere å vise frem

Men hun kan synes det er vanskelig å beskrive jobben med ord.

– Når venninner har spurt hva jeg gjør på jobb, så føler jeg at jeg kommer til kort, sier Camilla Gulbrandsen Dahlen.

– Da blir det litt sånn «jeg gir den peangen». Men det er så mye instrumenter, så mye utstyr og tekniske ting.

Hun opplever at det er lettere å vise det frem.

– «Er det dette du gjør, så kult», sier venninner etter at de har sett Instagram-kontoen, forteller hun.

– Og det kan være venninner som også er sykepleiere. Det sier noe om hvor lukket operasjonsmiljøet er, og hvor lukket det må være.

Flere søker

Therese Skeie Mylsbråten, som er leder for operasjonsavdelingen, synes Instagram-kontoen er et kjempeflott tiltak.

– Vi står midt i et generasjonsskifte, der mange operasjonssykepleiere går av med pensjon, forteller hun.

– I løpet av neste år har vi byttet ut 50 prosent av de ansatte som var her da jeg begynte som leder for seks år siden.

Hun sier det innebærer en omveltning for avdelingen, som går fra å ha mange erfarne sykepleiere som nærmer seg pensjonsalder, til at de eldste er i 50-årene og det kommer inn mange unge og nye.

I tillegg har det vært utfordrende å rekruttere sykepleiere til å søke utdanningsstilling som operasjonssykepleier. I perioder har avdelingen strevd med å finne kandidater.

– Men i år har vi fem søkere til to utdanningsstillinger, forteller hun fornøyd.

– Det er veldig morsomt, og det er første gang på de årene der jeg har vært leder at vi har flere å velge mellom.

Blir kjent igjen

Camilla Gulbrandsen Dahlen forteller at flere som søker utdanningsstilling gjør det fordi de har sett avdelingen på Instagram.

– Vi får også flere henvendelser om å hospitere, sier hun.

Fra kollegene har hun bare fått positive reaksjoner. Hun rådfører seg alltid før hun legger ut noe, og sier mange kommer med ideer til innlegg, og villig stiller opp på både film og bilde. 

– Vi har også mange følgere som ikke er helsepersonell, forteller hun.

– Og det synes jeg er fint. Kan hende kan det å nå ut til mannen og kvinnen i gata gjøre det mindre skummelt å måtte operere. For jeg opplever at pasientene synes det er skummelt å komme hit, for de mister på en måte alt av kontroll. Ved å vise oss frem kan vi kanskje bidra til å ufarliggjøre det.

Hun er også opptatt av å få frem hele bildet.

– Vi er faglig dyktige og profesjonelle, men vi har også humor og et godt arbeidsmiljø. Det prøver vi også å vise pasientene. At vi kan tulle, samtidig som vi er gode i jobben vår, skaper trygghet. Det er min erfaring.

Hun og kollegene kan også sies å ha blitt en slags lokalkjendiser.

– En av de andre operasjonssykepleierne ble gjenkjent hos frisøren, sier hun og ler.

– Og jeg var i en butikk og kikket på noen klær, da jeg fikk høre «du operasjonssykepleier, du ville vært fin i den der».