Sykepleier fikk rasistiske kommentarer fra pasient: – Jeg ble ganske paff
Sykepleier Huimin Kim og andre ansatte har blitt utsatt for rasistiske utsagn fra pasienter på Sørlandet sykehus. Nå vil sykehuset henge opp plakater, og lederne skal få verktøy for risikovurdering.
I januar ble Huimin Kim utsatt for verbale og fysiske angrep fra en pasient han forsøkte å hjelpe ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Det var Fædrelandsvennen (bak betalingsmur) som først skrev om hendelsen.
– Spyttet og slo
Sykepleieren kommer opprinnelig fra Korea, men har tatt sykepleierutdanning i Norge og bodd seks år i landet.
– Pasienten kalte meg utlending og ropte at sånne som meg er i Norge fordi vi er ute etter mest mulig penger. Det var ubehagelig, forteller Kim til Fædrelandsvennen og legger til:
– Han oppførte seg svært ufint. Han spyttet og slo meg mens han sa rasistiske ord om meg og familien min. Det handlet om hudfarge og penger.
– Jeg ble ganske paff, må jeg si, sier Kim til Sykepleien.
– Var det noe psykiatri/rus eller delirium inne i bildet?
– Ja, det var nok akutt forvirring. Han trodde vi skulle drepe ham og sa: «Dere utlendinger er altfor mange, og dere går rundt og dreper folk».
Meldte det som avvik
Etter hendelsen oppfordret Kims leder ham om å melde det som en uønsket hendelse i avvikssystemet.
– Selv ville jeg helst bare se videre fremover og tenkte «drit i det, han var så syk og forvirra». Men jeg er takknemlig for rådet fra lederen, for det var jo faktisk mye rasisme i det som kom, sier Kim.
– Vurderte du å si ifra til din tillitsvalgte?
– Nei, jeg fikk ventilert ut opplevelsen med en gang med lederen min, så det var ikke nødvendig. Men jeg vurderer å melde det til politiet.
Dette var første gangen Kim ble utsatt for rasisme fra en pasient. Men han har ennå ikke jobbet et helt år. Han ble uteksaminert som sykepleier i mai i fjor.
– I mitt privatliv har jeg mange gode norske venner, men kanskje jeg lever i en boble. Kan hende vil jeg oppleve mer av dette når jeg skal jobbe med syke mennesker, sier han og legger til:
– Jeg gruer meg ikke til å gå på jobb, men jeg tenker ofte på det som skjedde, og det er slitsomt.
En har sluttet, og flere har vært sykmeldte
Til Fædrelandsvennen opplyser sykehusets organisasjonsdirektør Nina Føreland at de har fått informasjon både fra ansatte og ledere om rasistisk og diskriminerende oppførsel fra pasienter.
De vet at en lege har sluttet på grunn av det. De er også kjent med at medarbeidere har blitt sykmeldte og vært borte fra arbeid i perioder på grunn av rasistisk eller diskriminerende oppførsel fra pasienter.
Sykehusledelsen har informert om regelverket og bedt om at rasisme og diskriminering meldes som uønskede hendelser.
– Ifølge likestillingsombudet kan pasienter ikke reservere seg mot helsepersonell med et bestemt kjønn, seksuell legning, innvandrerbakgrunn eller liknende. Pasientrettighetsloven gir pasienten en generell rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer ikke å bestemme hvem som skal gi helsehjelpen, sier Føreland til Fædrelandsvennen.
Vil henge opp plakater
Nå skal det henges opp plakater på de tre sykehusene i Kristiansand, Arendal og Flekkefjord. Plakatene er på høring internt i foretaket, slik at det er anledning til å komme med innspill før de henges opp.
– Budskapet er at alle pasienter har rett på å bli møtt med respekt fra ansatte som har god faglig kompetanse, men at vi ikke tillater diskriminering, sier Føreland.
– De som gjør dette, vet jo at det ikke er greit med rasisme eller diskriminering, eller de er så syke og forvirra at de ikke vet hva de sier. Er det nok med plakater da?
– Plakater er bare et av flere tiltak det er jobbet med internt i foretaket, forsikrer Føreland og ramser opp:
- Ledelsen i foretaket har tatt temaet opp i flere sammenhenger og organisasjonsdirektør har skrevet kronikk i lokalavisen.
- Det er utarbeidet informasjon til medarbeidere i SSHF for at de skal vite hva som gjelder hos oss. Vi ønsker å ha en åpen og trygg kultur der ansatte som opplever diskriminering, kan si ifra om dette, og at slike hendelser kan meldes som avvik.
- Tema har vært på agendaen i Hovedarbeidsmiljøutvalget og i Brukerutvalget i sykehuset.
- Det utarbeides i disse dager verktøy for ledere for å gjennomføre nødvendige risikovurderinger rundt muligheten for å bli utsatt for trakassering og diskriminering i avdelinger/ enheter.
– Ulike tilfeller krever ulik tilnærming
– Helsepersonell møter ofte mennesker som er i krise. Det kan være pasienter, og det kan være pårørende. I fortvilelse og smerte kan enkelte av dem si ting de ellers ikke ville sagt. Andre kan være ruset eller ha demens, slik at de ikke forstår hva de sier. Noen mangler rett og slett folkeskikk og uttaler seg deretter, sier Føreland og legger til:
– Ulike tilfeller krever ulik tilnærming. Temaet følges også opp i vår arbeidsmiljøundersøkelse og følges opp avdelingsvis eller enhetsvis når resultater foreligger. Dette er et kontinuerlig arbeid.
Politianmeldelse har vært vurdert
– Vil dere vurdere politianmeldelse i noen tilfeller?
– Politianmeldelse har vært vurdert i enkelte tilfeller. Praksis hos oss er først å gå i dialog med den aktuelle pasienten og de pårørende for å avklare det faktiske hendelsesforløpet og for å si ifra om at dette ikke aksepteres. Arbeidsgiveren skal sørge for at arbeidstakerne, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre, sier Føreland.
Ved Ullern helsehus i Oslo har de anmeldt pårørende til politiet for rasisme, ifølge NTB.
– Det er vanskelig at ansatte blir herjet med av pårørende. Det er en veldig krevende situasjon. Ansatte har også fått høre at «du snakker så dårlig norsk, dra tilbake til Afrika». Vi har anmeldt pårørende til politiet for rasisme, sa direktør for sykehjemsetaten, Helge Jagmann, under høringen som nylig var om de omstridte helsehusene i Oslo.
– Viktig at det blir tatt tak i
Anita Andreassen Bjørndal er hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund (NSF) ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Bjørndal kjente ikke til saken om Huimin Kim før hun leste om den i avisen.
– Jeg vet ikke hvor utbredt rasisme er ved Sørlandet sykehus. Verken jeg eller den lokale tillitsvalgte har vært borti Huimin Kims sak. Jeg har heller ikke hatt andre saker som går på rasisme, på mitt bord. Men vi skal ikke ha det sånn som Kim forteller om, så det er viktig at sykehuset tar tak i dette.
– Er plakater nok?
– Det er vanskelig å si om det er nok. Sannsynligvis må man gå bredere ut enn bare med plakater, men det er jo en start.
Bjørndal har ikke blitt bedt om å komme med innspill og har ikke fått sett noen av plakatene som er på høring.
– Vil du etterlyse dem siden du er hovedtillitsvalgt?
– Det blir feil at jeg skal etterlyse noe etter å ha lest om det i mediene. Jeg må prioritere de sakene som kommer til meg, sier hun.
– Utkast til plakat vil bli fremlagt for tillitsvalgte og Hovedarbeidsmiljøutvalget etter vanlig prosedyre, informerer Nina Føreland.
14 Kommentarer
Elsa Burkeland
,Syke folk kan si og gjøre ting de kanskje ellers ville latt være. Det å håndtere mennesker er vel noe helsepersonell er vant med? Men mange innvandrere møter kanskje folk som er overdrevet opptatt av å formidle det positive ved innvandring. Ute i befolkningen, særlig kanskje eldre, er det mye frustrasjon over at samfunnet forandrer seg for fort, og at det oftest er gamle og syke som møter helsepersonell fra andre land oftest. Da mannen min var kreftsyk de siste fem åra, møtte vi nesten utelukkende leger og mye annet personell fra andre land. Vi møtte bare en norsk lege. Typisk er det at de oftest ikke er kommet av asylgrunner, men fra ren innvandring. Alle er ikke udelt glad for denne innvandringen. Det erblett å være positiv når en er ung og frisk. Gamle og syke har et story behov for trygghet og kontakt med sine egne.
Egle
,Jeg jobber på et sykeheim og opplever eldre norske beboere som imøtekommende og glad i menneskeheten. De vil få hjelp og bryr ikke seg om hudfarge. Det er faktisk de som er født mellom 1950 og 1980 som vanligvis er fordømmesfulle. Dvs. det var etter Norge ble et rik land og generasjoner som vokste opp i mindre fattigdom, det er denne generasjon som har fordømmer. Men jeg mener ikke at alle er slik heller. Selvfølgelig det finnes yngre generasjoner som er også imøtekommende.
Martin
,Det er både sykepleier- og legemangel i Norge. Vi er avhengige av arbeidsinnvandringa. Historia di viser jo det. Hadde det ikke vært for innvandrerne, hadde dere bare møtt på én lege én gang. I tillegg er det stor sannsynlighet at den norske legen hadde utdanning fra utlandet. For meg høres det ut som at du burde være glad for at vi ikke bare har norske sykepleiere og leger, men at arbeidsinnvandringa holder helse vesenet oppe.
Etter flere år som fastlege, sykehuslege og foreleser for sykepleiere, har jeg opplevd mange side av helsevesenet. Til tross for det har alltid helsearbeiderne jeg har møtt, jobba sammen med hverandre og pasienten. Å kalle noen helsearbeidere "sine egne" er med på å sette opp skillet "oss og dem" og vitner om en underliggende hverdagsrasisme. Som skattebetalere eier vi alle litt av det offentlige helsevesenet, og alle som jobber der er like mye våre egne. Hvis alle - inkludert pasienter og pårørende - jobber godt sammen, får vi en ganske god helsetjeneste. Det håper jeg også mannen din fikk.
Tone
,Veldig bra! Støtter budskapet 100%! Vi er avhengig av hverandre, uansett opprinnelsesland.
Mytilene Amado
,Som sykepleier med svært god utdannelse fra Storbritannia, synes jeg at det som må tas hensyn til en kunnskap og dyktige folk. Aldre har ingen betydning bortsett fra grov frekke og rasister fordommer som mange har i dette samfunnet. En løsning til dette er at mer nordmenn engasjerer seg med aktiv arbeidsliv, tar relevant fagutdanning for å bidra til eget samfunnet istedenfor å legge unødvendig tid til å kritisere de som er ivrige til å jobbe.
Gertrude
,Hva med de pasienter som blir diskriminert pga hud farge av helsepersonell ?Som blir behandlet mindre verdt i sin verste tid som pasienter. Der helsepersonell ikke tar dem på alvor fordi de har annet opphav?
Sudzyo Kalengo
,– Budskapet er at alle pasienter har rett på å bli møtt med respekt fra ansatte som har god faglig kompetanse, men at vi ikke tillater diskriminering, sier Føreland.
☝🏾☝🏾☝🏾☝🏾☝🏾
Jeg vil kommentere denne avsnitt om budskapet fordi Føreland, sier at alle pasienter har rett på å bli møt med respekt fra ansatte.
Som jeg forstår dette var ikke noe med respekt å gjøre, det var ikke det som utløste oppførelse fra vedkommende vel.
Okay min budskap er at alle mennesker skal møtes med respekt, om de er syke, friske, beruset, gamle og barn, brun, gul, svart eller funksjonshemmede.
Når det har sagt så er jeg glad at dette er ikke hverdagslig opplevelse. Jeg har jobbet i mange flere år har ikke vært utsatt til noe slik som jeg leser her. Så de finnes mange hyggelig både pasienter og personale.
Lykke med tiltaket.
Mvh Sykepleier. Plass tillitsvalgt
Sykepleier
,Det er bra at ledelse tar tak i dette og at de vurderer å anmelde. Samtidig er det jo slik at dette er noe vi som jobber i psykiatrien står i daglig. Vi blir truet, kalt både det ene og det andre ut i fra vårt utseende, kjønn, navn, opphav, osv. I tillegg er det trusler om drap av både oss og familien, ofte med detaljer om måte samt fysiske angrep i tillegg til spytting og kasting av ulike kroppsvæsker og/eller ting.
Dette er jo syke mennesker og derfor blir ingen anmeldt. Det ansees vel som bortkastet energi og tid? Ikke får vi noe ekstra betalt for dette heller. Av en eller annen grunn velger mange av oss å forbli i yrket selv om mange også slutter. Tipper at flere slutter om regjeringen får igjennom at det skal være helt slutt på tvangsmidler i psykiatrien innen 2025…
Marie Stangeland
,Dette var svært ensidig. Det er typisk å alltid stille personellet i godt lys og pasient/brukere i dårlig lys. Her er utsagnet til pasienten tatt helt ut av kontekst. Som pårørende i mange år er det et stort problem med folk fra andre land som jobber i helsesektoren som pleiere eller lege. Personellet snakker som regel ikke godt nok norsk, og mye er faktisk ikke bare språkproblemer, men kulturproblemer. Jeg kjenner godt til når pasienter nekter for å ha utenlandske i stell, og det er jo ofte fullt forståelig. Hva med dere som faktisk jobber for å ivareta den syke setter dere inn i den andre sin situasjon? Tenk hvis det var dere som var syke og muligens lam i en rullestol og må forholde deg til utenlandske pleiere som såvidt har bestått norskkurset som kreves? Den syke er gjerne sliten, utmattet osv og lå i tillegg forholde seg til folk som ikke forstår og ikke gidder å prøve å skape et godt samarbeid? Er det noen som burde politianmelde er det dem som ikke har respekt for arbeidsplassen sin med å sette seg godt nok inn i den kulturen og det språket som det landet de har valgt å jobbe i. Det er respektløst ovenfor den syke, pårørende og medkolleger. Det er ikke rart at syke ikke vil ha utenlandske pleiere eller utenlandske leger når de ikke er kvalifisert. Når helsefagarbeider-studenter ikke orker å samarbeide med sine utenlandske medstudenter underveis i utdanningen pga språkproblemer kan man heller ikke forlange at syke, utslitte, og hva annet de måtte slite med skal kunne oppleve et trygt stell eller annen behandling. Denne artikkelen burde omskrive. Sannsynligvis ligger det også psykiske utfordringer bak som en del eller tillegg til pasientens utrygghet. Det er godt kjent at norsk helsevesen ikke har god nok kompetanse på psykisk helsevern og i ivaretakelse.
Dette har jeg førstehånds kjennskap til som pårørende. Slike utsagn kommer ikke av seg selv. Å i det hele tatt å vurdere anmeldelse i en allerede sårbar posisjon for både pasient og pårørende fyrer bare opp under at syke mennesker ikke har noen rettssikkerhet i Norge.
Hilsen ung, ikke-etnisk norsk, tidligere pårørende.
Kourosh
,Hei Marie,
Jeg har vært sykepleier i Norge siden 1999, min kone siden 2001. Selv har jeg jobbet i kommunen, psykiatrien, hjerteavdeling og mage-tarm avdeling. Min kone har vært i tro tjeneste i kommunen og stelt med eldre pasienter i hele sin karriere. Det er dessverre feil påstand du kommer med at man alltid stiller helsepersonell i godt lys. Vi har en sterk og solid pasient-vern, og utsagnet" Pasienten/pårørende" har alltid rett er en uskreven regel, godt kjent blant helse-personell.
Du adresserer problemstillingen angående kultur-forskjeller eller språk helt feil. Det er nemlig arbeidsgiverens ansvar til en hver tid å påse at den som skal inneha en stilling er på alle måter egnet til å håndtere oppgaver. Det betyr med andre ord at slike henvendelser skal gå til leder, ikke ved direkte henvendelse til den ansatte, og i alle fall ikke med referanse til hudfarge, etnisitet, religion eller andre markører for "annerledeshet".
Jeg har stelt med svært syke mennesker, og stått i krisesituasjoner med pårørende i sjokk hvor en kan forvente irrasjonelle reaksjoner. I all hovedsak har mine opplevelser med disse vært positive og preget av en takknemlighet for omsorg og hjelp de mottar. Dog har jeg også vær i situasjoner der jeg har mottatt dritt-pakker av diverse slag som ikke kan forenkles med "berettiget harme grunnet kulturelle og språklige skavanker". Legg merke til at jeg forteller om brorparten av mine opplevelser som gode først, før jeg forteller om de vonde og rasistisk pregede. Vi kan ikke ignorere de tilfellene som finnes og faktisk er rasistiske, men trenger heller ikke å generalisere, verken den ene eller andre veien.
Marie Stangeland
,Hei,
Jeg har vært pårørende over mange år, i tillegg til helsepersonell over flere år.
Når problemet/situasjonen er noe man observerer på direkten er det ikke feil beskrivelse. At du sier at jeg tar feil beviser bare poenget mitt. Når enhver slik situasjon oppstår blir personellet alltid stilt i godt lys og er plettfri, 99% av gangene, egen erfaring. Personellet er alltid de som skal ha rett. Jeg har hørt fra flere som ha jobbet i psykiatrien at "dette kan vi takle", helt til situasjonen oppstår og de blir trassig og oppfører seg uten emosjonell innsikt for å si det på en fin måte. Det er ikke uten grunn at samme tidsskrift som dette står beskrevet at pleiere ikke takler psykiske lidelser (ref:"Når pasienten vekker det verste i pleiere"). Det du tror om at pårørende står så sterkt er ikke realiteten.
Hvis du virkelig tror at problemet hovedsaklig er det man kaller rasisme er det i de fleste tilfeller langt fra virkeligheten. Det handler om usikkerhet, å ikke bli hørt, møtt osv av pleieren. Og når det ikke lar seg gjennomføre fordi pleieren hverken kan norsk språk eller kultur kommer utryggheten, redselen, frykten ut på den måten den kommer ut. Det er syke mennesker, og jeg har enda til gode å møte en pleier som faktisk forstår syke mennesker. Har selv jobbet som pleier, så har erfaring fra begge sider. Du kan være uenig, men di mening har ikke eneretten på hva som er riktig eller galt. Realiteten er det den er, og når lederen selv går i trass og oppfører seg som den alderen man gjerne er i når man er trassig sier det seg selv at dette ikke kan ordnes på den måten du mener.
Fremmedfrykt er noe annet enn rasisme. Jeg har selv opplevd å bli kalt ting siden jeg ikke er etnisk norsk, men aldri tolket dette som rasisme. Vi har skapt et overhysterisk samfunn som går utover de aller sykeste, svakeste og mest pleietrengende menneskene vi egentlig skal ta vare på. Egoet kommer som regel alltid i veien for ivaretakelse av den som faktisk trenger det.
Min verste erfaring, som pleier, var en kollega som var psykiatrisk sykepleier. Utdannelse og tittel spiller liten rolle når man ikke kan se lenger enn nesen sin. At arbeidsgiver har ansvar for å påse at leieren har de kvalifikasjonene som trengs stemmer vel på papiret, men ikke i virkeligheten, det blir en fantasiverden. Dette er noe hører og leser om nesten her dag, det er umulig, pga mangel på pleiere, og da må man bruke dem man har, som jeg har hørt opptil flere ganger.
Brun sykepleier
,Jeg leser denne artikkelen, jeg tenker hundre ting og følelsene kriger med hverandre. Ikke fordi historien er trist og fæl, men fordi den skrives som en "nyhet". Og jeg vet det skjer langt verre ting, gjentatte ganger, mange steder. Det er en grunn til at det er denne "lille" historien som kommer frem - de som opplever dette nesten daglig har lært seg å finne seg i mye, jeg tror oppriktig at det er svært få som melder i fra og får sånn støtte som Huimin gjorde. Og ja, jeg hører meg selv, jeg gjør historien til Huimin Kim liten. Og det er den ikke. Det er bare at den er en av tusener. Og jeg er herda. Unnskyld.
Jeg tenker på hvor mange ganger man bare må svelge det man får slengt etter seg, for så å høre sine kollegaer si; "han er bare sånn", "det handler ikke om deg", "du er jo ikke som dem, hun mente ikke deg", "husk at hun har det vanskelig, hun er veldig syk", "er du sikker på at de mente det sånn?", osv. Og selv om all denne "trøsten" kan ha mer eller mindre sannhet i seg, så forandrer det ikke slitasjen, bitterheten og motstanden som bygger seg opp over tid. Tålmodigheten som minker. Eller likegyldigheten som gir en følelse av at omsorgspersonen man en gang ønsket å være, blir svakere og ikke orker mer.
Helsevesenet kan risikere å miste oss.
Noen ganger kjenner jeg at jeg er blitt bitter. Andre ganger bare kjenner jeg meg tom og tiltaksløs. Og det er ikke egentlig pasientenes kommentarer eller atferd jeg blir plages mest av, jeg vet hvem jeg jobber med - det jeg alle helst vil vite er hvor kollegaene mine er når det skjer. Hvor lederen min er. For i blant trenger man å vite at noen forstår, forteller deg hvorfor det er viktig å registrere avvik, og viser at de er villige til å jobbe for en bedre arbeidshverdag for alle - også for "sånne som meg". Noen ganger hadde det til og med hvert fint hvis man kunne fått høre; "jeg forstår faktisk ikke hvordan det føles, men jeg er her og har lyst til å prøve". Da har man en start.
Vi kan ikke sende pasientene våre på kurs i folkeskikk mens de får antibiotika iv, men vi kan kreve kompetanseheving og holdningsendring blant helsepersonell. For vi tillater store påkjenninger og skader på sikt ved å late som ingenting, eller bare vente til det verste er over. Og tro meg, ref. det legen i kommentarfeltet her skrev: helsevesenet trenger all helsepersonell de kan få. Ellers får de fordomsfulle bestemødrene våre et ganske dårlig tilbud.
PS. Til alle som snakker om språkproblemer som årsak til at pårørende eller pasient reagerer/utagerer; jeg er født og oppvokst her, og føler at jeg ikke er så aller verst i norsk. Og jeg får ikke noe frikort, hvis noen skulle tror det.
Mytilene Amado
,Jeg kunne ikke være mer enig i det du sier her. Vi alle har ansvar for å behandle folk med respekt, forståelse, osv. Selvfølgelig at vi ikke kan like alle eller være venner med all, men det er viktig å respekter hverandre og jobber sammen. Jeg jobber på intensiv og har i mange tilfelle blitt diskriminert, dårlig behandlet og snakket ned, og det inkluderer pårørende som var i tvil i forhold til mine fagkompetanser og kunnskap. Når spør jeg her om disse pårørende kan det jeg kan eller forstår det jeg driver med på min jobb. Jeg tar min jobb svært på alvor, og gir livet mitt for å være der og redde pasienters liv. Til tross for det har jeg ingen forventninger, kun at alle har det godt og får et smil.
I forhold til språk, jeg er flerspråklig med veldig kjent og brukt europeiske språk. Da lurer jeg på om disse som bedømmer meg og tviler det jeg kan har det som trenges til å klare seg på samme nivå som jeg har gjort. Say no more.
Grace Aarøen
,Først jobbet jeg som sykepleier i 10 år men av helsemessige årsak tatt videreutdanning som helse sykepleier. Det er å jobbe som helsepersonell kan sammenlignet som berg og dahl- bane. Man møter snille pasienter og kollegaer som er flinke til å gi ros, støtte og oppmuntring men det er ikke alltid det. Første gangen man hilste på pas. blir kastet ut av døra, fordi de ønsker en norsk pleier som snakker norsk. Selvfølgelig det er en vondt følelser når man ikke får tillit til tross for kunnskap og vilje man har.
På en måte det er viktig at pasienter får utrykk sine følelser og vi klarer å stå i det, fortsetter å jobbe til vi vinne tillit. Adferd er en kommunikasjon. Ha fortsatt foten på jorde og stå stødig, dvs. ved faglige god kunnskap og være med- menneskelig ,kommer man langt i det. Det krever mye psykisk innstilling . For at pas. føler seg trygg til innvandrer pleier, viktig at i starten, en norsk pleier må være sammen med en innvandrer pleier og gå sammen til pas. Jeg opplever at pas. er redd for å ikke blir forstått . De har rett for beskyttelse eller respekt for deres følelser. Selvfølgelig skal det være gjensidig respekt.