Studenter erfarer at tolkeloven brytes

Ida Marie Bregård er førstelektor ved institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Oslomet og nestleder i Norsk sykepleierforbunds (NSF) faggruppe for migrasjonshelse og flerkulturelt helsearbeid.

Både i jobben og i faggruppen møter hun sykepleiere som jobber i ulike deler av helsevesenet.

– Medlemmene i faggruppen kommer tett på «do's and don’ts» i helsevesenet. Vi ser at mange opplever manglende tolkebruk som et stort problem, sier hun.

Diskuterer bruk av tolk

Bregård har innsett hvor privilegert denne stillingen gjør henne, og bruker posisjonen for alt den er verdt:

– Vi som underviser og veileder studenter har innflytelse på hva studentene lærer. Selv tar jeg konsekvent opp bruk av tolk i de tre samtalene jeg har med veileder fra sykehuset og studenten, sier hun.

Studentene til Bregård lærer om best practice knyttet til likeverdige helsetjenester, inkludert tolkebruk, slik det er nedfelt i Norges første tolkelov som kom tidligere i år.

Den sier at alle offentlige organer har plikt til å bruke kvalifisert tolk og at det er forbudt å bruke barn under 18 år som tolk.

I oppfølgingen av studentene i praksis diskuterer de eventuelle avvik fra dette som etiske utfordringer. Mange av Bregårds studenter erfarer at tolkeloven brytes:

– Alle mine studenter har opplevd å trenge tolk når de har vært i praksis, men de færreste har opplevd at tolk blir brukt når det er behov for det, sier hun.

Overgangsperiode til 2026

Nå er riktignok offentlige organ gitt en overgangsperiode på fem år på å etterfølge kravet om å bruke kvalifisert tolk.

– Det har vi gjort fordi vi vet det er en omstilling for mange offentlige organ og dessuten har vi ikke nok kvalifiserte tolker ennå, sier Hanne Løfsnes, avdelingsleder hos Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi).

Hun har inntrykk av at helsevesenet har blitt flinkere til å bruke tolk etter at tolkeloven kom.

– Det er blitt mer fokus på det og vi i Imdi har god dialog med Helsedirektoratet og Sykehusinnkjøp om det. Men tolkeloven er ingen målstrek, den er en startstrek for en kvalitetsreform.

Nye tolketall kommer

Likevel bekrefter Løfsnes Bregårds inntrykk:

– Helsevesenet kan bruke tolk mer enn de gjør, ja. Vi har ikke offisielle tall på bruken ennå, men får det i løpet av januar 2023. Da kommer vi med en helt ny type måling som skal vise tolkebruken i alle offentlige organ.

– Hva er en kvalifisert tolk?

– Det er en tolk som står i Nasjonalt tolkeregister, og minimumskravet er at vedkommende har bestått en muntlig prøve vi kaller Tospråkstesten og har gjennomført et kurs i tolkens ansvarsområde, sier Løfsnes.

Dårligere pasientsikkerhet

– Språkbarrierer i møte med innvandrerbefolkningen er en av de store barrierene vi har i norsk helsevesen, sier Ida Bregård og fortsetter:

– Derfor er det et paradoks at helsepersonell ikke bruker tolk i større grad. Det er et kjempestort pasientsikkerhetsproblem.

Hanne Løfsnes legger til:

– God kommunikasjon er også god økonomi. Vi vet at tolking ikke bare er en utgift, men det fører også til besparelser for helsetjenesten, blant annet gjennom færre reinnleggelser.

Bregård gir eksempler på noe av det forskningen har vist at mangel på tolk kan føre til:

• Dårligere behandlingsutfall.
• Økt sykelighet.
• Økt liggetid.
• Økt bruk av prøver og undersøkelser.

Rettssikkerhet versus pasientsikkerhet

Hanne Løfsnes sier domstolene bruker kvalifiserte tolker i større grad enn hva tilfellet er i helsesektoren, spesielt blant dem som henter inn tolketjenester via anbud gjennom Sykehusinnkjøp eller private tolkebyrå, fremfor tolkesentralene til sykehusene.

– Men helsesektoren har jo også mange flere oppdrag enn domstolene, sier hun.

Ida Marie Bregård supplerer:

– Det virker som om domstolene bruker kvalifisert tolk mer av hensyn til rettssikkerheten enn hva helsevesenet gjør av hensyn til pasientsikkerheten.

– Hvorfor det, tror du?

– Helsevesenet støtter seg mer til ulike prøver og undersøkelser, og forsøker gjerne uten tolk hvis pasienten snakker «litt norsk». Man tenker at det går greit hvis man bruker tolk ved innleggelse og utskriving.

– Faren er at man går glipp av nødvendig informasjon fra pasienten, om pasienten har allergier eller kanskje er gravid. Man risikerer å ikke fange opp pasientens symptomer eller bekymringer, og så kommer det hundre tusen spørsmål ved utskriving fordi pasienten ikke har fått anledning til å stille dem underveis, sier Bregård.

Hanne Løfsnes er enig:

– Det er lett å overvurdere norskkunnskapene når pasienten nikker og smiler. Derfor er det viktig å gå i dybden når du har en minoritetsspråklig pasient. Og å sikre deg at vedkommende har forstått informasjonen og har fått anledning til å spørre om det som er uklart.

Mer fødselskomplikasjoner uten tolk

Faggruppa til NSF hvor Bregård er nestleder, er i kontakt med sykepleiere som ikke vet at de har lov til å bruke tolk. Dette har de også opplevd på Oslo universitetssykehus (OUS), selv om der er en tolkesentral hvor sykepleiere når som helst kan bestille tolk.

– Noen sykepleiere mener for eksempel at man ikke trenger tolk under fødsel fordi det er «en naturlig prosess», sier Bregård og legger til:

– Forskningen har imidlertid vist at fødselskomplikasjoner er vanligere når det er språkbarrierer. Det blir blant annet økt bruk av klipping og tang, økt infeksjonsrisiko og liggetid, samt et underforbruk av smertestillende.

– Sykehusinnkjøp nevner faktisk at fødeavdelinger kan ha behov for akuttolk, og det kan man få på 15–30 minutter, opplyser Bregård.

Grunner til lovbrudd

– Hva er grunnen til at helsepersonell ikke bruker mer tolk, tror du?

– I faggruppa hører vi at hovedinnvendingene er at det ikke er realistisk, at de ikke har tilgang til kvalifiserte tolker. Det stopper gjerne opp fordi sykepleierne tror det er så vanskelig, og de har dårlig tid fordi det er mye å gjøre og mangel på folk.

Det handler i bunn og grunn om tre ting, mener Bregård:

– Aksept for at språkbarrierer er en del av hverdagen, mangelfull kjennskap til tolketjenestene og økonomi. Alle skal spare og tolking blir fort en salderingspost, selv om en kvalifisert tolk bare koster rundt 1000 kroner for en klokketime.

– Men det stemmer vel at det er vanskelig å få tak i kvalifisert tolk mange steder i landet, Imdi sier jo at det ikke er nok ennå?

– For 10–15 år siden stemte de erfaringene kanskje. Men det er ofte ikke tilfelle lenger. Det er stort sett mulig å få tak i kvalifisert tolk på de fleste språkene vi trenger i helsetjenesten. Alle helseforetak har skriftlige prosedyrer på bruk av tolk, også i akuttsituasjoner. Jeg bruker å sende dem med studentene mine når de skal ut i praksis, sier Bregård.

Hvis man ikke får tak i tolk

– Hva kan helsepersonell gjøre, hvis de ikke får tak i tolk?

Hanne Løfsnes fra Imdi svarer:

– Offentlige organer må planlegge så tidlig som mulig hvordan de skal dekke sitt tolkebehov med kvalifiserte tolker så langt det lar seg gjøre. Men i noen tilfeller kan man vurdere bruk av kvalifisert tolk på et annet språk, dersom tospråklighet er utbredt i opprinnelseslandet. For eksempel er det mange fra Ukraina som også snakker russisk.

– En må ellers skille på om det er generell informasjon som skal formidles, eller om det er sensitiv og viktig informasjon som gjelder den enkelte, der det alltid skal benyttes tolk.

– Tospråklige ressurspersoner kan benyttes for å nå ut med målrettet generell informasjon til større grupper eller miljø. Ansatte som behersker minoritetsspråk, kan være en ressurs, men dette skal ikke skje på ad hoc basis, men etter en forutgående kompetansekartlegging i virksomheten.

Ny app

Et annet tips er det nye digitale oversettelsesverktøyet som Sykepleien har skrevet om.

Appen skal hjelpe helsepersonell i påvente av tolk eller til bruk for enkel informasjon, korte beskjeder og enkle spørsmål, og kan kjøpes av alle landets sykehus.

Den er anbefalt i stedet for Google Translate, men ikke i stedet for tolk.