Sykepleiere kan kreve tolk

Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) ga i 2006 ut rapporten "Vi tar det vi har", som viste at det er et underforbruk av profesjonelle tolker i helsesektoren i Oslo. Rundt halvparten av helsepersonellet i primær- og spesialisttjenesten oppga at de brukte pasientens venner eller familie når de hadde behov for tolk under kommunikasjon med fremmedspråklige pasienter.

Det samme fant Avdeling for helseledelse og helseøkonomi på Universitetet i Oslo i 2009 da de sjekket alle sykehusene i Helse Sør-Øst samt fastleger i Sagene bydel i Oslo. Her gikk det også fram at 13 prosent benyttet mindreårige familiemedlemmer ofte eller av og til, noe som er et lovbrudd.

Psykologspesialist Emine Kale gjennomførte undersøkelsen fra NAKMI. 1290 spørreskjemaer ble sendt ut, hvorav 453 ble besvart.

– Den lave svarprosenten gjør at resultatene bør tolkes med forsiktighet. Men vi kan få pekepinner om tendenser. Jeg tipper at disse tallene er nokså like eller muligens verre i resten av landet, hvor det er dårligere tilgang på kvalifiserte tolker, sier hun.

Lovkrav

Sykepleiere kan med loven i hånd kreve kvalitetssikret tolk. Selv om ikke ordet tolk står eksplisitt i lovverket, holder det å henvise til helsepersonell- og pasientrettighetsloven, der det står utførlig om helsepersonells ansvar for å veilede og gi informasjon til pasienten. Også forvaltningsloven omtaler veilednings- og informasjonsplikten.

– Den enkelte helsearbeider har ifølge disse lovene et selvstendig og formelt ansvar for å tilkalle profesjonell tolk ved behov. Begge parter skal forstå det som blir sagt mellom helsepersonell og pasient, sier Kale.

– Hva skal sykepleiere i spesialist- og primærhelsetjeneste gjøre når ledelsen henviser til at det ikke finnes midler å bruke til tolk?

– Sykepleiere må stille det som et faglig krav. Får de ikke tolk, får de heller ikke gjort jobben sin i henhold til helsepersonell- og pasientrettighetsloven, sier rådgiver Liv Kolstad Zehouo ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI).

IMDI er den nasjonale fagmyndigheten for tolking i offentlig sektor.

Kvalifiserte tolker

I Nasjonalt tolkeregister er det registrert 1146 tolker i 66 språk. Halvparten av dem har tolkeutdanning (minimum 30 studiepoeng) og/eller statsautorisasjon i tolking.

I den nevnte undersøkelsen fra Universitetet i Oslo i 2009, kom det fram at 80 prosent ikke kjenner tolkens kvalifikasjoner og 87 prosent kjenner ikke til om tolken behersker medisinsk terminologi. Men likevel sier 56 prosent at de har faste rutiner for å sjekke tolkens kvalifikasjoner.

– Det er helsesektoren selv som er ansvarlig for kvalitetssikring, bestilling og betaling av tolk i de tilfeller sykepleiere har behov for tolk, sier Kolstad Zehouo.

IMDI anbefaler kun å bruke tolker med dokumenterte kvalifikasjoner. Disse kan man finne i Nasjonalt tolkeregister som ligger på www.tolkeportalen.no. Her er tolkene oppdelt i fem kategorier (se faktaboks), avhengig av kvalifikasjon, der kategori én er best og kategori fire og fem ses på som rekrutteringskategorier.

– Man bør velge fra øverste kategori, og så bevege seg nedover i hierarkiet hvis man ikke får tak i noen fra de øverste. Kategori fem er de som har tatt en tospråklig test og et helgekurs i tolkeetikk og -teknikk. Testen brukes mer som en utluking, omtrent som å ta en synstest for en pilot. På sikt ønsker vi tolker kun i de øverste tre kategoriene, sier Kolstad Zehouo.

Ikke råd til tolk

Trang økonomi gjør ofte at kommuner og sykehus må velge mellom helsetjeneste eller tolk. Men det går an å tenke nye organiserings- og finansieringsmodeller, slik de blant annet har gjort i Helse Sør-Øst. Der har de i år innført en ny finansieringsmodell som tar hensyn til at tolking koster.

I den nevnte undersøkelsen fra Universitetet i Oslo, kom det fram at det foruten tolkeutgifter også blir dyrt for sykehusene fordi konsultasjonen tar lengre tid, noe som gir reduserte inntekter. 24 prosent anslo 0-10 minutter lengre, 41 prosent anslo 10-20 minutter lengre og 36 prosent anslo at konsultasjonen tok over 20 minutt lengre tid med tolk til stede. Også fastlegene i kommunen rapporterte om økt tid til konsultasjon.

– I tillegg benyttet fastlegene lite statsautoriserte tolker og bukte antakelig familie over 18 år mer enn sykehusene, forteller Terje P Hagen ved avdeling for helseledelse og helsøkonomi ved Universitetet i Oslo.

Han har vært med på å utarbeide den nye finansieringsmodellen for Helse Sør-Øst, der i overkant av 200 millioner kroner fordeles for 2010 til dekking av merkostnader ved behandling av ikke-vestlige innvandrere. I fjor ble det benyttet 20 millioner til tolketjenester.

– Dette er ikke "friske" penger, men fordeles mellom helseforetakene på en måte som tar hensyn til befolkningens etnisitet, sier han.

Pool av tolker

– Hva skal kommuner som sliter med økonomien gjøre?

– Kommunene har ansvar for å dekke disse kostnadene innenfor sine rammer. Tolketjenester må derfor være en del av den ordinære prioriteringsdiskusjonen i kommunene.

– Hva med distriktskommuner som gjerne har dårlig tilgang på tolker, men likevel kan ha en stor andel flyktninger i befolkningen, som for eksempel Vadsø i Finnmark?

– Det gjelder mange steder, også i Helse Sør-Øst hvor vi gjennomførte prosjektet. Vi skisserte flere ulike løsninger på dette. Den mest aktuelle løsningen er en sentral pool av tolker som yter tolketjenester via en skjerm eller i nødsfall via telefon. For Nord-Norge er det kanskje ikke urimelig å bygge opp en slik pool i Tromsø.

Det synes Manuela Ramin-Osmundsen er en god idé. Hun er leder av Mangfold og likeverd ved Akershus Universitetssykehus, samt av SOHEMI, som er Helsedirektoratets rådgivende forum for sosial- og helsetjenester ved migrasjon.

– Flere land har de samme utfordringer som oss, men de har slike pooler med tolker. Når nasjonal helseplan legges fram nå i midten av oktober, forventer vi å se at fokus på innvandreres behov nevnes eksplisitt, herunder tolk og kommunikasjon, sier hun.

Tolkenivå

På tolkeportalen.no finnes Nasjonalt tolkeregister. Her er tolkene delt inn i fem nivåer, hvor en er best.

• Nivå 1: Statsautorisert tolk med tolkeutdanning.
• Nivå 2: Statsautorisert tolk.
• Nivå 3: Tolkeutdanning (minimum 30 studiepoeng).
• Nivå 4: Statsautorisert translatør eller fagoversetter.
• Nivå 5: Har bestått Tospråklig test (ToSPoT) og gjennomført kurset Tolkens ansvarsområde (TAo).