fbpx Får ikke lønn for videreutdanning: – Demotiverende at kompetansen vår ikke blir anerkjent Hopp til hovedinnhold

Får ikke lønn for videreutdanning: – Demotiverende at kompetansen vår ikke blir anerkjent

Kristin Sølsnes og Ingvild Songstad Bæver
SPESIALKOMPETANSE: – Vi har en spesialkompetanse som pasientene her nyter godt av, men som vi ikke får anerkjennelse for, sier Kristin Sølsnes (t.v.). I likhet med kollega Ingvild Songstad Bæver jobber hun ved Prindsen mottakssenter i Oslo. Foto: Ingvald Bergsagel

Ingvild Songstad Bæver og Kristin Sølsnes har en videreutdanning som arbeidsgiver etterspør, men den gir dem ingen uttelling på lønnsslipp eller i stillingskode.

Til Prindsen mottakssenter i Oslo kommer mennesker som ruser seg mye. Her tilbys de blant annet ulike typer helsehjelp, rent brukerutstyr og trygge rammer for rusinntak.

Målgruppen har ofte store utfordringer i tillegg til rusbruken, ikke minst psykisk.

– Brukerne her er ofte dårligere enn dem jeg jobbet med på akuttpsykiatrien på Ullevål, forteller Ingvild Songstad Bæver.

I likhet med kollega Kristin Sølsnes, er Bæver sykepleier med videreutdanning på 60 studiepoeng innen psykisk helsearbeid. Sølsnes har i tillegg ti studiepoeng i seksuell helse, ti i traumer, samt en deleksamen i sårsykepleie.

– Det krever høy kompetanse å håndtere ulike situasjoner her på mottakssenteret, og både brukere og etaten nyter utvilsomt godt av vår videreutdanning, sier Bæver.

Tross videreutdanning, har Bæver og Sølsnes stillingskode og lønn som vanlige sykepleiere og ikke spesialsykepleiere, eller det som i Oslo kommunes stillingsregister kalles «spesialutdannet sykepleier».

– Jeg føler jeg ikke får uttelling for det arbeidet jeg har lagt ned i å øke kompetansen min, sier Sølsnes, som gjennomførte sin videreutdanning i psykisk helsearbeid for drøyt ti år siden.

Den gangen jobbet hun som vikar på Prindsens, og videreutdanningen ble tatt på eget initiativ.

– Vi har en spesialkompetanse vi ikke får anerkjennelse for, sier hun.

Ønskelig med videreutdanning

Når Velferdsetaten utlyser sykepleierstillinger går følgende formulering igjen under kvalifikasjonskrav:

«Det er ønskelig med videreutdanning innen rus- eller psykisk helsearbeid.»

Uavhengig av om søkerne har slik utdannelse eller ikke, tilbys de stilling og lønn som vanlig sykepleier.

– Det er demotiverende at kompetansen vår ikke blir anerkjent, sier Ingvild Songstad Bæver.

– Etter at jeg fikk fast stilling, har jeg har søkt om stillingskode og lønn som spesialsykepleier, men fått avslag.

Faksimile av Finn-annonse
ØNSKELIG: Når Velferdsetaten søker etter nye sykepleiere er det «ønskelig» med videreutdanning, men ikke noe formelt krav. Foto: Faksimile/Finn.no

20 av 84 med videreutdanning

De to kollegaene ved Prindsen mottakssenter er ikke alene.

Ifølge en fersk kartlegging gjennomført av Norsk Sykepleierforbund Oslo har minst 20 av forbundets 84 medlemmer ansatt i Velferdsetaten en videreutdanning på 60 studiepoeng eller mer, de fleste innen psykisk helsearbeid.

Ingen av dem er likevel ansatt som spesialsykepleier eller tilsvarende tittel som gjenspeiler deres ekstra kompetanse.

Sju av NSF medlemmene i etaten oppgir å ha levert krav til arbeidsgiver om å få annen stillingskode, uten at kravet er innfridd.

Reagerer sterkt

Kartleggingen er gjennomført av Ann Kristine Kirk, som er koordinerende hovedtillitsvalgt for NSF i Oslo kommune. Hun har tidligere vært hovedtillitsvalgt i Velferdsetaten.

– Jeg reagerer sterkt på at arbeidsgiver konsekvent etterspør videreutdanning, men ikke vil gi ansatte stillingstittel eller lønn som gjenspeiler dette, sier hun til Sykepleien.

Kirk understreker at problematikken med mangelfull uttelling for ansattes kompetanse ikke er noe unikt for Velferdsetaten, men mener det blir ekstra tydelig her med tanke på målgruppen og deres behov.

– Brukerne i Velferdsetaten har ofte store utfordringer innen rus og psykisk helse, og videreutdanning på dette feltet er etterspurt og nyttig. Kommunen forventer at ansatte skal bruke sin spesialkompetanse til pasientens beste, uten at de anerkjenner den formelt. Det oppleves av mange som demotiverende og feil.

Ann Kristine Kirk, koordinerende hovedtillitsvalgt for NSF i Oslo kommune.
REAGERER: Koordinerende hovedtillitsvalgt for NSF i Oslo kommune, Ann Kristine Kirk, reagerer på at Velferdsetaten i byen ikke gir sine sykepleiere en stillingstittel eller lønn som gjenspeiler deres spesialkompetanse. Foto: NSF

– Selv om det i stillingsutlysningene heter at det er ønskelig med videreutdanning, så er ikke dette et absolutt krav. Om et av dine medlemmer søker på en sykepleierstilling og så blir ansatt som sykepleier, vet de ikke da hva de går til?

– Jeg tror mange først blir klar over det i etterkant, og jeg vet at flere har trukket sin jobbsøknad når de forstår at de ikke får uttelling for sin tilleggsutdanning.

– Enkelte kommer fra jobb i sykehus, der det gjerne er mer automatikk i at tittel gjenspeiler kompetanse. Noen er nok for lite bevisst på hva de takker ja til. De søker om oppgradering, får avslag og så kontakter de oss i NSF for hjelp.

– Hva har dere i NSF gjort i saken?

– Vi har tatt opp dette flere ganger – i lokale lønnsforhandlinger og andre sammenhenger. Vi har forklart hvorfor dette oppleves demotiverende og urettferdig.

Opp til arbeidsgiver

Espen Gade Rolland er leder av NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus (NSF-SPoR). Han mener Velferdsetatens fremgangsmåte fremstår som en dårlig måte å rekruttere kompetente sykepleiere på.

– Så lenge videreutdanningen er basert på rammeplan for psykisk helsearbeid, mener jeg at man bør kvalifisere til stillingskode som spesialsykepleier, sier han.

– Når man eksplisitt ønsker seg ansatte med en spisset videreutdanning, men ikke ønsker å betale for det, så synes jeg det vitner om lav grad av anerkjennelse av kompetanse hos arbeidsgiver.

Rolland påpeker at det i dag i stor grad er opp til arbeidsgiver å avgjøre hva som må til for å få en slik tittel og stillingsplassering.

– Siden 1998, da videreutdanningen innen psykisk helse og rus ble tverrfaglig, er jeg ikke kjent med at det har vært formelt regulert hva som kvalifiserer som spesialsykepleier innen vårt fagfelt, men vi i NSF-SPoR har et ønske om at det skal bli det, sier han.

– Spesielt nå som master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet er fastsatt av Kunnskapsdepartementet, er det viktig at dette følges opp og klargjøres.

Behov for endring

John Ingar Danielsen er avdelingsdirektør for rustjenester og tilrettelagte boliger i Velferdsetaten.

Sykepleien spør om han har forståelse for at det kan virke demotiverende for sykepleiere å ha en videreutdanning som etterspørres, uten at den blir anerkjent gjennom stillingsbeskrivelse eller lønn.

– Ja det kan jeg forstå. Vi stiller riktignok ikke krav om slik videreutdanning, men sier at det er ønskelig. Jeg skjønner at problemstillingen kommer opp, vi har vært i dialog med NSF om det og innser at det er behov for endring.

Ifølge Danielsen jobber etaten for tiden med å kartlegge kompetansebehovet ved ulike tjenestesteder i etaten for slik å legge grunnlag for en kompetanse- og rekrutteringsplan.

– Prosessen har dessverre blitt forsinket på grunn av pandemien, men nå starter vi opp igjen og håper å ha dette på plass til høsten.

Danielsen understreker at de er avhengig av spesialkompetanse i etaten, både hos sykepleiere og andre, men at det til nå har vært lite tradisjon for å differensiere gjennom stillingskoder og lønnsnivå.

– Brukergruppen vår har et stort oppfølgingsbehov, så vi ønsker å spisse kompetansen hos de ansatte, sier han.

– Etaten trenger personell med utdanning utover bachelornivå, men dette handler jo litt om penger også, og må innarbeides i budsjettene. Vi må ha en systematikk og en faglig tilnærming til dette.

Kutter psykologstilling

Nina Haarklou er psykolog ved Prindsen mottakssenter og tillitsvalgt for Norsk psykologforening i Velferdsetaten. I februar hadde hun et innlegg i Dagens Medisin der hun uttrykte sterk bekymring for at en av psykologstillingene i etaten kuttes. Kuttet skyldes, ifølge Danielsen, at tjenestestedet Fredensborg hus ble lagt ned.

– Beklageligvis er det noe kompetanse som blir borte i en omstillingsprosess, men alle ansatte fra Fredensborg hus har beholdt sin arbeidsavtale og vil ha fortrinnsrett til andre stillinger i kommunen, påpeker avdelingsdirektør Danielsen.

John Ingar Danielsen, Velferdsetaten, Oslo
NY PLAN: John Ingar Danielsen i Velferdsetaten skjønner at problemstillingen med manglende uttelling for videreutdanning kommer opp. Han forteller at etaten for tiden jobber med en ny kompetanse- og rekrutteringsplan. Foto: Velferdsetaten, Oslo kommune

– Hvilket signal synes du dette, i kombinasjon med sykepleiernes situasjon, sender om satsingen i det psykiske helsetilbudet til brukerne i Velferdsetaten?

– Sett utenfra skjønner jeg at det kan det se spesielt ut. Jeg mener likevel det var en konsekvens av vedtaket om avvikling av Fredensborg.

– Hvordan motiverer dere ansatte som ikke har ønsket videreutdannelse, til å ta dette?

– Jeg tenker det er en lederoppgave å sørge for at man har motiverte og kompetente medarbeidere. Så skal vi som sagt få dette inn i en overordnet kompetanse- og rekrutteringsplan om ikke altfor lenge.

– Hvorfor er ikke etatens behov for kompetanse og spesialisering klarlagt for lengst?

– Vi har hatt kompetanseplan tidligere, men dette med spesialisering har ikke vært med her. Nå har vi vedtatt en ny strategi og endringsplan for rusfeltet der dette inkluderes. Da er det naturlig at vi går gjennom tjenestetilbudet og kompetansebehovet på nytt.

Har tro på endring

– Vi tar gjerne diskusjonen videre med tanke på kompetansekartlegging i etaten, sier koordinerende hovedtillitsvalgt i NSF Oslo, Ann Kristine Kirk, etter å ha sett Danielsens svar i denne saken.

– Jeg håper og tror at Oslo kommune blir mer klar over hva de faktisk har av spesialkompetanse, og at de vil jobbe for å beholde folk gjennom å gi dem riktig stillingskode og lønn. Ellers er jeg redd vi mister altfor mange flinke folk til spesialisthelsetjenesten, sier hun.

– Helt generelt mener jeg Velferdsetaten er det beste stedet å jobbe i Oslo kommune, og det kan du godt sitere meg på, sier Kirk, som selv er ansatt som sykepleier i etaten, men for tiden er frikjøpt som tillitsvalg i NSF.

Høyt konfliktnivå

På Prindsens mottakssenter jobber Kristin Sølsnes i avdelingen kalt feltpleien, der brukerne tilbys helsetjenester som vaksiner, helseundersøkelse, oppfølging av tannhelse og behandling av sår og infeksjoner.

– Her får vi inn pasienter som ofte vil ha vanskelig for å søke hjelp andre steder. Det er mye somatikk, men du må i stor grad forholde deg til det psykiske også. Da er det viktig at kompetansen de trenger, finnes her, sier hun.

– Videreutdanningen vår gjør at vi kan møte brukergruppen profesjonelt med forståelse for hva som ligger bak deres atferd.

Ingvild Songstad Bæver på sin side jobber i brukerrommet der man blant annet deler ut brukerutstyr, gir veiledning i inntaksmetoder og håndterer overdoser.

– Konfliktnivået her kan være høyt, og jeg merker at spesialkompetanse i psykisk helsearbeid er en stor fordel.

De to kollegaene mener det ville være relativt uproblematisk for dem å finne seg en annen jobb der deres videreutdanning kvalifiserer til tittel og lønn som spesialsykepleier, men de har foreløpig valg å bli værende.

– Vi har kanskje blitt litt for vant til at det bare er slik det er her, sier Sølsnes.

Kristin Sølsnes (t.h.) og Ingvild Rongstad Bæver ved Prindsen mottakssenter
EN FORDEL: Kristin Sølsnes (t.v.) og Ingvild Songstad Bæver er to av minst tjue NSF-medlemmer i Velferdsetaten som oppgir å ha videreutdanning på 60 stuidepoeng eller mer, men stillingstittel som «vanlig» sykepleier. Foto: Ingvald Bergsagel
Les også:

Sykepleier Anders (54) vet hvordan helsearbeidere jobber sikkert i en atomkrise

CBRNE-SYKEPLEIER:  Anders Dybwad er eneste sykepleier i CBRNE-senteret på Ullevål. Foto: Nils Kr. Reppen

Én sykepleier i Norge har som jobb å lære andre i helsevesenet å takle de verst tenkelige situasjoner: Hendelser med kjemikalier, atomnedfall og bruk av biologiske våpen.

I 14 år har Anders Dybwad jobbet for det nasjonale CBRNE-senteret på Oslo universitetssykehus. Han har bakgrunn fra Hærens sanitet, ble utdannet sykepleier i Lørenskog og har vært på båt og plattform i Nordsjøen – som sykepleier.

Han er én av elleve ansatte. Overlege Arne Broch Brantsæter er fungerende leder ved enheten.

Dybwad er eneste sykepleier ved CBRNE-senteret (se faktaboks under)

Her øver de på Ullevål sykehus

Bildene under ble tatt av senterets egen fotograf i fjor. De er fra øvelser med kjemikalier, men disse har omtrent samme fremgangsmåte som biologiske eller radiologiske hendelser.

ØVELSE: Mottak, undersøkelse og dekontaminering. Det siste bildet viser håndtering av stråleskadede. Alle foto: Anders Dybwad/CBRNE-senteret og Ous
CBRNE-senteret

CBRNE-senteret har akuttberedskap for behandling av personskader forårsaket av særlig farlige kjemiske stoffer, giftig røyk, radioaktiv stråling og biologiske smittestoffer som kan gi opphav til bl.a. høyrisikosmittesykdom.

Alle landets 46 akuttsykehus har verneutstyr til CBRNE-tiltak og har fått opplæring. Det trenes årlig på å takle CBRNE-hendelser i spesialisthelsetjenesten.

Alle ambulanseområder har fått utdelt verneutstyr i form av drakt, filter og maske.

Luftambulansen og redningstjenesten har også utstyr.

Totalt er det delt ut over 3500 drakter, masker og filter i Norge til helsepersonell som skal ta seg av pasienter utsatt for ulike CBRNE-hendelser.

CBRNE er en fellesbetegnelse på hendelser som omfatter:

  • C – kjemiske stoffer 
  • B – biologiske agens 
  • R – radioaktive stoffer
  • N – nukleært materiale
  • E – eksplosiver med høyt farepotensial

Enheten er konsulenter for FN, EU og WHO, og deltar i skarpe oppdrag i regi av disse og Leger uten Grenser.

Les mer om CBRNE-medisin på deres side på Helsebiblioteket.

Kilde: OUS

– Jeg stortrives. Jeg er fagidiot, forteller Dybwad.

– Vi skaper forståelse for faget. Tidligere var det vi drev med knyttet til terror, nå er vi mer rettet mot de truslene vi omgir oss med hver dag.

Dybwad har skrevet master om samfunnssikkerhet.

Steinkjerbyggen har drevet opplæring av 700–800 helsepersonell i Norge årlig. I tillegg har han jobbet internasjonalt gjennom den sivile delen av Nato. 

Han har vært i Jordan, Bulgaria og Tsjekkia. Stort sett er det sivilforsvaret han har lært opp.

– Vi ble spurt om deltakelse i et EU-prosjekt i Kyiv i Ukraina, men så kom krigen, forteller Dybwad.

Pandemien og vern

CBRNRE-senteret har vært under press i pandemien, som mange andre i helsevesenet. Anskaffelsen av viktig og riktig verneutstyr var essensiell.

– Senteret har bidratt i beredskapsledelse, planskriving og som rådgiver opp mot myndighetene under pandemien, sier han.

Utdanningen av helsepersonell fortsatte under pandemien. Via nettløsninger har 50–60 personer fått utdanning via nettet ved flere anledninger.

– Det fungerer jo, men det beste er å komme ut og treffe kollegaer.

– Pandemien har krevd enormt mye av oss i enheten, og vi blir mer og mer brukt, forteller han.

– Det skal bli godt å komme ut av covid-skallet, har alle tenkt, sier Dybwad.

Men akkurat da pandemien så ut til å gå over i en mildere fase, startet krigen i Ukraina. CBRNE-senteret bidrar nå til å forberede helsevesenet på mulige følger krigen kan få for Norge.

Vi har fokusert på hverdagstrusler lokalt lenge. Men vi kan også bidra til beredskap ved krig og andre katastrofer om de rammer Norge.

Anders Dybwad, sykepleier

Hovedoppgaven hans er å utdanne helsepersonell, først og fremst de på akuttmedisinske avdelinger, ambulansetjenesten og de øvrige nødetatene.

– Det startet i 2003. Det var etter 9/11-terroren at CBRNE-enheten ble opprettet. Fokuset i starten var på terrorhandlinger. Jeg har vært med siden 2007, da enheten fikk et nytt oppdrag, sier Dybwad.

Lokale trusler

– Det er svært liten risiko for atomulykker i Norge. Men det finnes reaktordrevne fartøy utenfor norskekysten og mindre strålekilder i norsk industri og på sykehusene, som kan starte lokale CBRNE-hendelser, sier han.

– Hvordan kan man hjelpe pasienter med stråleskader?

– Man kan få en stråleskade enten ved å bli bestrålt fra en ekstern kilde, eller ved at man får radioaktive partikler på huden eller inne i kroppen.

– Om man har forurensing på utsiden av kroppen, kan man fjerne dette. I noen situasjoner kan man også øke utskillelsen av radioaktive stoffer som har kommet inn i kroppen, sier Dybwad.

– Jodtabletter kan forebygge kreftutvikling i skjoldbruskkjertelen om det skulle skje en spredning av radioaktivt jod.

– I svært sjeldne situasjoner kan en person motta så mye ekstern bestråling at organer og beinmarg skades. I slike tilfeller vil det ved intensiv medisinsk behandling være mulig å øke overlevelsen, sier han.

Jodtabletter gis på anbefaling fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet.

Tiltakskort

– Min jobb er å vise hvordan man skal jobbe i slike situasjoner og hvordan man beskytter seg selv som helsearbeider.

I akuttmottakene fins det tiltakskort, som er utarbeidet av sykehuset i samarbeid med CBRNE-senteret. Kortene viser hva hver enkelt ansatt, fra lege til sykepleier, skal jobbe med i krisesituasjoner, forteller han.

Han viser oss permen med tiltakskort på akuttmottaket på Ullevål.

TILTAK: De ulike helseaktørenes oppgaver ved for eksempel en atomulykke er lett tilgjengelig i akuttmottaket. Foto: Nils Kr. Reppen
FILTER OG MASKE: Masker og filter et sendt ut til alle sykehus og ambulanseavdelinger. Foto: Nils Kr. Reppen
VERNESKRIK: Vernedrakten beskytter mot radioaktivt nedfall.  Foto: Nils Kr. Reppen

Atomøvelse utenfor Bodø i mai

Under øvelsen «Artic Reihn» utenfor Bodø i mai 2022 skal Nordlanssykehuset og andre blålystjenester i Nordland få øvd seg på å ta imot pasienter etter at et atomdrevet fartøy har forlist utenfor kysten.

– Dette er en av de største sivile øvelsene vi har hatt, og vi har vært med på forberedelsene, forteller Dybwad.

Han var i Bodø tidligere i år og drev med kompetansehevende tiltak. Beredskap, historikk og hendelser lokalt, det er det de henter erfaringene fra, forteller han.

– Er HBO-serien om Tsjernobyl-ulykken troverdig fremstilt?

– Ja, mye av den er det, men den er også dramatisert en del for tv-publikum, sier han.

God beredskap

– I vår virkelighet handler det om å være så forberedt som mulig, derfor underviser vi i hvordan vi kan beskyttes oss når jobben som helsearbeidere skal utøves ved ulykker, sier Dybwad.

Han forteller at han var fem år i Forsvarets sanitet i årene før han tok sykepleierutdannelsen i 1994.

– Jeg var 13 måneder i Bosnia på Nato-oppdrag etter krigen der i 1996–97, deretter var jeg på Ullevål før jeg tok en ettårig spesialutdannelse i akuttmedisin ved Universitet i Uppsala i Sverige, forteller Dybwad.

– Flere av de ansatte ved CBRNE-senteret har bakgrunn i Forsvaret, men senteret er en sivil behandlings- og kompetansetjeneste for CBRNE-medisin, sier han.

FIRE DUSJER: På Ullevål sykehus er det fire dusjer som benyttes ved dekontaminering. Ved ekstern radioaktiv kontaminering dusjes pasient eller helsearbeider i minst 90 sekunder med klær på, stråling måles, og dusjing gjentas eventuelt i nye 90 sekunder. Vannet har en temperatur på 35 grader. Foto: Nils Kr. Reppen
ISOLAT: Pasienter med smittsomme sykdommer havner på isolat på infeksjonspost. Foto: Nils Kr. Reppen
ERFAREN: Anders Dybwad har undervist tusenvis av ansatte i helsevenset i CBRNE-arbeid de fjorten årene han har jobbet for enheten. Foto: Nils Kr. Reppen
Råd fra nasjonal behandlingstjeneste for CBRNE-medisin ved en atomhendelse

Ved en atomhendelse vil Kriseutvalget for atomberedskap (KUA) gi råd til befolkningen om tiltak som skal iverksettes. Slike tiltak vil få konsekvenser for helsetjenesten, og det er opp til virksomheten å balansere rådene som blir gitt opp mot andre hensyn, som å yte øyeblikkelig hjelp. Det bør foreligge planer for hvordan helsetjenesten vil håndtere en atomhendelse.

Nasjonal behandlingstjeneste for CBRNE-medisin foreslår at planene inneholder følgende
punkter (oppdatert 10.03.22):


1. Råd om jodtabletter
Hvis myndighetene gir råd om at definerte grupper av befolkningen skal ta jodtabletter, må det finnes planer som sikrer tilgang til dette fra helseinstitusjonens beredskapslager for definerte grupper av pasienter og ansatte. Det vil først og fremst gjelde barn < 18 år, gravide og ammende pasienter og ansatte. For andre voksne i aldersgruppen 18–40 år kan det i sjeldne tilfeller bli gitt råd om jodtabletter, men myndighetene vil da først og fremst anbefale innendørsopphold, og det er ikke behov for jodtabletter til denne gruppen så lenge de oppholder seg innendørs i helseinstitusjonen.
Ved et luftbårent utslipp fra utlandet, vil det komme varsel fra myndighetene flere timer før det blir aktuelt å innta jodtabletter. Derfor er det ikke er nødvendig med et lager på hver behandlingsenhet hvis tilgang til tabletter fra et større lager kan sikres med under én times reisevei.
Dersom radioaktivt nedfall forventes bør alle polikliniske og elektive konsultasjoner utsettes, og man trenger derfor ikke beredskapslager for disse pasientene. For innsatspersonell som skal jobbe på et skadested der en atomhendelse har inntruffet, er det aktuelt med jodtabletter uavhengig av alder. Ved et luftbårent utslipp fra utlandet skal innsatspersonell følge de samme rådene som gis til befolkningen for øvrig.


2. Råd om innendørsopphold
Ventilasjonssystemer anbefales avskrudd. Vinduer/dører bør lukkes. Ventilasjonsanlegg i helseinstitusjoner kan være viktige for å hindre smittespredning av andre sykdommer, og institusjonen må ha en plan for å veie disse hensynene opp mot hverandre. Barn er ekstra sårbare ved radioaktivt nedfall, slik at man må vurdere om ulike enheter og avdelinger ved en institusjon kan ha ulik grader av ventilasjon.


3. Endret arbeidsplan for ansatte
Råd om innendørsopphold ved en atomhendelse vil bli gitt av myndighetene for en begrenset periode og maksimalt to døgn. I denne perioden bør helseinstitusjonene ha en minimumsbemanning. Polikliniske og elektive konsultasjoner bør utsettes. Hvis mulig bør arbeidsplaner endres slik at man deler døgnet i to og ikke tre. Man kan også vurdere om ansatte kan tilbringe hviletiden på sykehuset for å unngå reisevei til og fra arbeidsstedet. Ved et luftbårent utslipp fra utlandet vil det være nok varslingstid til å iverksette endret arbeidsplan.

4. Unntak for gravide/ammende
Gravide og ammende ansatte bør som hovedregel ikke arbeide under en atomhendelse dersom råd om innendørsopphold blir gitt av myndighetene. De bør heller ikke delta i behandlingen av pasienter som er eksponert for radioaktiv forurensning etter en atomhendelse, ut fra et førevar-prinsipp og fordi det kan skape frykt og usikkerhet som gir en stor psykososial belastning. Sannsynligvis har stråleverdiene liten betydning for foster og spedbarn, men akkurat denne gruppen ansatte bør unntas arbeid i den korte perioden det er snakk om.


5. Arbeidsplan for personell som må reise hjem til pasienter – prehospitalt personell og ansatte i hjemmetjenesten
For arbeid på skadested, se Nasjonale faglige retningslinjer for håndtering av personskade ved CBRNE-hendelser (helsedirektoratet.no). Ved stort luftbårent utslipp fra utlandet og råd om innendørsopphold bør man tilstrebe en minimumsbemanning, hvis mulig. Samtidig må samfunnskritiske funksjoner ivaretas. For å redusere total stråledose for ansatte, bør man vurdere kortere skift, som gir lavere total stråledose. CBRNE drakt skal ikke brukes ved luftbårent utslipp fra utlandet, men man kan bruke FFP3-maske og hansker ved arbeid utendørs, og man bør dusje og skifte klær ved vaktens slutt. Råd om jodtabletter skal følges på samme måte som for befolkningen for øvrig. Gravide og ammende unntas fra arbeid under hendelsen.


6. Dekontaminering
For arbeid på skadested og mottak av pasienter fra atomhendelse, se Nasjonale faglige retningslinjer for håndtering av personskade ved CBRNE-hendelser (helsedirektoratet.no). Ved stort luftbårent utslipp fra utlandet vil DSA/KUA gi råd om dekontaminering dersom dette er nødvendig. Hvis ikke dette rådet er gitt, håndteres pasientene som vanlig – det er da snakk om svært små mengder nedfall og dekontaminering/rens er ikke nødvendig.


7. Beredskap drikkevann
Dersom det blir gitt beskjed om radioaktiv forurensing av drikkevannskilde, bør det foreligge en beredskapsplan for helseinstitusjonen slik at man kan tilby rent vann til pasienter, ansatte og ved prosedyrer som skal gjennomføres. Rasjonering av vann må påregnes i en slik situasjon. Det bør foreligge beredskap for minimum 3 døgn etter anbefalinger fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

Kilde: Helsedirektoratet (Vedlegg 3)

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.