– Demotiverende at kompetansen vår ikke blir anerkjent

Til Prindsen mottakssenter i Oslo kommer mennesker som ruser seg mye. Her tilbys de blant annet ulike typer helsehjelp, rent brukerutstyr og trygge rammer for rusinntak.

Målgruppen har ofte store utfordringer i tillegg til rusbruken, ikke minst psykisk.

– Brukerne her er ofte dårligere enn dem jeg jobbet med på akuttpsykiatrien på Ullevål, forteller Ingvild Songstad Bæver.

I likhet med kollega Kristin Sølsnes, er Bæver sykepleier med videreutdanning på 60 studiepoeng innen psykisk helsearbeid. Sølsnes har i tillegg ti studiepoeng i seksuell helse, ti i traumer, samt en deleksamen i sårsykepleie.

– Det krever høy kompetanse å håndtere ulike situasjoner her på mottakssenteret, og både brukere og etaten nyter utvilsomt godt av vår videreutdanning, sier Bæver.

Tross videreutdanning, har Bæver og Sølsnes stillingskode og lønn som vanlige sykepleiere og ikke spesialsykepleiere, eller det som i Oslo kommunes stillingsregister kalles «spesialutdannet sykepleier».

– Jeg føler jeg ikke får uttelling for det arbeidet jeg har lagt ned i å øke kompetansen min, sier Sølsnes, som gjennomførte sin videreutdanning i psykisk helsearbeid for drøyt ti år siden.

Den gangen jobbet hun som vikar på Prindsens, og videreutdanningen ble tatt på eget initiativ.

– Vi har en spesialkompetanse vi ikke får anerkjennelse for, sier hun.

Ønskelig med videreutdanning

Når Velferdsetaten utlyser sykepleierstillinger går følgende formulering igjen under kvalifikasjonskrav:

«Det er ønskelig med videreutdanning innen rus- eller psykisk helsearbeid.»

Uavhengig av om søkerne har slik utdannelse eller ikke, tilbys de stilling og lønn som vanlig sykepleier.

– Det er demotiverende at kompetansen vår ikke blir anerkjent, sier Ingvild Songstad Bæver.

– Etter at jeg fikk fast stilling, har jeg har søkt om stillingskode og lønn som spesialsykepleier, men fått avslag.

20 av 84 med videreutdanning

De to kollegaene ved Prindsen mottakssenter er ikke alene.

Ifølge en fersk kartlegging gjennomført av Norsk Sykepleierforbund Oslo har minst 20 av forbundets 84 medlemmer ansatt i Velferdsetaten en videreutdanning på 60 studiepoeng eller mer, de fleste innen psykisk helsearbeid.

Ingen av dem er likevel ansatt som spesialsykepleier eller tilsvarende tittel som gjenspeiler deres ekstra kompetanse.

Sju av NSF medlemmene i etaten oppgir å ha levert krav til arbeidsgiver om å få annen stillingskode, uten at kravet er innfridd.

Reagerer sterkt

Kartleggingen er gjennomført av Ann Kristine Kirk, som er koordinerende hovedtillitsvalgt for NSF i Oslo kommune. Hun har tidligere vært hovedtillitsvalgt i Velferdsetaten.

– Jeg reagerer sterkt på at arbeidsgiver konsekvent etterspør videreutdanning, men ikke vil gi ansatte stillingstittel eller lønn som gjenspeiler dette, sier hun til Sykepleien.

Kirk understreker at problematikken med mangelfull uttelling for ansattes kompetanse ikke er noe unikt for Velferdsetaten, men mener det blir ekstra tydelig her med tanke på målgruppen og deres behov.

– Brukerne i Velferdsetaten har ofte store utfordringer innen rus og psykisk helse, og videreutdanning på dette feltet er etterspurt og nyttig. Kommunen forventer at ansatte skal bruke sin spesialkompetanse til pasientens beste, uten at de anerkjenner den formelt. Det oppleves av mange som demotiverende og feil.

– Selv om det i stillingsutlysningene heter at det er ønskelig med videreutdanning, så er ikke dette et absolutt krav. Om et av dine medlemmer søker på en sykepleierstilling og så blir ansatt som sykepleier, vet de ikke da hva de går til?

– Jeg tror mange først blir klar over det i etterkant, og jeg vet at flere har trukket sin jobbsøknad når de forstår at de ikke får uttelling for sin tilleggsutdanning.

– Enkelte kommer fra jobb i sykehus, der det gjerne er mer automatikk i at tittel gjenspeiler kompetanse. Noen er nok for lite bevisst på hva de takker ja til. De søker om oppgradering, får avslag og så kontakter de oss i NSF for hjelp.

– Hva har dere i NSF gjort i saken?

– Vi har tatt opp dette flere ganger – i lokale lønnsforhandlinger og andre sammenhenger. Vi har forklart hvorfor dette oppleves demotiverende og urettferdig.

Opp til arbeidsgiver

Espen Gade Rolland er leder av NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus (NSF-SPoR). Han mener Velferdsetatens fremgangsmåte fremstår som en dårlig måte å rekruttere kompetente sykepleiere på.

– Så lenge videreutdanningen er basert på rammeplan for psykisk helsearbeid, mener jeg at man bør kvalifisere til stillingskode som spesialsykepleier, sier han.

– Når man eksplisitt ønsker seg ansatte med en spisset videreutdanning, men ikke ønsker å betale for det, så synes jeg det vitner om lav grad av anerkjennelse av kompetanse hos arbeidsgiver.

Rolland påpeker at det i dag i stor grad er opp til arbeidsgiver å avgjøre hva som må til for å få en slik tittel og stillingsplassering.

– Siden 1998, da videreutdanningen innen psykisk helse og rus ble tverrfaglig, er jeg ikke kjent med at det har vært formelt regulert hva som kvalifiserer som spesialsykepleier innen vårt fagfelt, men vi i NSF-SPoR har et ønske om at det skal bli det, sier han.

– Spesielt nå som master i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet er fastsatt av Kunnskapsdepartementet, er det viktig at dette følges opp og klargjøres.

Behov for endring

John Ingar Danielsen er avdelingsdirektør for rustjenester og tilrettelagte boliger i Velferdsetaten.

Sykepleien spør om han har forståelse for at det kan virke demotiverende for sykepleiere å ha en videreutdanning som etterspørres, uten at den blir anerkjent gjennom stillingsbeskrivelse eller lønn.

– Ja det kan jeg forstå. Vi stiller riktignok ikke krav om slik videreutdanning, men sier at det er ønskelig. Jeg skjønner at problemstillingen kommer opp, vi har vært i dialog med NSF om det og innser at det er behov for endring.

Ifølge Danielsen jobber etaten for tiden med å kartlegge kompetansebehovet ved ulike tjenestesteder i etaten for slik å legge grunnlag for en kompetanse- og rekrutteringsplan.

– Prosessen har dessverre blitt forsinket på grunn av pandemien, men nå starter vi opp igjen og håper å ha dette på plass til høsten.

Danielsen understreker at de er avhengig av spesialkompetanse i etaten, både hos sykepleiere og andre, men at det til nå har vært lite tradisjon for å differensiere gjennom stillingskoder og lønnsnivå.

– Brukergruppen vår har et stort oppfølgingsbehov, så vi ønsker å spisse kompetansen hos de ansatte, sier han.

– Etaten trenger personell med utdanning utover bachelornivå, men dette handler jo litt om penger også, og må innarbeides i budsjettene. Vi må ha en systematikk og en faglig tilnærming til dette.

Kutter psykologstilling

Nina Haarklou er psykolog ved Prindsen mottakssenter og tillitsvalgt for Norsk psykologforening i Velferdsetaten. I februar hadde hun et innlegg i Dagens Medisin der hun uttrykte sterk bekymring for at en av psykologstillingene i etaten kuttes. Kuttet skyldes, ifølge Danielsen, at tjenestestedet Fredensborg hus ble lagt ned.

– Beklageligvis er det noe kompetanse som blir borte i en omstillingsprosess, men alle ansatte fra Fredensborg hus har beholdt sin arbeidsavtale og vil ha fortrinnsrett til andre stillinger i kommunen, påpeker avdelingsdirektør Danielsen.

– Hvilket signal synes du dette, i kombinasjon med sykepleiernes situasjon, sender om satsingen i det psykiske helsetilbudet til brukerne i Velferdsetaten?

– Sett utenfra skjønner jeg at det kan det se spesielt ut. Jeg mener likevel det var en konsekvens av vedtaket om avvikling av Fredensborg.

– Hvordan motiverer dere ansatte som ikke har ønsket videreutdannelse, til å ta dette?

– Jeg tenker det er en lederoppgave å sørge for at man har motiverte og kompetente medarbeidere. Så skal vi som sagt få dette inn i en overordnet kompetanse- og rekrutteringsplan om ikke altfor lenge.

– Hvorfor er ikke etatens behov for kompetanse og spesialisering klarlagt for lengst?

– Vi har hatt kompetanseplan tidligere, men dette med spesialisering har ikke vært med her. Nå har vi vedtatt en ny strategi og endringsplan for rusfeltet der dette inkluderes. Da er det naturlig at vi går gjennom tjenestetilbudet og kompetansebehovet på nytt.

Har tro på endring

– Vi tar gjerne diskusjonen videre med tanke på kompetansekartlegging i etaten, sier koordinerende hovedtillitsvalgt i NSF Oslo, Ann Kristine Kirk, etter å ha sett Danielsens svar i denne saken.

– Jeg håper og tror at Oslo kommune blir mer klar over hva de faktisk har av spesialkompetanse, og at de vil jobbe for å beholde folk gjennom å gi dem riktig stillingskode og lønn. Ellers er jeg redd vi mister altfor mange flinke folk til spesialisthelsetjenesten, sier hun.

– Helt generelt mener jeg Velferdsetaten er det beste stedet å jobbe i Oslo kommune, og det kan du godt sitere meg på, sier Kirk, som selv er ansatt som sykepleier i etaten, men for tiden er frikjøpt som tillitsvalg i NSF.

Høyt konfliktnivå

På Prindsens mottakssenter jobber Kristin Sølsnes i avdelingen kalt feltpleien, der brukerne tilbys helsetjenester som vaksiner, helseundersøkelse, oppfølging av tannhelse og behandling av sår og infeksjoner.

– Her får vi inn pasienter som ofte vil ha vanskelig for å søke hjelp andre steder. Det er mye somatikk, men du må i stor grad forholde deg til det psykiske også. Da er det viktig at kompetansen de trenger, finnes her, sier hun.

– Videreutdanningen vår gjør at vi kan møte brukergruppen profesjonelt med forståelse for hva som ligger bak deres atferd.

Ingvild Songstad Bæver på sin side jobber i brukerrommet der man blant annet deler ut brukerutstyr, gir veiledning i inntaksmetoder og håndterer overdoser.

– Konfliktnivået her kan være høyt, og jeg merker at spesialkompetanse i psykisk helsearbeid er en stor fordel.

De to kollegaene mener det ville være relativt uproblematisk for dem å finne seg en annen jobb der deres videreutdanning kvalifiserer til tittel og lønn som spesialsykepleier, men de har foreløpig valg å bli værende.

– Vi har kanskje blitt litt for vant til at det bare er slik det er her, sier Sølsnes.