Nå tilbyr de fleste kommuner velferdsteknologi

– Vi har kommet langt, men sammenliknet med hvor vi vil, skulle vi gjerne ha kommet lenger, sier programleder for Nasjonalt velferdsteknologiprogram, Bjørnar Alexander Andreassen, i Helsedirektoratet.

226 av kommunene som deltar i dette programmet, rapporterer at de nå tilbyr minst én av de anbefalte teknologiene. Dette kommer frem av programmets tredje gevinstrealiseringsrapport [pdf] som nylig ble offentliggjort.

Mest utbredt og innlemmet i kommunenes tjenestetilbud er digitale trygghetsalarmer, e-lås, lokaliseringsteknologi (GPS), ulike former for digitalt tilsyn og elektroniske medisindispensere.

140 millioner spart

Den ferske rapporten byr på beregninger som viser at deltakerkommunene unngikk nærmere 140 millioner kroner i kostnader i fjor og frigjorde nærmere hundre tusen arbeidstimer på grunn av velferdsteknologiske løsninger.

– Vi ser at velferdsteknologi gir gevinster langs flere akser, deriblant spart tid og unngåtte kostnader, men det er viktig å få frem at dette ikke bare er effektiviseringstiltak, sier Andreassen.

– Velferdsteknologi kan bidra til å øke kvaliteten på tjenestene og styrke brukerne. Effektivisering skaper dessuten muligheter for økt omsorgskapasitet, og det er viktig at inntjeninger ikke brukes til å si opp sykepleiere eller annet personell, men at frigjorte ressurser omdisponeres til der de trengs.

Ifølge rapporten gir bruk av velferdsteknologi blant annet økt mestring, frihet og fleksibilitet for brukerne, mens ansatte rapporterer om mindre stress. Pårørende oppgir på sin side at de opplever mer trygghet for sine kjære.

– Man skal alltid ta høyde for feilkilder ved denne type rapportering, men tilbakemeldingene har vært såpass entydig positive at det er grunn til optimisme, mener Andreassen.

Halvparten er forsinket

Selv om et flertall av kommunene i programmet nå tilbyr velferdsteknologi, er det store variasjoner i hvor utbredt tilbudet er. Kommunestørrelse, avstander og samarbeidsløsninger ser ut til å spille inn.

Ifølge rapporten har mellomstore kommuner i Sørøst-Norge dokumentert de største gevinstene. Disse kommunene inngår gjerne i regionale prosjekter med seks til åtte kommuner. Kommuner som ikke rapporterer gevinster, er små kommuner som samarbeider med én til tre andre kommuner.

Litt over halvparten av kommunene som er med i Nasjonalt velferdsteknologiprogram, oppgir at de er forsinket i implementeringen.

Dessuten er det fremdeles godt og vel hundre norske kommuner som enten ikke er med i programmet eller som deltar, men ikke har kommet skikkelig i gang med implementeringen.

(Artikkelen fortsetter nedenfor diagrammet.)

Ambisjoner om høyere tempo

Nasjonalt velferdsteknologiprogram har pågått siden 2014, og i august 2021 besluttet daværende regjering at programmet skal forlenges ut 2024.

Sykepleien spør programleder Andreassen om han er tilfreds med fremdriften så langt.

– Vi har ambisjoner om et høyere tempo, og det er en utfordring at anbefalt velferdsteknologi ennå ikke er del av tilbudet i mange kommuner. Både fordi brukerne går glipp av tilbudet og fordi kommunene får dyrere tjenester.

Andreassen mener det gir grunn til optimisme at både forrige og nåværende regjering gir uttrykk for å ville satse på velferdsteknologi.

I Hurdalsplattformen fra regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet heter det for eksempel at regjeringen vil «videreføre Nasjonalt velferdsteknologiprogram slik at vi får et kompetanseløft for velferdsteknologi i norske kommuner».

– Det viktige nå er å jobbe med å overvinne barrierene vi har kartlagt, samtidig som vi ikke mister gevinstene vi har oppnådd, sier Andreassen.

– Hva er de største barrierene?

– Om du spør kommunene, vil de nok si at startkostnadene er en av de største utfordringene. Vi bruker jo relativt mye penger på helse- og omsorgstjenester i Norge, men lokalt er opplevelsen at mye av dette er låst opp i drift. Det å ta et taktskifte er krevende. I alle fall om du som en mindre kommune forsøker å ta løftet alene.

– Hvem sliter mest?

– Det er ikke noe entydig bilde som viser at jo større, jo bedre, og dette er kompliserte regnestykker. I nord finnes det enkelte kommuner, som Bodø og Tromsø, som har kommet langt. Samtidig ser vi at regionen har et betydelig uforløst potensial, blant annet på grunn av store avstander.

Ingen nye anbefalinger

En reell og bærekraftig satsing på velferdsteknologi krever, ifølge Andressen, sitt. Det trengs gjerne nye tjenestemodeller som koster i form av både personell, utstyr og omorganisering.

– Fremover skal vi blant annet se på hvilke anbefalinger vi kan gi for at kommuner skal kunne overkomme barrierene, deriblant ulike finansieringsmetoder. Vi ser for eksempel at spesialisthelsetjenesten finansierer innovasjon på andre måter, og i større grad kan legge inn ressurser på felt de vil skal skyte fart. I kommunene er det annerledes og ofte mindre albuerom for å prioritere slik.

– Nasjonalt velferdsteknologiprogram har så langt presentert tre gevinstrealiseringsrapporter. De to første kom med konkrete anbefalinger om til sammen seks typer teknologi, mens den tredje rapporten ikke har tilsvarende anbefalinger. Hvorfor ikke?

– Vi begynner å tenke mer teknologinøytralt siden utviklingen går så raskt, forklarer Andreassen.

– Om vi er spesifikke i anbefalingene, kan vi bli utdatert fort. Det kan også bli en barriere for innovasjon, og teknologimiljøer er ofte kjappere i vendingen enn helsesektoren.

Velferdsteknologi for barn og unge

Velferdsteknologiprogrammet har kommet aller lengst når det gjelder såkalt trygghets- og mestringsteknologi, deriblant digitale trygghetsalarmer, medisindispensere, låser og GPS-løsninger. Her har kommunene nå gått fra utprøving til en spredningsfase.

Siden 2015 har det også foregått uttesting av velferdsteknologiske løsninger beregnet på barn og unge med funksjonsnedsettelser (se egen tabell nederst i saken). Disse uttestingene har så langt foregått i mindre skala, og frem til 2020 har rundt 60 barn og unge vært aktive i slike prosjekter.

– Vi har mindre håndfaste erfaringer her, men det vi ser å langt, virker positivt, sier Andreassen.

Han har særlig tro på digitale løsninger for planlegging og organisering av brukernes hverdag.

– Slike hjelpemidler kan for eksempel bidra til at brukerne, eller deres foresatte, ikke trenger ringe rundt til helsetjenester, skoler og andre for stadige avklaringer og avtaler. Erfaringen så langt er at dette kan være veldig nyttig for å skape struktur i hverdagen, og det er noe vi ønsker å satse videre på.