fbpx Flere får kreft og flere overlever Hopp til hovedinnhold

Flere får kreft og flere overlever

Kreftpasientene hadde det ekstra krevende og vanskelig under pandemien i 2020. Dette er tallene for 2020 fra Kreftregisteret.

– Pasienter har i liten grad kunnet ha med seg pårørende til konsultasjoner og behandlinger, og smittesituasjonen har nok medført ekstra mye bekymring og usikkerhet, forteller Giske Ursin, direktør for Kreftregisteret på deres hjemmesider.

– Selv om både diagnostikk og kreftbehandling ser ut til og har blitt prioritert 2020, så tenker vi i dag litt ekstra på de mer enn 35 000 menneskene som på toppen av alt annet i annerledesåret 2020 også måtte oppleve å få en kreftdiagnose, sier Ursin.

Tallene viser en økning. I 2019 ble det registrert 34 979 nye tilfeller. Tallene for 2020 er på 35 515. En naturlig økning med tanke på aldersutviklingen i befolkningen.

Flest menn utvikler kreft. I 2020 var det 19 223 menn og 16 292 kvinner som fikk en diagnose eller flere.

Totaltallet 35 515, er antall tilfeller og ikke antall personer. Dette gjelder også for fordelingen mellom kjønn.

De fire vanligste kreftformene prostata-, bryst-, lunge- og tykktarmskreft utgjorde halvparten av alle krefttilfeller i Norge. 

Prostatakreft er den kreftsykdommen flest får i Norge. Rundt 15 prosent av alle krefttilfeller i Norge er menn med prostatakreft.

Positiv utvikling for kvinner

– Ser vi nærmere på de enkelte kreftformene, finner vi imidlertid noen større utslag, og dette er særlig tydelig blant kvinner. Brystkreft, gynekologisk kreft og lungekreft blant kvinner har alle gått ned, og står sammen for en nedgang på nærmere 500 tilfeller sammenlignet med i 2019, sier Ursin.

Samtidig er nedgangen urovekkende. Mammografiprogrammet stengte ned i flere måneder under starten av pandemien. 

– På landsbasis vil det ta tid å innhente dette etterslepet, så det er nok fortsatt en del krefttilfeller der ute som skulle vært avdekket tidligere, forteller Ursin på nettsiden til Kreftregisteret.

Gjør en god jobb

– Tallene viser to ting: Vi har gjort en utrolig god jobb i Norge under pandemien som vi skal være stolte av. Vi har greid å diagnostisere og behandle de aller fleste med alvorlig kreftsykdom. Men tallene viser også at det på enkelte områder er et etterslep i diagnostisering, sier generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross.

KOMMENTERER STATISTIKKEN: Generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross (t.v.) og Giske Ursin, direktør i Kreftregisteret. Foto: NTB og Kreftregisteret.

Før fylte 75 år har én av tre nordmenn fått minst én kreftdiagnose. Over 305 503 personer i Norge har hatt kreft i sin sykdomshistorikk (antall personer per 31.12.2020).

Fler får kreft, men fler overlever sykdommen, ifølge Kreftregisterets analyse. Kombinasjonen av forebygging, tidlig diagnose og bedre behandlingsmåter er årsaken.

Flere overlever

Enkelte kreftformer overlever nær alle, selv de med fremskreden sykdom har gode utsikter. 

Når det gjelder bukspyttkjertelkreft, lungekreft og leverkreft overlever bare et fåtall.

Til tross for at flere overlever, er det et betydelig antall som dør av kreft hvert år. Nesten 11 000 nordmenn døde av kreft i 2020.

Kreft i lunge, tykk- og endetarm, prostata, samt brystkreft blant kvinner sto for halvparten av alle dødsfall som følge av kreft i 2020, ifølge Kreftregisterets statistikk.

Fler får mer enn en kreftdiagnose

I løpet av de siste årene har 75 prosent flere fått mer enn én kreftdiagnose i løpet av ett år. I 2007 var det 653 pasienter som opplevde dette. Ti år senere, i 2017, var det 1146 personer som fikk flere ulike kreftsykdommer på ett år.

Sammenliknet med for 30 år siden, er det i dag nesten fire ganger så mange som får mer enn én kreftdiagnose i løpet av ett år.

Det at kronisk syke kreftpasienter stadig lever lenger fører til økende belastninger, både for primær- og spesialisthelsetjenestene, skriver Kreftregisteret i analysen av tallen for 2020.

Kreftsyk under korona: – Jeg var alene i huset i tre måneder

HOLDT MOTET OPPE SELV: Ingjerd Amundsen bor alene og forteller om hvordan det har vært å være under kreftbehandling i krisetid. Foto: Privat

12. mars i år var Ingjerd Amundsen på sykehuset og fikk sin første cellegiftkur. Da hun kom hjem på ettermiddagen, var landet stengt ned.

– Jeg så Erna på nyhetene på TV. Hun sa at landet stengte ned. Dette skjer ikke, tenkte jeg. Det går ikke an å stenge ned landet.

Det forteller 68 år gamle Ingjerd Amundsen på telefon fra eneboligen der hun bor i Heimdal i Trondheim. 

Bor alene

14. januar fikk hun brystkreftdiagnosen. 30. januar ble hun operert og strålebehandlet. 

12. mars dro hun til sykehuset for å motta den første av i alt fire cellegiftbehandlinger. Hun var glad for å komme i gang, men spent på hvordan kroppen ville tåle belastningen. 

Ettersom Ingjerd Amundsen bor alene, var hun forberedt på å skulle gå gjennom behandlingen uten å ha noen i umiddelbar nærhet.

Men hun hadde sett frem til et gruppetilbud med andre brystkreftpasienter. Hun hadde også planlagt å trene sammen med andre som var under behandling, og hun hadde notert seg at hun skulle treffe både kreftsykepleier og lege gjennom de tøffe månedene som ventet.

God nabo ble redning 

Så stengte landet ned.

– Etter at jeg så nyhetene torsdag 12. mars, turte jeg ikke gå ut i det hele tatt. Fredagen var jeg inne. Men så, på lørdag, tenkte jeg at jeg kan jo ta meg tur ut i skogen rett bak her jeg bor? 

Som tenkt så gjort. Men hun var ikke den eneste som hadde tenkt dette, viste det seg.

– Jeg måtte nesten gå i kø, og det føltes ikke helt trygt, nei. Så da dro jeg hjem.

Det ble starten på en lang og ensom vår for den sosiale damen. Ingen var over dørstokken hennes på lang tid. Hun fikk hjelp til å handle, og maten ble satt ute på trammen.

– Jeg var alene hjemme i tre måneder. Ingen var inne i huset mitt, forteller hun.

Støttetilbudene hun hadde sett frem til å benytte, ble på rekke og rad utsatt, redusert eller hun fikk likevel ikke benyttet seg av dem. 

Men som et slags hell i felles uhell, så har Ingjerd Amundsen en god nabo som også gikk gjennom en cellegiftbehandling denne våren.

– Vi kunne heldigvis snakke sammen på god avstand utenfor, eller vi møttes på veien her. Da utvekslet vi erfaringer og kunne spørre hverandre hvordan det gikk.

– Ikke lyst til å være til bry

– Jeg kunne sikkert ringt til sykehuset når det var noe jeg lurte på, men så hadde jeg ikke lyst til å være til bry, heller. Det var mest spørsmål om de var vanlige, de bivirkningene jeg opplevde av behandlingen. Man blir jo oppmerksom på symptomer, og legen som måtte vite at jeg var i form før neste behandling, snakket jeg med på telefon. Men for meg føltes det ikke som at problemene eller spørsmålene jeg hadde, var store nok til at jeg selv skulle ringe til en lege eller kreftsykepleier, sier hun.

– Uten støtten fra naboen min hadde det vært mye verre, det er jeg sikker på. Det å ha en å snakke med ansikt til ansikt betød så mye. En kan åpne seg på en annen måte når en ser hverandre. Det blir ikke det samme å sitte alene bak en skjerm eller med telefonen, sier hun.

– Er ikke så teknisk

Noen av de fysiske tilbudene hun hadde sett frem til, ble erstattet med digitale. Kreftforeningen hadde et møte om nevropati hun hadde lyst til å delta på. 

– Men jeg er ikke så teknisk av meg. Det var en streaming – eller et webinar – som jeg ikke kom meg inn på, sier hun. 

Treningen ble først avlyst, og når hun skulle starte opp igjen på Vardesenteret, har hun måttet holde seg hjemme fordi hun flere ganger har vært litt småsnufsete. 

– Jeg har testet og har ikke påvist noen covid-19, men det har likevel blitt lite trening. Jeg må ta hensyn så ikke andre blir smittet, sier hun.

Forstår, men savnet tilbud likevel

Hun understreker at hun ikke klager på verken behandling eller oppfølging, og sier hun forstår at det måtte bli slik i den situasjonen landet var i. 

– Jeg tror det er mange som har hatt det akkurat på samme måte, det er nok ikke noe sensasjonelt over min opplevelse av disse månedene, sier hun.

Likevel har hun savnet mer informasjon og å kunne si om det var noen tilbud hun hadde ekstra stort behov for at ikke ble borte da landet stengte ned, forteller hun.

– Ettersom jeg bor alene, hadde jeg sett mest frem til det å delta i en liten samtalegruppe med andre som var i samme situasjon. Det var det jeg hadde mest behov for der og da, sier hun.

Mange opplevde kraftig reduksjon

Og Ingjerd Amundsen er ikke alene om å gjennomgå alvorlig sykdom med et redusert eller endret støttetilbud de siste månedene.

En rapport fra Helsetilsynet viser at pasienter, brukere og pårørende fra et utvalg pasientforeninger gir tilbakemeldinger på at tjenester ble kraftig redusert under pandemien, og mange ble ikke inkludert før tjenestene forsvant. 

Rapporten er et samarbeidsprosjekt mellom Brukerrådet i Helsetilsynet og Statens helsetilsyn.

I rapporten understrekes det at svarene ikke er representative for alle pasienter, brukere og pårørende, men at Statens helsetilsyn bruker det som en form for casestudie. 

Les mer: – Brukere forteller at tjenester bare ble tatt vekk

– Konklusjonen i rapporten samsvarer godt med det inntrykket vi i Kreftforeningen har. Vi får meldinger om at mange har mistet tilbud av typen rehabilitering og mestring av livet etter kreftdiagnosen. Logoped- og fysioterapitilbud har forsvunnet eller blitt redusert for mange.

– Også opplæringstilbud til pasienter og pårørende på for eksempel Vardesentrene, som vi driver sammen med de største sykehusene i landet, har blitt rammet, sier hun.

Hun viser også til svarene som går på opplevd livskvalitet og helse:

– Det er tøft nok å få en kreftdiagnose. Når støttetilbud forsvinner, blir det vanskeligere.

Digitale tilbud når ikke alle

Til Ingjerd Amundsens opplevelse av å være kreftpasient i koronatid, sier generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross at det er vondt å høre, og at Kreftforeningen vet at dette er en opplevelse hun deler med veldig mange andre.

– Selv om vi har vært flinke til å skape nye tilbud og møteplasser på internett, må vi ikke glemme at det er mange der ute som strever med å forstå hvordan alt dette fungerer. Et digitalt treff kan dessuten aldri erstatte det fysiske møtet mellom mennesker, sier hun.

Generalsekretæren mener det er nødvendig å ta flere runder for å finne nye løsninger på hvordan sårbare pasienter og pårørende kan nås.

– Det er helt sikkert uutforskede muligheter for mer digital kontakt med pasienter og pårørende. Men på en eller annen måte må vi også klare å legge til rette for mer en-til-en-kontakt for dem som trenger det mest, sier hun.

– Vi har hele veien hatt et blikk for at utredning, diagnostikk og behandling ikke blir forsinket som følge av kapasiteten i helsevesenet. Så langt har vi heldigvis opplevd at dette har gått bra. Men med en ny bølge er vi redde for at det skal gå utover behandlingskapasiteten av kreftpasienter, sier hun.

Les også: Faggruppeleder: – Manglende rehabilitering har konsekvenser

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.