fbpx Nå er det mulig å ta NIPT-testen utenfor sykehus Hopp til hovedinnhold

Nå er det mulig å ta NIPT-testen utenfor sykehus

NIPT-test
35-ÅRSGRENSE: NIPT-testen er fremdeles bare gratis for gravide over 35 år, som får gjennomført testen på offentlige sykehus. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Et år etter at den omdiskuterte NIPT-testen ble lovlig for alle gravide, er den aller første prøven tatt på en privat klinikk.

Spesialsenteret for kvinner på Jessheim var den første private klinikken som gjennomførte NIPT-testen på en kvinne utenfor sykehus, melder NRK. Testen ble gjort mandag.

– Det er ikke sånn at vi feirer med kake. Det er en vanlig prosedyre, og bare en liten del av fosterdiagnostikken hos oss, sier gynekolog og fødselslege Martin Lundring ved klinikken til kanalen.

Kan avdekke kromosonavvik

NIPT-testen er en blodprøve som tidlig i svangerskapet kan vise om et foster har kromosomavvik som for eksempel kan gi Downs syndrom. Testen var forbudt fram til juli fjor, med noen unntak, da den nye bioteknologiloven ble vedtatt i Stortinget.

Da fikk alle gravide lov til å ta testen, og alle private klinikker rett til å tilby den. Den er fremdeles bare gratis for gravide over 35 år, som får gjennomført testen på offentlige sykehus.

Tre klinikker i Norge har fått lov til å tilby prøven, mens 19 har søkt om lov, skriver kanalen.

Les også:

– Kan privat og offentlig helsetjeneste utfylle hverandre?

KLASSESKILLE: – Fire av fem av dem som ifølge Helsepolitisk barometer mener at vi har et todelt helsevesen, opplever at det er negativt. Klasseskille, urettferdighet og tapping av arbeidskraft fra det offentlige helsevesenet oppgis som grunner for at privatisering av helsetjenesten ikke er bra, skriver Silje Naustvik, nestleder i NSF. Foto: Sunniva Tønsberg Gaski

– Noen vil si at flere private aktører vil gi bedre helsetjenester i fremtiden. Andre vil hevde det motsatte. Spørsmålet er om de kan utfylle hverandre. Slik helsevesenet er organisert og finansiert nå, er svaret nei, skriver nestlederen i NSF.

Et godt offentlig helsevesen har lenge vært vår felles helseforsikring. Vi har vært stolte av å ha et system med gratis helsetjenester til alle nordmenn. Det er fint å si, men det er ikke sant.

Det har aldri vært gratis. Vi har alle betalt. Skatten har vært vår forsikringspolise. En kjempediger kronerulling vi alle bidrar inn i, for å sikre at naboen faktisk får behandling for tykktarmskreften selv om han har vært arbeidsledig de to siste årene.

Det har vært en dugnad gjennom generasjoner som vi har vært stolte av, et hedersmerke på vår velferdsstat. Vi tar oss råd til å ta vare på hverandre. Tar vare på alle. Uansett.

Vårt felles offentlige helsevesen har vært så solid og holdt en så høy standard at selv de rike blant oss har brukt det. Det er jo ingen vits i å lete etter en privat løsning når det er i det offentlige at stjernekirurgene jobber. Et slikt system finnes ikke overalt.

Det offentlig helsevesenet er truet

Men noe er i ferd med å skje. Vår felles offentlige helsevesen er truet. Av et offentlig helsevesen som lider under små budsjetter, mangel på kvalifisert personell og en organisasjon som ikke tilpasser seg virkeligheten raskt nok.

Jeg har tidligere skrevet om at den kommunale fattigdommen truer sykepleierfaget. Sykepleiere beskrev en helse- og omsorgstjeneste så skåret ned til beinet at det truet kvaliteten på tjenesten, etikken og sykepleiefaget.

Det er stor mangel på kvalifisert personell til å løse oppgavene i offentlige sykehus og kommunale helsetjenester. Vi har alle lest tallet at det mangler 7000 sykepleiere, og at tallet vil flerdoble seg i løpet av få år.

Det kan være en mulighet for høyere lønn og bedre arbeidstid for sykepleiere.

Samtidig har det offentlige fått kraftig konkurranse fra den private helsenæringen som rekrutterer de samme fagfolkene. For sykepleierne kan det være en mulighet for høyere lønn og bedre arbeidstid. Og det er et enormt marked for private aktører som kan tilby vikarer til det offentlige eller starte opp private klinikker, sykehus og behandlingsinstitusjoner.

Klassekampen skrev senest for noen uker siden om Dr. Dropin som nå rekrutterer jordmødre til sine klinikker – de tilbyr dagstilling og godt betalt.

Konkurranse er bra, isolert sett

Så er ikke dette egentlig bra, da? For både sykepleiere og pasienter? Endelig kommer det konkurranse som kan pushe opp lønninger og sørge for bedre tilbud til dem som trenger det!

Isolert sett kan det være bra for enkelte arbeidstakere og pasienter. Konkurranse om sykepleieres lønninger og arbeidsvilkår er muligens det som skal til for å endelig få gjort noe med den altfor lave lønna og dårlige arbeidsforhold. For pasientene fyller de private aktørene et behov det offentlige ikke klarer å fylle. Det er ikke tilfeldig at det er kvinnehelse Dr. Dropin satser på.

Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg har brukt private helsetjenester opptil flere ganger. Da vi ikke klarte å få barn, oppsøkte vi en privat gynekolog fordi ventetiden i det offentlige ikke var til å holde ut. Vi hadde penger, i alle fall nok til å gå til privat lege noen ganger.

Den private gynekologen henviste meg til laparoskopi (i det offentlige), og bevandret i systemet som jeg er, visste jeg at om jeg ringte til Ullevål og sa jeg kunne møte på kort varsel, ville jeg kanskje slippe unna ventetiden på opp mot åtte måneder. De ringte kort tid etter, og bare uker etter henvisning var operasjonen gjennomført og egglederne åpne.

I svangerskapet mitt (jeg ble heldigvis gravid) oppsøkte jeg den private helsetjenesten igjen. Tanken på at det kunne være noe feil med fosteret ville ikke slippe. Jeg klarte ikke vente til uke 18 med å se at alt var bra. Volvat reddet meg. Og jeg kunne slappe av. Alt var bra.

Mange mener vi har et todelt helsevesen

I Norge, men ikke minst internasjonalt, vokser «helseindustrien» raskt. De fem høyest verdsatte selskapene i verden i dag, alle opprinnelig IT-selskaper, har nå inntatt helseindustrien.

Vår egen regjering har sågar lagt frem en «Helsenæringsmelding» som med regjeringens egne ord skal bidra til «verdiskaping i norsk økonomi, flere lønnsomme arbeidsplasser og en bedre og mer effektiv helse- og omsorgstjeneste».

Kanskje er det sånn at helsenæringen kan bidra til verdiskaping, flere lønnsomme arbeidsplasser og en mer effektiv helse- og omsorgstjeneste.

De fleste er opptatt av å si at vi skal ha en sterk offentlig velferdsstat hvor lommeboka ikke avgjør.

Men hva går det på bekostning av? Uansett politisk farge, er de fleste av oss opptatt av å si at vi skal ha en sterk offentlig velferdsstat hvor lommeboka ikke avgjør. Faktisk sier alle de politiske partiene i Norge dette.

Mange nordmenn har både lommebok og ressurser til å finne ut av hvordan man kan få hjelp raskt. Det er en lettvint løsning for å løse et problem, uten ventetid. Såfremt du har penger, ressurser og postadresse i sentrale strøk.

Ifølge Kantars årlige undersøkelse «Helsepolitisk barometer» svarer 68 prosent av befolkningen at de mener vi har et todelt helsevesen i Norge i dag der størrelsen på bankkontoen har betydning for hvor god behandling du får.

Det oppstår A- og B-lag

Helsetjenestene er et offentlig ansvar og må også være underlagt politisk styring og kontroll. Et stadig ekspanderende privat helsemarked på siden av det offentlige er vanskelig å kombinere med prinsippet om god ressursutnyttelse, lik tilgang til helsetjenester, forsvarlig arbeidsmiljø og tariffestede rettigheter for de ansatte.

Ikke alle bor i en by med tilgang til private helsetjenester, og ikke har alle penger til å betale for det heller. Dermed blir det raskt et A- og B-lag – de med penger og ressurser kontra de uten penger og ressurser til å navigere i det private helsemarkedet.

En stor tilleggsutfordring er at et stort privat marked effektivt vil støvsuge de offentlige helsetjenestene for både penger og kompetanse. Hva skjer hvis alle jordmødrene her til lands finner ut at de heller vil jobbe for Dr. Dropin der de nå får bedre arbeidstid og bedre lønn? Da står et avmagret offentlig helsetjenestetilbud tilbake.

Det er heller ikke slik at private aktører er kjent for å tilby ansatte bedre lønn og arbeidsvilkår enn det offentlige. For at noen skal anse helse som en attraktiv næring å investere i må det være muligheter for eieren å tjene penger. Bemanningskostnadene er den største utgiften i helsetjenesten. Potensialet til utgiftskutt er dermed på antall ansatte på jobb, eller ved å ha dårlige lønns- og pensjonsvilkår. Det har vi dessverre flere eksempler på fra, for eksempel, private sykehjem.

Det er stor forskjell på kommersielle aktører

Tilbake til Helsepolitisk barometer. Fire av fem av dem som ifølge Helsepolitisk barometer mener at vi har et todelt helsevesen, opplever at det er negativt. Klasseskille, urettferdighet og tapping av arbeidskraft fra det offentlige helsevesenet oppgis som grunner for at privatisering av helsetjenesten ikke er bra.

Likevel er selv de som er negativ til et todelt helsevesen, villig til å betale mer selv dersom de dermed kunne være sikret en enklere og kjappere tilgang til helsehjelp.

32 prosent tror tilgangen til offentlige helsetjenester vil bli dårligere om fem år enn i dag. Bare 16 prosent tror tilgangen vil bli bedre. Høyrevelgere skiller seg ut her. Der tror færre (19 prosent) at tilgangen blir dårligere, mens flere (23 prosent) tror at tilgangen blir bedre.

Noen vil si at flere private aktører vil være garantisten for bedre helsetjenester i fremtiden. Andre vil mene at de er en trussel for det offentlige. Spørsmålet er om det private og offentlige utfylle hverandre uten at det går på bekostning av det offentlige helsevesenet og lik tilgang på helsetjenester?

Slik helsevesenet er organisert og finansiert nå, er svaret nei.

Helt avslutningsvis må vi tilbake til nyansene. Privat er selvfølgelig ikke bare privat. Det er stor forskjell på de kommersielle aktørene (som skal tjene penger) og de ideelle aktørene (som ikke har profitt som formål). Vi har også mange private ideelle aktører som er viktige premissleverandører for utviklingen av helsetjenestene. De fortjener et helt eget innlegg.

Neste gang.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.