fbpx Kunsten å kommunisere når pasienten ikke kan snakke Hopp til hovedinnhold

Kunsten å kommunisere når pasienten ikke kan snakke

Våken respiratorpasient og sykepleier
KONTAKTSØKENDE: Blikk, sukk, host eller sparking i seng var noen av midlene Marte-Marie Wallander Karlsen observerte at våkne respiratorpasienter brukte for å oppnå kontakt med helsepersonell. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Sengeliggende, kritisk syk og med et plastrør klemt inn mellom stemmebåndene kan det være vanskelig å formidle hva du vil. En ny doktorgrad ser på hvordan det faktisk gjøres.

– Vi gjør en mye bedre jobb når vi kan hjelpe pasienten med å gjøre seg forstått, sier Marte-Marie Wallander Karlsen.

I utgangspunktet en selvfølgelighet, men ikke alltid like enkelt. Som intensivsykepleier har Karlsen selv kjent på hvor vanskelig kommunikasjon og samhandling kan være når en pasient på respirator er våken og bevisst, men ikke kan bruke stemmen på vanlig måte.

– Respiratorpasienter holdes vesentlig mer våkne i dag enn tidligere. Vi vekker dem så snart det er forsvarlig og blir stadig oppfordret til å bruke mindre sedering, forteller hun.

Doktorgrad med videoopptak

29. januar forsvarte Karlsen sin doktorgradsavhandling om hvordan våkne respiratorpasienter samhandler med helsepersonell på intensivavdelinger.

Avhandlingen er finansiert gjennom et ph.d.-stipend fra Lovisenberg Diakonale Høgskole (LDH). Den er gjennomført i samarbeid med Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus, der Karlsen i dag jobber som intensivsykepleier ved siden av stillingen som studieleder ved LDH.

Marte-Marie Wallander Karlsen, studieleder LDH og intensivsykepleier
KOMMUNIKASJONSVANSKER: En økende andel respiratorpasienter holdes våkne, men kan ikke snakke. Marte-Marie Wallander Karlsen har skrevet doktorgradsavhandling om hvordan pasientene likevel kan kommuniserer med helsepersonell. Foto: LDH

I 2012 skrev Karlsen en masteroppgave [pdf] om nettopp våkne respiratorpasienter, og da la hun særlig merke til hvor viktig og samtidig vanskelig kommunikasjon med helsepersonell kunne være.

For å kunne gå dypere inn i problematikken, bestemte hun seg for å bruke video i doktorgradsarbeidet.

Ved hjelp av 30 timers opptak fra ulike intensivavdelinger har Karlsen kunnet studere i detalj hva våkne og bevisste respiratorpasienter faktisk gjør for å oppnå kontakt, hvordan de gjør seg forstått og ellers samhandler med helsepersonell. Hun har også dybdeintervjuet intensivsykepleiere, fysioterapeuter og anestesileger om tematikken.

Blir aldri utlært

Karlsen fant blant annet at pasientene ofte klarte å uttrykke sine behov selv uten stemme, og også at de i stor grad ønsket å være involvert i egen pleie og behandling. Likevel slet helsepersonell med å forstå dem, noe som kunne gjøre det vanskelig å forene idealer med realiteter.

Kommunikasjonen krevde mye energi både fra pasienter og helsepersonell. Mange ga opp sine forsøk på å bli forstått og sett.

Enkelte tror kanskje at kommunikasjon er noe man har lært på sykepleien, men i praksis er det mer avansert, og vi blir aldri utlært.

Marte-Marie Wallander Karlsen

– Som helsepersonell har vi en vei å gå her, og mange sykepleiere møter disse utfordringene daglig på intensivavdelinger, sier Karlsen.

– Om vi ikke har hjelpemidlene og kunnskapen som trengs, går vi fort i samme tralten som vi alltid har gjort. Enkelte tror kanskje at kommunikasjon er noe man har lært på sykepleien, men i praksis er det mer avansert, og vi blir aldri utlært.

Pasienter husker mye

Ifølge Karlsen har helsevesenet blitt flinke til å ivareta og følge opp pasienter etter opphold på intensiv, men hun mener det fortsatt er mye å hente på bedre kommunikasjon under selve oppholdet.

– Mange husker mer fra sine intensivopphold enn man skulle tro. Jeg har opplevd at selv pasienter med delirium har kunnet fortelle detaljert og korrekt om hva som har skjedd i ettertid.

Forsøker pasienten å si ett enkelt ord, kan man kanskje forstå det, selv om de har tube i halsen. En hel setning vil være verre.

Marte-Marie Wallander Karlsen

– Hva er det viktigst at respiratorpasienter og personell klarer å kommunisere om?

– Alt relatert til symptomer er selvsagt viktig, men også det psykiske må ivaretas. Mange kan være svært utrygge og redde. De vil vite om de kommer til å dø. De kan også lure på ting relatert til familien. «Kommer kona mi?» «Kommer jeg ut herfra?» Det kan være snakk om helt dagligdagse ting som har betydning for dem der og da. Noen vil bare takke.

– Hvordan foregår kommunikasjonen, helt konkret?

– Det kommer an på både tilstand og hva det gjelder. Noen oppnår kontakt ved blikk, tunge sukk, host eller ved å sparke i senga. Enkelte kan uttrykke en del med hendene og kanskje skrive. Forsøker pasienten å si ett enkelt ord, kan man kanskje forstå det, selv om de har tube i halsen. En hel setning vil være verre. Er de på talekanyle, blir det enklere.

SYSTEMATISK: Marte-Marie Wallander Karlsen mener det bør jobbes systematisk for å bedre kommunikasjonen med våkne respiratorpasienter. – Du må alltid huske at det ligger et menneske der, med spørsmål, usikkerhet og behov, sier hun.  Foto: Privat

Urolig pasient

Karlsen forteller om en pasient fra studien som var veldig urolig. Hun observerte hvordan han gjennom flere timer uttrykte behov for kontakt.

– I opptaket så jeg var mange fine situasjoner der han ble møtt, og det var tydelig at det betydde mye for ham. Men jeg så også eksempler der det var vanskelig for ham å gjøre seg forstått. Han ville for eksempel vite når kona kom, pekte på klokka og forsøkte å forme ord med leppene. Her kunne nok andre teknikker og oppfølgingsspørsmål fra de ansatte fungert bedre.

– Hva med bruk av hjelpemidler som peketavler og nettbrett?

– For noen kan det hjelpe, men det forutsetter blant annet at pasienten kan peke. Noen kan for eksempel bare bruke øynene.

Bruk av mange ulike verktøy kan også være forvirrende og stressende.

Marte-Marie Wallander Karlsen

Karlsen forteller om en situasjon fra studien der en pasient skulle mobiliseres. Det var tydelig at han ville si noe. Han sparket i madrassen og forsøkte å se på pekebrettet. Da han fikk det, skrev han «takk for at dere er så snille».

– En del slike hjelpemidler forutsetter opplæring, noe det ikke alltid er anledning til for intensivpasienter. Bruk av mange ulike verktøy kan også være forvirrende og stressende.

Det finnes ifølge Karlsen verktøy for pasientkommunikasjon som kan minne om algoritmebasert respons benyttet av AMK-operatører i enkelte land.

– Det har vi meg bekjent ikke prøvd ut i Norge. Ofte er det opp til hver enkelt sykepleier hvilke metoder og verktøy man benytter seg av.

Krever innsats og systematikk

– Hva mener du er det viktigste som bør gjøres for bedre kommunikasjon med denne pasientgruppen?

– God opplæring i kommunikasjon for alle som jobber med respiratorpasienter er viktig. Da tenker jeg ikke bare på sykepleiere og leger, men også fysioterapeuter, som ofte spiller en vesentlig rolle.

Når man har vært hos en pasient en stund, kjenner man igjen deres ulike uttrykksformer, men det krever innsats og systematikk.

Marte-Marie Wallander Karlsen

Karlsen er opptatt av at personell på intensivavdelinger investerer tid i begynnelsen av oppholdet til å lære hvordan den enkelte pasienten kommuniserer, og dessuten at man formidler dette videre til annet personell og nye vaktlag.

– Dette må gjøres mer systematisk enn i dag. Når man har vært hos en pasient en stund, kjenner man igjen deres ulike uttrykksformer, men det krever innsats og systematikk. Noe av det viktigste er å være nysgjerrig. Du må alltid huske at det ligger et menneske der, med spørsmål, usikkerhet og behov.

Les også:

– Mor ble lagt i respirator, og jeg satte meg ned og gråt

Randi Askjer med sin mor og far 17. mai i 20218
17. MAI 2018: Mor Grethe Askjer, far Hans Askjer og Randi Askjer avbildet 17. mai i 2018. Gretes mor døde av covid-19 i mars 2020, og faren Hans døde brått 8. juli 2020. Foto: Privat

– Noen dager etter at Norge stengte, ble min mor dårlig. Hun ble lagt i respirator og døde en uke senere. Min mor ble den første covid-19-pasienten som døde i Vestfold og Telemark, skriver fylkeslederen.

Noen dager etter at Norge stengte, i mars 2020, ble min mor dårlig. Hun som frem til nå hadde vær selvhjulpen og oppegående, ble stadig dårligere, og hun var fortvilet og lurte på hva som var galt.

Jeg snakket med henne på telefonen og kjente at jeg ikke kunne ta ansvar for å vurdere situasjonen på egen hånd. Vi ble jo frarådet å besøke hverandre, så jeg kontaktet legevakt som igjen sendte en ambulanse. De konkluderte med at hun hadde en mageinfeksjon og fant ingen grunn til å legge henne inn på sykehus.

Så der lå hun – alene og syk en fredagskveld i mars. Hun klarte knapt å komme seg på toalettet. Hva skulle jeg gjøre? Jeg ringte hjemmesykepleien som jeg regnet med hadde smittevernutstyr, og spurte om de kunne besøke henne. Det kunne de ikke fordi det var helg og fordi min mor ikke var registrert som bruker. Jeg ba om et par munnbind og smittefrakk så jeg kunne dra dit på egen hånd, men det fikk jeg ikke. Jeg ble frarådet å besøke henne.

Improviserte smittevern

Så der sto jeg – lørdag morgen. Jeg var redd for det nye viruset. Var det covid-19 mor hadde fått? Kunne jeg bli smittet? Hva skulle jeg gjøre?

Etter noe runder med meg selv tenkte jeg at jeg ikke kunne la min egen mor være alene. Selv om det var mange år siden jeg hadde jobbet klinisk, hadde jeg tross alt grunnleggende kunnskap om smittevern. Jeg ville benytte denne kunnskapen.

Det var ikke mulig å kjøpe munnbind, så jeg fant en støvmaske hjemme.

Det var ikke mulig å kjøpe munnbind, så jeg fant en støvmaske hjemme. Så fant jeg frem rent klesskift og hansker som jeg bestemte meg for å ta på meg før jeg gikk inn i leiligheten til min mor. 

Gjennom helgen ble det mange besøk. Jeg satt med maske og hansker med to meters avstand fra sengen hos min mor som ble stadig dårligere. «Hva kan dette være», spurte hun? Det ble mer og mer klart for meg at dette sannsynligvis kunne være covid-19, men hva skulle jeg si?

Min mør døde 31. mars

Mandag fikk jeg koplet på hjemmesykepleien, og da de kom med O2-måleparameter tirsdag morgen var det åpenbart at hun måtte på sykehus. Da sykebilen endelig hentet henne, tok jeg mor i hånda og strøk henne på kinnet, for det kunne være siste gang. Skulle jeg ta farvel og takke henne for alt og fortelle henne hvor mye hun hadde betydd for meg, eller ville det bare gjøre henne mer utrygg?

Jeg ringte min mor samme kveld, og da sa hun: «Randi, nå får jeg hjelp …».

Hun ble da lagt i respirator. Jeg satte meg ned i sofaen og gråt. Jeg var kjempesliten av rollen som privatpraktiserende sykepleier og pårørende. Det var besøksforbud på sykehuset, men jeg trøstet meg med at hun var omgitt av intensivsykepleiere som hadde nødvendig kompetanse og som kunne hjelpe henne. Og de hadde en ledig respirator. Hun fikk all tilgjengelig hjelp.

Jeg fikk ikke tatt mer farvel. Etter en uke i respirator døde hun. Datoen var 31. mars, og hun var den første covid-19-pasienten som døde i Vestfold og Telemark.

Kunnskap om smittevern er livsviktig

Under pandemien har vi sett hvor viktig det er med kunnskap om riktig bruk av smittevernutstyr, smitteveier og riktige smittevernrutiner. Ikke alle virksomheter har hatt gode nok rutiner, noe det har vært jobbet intenst med i denne perioden.

I mange land har smittespredning og død vært langt høyere enn i Norge både når det gjelder pasienter og helsepersonell. Selv om det er mange faktorer som har spilt inn, vet vi også at andelen helsepersonell med lavere kompetanse kan ha virket inn i tillegg til mangel på nødvendig utstyr.

Det er ingen tvil om at helsepersonells kunnskap om smittevern og smittevernsykepleieres arbeid med rutiner utgjør livsnødvendig kompetanse vi trenger for å opprettholde et forsvarlig helsevesen også fremover.

Vi trenger spesialkompetanse

Opplevelsen av å sitte hjemme og vite at det var kapasitet og spesialistkompetanse på sykehuset var en trøst. Vi må fortsette å synliggjøre forskjellen på generell sykepleiekompetanse og ekspertkompetanse som eksempelvis intensivsykepleie er.

Myndighetene har fått øynene opp for behovet for intensivsykepleiere gjennom dette året.

Myndighetene har fått øynene opp for behovet for intensivsykepleiere gjennom dette året, men vi har mange kamper å kjempe for at utdanningskapasiteten økes, at rammevilkårene ved universitetene bedres for å tilpasse behovet og ikke minst at alle de som skal utdannes får tilstrekkelig veiledning i praksis. Og da må praksisveiledere få kompensasjon og rammevilkår for å kunne gi god veiledning og opplæring.

Vi har kjent på etiske dilemmaer

Gjennom pandemien har mange sykepleiere kjent på etiske dilemmaer, og ikke alle har hatt tid og rom til å ta de etiske refleksjonene det har vært behov for. Sykepleiere har beskrevet hvor vanskelig det har vært å overholde retningslinjer, eksempelvis på sykehjem. De har blitt bedt om ikke å gå oftere inn enn hvert 15. minutt til demente og engstelige pasienter som er isolert på grunn av smitte.

Begrensing i bruk av smittevernutstyr har også satt begrensninger for helsepersonell når det gjelder nærhet og tilsyn til pasienter. Ledere har et ansvar for at de – sammen med ansatte – utarbeider retningslinjer, og det er ikke opp til hver ansatt hvordan enhver situasjon skal håndteres.

I henhold til helsepersonelloven § 4 har imidlertid alt helsepersonell ansvar for å gjøre egne vurderinger og melde fra til sin leder dersom man opplever at praksis er faglig eller etisk uforsvarlig. På hver arbeidsplass må det skapes rom for faglig og etisk refleksjon rundt de situasjonene sykepleiere og helsepersonell står ovenfor. Dette bør etterspørres og etterstrebes på enhver arbeidsplass.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.