Kunsten å kommunisere når pasienten ikke kan snakke

– Vi gjør en mye bedre jobb når vi kan hjelpe pasienten med å gjøre seg forstått, sier Marte-Marie Wallander Karlsen.

I utgangspunktet en selvfølgelighet, men ikke alltid like enkelt. Som intensivsykepleier har Karlsen selv kjent på hvor vanskelig kommunikasjon og samhandling kan være når en pasient på respirator er våken og bevisst, men ikke kan bruke stemmen på vanlig måte.

– Respiratorpasienter holdes vesentlig mer våkne i dag enn tidligere. Vi vekker dem så snart det er forsvarlig og blir stadig oppfordret til å bruke mindre sedering, forteller hun.

Doktorgrad med videoopptak

29. januar forsvarte Karlsen sin doktorgradsavhandling om hvordan våkne respiratorpasienter samhandler med helsepersonell på intensivavdelinger.

Avhandlingen er finansiert gjennom et ph.d.-stipend fra Lovisenberg Diakonale Høgskole (LDH). Den er gjennomført i samarbeid med Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus, der Karlsen i dag jobber som intensivsykepleier ved siden av stillingen som studieleder ved LDH.

I 2012 skrev Karlsen en masteroppgave [pdf] om nettopp våkne respiratorpasienter, og da la hun særlig merke til hvor viktig og samtidig vanskelig kommunikasjon med helsepersonell kunne være.

For å kunne gå dypere inn i problematikken, bestemte hun seg for å bruke video i doktorgradsarbeidet.

Ved hjelp av 30 timers opptak fra ulike intensivavdelinger har Karlsen kunnet studere i detalj hva våkne og bevisste respiratorpasienter faktisk gjør for å oppnå kontakt, hvordan de gjør seg forstått og ellers samhandler med helsepersonell. Hun har også dybdeintervjuet intensivsykepleiere, fysioterapeuter og anestesileger om tematikken.

Blir aldri utlært

Karlsen fant blant annet at pasientene ofte klarte å uttrykke sine behov selv uten stemme, og også at de i stor grad ønsket å være involvert i egen pleie og behandling. Likevel slet helsepersonell med å forstå dem, noe som kunne gjøre det vanskelig å forene idealer med realiteter.

Kommunikasjonen krevde mye energi både fra pasienter og helsepersonell. Mange ga opp sine forsøk på å bli forstått og sett.

– Som helsepersonell har vi en vei å gå her, og mange sykepleiere møter disse utfordringene daglig på intensivavdelinger, sier Karlsen.

– Om vi ikke har hjelpemidlene og kunnskapen som trengs, går vi fort i samme tralten som vi alltid har gjort. Enkelte tror kanskje at kommunikasjon er noe man har lært på sykepleien, men i praksis er det mer avansert, og vi blir aldri utlært.

Pasienter husker mye

Ifølge Karlsen har helsevesenet blitt flinke til å ivareta og følge opp pasienter etter opphold på intensiv, men hun mener det fortsatt er mye å hente på bedre kommunikasjon under selve oppholdet.

– Mange husker mer fra sine intensivopphold enn man skulle tro. Jeg har opplevd at selv pasienter med delirium har kunnet fortelle detaljert og korrekt om hva som har skjedd i ettertid.

– Hva er det viktigst at respiratorpasienter og personell klarer å kommunisere om?

– Alt relatert til symptomer er selvsagt viktig, men også det psykiske må ivaretas. Mange kan være svært utrygge og redde. De vil vite om de kommer til å dø. De kan også lure på ting relatert til familien. «Kommer kona mi?» «Kommer jeg ut herfra?» Det kan være snakk om helt dagligdagse ting som har betydning for dem der og da. Noen vil bare takke.

– Hvordan foregår kommunikasjonen, helt konkret?

– Det kommer an på både tilstand og hva det gjelder. Noen oppnår kontakt ved blikk, tunge sukk, host eller ved å sparke i senga. Enkelte kan uttrykke en del med hendene og kanskje skrive. Forsøker pasienten å si ett enkelt ord, kan man kanskje forstå det, selv om de har tube i halsen. En hel setning vil være verre. Er de på talekanyle, blir det enklere.

Urolig pasient

Karlsen forteller om en pasient fra studien som var veldig urolig. Hun observerte hvordan han gjennom flere timer uttrykte behov for kontakt.

– I opptaket så jeg var mange fine situasjoner der han ble møtt, og det var tydelig at det betydde mye for ham. Men jeg så også eksempler der det var vanskelig for ham å gjøre seg forstått. Han ville for eksempel vite når kona kom, pekte på klokka og forsøkte å forme ord med leppene. Her kunne nok andre teknikker og oppfølgingsspørsmål fra de ansatte fungert bedre.

– Hva med bruk av hjelpemidler som peketavler og nettbrett?

– For noen kan det hjelpe, men det forutsetter blant annet at pasienten kan peke. Noen kan for eksempel bare bruke øynene.

Karlsen forteller om en situasjon fra studien der en pasient skulle mobiliseres. Det var tydelig at han ville si noe. Han sparket i madrassen og forsøkte å se på pekebrettet. Da han fikk det, skrev han «takk for at dere er så snille».

– En del slike hjelpemidler forutsetter opplæring, noe det ikke alltid er anledning til for intensivpasienter. Bruk av mange ulike verktøy kan også være forvirrende og stressende.

Det finnes ifølge Karlsen verktøy for pasientkommunikasjon som kan minne om algoritmebasert respons benyttet av AMK-operatører i enkelte land.

– Det har vi meg bekjent ikke prøvd ut i Norge. Ofte er det opp til hver enkelt sykepleier hvilke metoder og verktøy man benytter seg av.

Krever innsats og systematikk

– Hva mener du er det viktigste som bør gjøres for bedre kommunikasjon med denne pasientgruppen?

– God opplæring i kommunikasjon for alle som jobber med respiratorpasienter er viktig. Da tenker jeg ikke bare på sykepleiere og leger, men også fysioterapeuter, som ofte spiller en vesentlig rolle.

Karlsen er opptatt av at personell på intensivavdelinger investerer tid i begynnelsen av oppholdet til å lære hvordan den enkelte pasienten kommuniserer, og dessuten at man formidler dette videre til annet personell og nye vaktlag.

– Dette må gjøres mer systematisk enn i dag. Når man har vært hos en pasient en stund, kjenner man igjen deres ulike uttrykksformer, men det krever innsats og systematikk. Noe av det viktigste er å være nysgjerrig. Du må alltid huske at det ligger et menneske der, med spørsmål, usikkerhet og behov.