fbpx Skal lede NSF inn i blåtimen Hopp til hovedinnhold

Lill Sverresdatter Larsen: Skal lede NSF inn i blåtimen

Bildet viser Lill Sverresdatter Larsen hjemme i Tromsø
FAVORITTUTSIKT: – Denne utsikten savner jeg når jeg jobber i Oslo, sier Lill Sverresdatter Larsen. I helgene er hun hjemme hos mann og barn i Hamna, nord i Tromsø. Dem savner hun aller mest. Foto: Eivor Hofstad

Sykepleiermangelen er over oss og vil antakelig bare bli verre. Men den nye NSF-lederen har vært ute ei vinternatt før, og mener hun ser flere lys i det fjerne.

Tett på
  • Hvem: Lill Sverresdatter Larsen
  • Hvorfor: Nyvalgt leder av Norsk Sykepleierforbund
  • Utdanning: Bachelor i sykepleie, doktorgrad i helsevitenskap, delkurs MBA (master of business administration) i organisasjon, ledelse og markedsføring.
  • Stilling: Leder av Norsk Sykepleierforbund, permisjon fra stilling som førsteamanuensis ved UiT, Norges arktiske universitet.
  • Alder: 40

Kinken i nakken etter alle de høyrekinns-vendte klemmene på landsmøtet til Norsk Sykepleierforbund (NSF) i november har akkurat gitt seg. Nå er det tid for blåmerkene på høyrehånda etter all håndhilsningen.

Lill Sverresdatter Larsen er beviselig godt i gang med å nettverke seg inn i sin nye lederrolle for NSF.

Da Larsen endelig ankommer gaten på Gardermoen, er hun en av de siste til tromsøflyet klokka 11.25. Fast-tracken fungerte ikke som beregnet, og dessuten måtte hun bare bort til en annen gate først, for å veksle to ord med NSF-lederen i Rogaland.

PÅKJENNING: Alle klemmene en nyvalgt leder får på NSFs landsmøte kan være helsefarlig. Lill Sverresdatter Larsen endte opp med kink i nakken. Foto: Marit Fonn

Det hardeste håndtrykket

Det går i ett. De siste ukene har hun møtt haugevis av nye kolleger, politikere, parter i arbeidslivet og brukerorganisasjoner.

Hun regner med at bli-kjent-aktivitetene vil avta utpå nyåret.

– Vi skal ikke bli bestevenner og synge karaoke sammen, men NSF må skape tillit og relevans, så vi kan samarbeide. Vi ønsker jo å være i kontakt når de trenger sykepleiefaglige perspektiver.

Hun setter seg ned der hun helst sitter i flyet: Ved vinduet, så hun kan se de snødekte fjelltoppene når hun nærmer seg Tromsø. Hun har vært på de fleste som rammer inn øya. Den eneste bagasjen, en sort NSF-sekk, får hun plass til under setet foran seg.

– Hvem har hatt det hardeste håndtrykket?

– Martin Kolberg. Han holdt et fast grep om hånda mi og ristet den i tre minutter mens han pratet på Arbeiderpartiets sykehusseminar om finansieringsordninger og styringssystemer.

Larsen peker på to–tre fingerstore blårøde merker mellom tommel og pekefinger på oversiden av hånda, i retning av håndleddet.

– Jeg tuller med at det er yrkesskaden min, sier hun og slipper løs et lite fnis gjennom nesa.

– Står i det

NSFs første leder med doktorgrad vet hvordan hun undertrykker egen smerte. Carina Skredlund, Larsens venninne fra videregående, sykepleier og gammel skikonkurrent, forteller at Larsen en gang falt på rumpa i Marcialonga-skirennet i Italia og knakk ryggen. Den konkurransebevisste nordlendingen reiste seg opp og fullførte, før hun kom seg til sykehus.

– Hvor smart det var, er jo noe annet. Men det gikk bra, og det er litt sånn hun er. Står i det. Sta og målrettet er hun, sier Skredlund.

– Jeg falt ikke, haha! Jeg ble påkjørt bakfra av en gjeng italienere som ikke kunne stå på ski og ikke klarte å stoppe, retter Larsen.

Det blinker i mobiltelefonen før tromsøflyet skal lette. Larsen er på med en gang og taster i vei før flymodusen må på. Hun får mange direkte meldinger fra medlemmer og svarer nesten alle.

– Det er nyttig å ha direkte kontakt med grasrota for å kunne være på og relevant. Det er ikke så mange bestillinger og krav, det er mer tips.

bildet viser Lill Sverresdatter Larsen
TILGJENGELIG: Mobilen blinker i ett hos Lill Sverresdatter Larsen. Hun liker å være tilgjengelig for medlemmene. Foto: Eivor Hofstad

I den første pausen etter at Larsen (40) ble valgt som tidenes yngste NSF-leder, opprettet hun en egen instagramkonto for forbundsledelsen.

– Jeg liker at NSF er up-to-date.

I 2009, mens hun var hovedtillitsvalgt på Universitetssykehuset i Nord-Norge, irriterte hun på seg daværende leder, Lisbeth Normann, ved å starte en facebook-aksjon for likelønn.

– Lisbeth var uenig og syntes ikke Facebook var seriøst nok, men i dag har jo NSF sin egen Facebook-konto.

Pusten som metafor

Allerede dagen etter landsmøtet, en lørdag, var Larsen på jobb for å konstituere det nye forbundsstyret. Det tok to timer. Søndagen tikket det inn meldinger på Messenger:

«Du sa jo at du skulle bli mer tydelig. Hvor er du?!» Medlemmene hadde tydeligvis ikke glemt at hun hadde lovet en tydeligere, mer synlig og transparent organisasjon.

– Hvordan går det med pusten, forresten?

– ?

– Ekshalerer du mye sykepleiefaglig ekspertise?

Larsens valgkampslagord var at NSF skal puste sykepleiefaglig ekspertise i alt de gjør.

– Det var ment som en metafor. Den kan kanskje være litt romantisert, men det var et bilde på at når man er sykepleier, er man det alltid. Det er ikke noe man kan kle av seg. Når du puster, tenker du ikke over at du gjør det. Det er bare noe som skjer automatisk via hjernestammen. En refleks. På samme måte skal det være for sykepleiere å utøve vårt mandat: samfunnsansvaret. Faget i front handler også om det. Som leder av sykepleierforbundet må jeg hele tiden tenke: Hvordan svarer jeg som sykepleier?

KJØKKENØYJOBBING: Forbundslederen har som oftest hjemmekontor hver fredag for å få ting unna og tenke de lange tankene. Foto: Eivor Hofstad

Medietrykk

Det var fullt kjør fra mandagen etter landsmøtet, med kontorplass i Sykepleiernes hus i Tollbugata i Oslo. Larsen har deltatt på høringer og uttalt seg i ulike medier om alt fra Riksrevisjonens rapport om sykepleiermangel via vold fra pasienter på sykehjem og samhandlingsreformens konsekvenser for kommuneøkonomien til luftambulansekrisen i nord.

Alt sammen uten medietrening fra NSF, noe den nye ledelsen skal få etter hvert.

Hittil har hun hatt to Dagsnytt 18-opptredener i NRK, der hun har debattert mot medievante ringrever.

– Det var nytt for meg, men jeg liker det når jeg føler at jeg mestrer det. Det blir en personlig utvikling.

Hun rater det som det artigste hun har gjort hittil i sin nye jobb.

– Hva har vært mest utfordrende, da?

– Jeg er utålmodig og ønsker mer tidseffektive møter med klare hensikter. Det er jo en drivkraft, men jeg vet at jeg også må jobbe med meg sjøl der.

– Lill kan oppleves litt fryktløs og vanskelig å komme inn på. Hun har sterke meninger som alltid begrunnes, skriver venninne Carina Skredlund.

– Jeg har en mistanke om at folk i organisasjonen prater om meg som ei som ønsker ting litt vel kjapt. Alle smådetaljer og tekniske ting som ikke funker, gjør at jeg kjenner kribling og uro i kroppen.

– Mange av mediesakene du har uttalt deg i, ble initiert av forrige ledelse. Har du kommet til dekket bord?

– Noe er lagt fra før, men vi er nødt til å gjøre vår jobb rundt de samme temaene. I saken om vold på sykehjem synes jeg vi lyktes i å snu vinklingen til mediene litt. De tenkte mest «dårlig arbeidsmiljø», mens vi fikk frem at dette først og fremst handlet om alvorlig syke pasienter og hvordan pleien til demenssyke har store mangler.

Bryter arbeidsmiljøloven

Arbeidsdagen på kontoret går med til møter og dagsaktuelle saker. To timer mellom klokken 08 og 16 har hun satt åpne i kalenderen for å kunne behandle ting som dukker opp litt mer ad hoc.

– Om kveldene leser jeg rapporter og utredninger og tenker de mer langsiktige tankene. Skal jeg legge frem en høringsuttalelse, liker jeg å ha lest hele høringsnotatet først, så jeg vet hva jeg snakker om.

Venninne Carina Skredlund bevitner at Larsen er et arbeidsjern:

– Ikke noe kommer gratis, hun jobber beinhardt og mener det er slik man blir god, skriver hun til Sykepleien.

– Overholder du arbeidsmiljølovens hviletidsbestemmelser?

– Den er unntatt for oss tre i ledelsen. Men det er et så lystbetont arbeid at jeg blir ikke sliten av lange dager. Jeg må bare passe på å spise og sove godt og trene.

I Tromsø syklet hun på Sats og gikk fjellturer på beina om sommeren og ski om vinteren. I Oslo har hun ikke kommet ordentlig i gang med noen treningsrutine ennå.

Tidligere nestleder, Solveig Kopperstad Bratseth, har pakket seg ut av NSF-leiligheten ved Colosseum på Oslos vestkant. Nå har Larsen overtatt. Familien hjalp henne til rette første helga.

Familien består av mannen Rune, som er markedssjef i Dualog, et firma som jobber med digitale løsninger til shippingindustrien, samt fire barn på 13, 17, 24 og 26 år. De to yngste har hun født selv, mens de to eldste har hun vært mamma for siden de var seks og åtte år. Nå er det bare de to yngste som bor fast hjemme.

– Da familien dro hjem, var det litt trist å bli igjen alene i Oslo. Leiligheten er møblert, så det føles som å bo hos noen andre. Det henger fremdeles et bibelsitat på kjøkkenet.

Fnis.

I SISTE LITEN: Hyppig pendling har gjort Lill Sverresdatter Larsen rå på å planlegge på sekundet når hun må være ved gaten. En liten sekk over ryggen er all bagasjen når hun skal hjem for helga. Foto: Eivor Hofstad

Pendlerliv

SAS-maskinen letter fra bakken og setter snuten nordover. 

– NSF har landsmøtevedtak om å bli mer klimavennlig, og så velger de samtidig en leder som må fly fire timer i uka?

– Hvis man skal tenke sånn, kan NSF-ledere bare komme fra Oslo. Vi prøver å være klimabevisste på andre måter.

– Betaler du klimakvoter?

– De bruker jeg å legge til. 200 kroner per flytur cirka.

– Hvordan er livet som pendler?

– Dyrt. Jeg må ha to av alt. Men det er mye lettere uten bagasje. Da går det kjapt gjennom sikkerhetskontrollen.

– Hva er det beste med å komme hjem til Tromsø?

– Å være i lag med unger og mann. De små tingene i hverdagen: Å lukte på håret til datteren min og si til sønnen min at han må barbere seg. Ikke sove alene. Utsikten fra stua.

Huset til Larsen er nordvendt, så hun ser den blåeste himmelen fra stuevinduet.

– I Oslo er det så mørkt om vinteren. Men hjemme i Tromsø lyser nordlyset opp.

– Har familien din fått noen nye rutiner når du ikke er der?

– Rune har måttet handle julegaver for første gang siden vi ble i lag. Det har blitt litt merarbeid på dem. Klesvask og sånt. To blomster har dødd, så noen må få ansvaret der. Men gjengen klarer seg godt uten meg. Det er kanskje verre for meg enn for dem.

KONFIRMANT: Lill Sverresdatter Larsen som konfirmant i hjemmesydd bunad. Moren har sydd blå nordlandsbunad til alle jentene i nærmeste slekt. Foto: Privat

Luftambulansesaken ga sparket til lederlysten

– Var det en spesiell sak eller hendelse som fikk deg til å stille til valg som leder av NSF?

– Luftambulansetjenesten. At NSF oppfattet det som en lokalsak. Men det handler om befolkningen. Det er ikke lokalt, bare fordi det er i nord. Jeg fikk forbundsstyret med på en uttalelse om saken i 2018, men den skulle kommet før, og den var ikke tydelig nok da den endelig kom. Jeg er veldig glad for nytt landsmøtevedtak og politisk uttalelse knyttet til denne saken.

Hun legger til at en del av drivkraften bak å stille som lederkandidat handlet også om at faget ikke var synlig nok.

– Det handler om at NSF skal stå støtt på sine tre bein: Lønn, arbeidsmiljø og arbeidstid er det ene som har fått stor oppmerksomhet blant tidligere ledere og som jeg mener er en selvfølge at vi skal drive med. Det andre er fagpolitikk og det tredje er samfunnspolitikk. Disse to ønsker jeg å løfte opp og frem når NSF skal argumentere.

Flyvertinnen kommer rundt med serveringsvognen. Larsen bestiller seg en Cola zero og en Kvikklunsj.

– Jeg er dårlig på frokost. Det blir kanskje en banan eller en yoghurt mens jeg steller meg om morgenen og hører på Alltid nyheter på radioen, tilstår hun.

Venninnen Carina Skredlund skriver til Sykepleien:

– Hun spiser sjelden frokost, med mindre det er middagsrester hun kan varme opp.

Larsen er nemlig glad i en god middag. Så glad at hun og noen sykepleiervenner i 2004 startet et eget AS der de solgte T-skjorter med nordnorske ord og uttrykk på. Målet var å få råd til å kunne spise en sjuretters på den da Michelin-anbefalte restauranten «Emmas drømmekjøkken» i Tromsø.

Heksekunst AS het selskapet hvor Larsen var styremedlem. Det ble lagt ned i år, men de rakk å spise sjurettersen som en årlig tradisjon i 15 år.

Minus seks i styrke på brillene

Oppveksten på 1980- og 90-tallet i Balsfjord i den lille bygda Josefvatn har Larsen beskrevet som sporty og selvstendig. Hun var minst av tre søsken. Mor jobbet i posten og far, som var eks-proviantsjef på Svalbard, jobbet i kommunen.

– Vi var en aktiv familie som ferierte i telt, gikk på fjellturer, fisket, gikk på ski og drev med friidrett. Teltturene har jeg videreført til min egen familie.

FAMILIEN: Her er hele familien hos fotografen i 1990. Minstejenta Lill sitter foran med sterke brilleglass. Foto: Privat

Til tross for at lille Lill var ultranærsynt og trengte briller med styrke minus seks, lærte hun å lese som tre–fire-åring. Etter hvert var det spesielt én type lektyre som utpekte seg som favoritt fra foreldrenes bokhylle: Permene «Hva feiler det deg?».

– Det var yndlingsbøkene mine, nest etter «Heidi får bruk for det hun har lært». Siden da har jeg alltid tenkt at jeg ville inn i helsetjenesten.

At storesøsteren ble sykepleier og at faren mente hun måtte ha en trygg jobb, helst innendørs, siden hun hadde astma som liten, hadde kanskje også sitt å si for yrkesvalget.

Som 16-åring flyttet hun til Tromsø for å gå på videregående. Som 18-åring ble det laseroperasjon av øynene, og brillene forsvant.

– Jeg drømte om å reise ut med Leger uten grenser, men så ble jeg gravid det siste året på sykepleierutdanningen. Jeg var alenemor med Sølve det første året.

Kalde vinternetter

Det gjorde vondt i hele Tromsø etter at den afrikanske kvinnen tok med seg sine tre barn og gikk ut i det iskalde vinterhavet i begynnelsen av desember. Hendelsen berørte Larsen veldig og fremkalte mørke minner. Hun ble tatt tilbake til kalde vinternetter da hun var 22:

«Jeg prøver å unngå å huske at jeg som ung og uønsket gravid valgte meg bruene som vandrested på natta og at det svarte vannet langt under meg virket lokkende og trygt i en utrygg verden», skriver hun i spalten sin i avisa Nordlys. Larsen er en av sju nye spaltister og skal skrive der hver sjette uke.

Heldigvis møtte hun sykepleiere som hjalp henne til å se verdien av seg selv og av barnet hun ventet.

– Den psykiatriske sykepleieren som var min veileder i praksisen i hjemmetjenesten jeg var i på den tiden, hjalp meg. Både jeg og den nydelige sønnen min er her i dag.

Larsen mener sykepleiere må brukes mer til å se våre nye landsmenn og -kvinner. Våre medvandrere, som hun i likhet med sykepleier Safia Abde Haase kaller dem.

«Sykepleiere satt inn i systematisk helsearbeid for våre medvandrere kan være en nøkkel som åpner flere dører», skriver hun i Nordlys.

– Jeg brukte faggruppa for migrasjonshelse til å få innspill til teksten. Det var veldig nyttig, forteller hun.

På den måten fikk hun en sykepleiervinkel knyttet til den tragiske hendelsen i nyhetsbildet.

– Faggruppene har hengt litt på siden av NSF. Til en viss grad skal de jo det, siden de er autonome, men NSF kan legge til rette for arbeidet deres med riktige verktøy. Bare noe sånt som en e-post med NSF-logo på vil kunne hjelpe. Jeg ønsker også å samhandle mer med dem enn det som hittil har vært vanlig, for å kunne bruke ekspertisen deres og dele av NSFs ressurser.

HJEMME: Etter to timers flytur og ti minutter i taxi kan forbundslederen ta resten av arbeidsdagen hjemme i eget hus i Hamna, nord i Tromsø. Foto: Eivor Hofstad

Fire nattevakter i strekk i jula var dråpen

Sykepleiermangelen er over oss og SSB har slått fast at vi ikke kommer utenom den, rett og slett fordi det er for få yngre mennesker i forhold til eldre.

– Hva kan man gjøre med denne mangelen, når det ikke vil hjelpe nok med høyere lønn og bedre arbeidsforhold?

– Her må vi tenke samfunnsansvar og oppgaveoverføring. Vi må ta diskusjonen om hva sykepleiere skal gjøre og ikke gjøre. Dette blir et særlig viktig spørsmål for denne perioden. Hvis arbeidsforholdene blir så gode at folk orker å stå i jobb til de blir 67 i stedet for å gå av ved 57 som de gjør i dag, vil vi også komme et langt stykke på vei.

Larsen jobbet som sykepleier fra 2002 til 2012 før hun gikk over til å undervise sykepleierstudenter ved universitetet.

– Du holdt jo ikke ut så mange år i klinisk praksis selv. Hva skulle fått deg til å bli?

– Jeg bestemte meg for å slutte på UNN den jula jeg jobba fire nattevakter i strekk med fire unger hjemme. Sykepleiere er også individer med liv utenom jobben. Det hadde hjulpet hvis arbeidsgiver tok mer hensyn til den enkelte sykepleiers behov, og vi hadde et arbeidsmiljø der du rekker å gå på do og ha spisepauser. Ingen liker å føle seg som et nummer eller et par varme hender.

«Hvor er sykepleieren oppi dette?»

Flyet er i ferd med å gå inn for landing.

– Hva ønsker du at du har vært med på å få til når denne fireårsperioden er over?

– På samme måte som politikere i dag snakker om heltidsstillinger, skal de da begynne å spørre: «Men hvor er sykepleieren oppi dette?» Da må vi bli flinkere til å argumentere sykepleiefaglig. Og sykepleiere må få være med i flere utvalg og råd som angår helsepolitikk.

Larsen håper også at NSF vil lykkes med å få flyttet sykepleierutdanningen fra E til C i finansieringskategori ved høyskoler og universitet.

– Hvorfor får for eksempel universitetene mer penger for å utdanne fysioterapeuter enn sykepleiere? Sykepleierstudiet har fått lite fordi studiet består av så mye praksis, men i dag er sammenveving av teori og praksis helt nødvendig og fordrer merarbeid for å skape gode læringsarenaer.

Og så ønsker hun at de ser en økt satsing på sykepleiere innen psykisk helse.

– Vi har et landsmøtevedtak på dette, så nå er det viktig at vi får til et viktig stykke arbeid på det. I pakkeforløpet til Høie er et omfattende motivasjonsarbeid beskrevet, og Høie peker på sykepleiere som et nøkkelpersonell her, men verktøyene mangler fullstendig.

– Hva gjør du hvis medlemstallet til NSF synker? Det har jo skjedd i det danske søsterforbundet, og trenden i Europa er at organisasjonsgraden synker.

– Ja, det har vi har tenkt på. Men vi må bare sørge for å være relevante for medlemmene. Medlemmene må ha tillit til oss og vi må ha gjennomslagskraft. Klarer vi å levere på det, skal vi klare å holde på medlemmene.

Sverresdatters spa

Når flyet har landet og folk stimer sammen i midtgangen, blir Larsen sittende og går gjennom en haug med ubesvarte henvendelser på mobilen. Ansiktet hennes får alvorlige folder når hun konsentrerer seg.

I taxikøen kommer smilet tilbake. Larsen snuser inn lukten av Tromsø og peker på den høyeste og mest ugjestmilde av alle toppene ytterst på Kvaløya:

– Der har jeg vært. Den heter Skamtind. Skamr på norrønt betyr bratt.

Carina Skredlund skriver videre om sin venninne:

– Det jeg liker best med henne, er hvor god hun er på å få mennesker som har det litt trått, til å finne et lite lys i tunnelen. Hun har alltid noen gode ord og en skulder å lene seg på.

Lillejulaften skal Larsen samle hele storfamilien med søster, bror og søskenbarn, som alle bor med sine familier i nabohusene rundt henne.

– Da spiser vi julegrøt med mange mandler og ulike godteripremier som ligger utover på soverommet, hvor ungene kan velge. Nå er jo mange av dem voksne, men det har blitt en tradisjon.

En gang i vinterhalvåret arrangerer Larsen også «Sverresdatter spa» for alle ungene i storfamilien. Da ifører hun seg sin gamle sykepleieruniform og serverer ungene hvert sitt stettglass med Mozell. Så kan de velge behandling fra en rikholdig meny av herligheter:

Aromaterapi med oljer og pling-plong-musikk, ansiktsmasker, pedikyr og manikyr, badstue med snøbading og bjørkerispisking eller full kroppsmassasje med knaing og mer type fysikalsk behandling.

– Da har jeg lagt håndduker på det varme badegulvet, og så kommer de inn en og en eller to og to. Det tar hele kvelden.

Dobbelt fnis.