Ny rapport Slik opplever unge å bli utsatt for tvang

Engstelig barn som gjemmer ansiktet i hendene.
STOPPE TRYGT: – Jeg tror jo egentlig ikke at de voksne gjør det for å være slemme, sier en av ungdommene som har bidratt til rapporten «Hvis jeg var ditt barn – om tvang i psykisk helsevern».

Det finnes barn i Norge som opplever å bli holdt nede, lagt i belter, isolert og tvangsmedisinert. Denne uken fortalte de makthaverne hvordan slikt faktisk oppleves.

Hvordan er det å sitte alene, livredd og sint på gulvet og høre bestemte skritt nærme seg i korridoren nok en gang?

Hvordan er det å bli holdt nede av voksne du stoler på, de som faktisk er satt til å hjelpe deg, når du selv er traumatisert etter fysiske overgrep?

Hvordan er det for et barn i puberteten å bli kroppsvisitert og fotfulgt av en voksen i dusjen og på do?

Hvordan er det å bli utsatt for tvangsmedisinering eller isolering når du lengter etter trøst og kjærlighet?

Mennesker med makt

Mandag 18. februar ble rapporten «Hvis jeg var ditt barn – om tvang i psykisk helsevern» fra Forandringsfabrikken kunnskapssenter lagt frem.

Her har man innhentet synspunkter og råd fra 63 unge i alderen 13 til 21 år, som alle har erfaring fra psykisk helsevern i Norge.

Lanseringen av rapporten fant sted i et rom fylt av mennesker med makt til å endre saker og ting: Helse- og omsorgsdepartementet, Helsetilsynet, Helsedirektoratet, Barneombudet, Rådet for psykisk helse og Sivilombudsmannen i egen person var representert da seks ungdommer fortalte sterke historier og kom med råd.

Trygge rom

– Alle virker enige om at det bør brukes mindre tvang innen psykisk helsevern, men jeg tror folk må høre det fra vår side om vi skal ha håp om forandring, påpekte en av ungdommene.

– Jeg tror jo egentlig ikke at de voksne gjør det for å være slemme.

De fortalte blant annet om å bli sendt til isolasjonsrom innredet som glattceller, når man er på sitt sinteste og mest sårbare.

De kunne jo selv ønske å være for seg selv i et trygt rom, så hva med å lage skjermingsrom til steder man faktisk ønsker å være? Rom som skaper trygghet og ro, heller enn mer redsel?

– Vi vil bli stoppet, men vi må bli stoppet trygt! Ikke av voksne som læres opp i å bruke fysisk makt på måter som gir nye traumer. Og da må de ha kunnskap fra barn i den opplæringen.

Avstand, frykt og utrygghet

Rapporten tar for seg hvordan ulike former for tvang oppleves, deriblant skjerming, fastholding, tvangsernæring, kroppsvisitering, tvangsmedisinering og kroppsvisitering.

Også trusler om tvang og det å se andre pasienter bli utsatt for tvang, drøftes.

Et hovedbudskap fra ungdommen under lanseringen var at det i dag tys fort til tvangsmidler, og at dette bidrar til mer avstand, frykt og utrygghet mellom ungdommer og personell.

Ifølge psykisk helsevernloven §4–2 skal restriksjoner og tvang «innskrenkes til det strengt nødvendige, og det skal så langt det er mulig, tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak».

– Tvang skal være siste utvei, men jeg følte at de ga så fort opp. Man må jo heie litt på oss om det skal lykkes! Det nytter ikke om helsepersonellet er like negative som pasienten.

Mister tillit

Aldersgruppen 16 til 18 år ble trukket frem som særlig utsatt, da lovverket her tillater mer inngripende tvangsbruk enn for yngre barn.

Det ble påpekt at tvangsbruk ikke bare skader den som blir direkte utsatt for den.

– Husk at også andre ungdommer på en post kan miste tillit til de voksne, når man observerer at det utøves tvang, påpekte en av de unge.

– Vi skjønner jo at den som blir holdt fast, bare er sint og redd, og vet at vi selv kan bli sinte og redde.

– Jeg hadde tidligere erfart at voksne ville meg vondt og var sykt redd for dem, forteller en annen.

– De som har opplevd overgrep, kan ha lært seg at de bare må ligge stille for å få det overstått. De kan ha samme reaksjon ved tvang. Det føles som overgrepet skjer igjen.

Sterkt og tankevekkende

En av dem som var kommet for å lytte til ungdommene, var statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Anne Grethe Erlandsen (H).

Hun understreket at det er et uttalt mål fra regjeringen at tvangsbruken skal reduseres, og mente rådene i rapporten bør være obligatorisk lesning for alle de gjelder.

– Det er ingenting av det ungdommen her i dag har sagt, som ikke er logisk, sier hun til Sykepleien.

– Tjenestene må kunne møte brukerne bedre enn det som er tilfelle i dag, og vi har helt klart en jobb å gjøre.

– Flere av de unge sa de hadde fått mest hjelp av dem som våget å strekke regelverket, dem som gikk utenfor komfortsonene og ga av seg selv. Trenger vi flere regelbrytere heller enn flere retningslinjer og regler?

– Jeg sier ofte at fagfolk må ta ansvar for både det de gjør og det de ikke gjør, og at det er de som tør å vise følelser som er de virkelig proffe, sier Erlandsen.

– Var det noe av det ungdommene fortalte som overrasket deg?

– Dessverre var det ikke det. Vi har lenge kjent til hva som er praksis, men enkelthistoriene er uansett sterke og tankevekkende. Det disse ungdommene har opplevd, kommer jeg til å ha med meg videre.

Les også:

Tvang: – Må man ta fysisk kontroll over et menneske, så gjør det på best mulig måte

Fagprosedyrer for mekaniske tvangsmidler, Helse Bergen
VISER HVORDAN: Ann-Torunn Andersen Austegard og Thomas Haugen Nag, psykiatriske sykepleiere i Helse Bergen, har (sammen med flere) laget prosedyre for bruk av mekaniske tvangsmidler. Bildet er fra prosedyren.

Noen ganger må pasienten legges i belter. Sjekk hva som er anbefalt prosedyre – i fire trinn.

I psykiatrien må pasienten noen ganger holdes fast. Kanskje legges i bakken. Eller til og med i belter.

– Tvang er en ekstrem inngripen i et menneskes liv, særlig beltelegging. Det stiller ekstra store krav til at tvangen gjøres omsorgsfullt og ivaretakende, sier Thomas Haugen Nag.

– Jeg er veldig for åpenhet og transparens om metodene, sier Ann-Torunn Andersen Austegard.

Begge er psykiatriske sykepleierne og har vært med på å utarbeide
prosedyrer for tvangsmidler i psykiatrien. Det vil si mobile belter og belteseng.

(Saken fortsetter under bildet.)

Les også: