fbpx – Vi redder liv, gir omsorg og en verdig død Hopp til hovedinnhold

– Vi redder liv, gir omsorg og en verdig død

MYE TEKNISK UTSTYR: Det kreves årvåkenhet, observasjon og kontroll av Nina Værnes når hun er på jobb på nevrointensivavdelingen på OUS Ullevål. Foto: Privat

Nina Værnes jobber sammen med pasienten for å finne tilbake til det vanlige livet.

Nina Værnes

Arbeidsplass:
Nevrointensivavdelingen Ullevål sykehus 2012–d.d.

Når jeg jobber, driver jeg med:
80 % pasientrettet jobb
10 % samarbeid med andre i helseteamet
5 % kurs og møter
5 % til andre oppgaver

En typisk arbeidsdag her på nevrointensiven starter med rapport. Pasientene våre er ofte så syke at vi er en sykepleier, noen ganger to, på hver enkelt pasient. Jeg vurderer hva jeg skal prioritere, og jeg setter meg mål for dagen.

Jeg føler meg privilegert som kan konsentrere meg om én pasient. Jeg kan utgjøre en forskjell for denne personen. Fordi pasienten har svikt i vitale organer, må vi observere endringer i tilstanden til enhver tid og vurdere hvilke tiltak som må settes i verk. Mye teknisk utstyr og mange ulike medikamenter krever virkelig årvåkenhet og kontinuerlig observasjon og kontroll. Ellers jobber vi mye med mobilisering og trening og forebygging av liggesår og lungeinfeksjoner.

Nå er det langt fra slik at hver dag går som planlagt. Ting skjer, og vi må endre fokus fort. Jeg må til enhver tid være til stede i situasjonen hvis uforutsette ting skjer. Det er mange triste øyeblikk, med sorg. Vi deler det sammen. Situasjonen du er i, gjør at du ikke kan velge den bort. Jeg er jo der sammen med dem, både pasienter og pårørende.

Pasienter kan høre og føle hva som er skjedd med dem. Noen er ikke i stand til å gi meg tilbakemelding, men jeg er der for å gjøre det bedre for pasienten. Vi skal stelle dem, men vi tar dem også på alvor.

Jeg føler meg privilegert som kan konsentrere meg om en pasient.

Mange av pasientene våre har fått hodeskader. Har jeg en pasient som ikke ligger på respirator mer, og skal våkne opp, kan det forekomme en forvirringstilstand hvor de ikke er helt klare. Da snakker jeg med dem som om de er til stede. Jeg prøver å finne ut hva akkurat denne pasienten trenger for å klare å tre frem igjen. Det kan være musikk de liker, navnet på barna deres eller bilder. Målet er å føre pasienten tilbake til slik det var. Det kan være så enkelt som at du legger en vaskeklut i hånden på pasienten. Vi prøver å finne tilbake til vanlige gjøremål, men det kan ta uendelig lang tid før pasientene blir som før.

Andre ganger opplever du situasjoner som bare er totalt triste og urettferdige. En kvinne som kom inn til oss, var blitt slått ned av samboeren. Hun ble funnet i hjemmet av sin seks år gamle sønn. Vi så raskt at det ikke gikk an å redde henne. Hun kom til å dø. Først ville ikke gutten se mamma for å ta et siste farvel. Han var redd hun skulle se ut slik som da han fant henne. Han holdt meg i hånden hele tiden. Han var så alene i situasjonen. Han stolte fullt og fast på meg. Jeg tenkte på om jeg var verdig tilliten han viste meg. Inntrykket dette lille barnet gjorde på meg, er vanskelig å beskrive. I slike situasjoner må vi tenke på hva vi sier og hva vi gjør. Og hvilken betydning det har, også for de etterlatte.

Vi redder liv, gir omsorg og en verdig død. Og jeg skulle ønske at vi var flere som hadde utdannelse og erfaring. Det kan være et tungt ansvar med mye usikkerhet hvis en vakt består av kun vikarer og helt nye. Som avdeling er vi aldri sterkere enn den som har minst erfaring. Jeg mener ikke at vi skal ha ubegrenset med ressurser, men vi må se på hva et liv er verdt. Jeg liker ikke at arbeidet jeg gjør føres opp som en økonomisk post. Det er faktisk verdiskapning i et samfunn som er overordnet tall og økonomi.

Noen ganger savner jeg at jeg ikke kan konkretisere. En arkitekt kan gå tilbake og se hva som er bygd. Bevise om målene er nådd. Det kan ikke jeg, men jeg kan gå tilbake og se at noen lever. Og bevisene får vi jo på en måte når tidligere pasienter kommer innom etter rehabilitering og forteller hvor stor betydning vi har hatt for dem. For livet deres.

CV

1986: Ferdig utdannet sykepleier
1986–1988: Intensivavdelingen Nordland sentralsykehus
1988–2012: Intensivavdelingen Aker sykehus
1989–1991: Spesialutdanning i intensivsykepleie
1997–2012: Fagutviklingssykepleier på intensivavdelingen på Aker
2010–2011: Toårig master i profesjonsetikk fra UiO
2012–d.d.: Nevrointensivavdelingen Ullevål sykehus

Les om andre sykepleieres arbeidshverdag her: Yrke: Sykepleier