I Larvik er nå 175 brukere utstyrt med GPS

Eldre person gående på skogssti.
UT PÅ TUR: Marija Stanarevic i Larvik forteller at kommunen har spart mye ressurser på å utstyre brukere som trenger det med GPS. Samtidig mener hun det gir økt trygghet og frihet for både brukere og pårørende.

Forskere, politi og interesseforeninger ber alle om mer bruk av GPS i demensomsorgen. I Larvik er dette for lengst rutine.

– Her går det som regel helt greit å finne dem som trenger å bli funnet.

Det sier fagutvikler og prosjektleder i Larvik, Marija Stanarevic, som blant annet har ansvar for implementering av lokaliseringsteknologi i kommunen.

Som en av utviklingskommunene i Nasjonalt velferdsteknologiprogram fikk Larvik i sin tid midler til å teste ut GPS for sine brukere.

De første enhetene ble tatt i bruk i 2013, og nå er kommunen langt forbi teststadiet.

Behov kartlegges individuelt

Per i dag er 175 brukere av kommunens tjenester utstyr med slik lokaliseringsteknologi.

Tallet inkluderer både hjemmeboende, beboere på sykehjem og i omsorgsbolig.

Noen har GPS-enheter som kun spores ved behov, mens andre har fått løsninger som sender et alarmsignal dersom brukeren beveger seg utenfor et definert område.

Behovene kartlegges og vurderes individuelt, og tilbudet tilpasses deretter.

Bare positive reaksjoner

– Vi har utelukkende fått positive reaksjoner fra brukere og pårørende, sier Stanarevic.

– Tilbakemeldingen er at GPS gir økt trygghet og frihet, som er viktig for svært mange. Pårørende forteller at de har kunnet senke skuldrene, og for eksempel dra på en fotballkamp uten å bekymre seg for at mor kan finne på å gå seg en tur.

Kommunens erfaringer er også dokumentert i Sintef-rapporten «Selvstendig, trygg og aktiv i Larvik» (pdf).

Tidlig innsats

Stanarevic fremste råd er tidlig innsats.

– Jo før man kan introdusere teknologien for en bruker, jo bedre. Da kan de venne seg til det, etablere vaner og bo hjemme lenger, sier Stanarevic.

Hun forteller om en kar som kom inn på skjermet avdeling for noen år siden. Etter en stund med GPS der, ble han så trygg at han flyttet hjem.

– Jeg er overbevist om at han aldri ville våget det uten den tryggheten GPS ga ham.

Mange leteaksjoner

Rundt om i landet er det jevnlig leteaksjoner etter personer med demens som har blitt borte fra hjem eller institusjoner.

Her er et lite utvalg avisoverskrifter fra i sommer:

Økt livskvalitet

– Det burde ikke vært en eneste leteaksjon etter personer med demens lenger.

Det sier forskningsleder i Sintef, Dag Ausen, som blant annet ledet forskningsprosjektet Trygge spor, der man så på effekten av GPS-bruk innen demensomsorgen.

I Trygge spor ble det utviklet en tjenestemodell i tett samarbeid med brukere, ansatte og forskere. Prosjektet dokumenterte også effekten, og hovedkonklusjonen var at GPS bidrar til økt trygghet og sikkerhet og øker livskvaliteten for personer med demens.

– Teknologien er der, vi vet at den fungerer og vi ser at den gir økt livskvalitet for de riktige brukerne, sier Ausen.

Utferdstrang

Brukere han mener har mest gevinst, er gjerne personer med kognitiv svikt, ofte demens, kombinert med mobilitet og utferdstrang. Det kan være personer som er vant til å gå tur eller som de reagerer på å lukkes inne.

– Vi har sett at enkelte sykehjem som ikke bruker GPS, umiddelbart henter inn beboere som vil gå seg en tur, fordi de er engstelige for dem. Ofte viser det seg at de bare ville rusle ned og sitte litt på en benk i nærheten.

– GPS løser utfordringer som ellers kan bli forsøkt løst med låste dører og økt medisinering.

Ausen underslår ikke at det kan være en krevende jobb å få implementert gode rutiner for lokaliseringsteknologi i kommunene, men mener det er en jobb som nå må gjøres.

– Vi vet mye om hva som skal til for å få det til. Ikke minst er det viktig at både ledelse og ansatte er positivt innstilt. En del kommuner har høye barrierer for å endre rutiner. Det finnes mange gode unnskyldninger der ute, men de er egentlig dårlige ut fra et brukerperspektiv.

Produktbilde av Smart Sole - innleggssåler med GPS for lokalisering av brukere.
SKOSPORING: GPS-enheter for lokalisering av brukere finnes i mange ulike varianter, for eksempel armbånd, halssmykker eller, som her, skosåler. Foto tatt på Innovatoriet HBV.

Personvernhensyn

Et motargument som ofte kommer opp når GPS-bruk diskuteres, er hensyn til personvern og frykten for at teknologien medfører en begrensning av personlig frihet.

Prosjektet Trygge spor samlet inn data om nærmere 300 brukere av lokaliseringsteknologi, og ifølge Ausen var det ikke noen av disse som oppga at de følte seg overvåket.

– Mitt inntrykk er at dette er en problemstilling skapt utenfra, og ikke noe brukerne eller pårørende bekymrer seg nevneverdig for.

I likhet med Stanarevic i Larvik, understreker Ausen betydningen av tidlig innsats.

– Det var veldig unisont da vi spurte brukere og pårørende: Jo tidligere teknologien kan introduseres, jo mer gevinst får man av den.

Bedre ressursbruk

Bruk av lokaliseringsteknologi fikk også en kraftig anbefaling i den første gevinstrealiseringsrapporten fra Nasjonalt velferdsteknologiprogram, som kom i 2015.

Foruten gevinsten teknologien kan ha for tjenestemottakere og pårørende, fremheves det her også hvordan GPS-bruk sparer institusjoner og kommuner for ressurser:

«Flere institusjoner har redusert behov for å leie inn ekstrapersonell for å håndtere uro knyttet til beboere med demens. Videre kan kommunene som har deltatt i programmet […] vise til bedre bruk av ressurser i form av utsatt behov for institusjonsplass og/eller behov for opptrapping av tjenester.»

Én av tre leteaksjoner

– Da vi gjorde en opptelling for et par år siden, så vi at rundt én av tre leteaksjoner vi deltok i, gjaldt personer med demens.

Det forteller vaktleder for redningstjenesten i Norsk Folkehjelp, Erlend Aarsæther, som selv er utdannet sykepleier.

Han har inntrykk av at andelen demensrelaterte leteaksjoner har gått noe ned, men sier det fortsatt er svært mange oppdrag knyttet til denne gruppen, spesielt i bynære strøk.

– Jeg har snakket med sykehjem som forteller at de ukentlig må ut og lete etter sine beboere. Som oftest finner de dem jo selv, men det krever mye ressurser og fører ofte til at man låser dørene.

Han har stor tro på at bruk av GPS gir færre leteaksjoner, men mener den viktigste effekten er tryggheten og friheten det gir den enkelte.

– Dessuten er det bedre ressursbruk, som kan gi styrket kommuneøkonomi.

Går sakte fremover

Aarsæther ser at en del kommuner er blitt flinke til å ta løsninger i bruk.

– Det går fremover, men det går fryktelig sakte. Slike løsninger er ikke riktig for alle, men for langt flere enn dem som har det i dag, mener han.

– Jeg har opplevd – når vi leverer tilbake savnete sykehjemsbeboere – at ansatte kommer ut med ubrukte GPS-enheter i hånden og spør oss hvordan de fungerer. De har altså utstyret fysisk i hus, men har ikke klart å ta det i bruk.

Ukentlige leteaksjoner

Nylig fortalte politiet i Oslo til nrk.no at de ønsket seg mer bruk av GPS-sporing, og at de ukentlig opplever at personer med demens forsvinner fra sine hjem eller institusjoner.

– Innsatsen for å finne dem igjen er krevende, og i mange tilfeller haster det å finne dem som er savnet, uttalte Anders Lunnan Oksvold, gruppeleder for savnetgruppa i Oslo politidistrikt, til nrk.no.

Også generalsekretær Lisbet Rugtvedt i Nasjonalforeningen for folkehelsen, som blant annet er en interesseorganisasjon for personer med demens, mener GPS-sporing brukes i for liten grad innen helsevesenet.

– Det er på vei inn i kommuner og sykehjem, men så langt er det satt for lite i system, og det er for mye opp til de enkelte, sier Rugtvedt til nrk.no.

Vil ha obligatorisk GPS

Noen går enda lenger, og i et debattinnlegg i Hamar Arbeiderblad 14. august skriver leder av Hamar Pensjonistparti, Sissel Løvhaug Hansen, at hennes parti i sitt neste valgprogram «vil gå inn for obligatorisk bruk av GPS for alle demensrammede som er i stand til å gå».

Tidligere var det kun tillatt for helseinstitusjoner å bruke slik teknologi for personer med samtykkekompetanse.

Høsten 2013 kom derimot tilføyingen paragraf 4.6 a. i pasientrettighetsloven, om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi.

Her heter det at «helse- og omsorgstjenesten kan treffe vedtak om bruk av tekniske innretninger for varsling og lokalisering som ledd i helse- og omsorgstjenester til pasient eller bruker over 18 år som ikke har samtykkekompetanse».

Loven stiller som forutsetning blant annet at et slik tiltak er nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på pasienten eller brukeren og at det er i vedkommende interesse.

Flyttet hjem igjen

Marija Stanarevic i Larvik tenker tilbake til den gangen da hun selv jobbet som sykepleier på sykehjem.

– Vi måtte stadig ut for å finne brukere uten å ane i hvilken retning de kunne ha gått, forteller hun.

– Da måtte vi jo lete i alle retninger samtidig. Jeg opplevde heldigvis ingen dramatiske situasjoner, men det la jo beslag på mye ressurser.

Hennes råd til kommuner og institusjoner som ikke har implementert GPS-sporing er klar:

– Det er bare å sette i gang. Teknologien er kjent, den er utprøvd og det er masse gode erfaringer i mange kommuner.

Les også: