fbpx Hvem skal få hjelp først på legevakten? Hopp til hovedinnhold

Hvem skal få hjelp først på legevakten?

Portrett av Lars Emil Fagernes Johannessen
LIVET PÅ LEGEVAKT: Lars Emil Fagernes Johannessen har tilbrakt mange timer på legevakta – ikke som pasient eller pårørende, men i forskningens tjeneste. Foto: Ingvald Bergsagel

Hvem skal prioriteres først for øyeblikkelig hjelp? For ikke å snakke om sist? Lars Emil Fagernes Johannessen har forsket på legevaktsorteringen. Hør podkast!

Hør hele intervjuet som podkast her:
Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Tenkt deg at du ankommer legevakta på det som – i alle fall for deg – er en usedvanlig dramatisk dag i ditt liv; du er forvirret og forslått. Har smerter og spørsmål.

Da kan det være temmelig frustrerende dersom sykepleieren du beskriver dine lidelser til, bare ber deg finne en ledig stol, holde benet hevet, hodet kaldt og legge trykk på såret.

Du vil bli ropt opp når det er din tur.

Prioritering i praksis

Sosiolog Lars Johannessen på senter for profesjonsstudier ved Oslomet har nylig levert sin doktorgradsavhandling om det indre livet på en hektisk legevakt.

Her utforsker han forholdet mellom standardisering og skjønn i det profesjonelle arbeidet, og  26. juni skal avhandlingen forsvares i disputas.

Gjennom etnografiske feltstudier og intervjuer med ansatte og pasienter, har han blant annet sett på hvordan pasienter blir kategorisert og prioritert av triagesykepleiere.

– De har ansvar for å gjøre hastegradsvurderinger av pasientene som kommer inn, med det formål å ordne køen inn til legevaktens leger, forklarer han.

For å lette triagearbeidet, har mange akuttinstitusjoner innført standardiserte systemer, men, som Johannessens avhandling viser, blir slike verktøy ofte supplert med skjønn.

Virkeligheten er som kjent kompleks og passer ikke alltid inn i et skjema.

Voldsom kontrast

I løpet av noen få minutter – typisk fire til åtte – samler triagesykepleieren informasjon for å kunne gjøre en kvalifisert vurdering av hvor mye det haster for nettopp denne pasienten.

Det forventes at de bruker enda kortere tid. Ifølge Johannssen bør de helst klare seg med to til fire minutter, men det er ikke alltid bare, bare.

Det er en voldsom kontrast mellom idealer og realiteter.

Jan E. F. Johannessen

– Det var en av sykepleierne som sa hun synes det var så ironisk å ha gått så lenge på sykepleien, og lært seg å se det hele mennesket, og så bli plassert i triage, sier Johannessen.

– Det er en voldsom kontrast mellom idealer og realiteter.

Symptomer og tegn

Legevakten der Johannessen gjorde sine feltstudier, benytter seg av Manchester Triage System (MTS), som ifølge produsenten, er det mest utbredte triage-verktøyet i Europa.

Det består av drøyt 50 skjemaer for ulike tilstander – infeksjoner, magesmerter, psykiske lidelser og så videre – som pasienter kan oppsøke legevakten for.

Hvert skjema beskriver en rekke symptomer og tegn, som kvalifiserer pasientene til ulike prioriteringsgrader, fra rød (høyeste) til blå (laveste).

– Det var veldig sjelden de hadde triage-manualen fremme når de vurderte pasientene, forteller Johannessen.

– Men jeg observerte jo sykepleiere som hadde holdt på en stund, og det var mye som tydet på at de hadde lært systemet. De visste, i grove trekk, hvilke tegn og symptomer man skulle se etter.

Avvek fra anbefalinger

Ifølge Johannessen var det en ganske utbredt forståelse blant de ansatte om at MTS ikke kunne følges slavisk, men at triagesykepleierne måtte supplere noe med egen kunnskap og intuisjon.

Ofte fravek de anbefalingene ved å gi høyere hastegrad, for eksempel ved tegn og symptomer som ikke var nevnt i systemet, deriblant kriterier for å oppdage sepsis.

– Iblant observerte jeg også at de ga lavere hastegrader enn systemet anbefalte, og det var da basert på deres eget kliniske skjønn.

Lettere å se dem som klager

Hva når det dukker opp folk som strengt tatt ikke har noe på en legevakt å gjøre? Som for eksempel heller burde oppsøke fastlegen sin?

Hvis det er en hektisk periode på legevakta, risikerer slike pasienter å måtte vente veldig lenge på hjelp.

Du ser mye lettere dem som klager, enn dem som sitter stille og tvinner tommeltotter og venter.

Jan E. F. Johannessen

– I tillegg var triagesykepleierne skeptiske til å skrive dem inn, for når man skriver inn mange som må vente lenge, så blir det en negativ venteromsdynamikk. De kalte det ofte en ond sirkel, forteller Johannessen.

De kan blir irritable, masete, stjele tid fra det kliniske arbeidet, bremse flyten i sykepleiernes arbeid, også videre.

– Du ser mye lettere dem som klager, enn dem som sitter stille og tvinner tommeltotter og venter.

Overraskende hektisk

Noe av det som overrasket Johannessen mest under feltarbeidet, var å se hvor hektisk det kunne være – hvor mye de hadde å gjøre, hvor korte lunsjpausene deres var.

– Som akademiker står du ganske fritt til å drikke kaffe og slappe av. Det var ikke alltid tilfelle der, minnes Johannessen.

Han beskriver hvordan arbeidet kan fortone seg som å stå ved et samlebånd. Triagesykepleierne har kanskje ett minutts pause mellom hver der de dokumenterer. Så er det et nytt menneske med en ny historie.

– Du ser strengt tatt ikke mennesker til slutt, tror jeg.

To forskjellige legevakter

Det kan altså være frustrerende å være pasient på en travel legevakt. Ikke minst fordi legevakten ikke alltid ser så travel ut.

– Pasienter og ansatte ser vidt forskjellige legevakter. Jeg hadde noen økter hvor jeg fulgte pasientene i de laveste hastegradene, og fra deres ståsted virker det som om ingenting skjer overhodet, sier Johannessen.

– For de ansatte går det slag i slag, og dagen er over nesten før den begynner, men for pasientene er det sneglefart.

Får lite informasjon

Ventende pasienter kan oppleve å få veldig lite informasjon, mens sykepleierne farer forbi i all hast. Du blir sittende og lure: «Når er det min tur?» «Feiler det meg noe?» «Hva skal jeg gjøre nå?».

– Det kan jo tyde på at et sted å sette inn tiltak er mer informasjon til pasientene?

– Jeg tror det kan være et sted å begynne. På legevakten der jeg observerte, hadde de også gjort det og mente de hadde fått positive effekter.

En av de store overraskelsene var å se hvor krevende klinisk arbeid det var.

Lars E. F. Johannessen

– Pasientene kan nesten ikke få for mye informasjon mens de sitter der, og det finnes nye muligheter med apper eller tilsvarende.

Gode klinikere og retorikere

– Hva mener du er de viktigste kvalifikasjonene, faglig og personlig, hos en god triagesykepleier?

– En av de store overraskelsene var å se hvor krevende klinisk arbeid det var, påpeker Johannessen.

– Så de må være dyktige klinikere. De bør også være dyktige retorikere. Hvis du skal overbevise pasienter om at problemene bør tas med fastlege i stedet, så er det en fordel å kunne gjøre det på effektivt vis.

– Har du også et råd til pasientene?

– Om ikke et råd så i hvert fall en oppfordring om å ha en viss anerkjennelse for alt det som foregår, men som man ikke ser på en legevakt.

Les også: