Mikkel fikk blod i mammas mage
Når to typer blod er i en og samme kropp, kan det bli problemer.
– Hva måtte du få da du lå i magen, Mikkel?
Mikkel ser opp på pappa Marius.
– Blod. Blod fra et annet menneske.
Under angrep
Allerede da Mikkel var noen måneder gammel, var blodet hans under angrep. Fordi hans røde blodlegemer har antigenet RhD (tidligere kjent som Rhesus), mens mamma Heidis blodlegemer har det ikke.
Det kan føre til hun danner antistoffer som bryter ned fosterets røde blodlegemer.
– Tidlig i svangerskapet ble det påvist spor av antistoffer hos meg. Jeg begynte å google, og det jeg fant var ikke særlig oppløftende. Jeg trodde jeg kom til å miste ungen, forteller Heidi Johansen Elviken hjemme på Greverud i Akershus.
Ved siden av henne tumler Mikkel og storesøster Mille fornøyd i sofaen.
Blodtype RhD
Når man snakker om blodtyper, viser man gjerne til ABO- og RhD-systemene. Man er for eksempel A pluss eller O minus. Pluss og minus viser til RhD. Det er et antigen man enten har eller ikke har. Om man har det, eller ikke, har bare betydning ved blodoverføringer eller i svangerskap. De fleste i Norge (85 prosent) har RhD. Heidi Johansen Elviken er blant de 15 prosentene som ikke har det.
Sjelden problem med første barn
I første svangerskap, med Mille, ble hun fulgt opp på samme måte som alle RhD-negative gravide. Det ble tatt blodprøver for å se om hun dannet antistoffer mot fosteret. Alt gikk fint.
– Det gjør det som regel i første svangerskap, forteller Cigdem Akalin Akkøk, overlege ved Nasjonalt kompetansesenter for blodtypeserologi.
– Normalt er det ingen kontakt mellom mors og fosters blod før forløsningen. Det er først når mors RhD-negative blod kommer i kontakt med fosterets RhD-positive blod, at mor kan begynne å lage antistoffer.
Det blir sjelden et problem for babyen som er på vei ut i verden og bort fra mors antistoffer.
– Dersom mor får profylakse innen 72 timer etter fødsel, rekker hun heller ikke å bli såkalt immunisert, som betyr at hun danner antistoffer som vil være klare til angrep dersom de kommer i kontakt med RhD på nytt.
Blødning i svangerskapet
Men hos Heidi ble det påvist antistoffer mot RhD mot slutten av svangerskapet med Mille. Det påvirket ikke fosteret så sent i svangerskapet, men kunne skape problemer dersom Heidi på nytt ble gravid med et RhD-positivt foster. Å gi profylakse etter fødsel var ingen vits. Skaden var skjedd.
Ifølge overlege Cigdem Akalin Akkøk kan noen RhD-negative kvinner bli immunisert i svangerskapet dersom det oppstår en blødning hos fosteret.
– Det kalles en føtomaternell blødning, forklarer hun.
– Slike blødninger kan komme hvis man har et fall, får et slag mot magen eller blir utsatt for en trafikkulykke, men mindre blødninger kan også oppstå uten et fall eller et slag. Det er ikke alltid man kan forklare hvordan blødningen har oppstått.
Konsekvensen av blodkontakten, er at mor danner antistoffer mot fosterets RhD-antigener. Disse antistoffene kan gå til angrep på fosterets røde blodlegemer og bryte dem ned.
Antistoffer i uke ni
– Nam, nam, nam.
Mikkel henger over skålen med kjeks. En sunn og frisk fireåring som spinner rundt i stuen og får storesøsteren til å le. Høyt. Det er ingen spor av at han en gang var et alvorlig sykt foster.
De antistoffene som ble påvist mot slutten av svangerskapet med Mille, var også der i svangerskapet med Mikkel. Også han var RhD-positiv.
– Allerede i uke ni ble det påvist spor av antistoffer, forteller Heidi Johansen Elviken.
Når mor har antistoffer mot barnets RhD-antigener, kan fosteret utvikle anemi. Det kan føre til føtal hydrops, der hele kroppen kan hovne opp. Bilirubinet, som frigjøres når røde blodlegemer blir ødelagt, kan hope seg opp i blodet og hjernen og gi gulsott og nevrologiske skader.
Trengte blod
Med Mikkel ble det tidlig klart at han ble påvirket av antistoffene. I en annen tid (eller i en annen del av verden) ville det vært lite å gjøre. For å overleve, trengte Mikkel nytt blod. Han trengte blodoverføring. Men man ønsket å vente lengst mulig, for når man begynner å fylle på med røde blodlegemer, reduseres egenproduksjonen. Da er man nødt til å fortsette å gi transfusjoner.
Mindre liv i magen
Det ble gjort mange vurderinger. Undersøkelser. Heidi Johansens nivåer av antistoffer steg. Familien ble sendt til Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs Hospital i Trondheim, det stedet i Norge som har kompetanse på transfusjon til foster. Det ble konkludert med å avvente. Hjem igjen. Så reagerte Heidi på at det ble veldig rolig i magen.
– Dette var en lørdag. På ultralyd var han vital nok, så vi skulle vente til mandag med å reise tilbake til Trondheim, forteller hun.
– Da måtte han ha blod, supplerer mannen, Marius Elviken.
Mikkel var i dårligere form enn antatt.
Klar til å stikke
Heidi måtte ligge på et bord i noe som så ut som en operasjonssal. Rundt henne var det tre store skjermer. Sturla Eik-Nes, spesialist i fostermedisin, var kalt hjem fra ferie for å gjøre transfusjonen. Han sto klar med nålen. Men Mikkel, som reagerte på paracetamolen Heidi hadde fått før prosedyren, var ellevill.
– I fem kvarter sto legen klar til å stikke, forteller Marius.
– Heldigvis sa de ikke det til oss før etterpå. At hvis ikke den transfusjonen hadde gått bra, så er det ikke sikkert det hadde vært noe mer.
Et medisinsk mirakel
Totalt ni transfusjoner fikk Mikkel mens han var i magen.
Sturla Eik-Nes, som siden den gang er blitt pensjonist og nå er professor emeritus ved NTNU, sto for sju av dem.
– Tidligere døde de fleste fostre ved alvorlig RhD-immunisering, enten i mors liv eller rett etter fødsel, forteller han.
– Etter at vi begynte å gi transfusjoner, har de en overlevelse på opp mot 100 prosent. Prognosen er totalt snudd på hodet.
Som ung professor introduserte han den nye prosedyren med direkte transfusjon i fosterets navlevene i Norge. Allerede i 1988 gjorde han den første transfusjonen til et foster her i landet.
– Det var en kvinne som hadde født tre barn. Det første levde, av de to andre døde det ene rett etter fødsel, det andre i mors liv. Årsaken var RhD-immunisering.
I 1988 var kvinnen gravid på nytt og vurderte å avbryte svangerskapet fordi hun fryktet også dette barnet ville dø.
– «Nei da, sa jeg. Nå kan vi gjøre noe».
Fosteret fikk fem transfusjoner og kvinnen fødte et levende barn.
Eik-Nes blir fremdeles rørt når han tenker på henne.
Siden er det utført rundt 800 hundre transfusjoner ved Nasjonalt senter for fostermedisin.
Blod rett i hjertet
– Disse fostrene har ett problem: De trenger røde blodlegemer, sier Sturla Eik-Nes.
– Greier vi gi dem det, er det hele behandlingen.
Allerede på 1960-tallet begynte medisinere å eksperimentere med å gi blod til foster. Først stakk man nåler inn i livmor og fikk deponert blod i fosterets mageregion. De som var lett affisert av RhD-immuniseringen ble reddet. De alvorlig syke døde.
Med ultralyd ble prosedyren utviklet utover 1970- og 80-tallet. I Danmark begynte man å deponere blod i fosterets hjerte, fordi det ble mulig å styre nåler inn dit ved hjelp av ultralyd. Da denne teknologien ble enda bedre, greide man å fremstille blodkarene i navlestrengen. Med hårfin presisjon kunne man klare å føre en nål inn i livmor og videre inn i en av navlevenene som går fra morkaken til fosteret. Disse navlevenene har en diameter på 3–10 millimeter, alt etter hvor gammelt fosteret er.
– Når morkaken ligger mot bakre vegg, er man helt avhengig av fosterets posisjon, forklarer Sturla Eik-Nes, som har stått timer og ventet på riktig tidspunkt.
– Når nålen er ført til karveggen, må man føre den lynkjapt inn i karet, ellers skvetter det unna.
Mengden blod avhenger av fosterets alder og størrelse. Man begynner kanskje med 20–30 milliliter og transfunderer senere 60–70–80 milliliter.
Etter en stund vil antistoffene ha brutt ned alt egenprodusert blod, og fosteret har kun donorblod igjen.
– Eller ekte trønderblod, som vi pleier å tulle med, sier Eik-Nes.
Tatt med keisersnitt
Mikkel fikk siste transfusjon i uke 31.
– Da sa Sturla Eik Nes at det var siste gang han turte å gjøre det, forteller Marius Elviken.
Morkaken lå vanskelig til og nå var fosteret såpass stort at det var levedyktig.
Mikkel ble tatt med keisersnitt i uke 33. Han var prematur og anemisk. Fem ganger måtte han ha blodoverføring etter fødsel. Det tok tid for kroppen å produsere nok røde blodlegemer. Hemoglobinverdiene kunne stupe på få timer.
Men fem uker gammel ble han skrevet ut fra sykehus.
– Det var litt sånn: Dra hjem? Hæh?, sier Marius Elviken og ler litt.
– Som foreldre rir man stormene av når de kommer. Etterpå forsto jeg hva som hadde stått på spill.
– Man kan si mye om helsevesenet, men spesialteamet på St. Olav tar jeg av meg hatten for. De ivaretok oss på en fantastisk måte i en kritisk situasjon.
– Vi er ubeskrivelig glade for dyktige leger og blodgivere, skyter Heidi Johansen Elviken inn.
– Vi hadde hatt et barn for lite om det ikke var for dem.
Kilder:
Cigdem Akalin Akkøk, Sturla Eik-Nes, Helsedirektoratet
Heier HE, Berge LN, Hervig T, Kiserud T, Børset M, Eik-Nes S, Arsenovic M, Acharya G: Immunisering i svangerskapet, Tidsskrift for Den norske legeforening, 19/2009
Akkök CA, Eggebø EM, Kiserud T, Heier HE: RhD-immunisation in pregnancy, Tidsskrift for Den norske legeforening, 8/2016
Mest lest
0 Kommentarer