fbpx Stjal piller på jobben, men kom tilbake – slik går det i dag Hopp til hovedinnhold

Stjal piller på jobben – er tilbake som sykepleier

Merete Fjellaksel, sykepleier
AUTORISERT  IGJEN: Nå er det helt normalt for Merete Fjellaksel å være på medisinrommet igjen på Ahus. Hun berømmer sin leder som forsto at det var en grunn til at hun havnet i pillemisbruk. Foto: Privat

Etter flere år med pillemisbruk og pilletyveri, mistet hun autorisasjonen som sykepleier. Nå er Merete Fjellaksel tilbake i samme jobb som før. Uten restriksjoner.

Sykepleien har snakket med Merete Fjellaksel på nytt i januar 2020. Hun jobber fortsatt på Ahus og er blitt spesialsykepleier. Se hva hun sier i dag nederst i saken.

Her er historien slik den ble publisert i 2016:

30 Pinex Forte daglig. Forfalskning av resepter. Skamfølelse. Slik var livet på det verste for sykepleier Merete Fjellaksel (40).

Tirsdag kunne hun høres på radionyhetene og ses på Dagsrevyen. Det var en gladhistorie hun ville fortelle: Om hvordan arbeidsgiveren tok vare på henne, slik at hun nå kan jobbe som vanlig sykepleier igjen, etter fire år uten autorisasjon.

– Da jeg mistet autorisasjonen, var jeg opptatt av å komme i gang med et vanlig liv. Hva har andre i samme situasjon gjort før meg? Det så ut som de bare hadde forsvunnet ut i intet, forteller hun.

Måtte tenkte seg om

– Hvordan har det vært å stå frem?

– Jeg var i tvil om jeg ville ha det stempelet som pillemisbruker. Men jeg tenkte at dette handler ikke bare om meg privat. Jeg er overrasket over hvor mange som hører på radio, sier hun.

For da morgennyhetene var i gang, begynte meldingene å komme. Alle var hyggelige.

Rapporten fra Akan «Du, av alle» ble lagt frem samme dag, 15. november. Akan er kompetansesenteret som skal hjelpe ledere og medarbeidere til å forebygge og håndtere rus og avhengighet.

Merete Fjellaksel er en av ti som sosiologen Sjøvoll har intervjuet i rapporten. Alle ti er kvinnelige sykepleiere som har stjålet og misbrukt medikamenter.

Fint å bruke historien til noe bra

I fjor fikk Fjellaksel brev fra avsenderen hun tidligere har fryktet mest – Helsetilsynet. Men de lurte bare på om hun ville la seg intervjue av forskeren Oda Sjøvoll i Akan. Svaret ble altså ja.

– Og hvordan havnet du på NRK?

– Oda Sjøvoll spurte om jeg ville. Jeg måtte tenke over det hele uken.

Først spurte hun datteren på 14 om det var greit. Hun spurte også arbeidsgiveren – og foreldrene.

– Alle syntes jeg skulle gjøre det. De sa det var fint hvis historien min kan brukes til noe bra.

Hun angrer ikke på det.

Flere vil tvinge frem innrømmelser

Av de ti sykepleierne i rapporten er Fjellaksel den eneste som har fått fortsette i samme jobben. Selv jobber hun med samme sjef, samme kolleger og på samme avdeling som før – på Akershus universitetssykehus (Ahus).

– Mange pilleavhengige opplever at «du fortjener ikke bedre» når de mister jobben. Du er nede på bunn. Jeg ser i rapporten at for flere ledere er det viktig å tvinge frem en innrømmelse. Det er i stor kontrast til hvordan jeg ble møtt. Jeg håper mange ledere får med seg at det finnes en annen måte. Det kan gå bra!

Fikk smertestillende fra legen

Tilbake til 2008: Hennes samboer fikk kreft, bare et halvt år etter at de traff hverandre. Merete Fjellaksel jobbet selv på en kreftavdeling da, og hadde også ansvar for datteren, som da var seks år.

– Når du plutselig blir kastet ut i noe sånt, havner du i en krise, sier hun.

«Kan man trekke seg ut av forholdet? Hvor mye vil datteren tåle?» Dette var tanker hun hadde.

Krisen ble vanskelig å håndtere. Hun hadde vondt i hodet og i kroppen, og fikk smertestillende av legen. Pillene døyvet også den psykiske smerten. Hun klarte å slappe av. Men det ballet på seg, hun trengte mer. 30 Pinex Forte daglig ble det på det meste.

Stjal piller på jobben

Hun forsynte seg av piller fra medisinskapet på jobben. Risikabelt – hun visste jo det. Løsningen kom da hun fikk fatt i et legestempel. Slik klarte hun å forfalske resepter. Det gikk bra lenge. Men frykten for å bli avslørt fulgte henne. Og den dårlige samvittigheten overfor datteren som stadig måte være med på sykehus og hospice.

Samboeren var syk i to og et halvt år før han døde i 2010. Fjellaksel fortsatte å bruke piller. Hun visste hun var blitt avhengig, men sa det ikke til noen.

Hun turte ikke ta opp pillekonsumet med fastlegen:

– Jeg var redd for hva han ville syns om meg. Jeg var jo sykepleier. Det ville ikke ta seg ut.

Apoteket reagerte

Men en dag i februar 2012 ble hun innkalt til møte av sin leder. Et apotek hadde reagert på resepten, og henvendt seg til legen som tilsynelatende hadde skrevet den ut.

Det var til seksjonsleder Irene Gynnild Ponton hun møtte opp. Der verken bekreftet eller avkreftet Fjellaksel at hun hadde stjålet piller.

– Hun la ikke press på meg for å få innrømmelser. Hun presenterte fakta om beskjeden de hadde fått om resepten. «Du trenger ikke si noe», sa hun.

Fjellaksel gikk hjem, knakk sammen og bestilte time hos fastlegen neste dag.

– Det var fredag, jeg fikk siste stimen.

Fikk nedtrappingsplan

Der hos legen sin la hun kortene på bordet. Hun sa hun var pilleavhengig og at sjefen hadde konfrontert henne. Hun gikk derfra med en resept på sine siste tabletter og en nedtrappingsplan.

En venn oppbevarte pillene og ga henne Pinex for et døgn om gangen. Nedtrappingen varte fem uker.

– Jeg var egentlig glad for at det ble oppdaget. Jeg hadde jo så mye dårlig samvittighet. Det var en lettelse, sier hun.

Ukentlige urinprøver

Da det ble oppdaget, var hun i videreutdanning. Hun sendte straks mail til skolen og sa fra. Hun sluttet på dagen der, og ble sykemeldt frem til sommeren.

I over et år gikk hun i behandling på en klinikk for avvenning. Hun måtte ta urinprøve en gang i uken i tre og et halvt år. Skulle hun på ferie, sendte hun brev om det.

Prøvene måtte hun ta under observasjon, enten hos fastlege eller på laboratorium.

– Fastlegen var med meg på do, jeg måtte bare svelge stoltheten. På Fürst er der speil på tre vegger, sånn at den som observerer kan stå utenfor.

Holdt seg unna Facebook

Da sommeren kom i 2012, lurte høyskolen på hva hun skulle gjøre med plassen. – Jeg tok teoridelen, praksis hadde jeg bestått året før. Så satt jeg hjemme og så på Behring Breivik-rettssaken. Jeg visste ikke hva som skulle skje.

Men Ahus sviktet ikke.

Formelt mistet hun autorisasjonen i desember 2012. I januar 2013 begynte hun som assistent på den gamle avdelingen sin. Hun hadde stengt seg ute fra Facebook, i tilfelle noen skulle spørre «er du ferdig med videreutdanningen?».

– «Nei, jeg har mistet autorisasjonen. Jeg kan ikke gå i medisinskapet», måtte jeg i så fall si. Det orket jeg ikke.

Trodde kollegene var sinna

– Første gang jeg kom på jobb, var jeg livredd. Jeg tenkte at jeg måtte sitte alene og spise lunsj. At jeg måtte tåle å bli snakket om på nattevakt. Det er prisen å betale for å ville tilbake til jobb, forklarte jeg for meg selv. Men det skjedde ikke. Jeg ble tatt vare på.

Første gang jeg kom på jobb, var jeg livredd. Jeg tenkte at jeg måtte sitte alene og spise lunsj.

Merete Fjellaksel, sykepleier

Hun hadde trodd kollegene ville være sinte.

– Men de syntes bare det var trist på mine vegne. Jeg ventet avvisning. Så er det ikke det som skjer.

Fikk begrenset autorisasjon

Hun begynte i 50 prosent.

– Nyheten spredde seg jo. Gradvis har jeg fortalt til flere. Folk har tatt imot meg og gitt meg klem. Det er så mye skyld og skam som hører med. Jeg føler jeg har gått bak ryggen på folk. Men jeg har hatt tett dialog med lederen. Har skjønt at dette ikke er en vanlig historie.

Hun mistet autorisasjonen for fire år. Men etter to år – i 2014 – fikk hun begrenset autorisasjon.

– Så jeg har jobbet som sykepleier siden da.

Kan virke uoverkommelig

Da hun ble avslørt, ble saken først sendt til Fylkeslegen, som sendte den videre til Helsetilsynet.

– Det tar lang tid før du vet hva du kan foreta deg når sånt skjer. Det tok et halvt år før jeg fikk brev med veiledning om hvordan jeg skulle te meg. Det halve året var en verdifull tid jeg kunne ha brukt til å forberede meg. Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det er lett å gi opp. Flere i min situasjon har gjort det. Det kan virke uoverkommelig, sier Fjellaksel.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være der jeg er nå etter møtet med sjefen den gangen for snart fem år siden.

Fikk en dom

Helsetilsynet anmeldte henne for dokumentfalsk. Hun fikk en betinget dom og en bot.

– Anmeldelsen kom som en overraskelse, fordi Helsetilsynet ikke hadde nevnt noe da jeg var i møte med dem. Samtidig gikk jeg jo rundt og lurte på om noen ville anmelde meg. Det hadde vært fint om Helsetilsynet hadde sagt noe, så jeg kunne vært forberedt, sier Fjellaksel.

Etter nedtrappingen

– Hvordan var det å trappe ned?

– Når du nærmer deg slutten, så dukker alle følelsene opp. De første ukene uten piller var jeg høyt og lavt i humør, manglet reguleringsmekanismene. Jeg gråt mye, også for det som jeg skulle ha grått for før. Det ble en spesiell vår.

Behandlerne har fortalt henne at hun har gjort en kjempejobb:

– De sier jeg har gjort jobben sjøl.

Etter hvert som hun har fortalt om det hele til slekt og venner, er det ikke lenger så følsomt. Hun tenker ikke på det daglig lenger.

Hvordan håndtere ansatte i krise

– Det viktigste for meg å få frem er hvordan helsevesenet som hjelper mennesker i krise, ikke klarer å håndtere sine egne ansatte i krise. Dette viser at det er mulig.

Hun berømmer sin leder:

– Hun er et fantastisk menneske. Hun visste om situasjonen med samboeren og visste hvor viktig jobben var for meg.

Dagen hun var på nyheten kom det meldinger jevnt og trutt, både fra kjente og ukjente.

– En var fra en ambulansearbeider som har mistet autorisasjonene. Det samme med en sykepleier, som mistet jobben uten oppfølging.

Les hvordan lederen hjalp henne: – Man forfalsker ikke resepter hvis man ikke er desperat

Kunne vært naboen

Det var aldri meningen å bli avhengig. Det bare ble sånn.

– Kan det skje alle?

– Jeg tror det. Da jeg satt på klinikken første gangen, hadde jeg så lyst til å si til damen i luken at jeg skulle på jobbintervju. Hadde ikke lyst til å si at jeg var pasient. Så observerte jeg de andre som var der i samme ærend. De kunne vært naboene mine. Vanlige folk.

 Følte seg ikke ruset på jobb

– Hvordan fungerte du på jobb – og hjemme – da du spiste alle pillene?

– 30 tok jeg bare det siste halvåret før jeg ble oppdaget. Da var jeg i videreutdanning. Men jeg strøk på eksamen, så jeg var nok ikke helt til stede. Jeg var den eneste av 70 som strøk. Det sier jo sitt.

Det første hun gjorde om morgenen var å ta tabletter.

– Så jeg har gjort det på jobb. Dessverre. Men jeg opplevde ikke at jeg var ruspåvirket. Kollegene sier det samme. Jeg opplevde riktig nok å være veldig trøtt på nattevakt. Men hovedforbruket mitt var etter jobb.

Når hun tenker tilbake på den verste tiden, ser ut at hun oppførte seg mer som en narkoman:

– Da tok jeg to piller i timen den tiden jeg var våken. Jeg hadde tabletter i bh-en, så jeg visste at jeg hadde noe.

Fare for tilbakefall?

Da Sykepleien skrev om rapporten «Du, av alle» ble det debatt på Facebook.

En mente at rusmisbrukere aldri bør få tilbake autorisasjonen, uansett.

– Tenker du på mistanken om tilbakefall som kanskje hefter ved deg?

– Jeg har tenkt mye på det. Hvis noe skjer på jobben, vil jeg være den første å mistenke. Da jeg leste kommentaren du nevner, tenkte jeg at det vil alltid være folk med bastante meninger. Det er alltid lett å være streng og hard når du ikke har vært i situasjonen. Men hvis det er det verste som er sagt, er det greit. Jeg føler ikke det som et angrep på meg.

Øvde på å være i medisinrommet

– Er du selv redd for tilbakefall?

– Ikke nå lenger. Jeg føler meg sterk nå. Men jeg har vært redd for at det skal dukke opp noe som jeg er uforberedt på, misbruk er jo ikke mitt fagfelt. Men det har ikke skjedd. På jobben er det helt normalt for meg å være på medisinrommet.

Men hun måtte først ha eksponeringsterapi da autorisasjonen var på plass igjen i vår. Hun måtte venne seg til å være i medisinrommet igjen.

– Jeg og sjefen gikk dit, så jeg kunne stå der litt. Se på rommet. Jeg syns det var skummelt, men etter litt var det ikke så skummelt mer, sier Merete Fjellaksel.

Januar 2020:

Nå, tre år etter at Merete Fjellaksel sto frem med sin historie, forteller hun til Sykepleien at hun akkurat er ferdig med spesialutdanningen hun måtte slutt på i 2012, da hun ble tatt for pilletyveri.

Hun jobber nå 100 prosent på samme avdeling som hun var ansatt på den gangen, og skal i gang med masterstudiet på deltid. Siden den gang har hun fått ny leder på Ahus, som også støtter henne i å fortelle sin historie.

– Hva vil du si i dag?

– Når man står midt oppi sånne ting, kan det føles uoverkommelig. Når man skal ta urinprøver i to år, kan det virke som et mål man aldri kan nå, sier hun.

– Men det går. Jeg har lært å ta en ting av gangen, og ikke se for langt frem. Jeg tok en og en uke.

Fjellaksel legger til:

– Jeg har et bevisst forhold til medikamentbruk, men jobben Akan gjør, kan tilsynelatende være usynlig for den menige sykepleier. Jeg skulle ønske det var mer kjent. Akan er der for å hjelpe folk, ikke ta folk.

Hør Merete Fjellaksel på Akans podkast

Les også:

«Du, av alle» om sykepleiere som har stjålet og misbrukt medikamenter

– Man forfalsker ikke resepter hvis man ikke er desperat

Les også:

– Man forfalsker ikke resepter hvis man ikke er desperat

Irene Gynnild Ponton, seksjonsleder
AVVISTE IKKE: – Jeg kunne følt meg sviktet, og reagert deretter. Men det handlet om å vise en menneskelig side som arbeidsgiver, sier seksjonsleder Irene Gynnild Ponton. Foto: Privat

Leder Irene Gynnild Ponton måtte konfrontere sykepleieren som hadde stjålet piller på avdelingen. Hun får ros av sykepleieren for måten hun gjorde det på.

Sykepleier Merete Fjellaksel stjal piller fra avdelingen og forfalsket resepter.

Da hun ble avslørt, var det lederen hennes, Irene Gynnild Ponton, som innkalte henne til møte.

Fjellaksel mistet autorisasjonen i fire år, men er nå tilbake i jobb på samme avdeling som hun forsynte seg av piller til eget forbruk.

Både i NRK og i Sykepleien har Fjellaksel skrytt av hvordan hun ble møtt av sin leder Ponton den gangen hun ble konfrontert, og også i tiden etterpå.

Blant annet ble hun ikke presset av sin leder til å innrømme noe.

Hadde ingen mistanke

– Som lederteam var vi enige om tilnærmingen. Det var viktig at vi var flere som tenkte gjennom hvordan vi skulle møte dette. Ingen av oss hadde opplevd dette før, sier Irene Gynnild Ponton, seksjonsleder på Akershus universitetssykehus (Ahus).

Hun var en betrodd medarbeider, og hun hadde ansvar for medisinskapet.

– Hadde dere mistanke om misbruket?

– Overhodet ikke. Hun var en betrodd medarbeider, og hun hadde ansvar for medisinskapet. Vi så at det var svinn, men skjønte ikke hvem som sto for det. Merete hadde vår tillit.

Tok det ikke personlig

Som arbeidsgiver kunne hun følt at sykepleierne hadde brutt denne tilliten.

– Jeg kunne tatt det personlig, følt meg sviktet, og reagert deretter. Men det handlet om å vise en menneskelig side som arbeidsgiver. For oss ble det viktig å håndtere dette med respekt. Såpass kunnskap har jeg at når noe så alvorlig skjer, så er det fordi noe er kritisk i livet.

Ponton skjønte før hun gikk i møte med Fjellaksel at å få avslørt den store hemmeligheten der og da, ville kunne forsterke krisen hun åpenbart var i.

– Hvis vi avviste henne, kunne det utløst verre ting. Samtidig var jo det hun hadde gjort veldig alvorlig.

– For pasientene?

– Ja, og for bedriften og virksomheten. Hun hadde tatt medikamenter. Da ante vi ikke omfanget. Den betrodde medarbeideren hadde til og med stjålet identiteten til en kollega for å skaffe seg resepter. Samtidig sa dette noe om hvor alvorlig dette var for henne. Sånt gjør man ikke hvis man ikke er desperat.

Ingen ville avvise henne

– Det kunne jo hende at andre i lederteamet så det på en mer uforsonlig måte?

– Det har tatt fire år. Ingen steder på veien har jeg møtt noen som har snakket om at vi burde ha avvist henne. Det har bare vært medmenneskelighet.

– Har du råd til andre ledere andre steder som kommer i liknende situasjon?

– Det er vanskelig å gi råd, for dette er individuelle saker. Men jeg kan i hvert fall anmode om å møte den det gjelder, ikke avvise. Vedkommende er et medmenneske selv om hun eller han har gjort noe kriminelt. Men jeg skjønner at for mange ledere er det skremmende å oppleve noe sånt.

Hjelper å ha strenge rammer

Det gjelder å være tydelig, mener Ponton, og påpeker at det hjelper at Helsetilsynet setter gode og strenge rammer.

– Det er ingen rom for slingring der.

– For eksempel når det gjelder tap av autorisasjon og urinprøver?

– Ja, pluss at det er strenge regler for hvordan man kan jobbe uten autorisasjon. Man skal ikke ha tilgang til medisinrommet overhodet.

Ponto påpeker at sykepleieren også gikk ned i lønn da hun var assistent.

– Hvis man som arbeidsgiver ønsker å gå i møte med arbeidstakeren, er det mulig både fordi Helsetilsynet har de strenge rammene, og fordi Akan kjenner til det som gjelder avhengighet.

Anmeldte ikke

– Var det snakk om å politianmelde sykepleieren for pilletyveri?

– Vi var mest opptatt av hendelsen og valgte å fokusere på hvordan vi skulle håndtere den komplekse saken best mulig. I dette lå nok ikke behovet for å politianmelde. Helsetilsynet var koblet inn og kjørte saken etter deres rutiner, sier Ponton.

Etter hvert anmelde Helsetilsynet Fjellaksel for dokumentfalsk, og hun fikk siden en betinget dom.

Lettere å hjelpe når problemet erkjennes

Som leder møter man dette kanskje bare en gang i livet, påpeker Ponton.

– Kanskje sitter det noen ledere der ute med dårlig samvittighet og som har det vondt med seg selv på grunn av måten de har møtt arbeidstakeren.

Men hver sak er forskjellig:

– Merete gjorde det lett for oss, fordi hun gjorde noe selv med livet sitt. Det nytter ikke å hjelpe noen som ikke innrømmer at de har problemer. Men er erkjennelsen der, har vi noe å jobbe med. Det er hun som har gjort jobben.

Har blottstilt seg

Seksjonsleder Irene Gynnild Ponton syns det er beundringsverdig av Merete Fjellaksel å stå fram i mediene.

– Denne erfaringen har vært nyttig og viktig for oss som sykehus. Vi har beholdt en superkompetent medarbeider. Hun forsørger barnet sitt og bidrar i samfunnet. I denne saken her har alle vunnet. Det har vært en møysommelig reise, og det har tatt mye tid.

– Jeg er stolt av at Merete har blottstilt seg på nytt. De færreste vet hvor alvorlig det var. Jeg håper det kan bidra positivt i andre saker i framtiden, sier Ponton.

Les også

Stjal piller på jobben – er tilbake som sykepleier

“Du, av alle” - om sykepleiere som har stjålet og misbrukt medikamenter

 

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.