Stjal piller på jobben – er tilbake som sykepleier

Nyheter
Merete Fjellaksel, sykepleier
AUTORISERT  IGJEN: Nå er det helt normalt for Merete Fjellaksel å være på medisinrommet igjen på Ahus. Hun berømmer sin leder som forsto at det var en grunn til at hun havnet i pillemisbruk.  

Etter flere år med pillemisbruk og pilletyveri, mistet hun autorisasjonen som sykepleier. Nå er Merete Fjellaksel tilbake i samme jobb som før. Uten restriksjoner.

30 Pinex Forte daglig. Forfalsking av resepter. Skamfølelse. Slik var livet på det verste for sykepleier Merete Fjellaksel (40).

Tirsdag kunne hun høres på radionyhetene og ses på Dagsrevyen. Det var en gladhistorie hun ville fortelle: Om hvordan arbeidsgiveren tok vare på henne, slik at hun nå kan jobbe som vanlig sykepleier igjen, etter fire år uten autorisasjon.

– Da jeg mistet autorisasjonen, var jeg opptatt av å komme i gang med et vanlig liv. Hva har andre i samme situasjon gjort før meg? Det så ut som de bare hadde forsvunnet ut i intet, forteller hun.

Måtte tenkte seg om

– Hvordan har det vært å stå fram?

– Jeg var i tvil om jeg ville ha det stempelet som pillemisbruker. Men jeg tenkte at dette handler ikke bare om meg privat. Jeg er overrasket over hvor mange som hører på radio, sier hun.

For da morgennyhetene var i gang, begynte meldingene å komme. Alle var hyggelige.

Rapporten fra Akan «Du, av alle» ble lagt fram samme dag, 15. november. Akan er kompetansesenteret som skal hjelpe ledere og medarbeidere til å forebygge og håndtere rus og avhengighet.

Merete Fjellaksel er en av ti som sosiologen Sjøvoll har intervjuet i rapporten. Alle ti er kvinnelige sykepleiere som har stjålet og misbrukt medikamenter.

Fint å bruke historien til noe bra

I fjor fikk Fjellaksel brev fra avsenderen hun tidligere har fryktet mest – Helsetilsynet. Men de lurte bare på om hun ville la seg intervjue av forskeren Oda Sjøvoll i Akan. Svaret ble altså ja.

– Og hvordan havnet du på NRK?

– Oda Sjøvoll spurte om jeg ville. Jeg måtte tenke over det hele uken.

Først spurte hun datteren på 14 om det var greit. Hun spurte også arbeidsgiveren – og foreldrene.

– Alle syntes jeg skulle gjøre det. De sa det var fint hvis historien min kan brukes til noe bra.

Hun angrer ikke på det.

Flere vil tvinge fram innrømmelser

Av de ti sykepleierne i rapporten er Fjellaksel den eneste som har fått fortsette i samme jobben. Selv jobber hun med samme sjef, samme kolleger og på samme avdeling som før – på Akershus universitetssykehus (Ahus).

– Mange pilleavhengige opplever at «du fortjener ikke bedre» når de mister jobben. Du er nede på bunn. Jeg ser i rapporten at for flere ledere er det viktig å tvinge fram en innrømmelse. Det er i stor kontrast til hvordan jeg ble møtt. Jeg håper mange ledere får med seg at det finnes en annen måte. Det kan gå bra!

Fikk smertestillende fra legen

Tilbake til 2008: Hennes samboer fikk kreft, bare et halvt år etter at de traff hverandre. Merete Fjellaksel jobbet selv på en kreftavdeling da, og hadde også ansvar for datteren, som da var seks år.

– Når du plutselig blir kastet ut i noe sånt, havner du i en krise, sier hun.

«Kan man trekke seg ut av forholdet? Hvor mye vil datteren tåle?» Dette var tanker hun hadde.

Krisen ble vanskelig å håndtere. Hun hadde vondt i hodet og i kroppen, og fikk smertestillende av legen. Pillene døyvet også den psykiske smerten. Hun klarte å slappe av. Men det ballet på seg, hun trengte mer. 30 Pinex Forte daglig ble det på det meste.

Stjal piller på jobben

Hun forsynte seg av piller fra medisinskapet på jobben. Risikabelt – hun visste jo det. Løsningen kom da hun fikk fatt i et legestempel. Slik klarte hun å forfalske resepter. Det gikk bra lenge. Men frykten for å bli avslørt fulgte henne. Og den dårlige samvittigheten overfor datteren som stadig måte være med på sykehus og hospice.

Samboeren var syk i to og et halvt år før han døde i 2010. Fjellaksel fortsatte å bruke piller. Hun visste hun var blitt avhengig, men sa det ikke til noen.

Hun torte ikke ta opp pillekonsumet med fastlegen:

– Jeg var redd for hva han ville syns om meg. Jeg var jo sykepleier. Det ville ikke ta seg ut.

Apoteket reagerte

Men en dag i februar 2012 ble hun innkalt til møte av sin leder. Et apotek hadde reagert på resepten, og henvendt seg til legen som tilsynelatende hadde skrevet den ut.

Det var til seksjonsleder Irene Gynnild Ponton hun møtte opp. Der verken bekreftet eller avkreftet Fjellaksel at hun hadde stjålet piller.

– Hun la ikke press på meg for å få innrømmelser. Hun presenterte fakta om beskjeden de hadde fått om resepten. «Du trenger ikke si noe», sa hun.

Fjellaksel gikk hjem, knakk sammen og bestilte time hos fastlegen neste dag.

– Det var fredag, jeg fikk siste stimen.

Fikk nedtrappingsplan

Der hos legen sin la hun kortene på bordet. Hun sa hun var pilleavhengig og at sjefen hadde konfrontert henne. Hun gikk derfra med en resept på sine siste tabletter og en nedtrappingsplan.

En venn oppbevarte pillene og ga henne Pinex for et døgn om gangen. Nedtrappingen varte fem uker.

– Jeg var egentlig glad for at det ble oppdaget. Jeg hadde jo så mye dårlig samvittighet. Det var en lettelse, sier hun.

Ukentlige urinprøver

Da det ble oppdaget, var hun i videreutdanning. Hun sendte straks mail til skolen og sa fra. Hun sluttet på dagen der, og ble sykemeldt fram til sommeren.

I over et år gikk hun i behandling på en klinikk for avvenning. Hun måtte ta urinprøve en gang i uken i tre og et halvt år. Skulle hun på ferie, sendte hun brev om det.

Prøvene måtte hun ta under observasjon, enten hos fastlege eller på laboratorium.

– Fastlegen var med meg på do, jeg måtte bare svelge stoltheten. På Fürst er der speil på tre vegger, sånn at den som observerer kan stå utenfor.

Holdt seg unna Facebook

Da sommeren kom i 2012, lurte høyskolen på hva hun skulle gjøre med plassen. – Jeg tok teoridelen, praksis hadde jeg bestått året før. Så satt jeg hjemme og så på Behring Breivik-rettssaken. Jeg visste ikke hva som skulle skje.

Men Ahus sviktet ikke.

Formelt mistet hun autorisasjonen i desember 2012. I januar 2013 begynte hun som assistent på den gamle avdelingen sin. Hun hadde stengt seg ute fra Facebook, i tilfelle noen skulle spørre «er du ferdig med videreutdanningen?».

– «Nei, jeg har mistet autorisasjonen. Jeg kan ikke gå i medisinskapet», måtte jeg i så fall si. Det orket jeg ikke.

Trodde kollegene var sinna

– Første gang jeg kom på jobb, var jeg livredd. Jeg tenkte at jeg måtte sitte alene og spise lunsj. At jeg måtte tåle å bli snakket om på nattevakt. Det er prisen å betale for å ville tilbake til jobb, forklarte jeg for meg selv. Men det skjedde ikke. Jeg ble tatt vare på.

Hun hadde trodd kollegene ville være sinte.

– Men de syntes bare det var trist på mine vegne. Jeg ventet avvisning. Så er det ikke det som skjer.

Fikk begrenset autorisasjon

Hun begynte i 50 prosent.

– Nyheten spredde seg jo. Gradvis har jeg fortalt til flere. Folk har tatt imot meg og gitt meg klem. Det er så mye skyld og skam som hører med. Jeg føler jeg har gått bak ryggen på folk. Men jeg har hatt tett dialog med lederen. Har skjønt at dette ikke er en vanlig historie.

Hun mistet autorisasjonen for fire år. Men etter to år –  i 2014 – fikk hun begrenset autorisasjon.

– Så jeg har jobbet som sykepleier siden da.

Kan virke uoverkommelig

Da hun ble avslørt, ble saken først sendt til Fylkeslegen, som sendte den videre til Helsetilsynet.

– Det tar lang tid før du vet hva du kan foreta deg når sånt skjer. Det tok et halvt år før jeg fikk brev med veiledning om hvordan jeg skulle te meg. Det halve året var en verdifull tid jeg kunne ha brukt til å forberede meg. Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det er lett å gi opp. Flere i min situasjon har gjort det. Det kan virke uoverkommelig, sier Fjellaksel.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være der jeg er nå etter møtet med sjefen den gangen for snart fem år siden.

Fikk en dom

Helsetilsynet anmeldte henne for dokumentfalsk. Hun fikk en betinget dom og en bot.

– Anmeldelsen kom som en overraskelse, fordi Helsetilsynet ikke hadde nevnt noe da jeg var i møte med dem. Samtidig gikk jeg jo rundt og lurte på om noen ville anmelde meg. Det hadde vært fint om Helsetilsynet hadde sagt noe, så jeg kunne vært forberedt, sier Fjellaksel.

Etter nedtrappingen

– Hvordan var det å trappe ned?

– Når du nærmer deg slutten, så dukker alle følelsene opp. De første ukene uten piller var jeg høyt og lavt i humør, manglet reguleringsmekanismene. Jeg gråt mye, også for det det som jeg skulle ha grått for før. Det ble en spesiell vår.

Behandlerne har fortalt henne at hun har gjort en kjempejobb:

– De sier jeg har gjort jobben sjøl.

Etter hvert som hun har fortalt om det hele til slekt og venner, er det ikke lenger så følsomt. Hun tenker ikke på det daglig lenger.

Hvordan håndtere ansatte i krise

– Det viktigste for meg å få fram er hvordan helsevesenet som hjelper mennesker i krise, ikke klarer å håndtere sine egne ansatte i krise. Dette viser at det er mulig.

Hun berømmer sin leder:

– Hun er et fantastisk menneske. Hun visste om situasjonen med samboeren og visste hvor viktig jobben var for meg.

Dagen hun var på nyheten kom det meldinger jevnt og trutt, både fra kjente og ukjente.

– En var fra en ambulansearbeider som har mistet autorisasjonene. Det samme med en sykepleier, som mistet jobben uten oppfølging.

Kunne vært naboen

Det var aldri meningen å bli avhengig. Det bare ble sånn.

– Kan det skje alle?

– Jeg tror det. Da jeg satt på klinikken første gangen, hadde jeg så lyst til å si til damen i luken at jeg skulle på jobbintervju. Hadde ikke lyst til å si at jeg var pasient. Så observerte jeg de andre som var der i samme ærend. De kunne vært naboene mine. Vanlige folk.

 Følte seg ikke ruset på jobb

– Hvordan fungerte du på jobb – og hjemme – da du spiste alle pillene?

– 30 tok jeg bare det siste halvåret før jeg ble oppdaget. Da var jeg i videreutdanning. Men jeg strøk på eksamen, så jeg var nok ikke helt til stede. Jeg var den eneste av 70 som strøk. Det sier jo sitt.

Det første hun gjorde om morgenen var å ta tabletter.

– Så jeg har gjort det på jobb. Dessverre. Men jeg opplevde ikke at jeg var ruspåvirket. Kollegene sier det samme. Jeg opplevde riktig nok å være veldig trøtt på nattevakt. Men hovedforbruket mitt var etter jobb.

Når hun tenker tilbake på den verste tiden, ser ut at hun oppførte seg mer som en narkoman:

– Da tok jeg to piller i timen den tiden jeg var våken. Jeg hadde tabletter i bh-en, så jeg visste at jeg hadde noe.

Fare for tilbakefall?

Da Sykepleien skrev om rapporten «Du, av alle» ble det debatt på Facebook.

En mente at rusmisbrukere aldri bør få tilbake autorisasjonen, uansett.

– Tenker du på mistanken om tilbakefall som kanskje hefter ved deg?

– Jeg har tenkt mye på det. Hvis noe skjer på jobben, vil jeg være den første å mistenke. Da jeg leste kommentaren du nevner, tenkte jeg at det vil alltid være folk med bastante meninger. Det er alltid lett å være streng og hard når du ikke har vært i situasjonen. Men hvis det er det verste som er sagt, er det greit. Jeg føler ikke det som et angrep på meg.

Øvde på å være i medisinrommet

– Er du selv redd for tilbakefall?

– Ikke nå lenger. Jeg føler meg sterk nå. Men jeg har vært redd for at det skal dukke opp noe som jeg er uforberedt på, misbruk er jo ikke mitt fagfelt. Men det har ikke skjedd. På jobben er det helt normalt for meg å være på medisinrommet.

Men hun måtte først ha eksponeringsterapi da autorisasjonen var på plass igjen i vår. Hun måtte venne seg til å være i medisinrommet igjen.

– Jeg og sjefen gikk dit, så jeg kunne stå der litt. Se på rommet. Jeg syns det var skummelt, men etter litt var det ikke så skummelt mer, sier Merete Fjellaksel.

Les også

“Du, av alle” om sykepleiere som har stjålet og misbrukt medikamenter

– Man forfalsker ikke resepter hvis man ikke er desperat

Les også: