Ny undersøkelse: Har for liten tid til voldsarbeid

RISIKO: Grov vold mot barn og vold mellom foreldre henger sammen, ifølge NOVA-rapport.

Hvordan jobber jordmødre, helsesøstre, fastleger og hjemmesykepleiere med vold i nære relasjoner? 

Gjennom 15 kvalitative intervjuer har Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) latt fastleger, jordmødre på helsestasjon, helsesøstre i skolen og ansatte i hjemmesykepleien komme til orde og fortelle hvordan de jobber med voldsproblematikk.

– Mange sa at pasienten sjelden forteller om vold av seg selv. Derfor må de spørre, sier Eirin Mo Danielsen (bildet) ved seksjon for vold og traumer ved NKVTS.

Hun er en av forfatterne bak undersøkelsen “Kommunale helse- og omsorgstjenesters arbeid med vold i nære relasjoner”, som ble presentert i slutten av september.

NOVA-forsker Anne Solberg og Yngvil Grøvdal, forsker ved NKVTS, har også vært med på arbeidet.

Undersøkelsen er et ledd i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. 

FORSKER: Eirin Mo Danielsen

Trenger tid

– Generelt opplever helsepersonell at det å ha god tid, være tilgjengelige og til stede i situasjonen er viktig for å kunne arbeide godt med vold i nære relasjoner. Mange av dem jeg intervjuet fortalte imidlertid at de hadde for lite tid til å følge opp slik de ønsket, sier Mo Danielsen. 

Informantene kommer fra to kommuner med ulik størrelse og en bydel i Oslo. Utvalget ble gjort blant helsepersonell som hadde erfaring med å jobbe med voldsutsatte pasienter.

Hvordan spørre om vold?

Siden 2014 har retningslinjer for svangerskapsomsorgen oppfordret jordmødre om å spørre gravide om de er utsatt for vold.

I innledningen til retningslinjene legger Helsedirektoratet vekt på at det å være gravid og bli utsatt for vold i hjemmet er en stor belastning, både for helse og livskvalitet hos den gravide og det ufødte barnet. Direktoratet skriver at kvinner som opplever vold i hjemmet har økt risiko for nedsatt livskvalitet, skader og død. Dette er bakgrunnen for at retningslinjene sier at vold bør tematiseres så tidlig som mulig i svangerskapet.

Flere i NKVTS-undersøkelsen uttrykte at det kunne være vanskelig å spørre om vold. En av jordmødrene sa det slik:

“Det blir så privat. Det blir så personlig. Og du føler på en måte at dette er noe som foregår i hjemmet. En helsesøster sa til meg – du vet, for ti, kanskje femten-tjue år siden, så turte vi ikke å spørre om alkohol. Vi turte ikke å spørre om røyk. For det var også en sånn privat greie, som de ikke skulle snakke om. Nå er vi helt åpne om det. Så kanskje når det blir kjent, at dette snakkes det også om på kontrollene, så kommer det ikke som en overraskelse.”

Mo Danielsen sier at flere av informantene fant det lettere å ta opp temaet hvis de kunne vise til at det var rutine å spørre alle på samme måte som spørsmål om røyk og alkohol, slik det er for jordmødre i svangerskapsomsorgen.

Tre av fire jordmødre NKVTS-forskerne intervjuet, hadde rutine på å spørre alle gravide om vold.  

Det var flere som mente at det passet best å ta opp spørsmål om vold i forbindelse med en samtale om psykisk helse.

– En måte å få pasienten til å åpne seg, var å alminneliggjøre fenomenet og normalisere reaksjonene som måtte komme etterpå, sier Mo Danielsen.

Når voldelig partner er med

Noen ganger er partneren, som man kanskje mistenker for å utøve vold, med på alle konsultasjoner.

I undersøkelsen fortalte en av jordmødrene at hun selv i tilfeller der partneren er med, tar opp temaet for å signalisere at dette går an å snakke om:

“Vi prøver å gjøre det når mannen ikke er til stede. Men noen ganger så er han alltid med. Men da prøver vi å vinkle det sånn at det ikke, altså vi har jo i bakhodet at hvis mannen nå skulle være voldelig, at vi gjør det på en litt rund måte, da. Sånn at hun skal bare vite at vi vet, og at det går an å ta opp temaet senere hvis det er ønskelig.” 

Samarbeid viktig

Flere av informantene beskrev samarbeid med andre instanser som viktig for å hjelpe pasienter som opplever vold. 

– Det er enklere å finne riktig måte å hjelpe på dersom man får til et godt samarbeid med andre. Det er også viktig å lytte til hva personen det gjelder selv ønsker, sier Mo Danielsen.

Men det kom også tydelig frem at det mange steder mangler rutiner for samarbeid.

– Et eksempel kan være at jordmødre kommer tett på gravide under svangerskapet, men i liten grad er involvert etter fødselen. De er derfor avhengige av å få meldt eventuell bekymring videre til andre instanser.

Muligheter glipper 

– Jordmødrene pekte for eksempel på at det var et kritisk punkt når det nærmet seg fødsel. Flere hadde opplevd at muligheten til å hjelpe glapp når kvinnen fødte uten at det hadde vært tid til å sette i gang hjelpetiltak.

Dersom den gravide ikke hadde gitt samtykke til å gi informasjonen videre, forble kunnskapen hos jordmor.

– For jordmødrene var det viktig å informere den gravide om at det også er mulig å søke hjelp hos andre på et senere tidspunkt, sier hun.

Viktig samtykke

Etter at barnet er født, er det helsesøster på helsestasjonen som følger familien opp videre. Ved bekymring for et barn blir det derfor viktig å få videreformidlet dette til helsesøster. For å videreformidle en bekymring, må kvinnen gi samtykke. Ifølge jordmødrene som ble intervjuet, går samtykke som regel i orden.

En av jordmødrene i undersøkelsen forteller at dersom hun ikke har fått samtykke, har hun løst det ved å invitere til felles samtale med helsesøster, kvinnen og seg selv. Deretter har hun tatt opp temaet som var utfordrende og latt kvinnen fortelle om dette på egne premisser.

Lærere viktig

Helsesøstrene i undersøkelsen jobbet i skolehelsetjenesten, og møtte derfor eldre barn. I rapporten trekker også de frem samarbeid som en nøkkel for å ivareta voldsutsatte barn.

Også her blir tidsnød pekt på som et problem, og helsesøstrene peker på at det er sentralt for dem å kunne samarbeide med lærere og andre ansatte på skolen både for å få informasjon om og ivareta barn som har det vanskelig.

En frustrasjon blant hjemmesykepleierne

Hjemmesykepleierne som ble intervjuet, trakk hovedsakelig frem arbeid med eldre utsatt for vold. Flere av de intervjuete uttrykte ifølge rapporten at de var frustrerte over at de i liten grad hadde lyktes i å hjelpe pasientene i tilfeller der de hadde fått vite at disse hadde vært utsatt for vold eller overgrep.

«Det kan synes som om hjemmesykepleierne som er intervjuet opplever at de mangler gode handlingsalternativer når pasientene deres er utsatt for vold i nære relasjoner,» heter det i rapporten.

– Vi vet fra annen forskning at dersom man har fortalt om vold til helsepersonell uten at det har blitt fulgt opp, så kan det være et hinder for å fortelle om det senere. Den utsatte kan få en følelse av at det ikke hjelper å si det til noen. Derfor er det viktig faktisk å gjøre noe med informasjonen, og samtidig å ivareta tillitsforholdet til den som forteller, sier Mo Danielsen.

Selv om den viktigste informasjonen skal stå på helsekortet, problematiserer jordmødrene at de sjelden er i kontakt med fastlegen. De opplever lite rom for å kunne videreformidle bekymringer som ikke er så enkle å notere på helsekortet. Fastlegene oppleves av jordmødrene som travle og vanskelige å få tak i. 

 Fastlegene sier at pasienten sjelden forteller om vold selv. En av fastlegene i undersøkelsen sier det slik:

“Pasienten selv kommer ikke nødvendigvis og sier «jeg er blitt utsatt for vold». Med mindre det er så stor skade at man må legges inn. Og det er jo veldig skambelagt, dette her med vold.” 

Sårbart med ildsjeler

«Alt i alt tyder mye på at personlig engasjement for problemstillingen har mye å si for hvordan helsearbeiderne i de kommunale helse- og omsorgstjenestene arbeider med vold i nære relasjoner,» konkluderer rapporten.

– Det gjøres utrolig mye bra i arbeidet med å hjelpe voldsutsatte, men systemet er mer sårbart dersom man blir avhengig av ildsjeler, og det er uheldig, sier Eirin Mo Danielsen.

– Som en av legene i utvalget sa: «Vi sitter litt på hver vår tue». Ut fra denne undersøkelsen mener jeg klarere rutiner for samarbeid kan bidra til at flere får hjelpen de trenger.

Les også: