Hopp til hovedinnhold

– Vi ble ikke skjønnmalt på tv

Sykehjemsleder Arnfinn Gisleberg og pasient på Lørenskog sykehjem
(Tone Kristensen)
– Dokumentaren ble usminket, men ingen ble utlevert, sier Arnfinn Gisleberg. Han åpnet dørene for tv på sykehjemmet sitt, og NRK-Helene sjekket inn.

Tv-reporter Helene Sandvig flyttet i fjor høst inn på Lørenskog sykehjem i fem døgn. Oppholdet ble filmet.

Resultatet ble vist 20. september i NRK-serien «Helene sjekker inn». I dokumentaren kommer seerne tett på både ansatte, pårørende og beboere, noen av dem på lukket demensavdeling. Filmen viser både stell, krangling mellom beboere og språkvansker blant ansatte.

Institusjonsleder Arnfinn Gisleberg, som er sykepleier, er en av flere som er med i programmet.

Fornøyd med totalen

– Hvor fornøyd er du med resultatet?

– Hvis jeg kunne ha redigert programmet, ville jeg gjerne fått med mer om våre sterke sider. Men det kunne jeg ikke og det var jeg forberedt på. Jeg er fornøyd med totalen. Når det var Helene Sandvig som kom, måtte det bli sånn, sier Arnfinn Gisleberg til Sykepleien.

Ingen grunn til å være lukket

– Hvorfor åpnet dere dørene for tv?

– Vi hadde aldri fått en sånn henvendelse før. Jeg tenkte at det skjer aldri igjen.  Etter ti sekunder sa jeg ja. Jeg visste jeg hadde gode kolleger, og dette var en anledning til å vise fram det vi gjør. Ingen grunn til at et sykehjem skal være lukket.

– Ikke alle ville ha sagt ja?

– Sikkert ikke. Jeg har jobbet her i mange år og kjenner sykehjemmet godt. Det verste som kunne skje var at noe kritikkverdig kom fram. I så fall ville det bare være å rette på det, mener Gisleberg.

Kunne reservere seg

– Mye arbeid med å få samtykke fra pårørende?

– Ja. I fase én fikk både ansatte, pasienter og pårørende anledning til å reservere seg. NRK brukte tid til å bli kjent hos oss før de begynte opptakene: Hvor skulle de filme, hvor kunne de få gode historier.

Filmet døgnet rundt

– De filmet i 50 timer?

– Ja, dag og natt i fem døgn. Det var to film-team. Sandvig var der hele tiden.

– Men du gikk hjem hver dag?

– Ja, jeg stoler på mine medarbeidere, sier sykehjemslederen.

Først var de redde, så gledet de seg

– Hva synes de ansatte om å bli filmet?

– Først var mange redde. De syntes det var skummelt. Men veldig få reserverte seg. Så gledet de seg. Nå er noen lei seg, fordi de ikke kom med, selv om de ble filmet. Men gjennomgående er de stolte.

– Hvor filmet de?

– På tre av sju avdelinger. Noen uttalte seg 10-15-20 ganger, og så ble det ett klipp. Meg selv inkludert, haha. «Jeg sa jo mer», følte mange. Men NRK plukket. Når det ikke var faktiske feil, kan man ikke sensurere.

Ville vise mer av det som er bra

– Du prøvde ikke å sensurere?

– Nei, men jeg ba om å få med mer om middagsgruppen vi har en gang i uken.

– Hvorfor?

– Det var så mye om de svære stuene. Vi ville vise at med enkle tiltak kan vi gjøre noe bra. Vi bruker en liten krok til inviterte middagsgjester. Det fikk vi med.

Noen synes det ble for intimt

– Så det ble balansert?

– Pårørende har sagt at de kunne vist mer positivt. Vi ble ikke skjønnmalt. Men det var heller ikke meningen. Det var å vise hvordan det er å bo her. Det kan vi stå inne for. Bildet er ikke galt, men det er også mer.

– Noen syns det ble for mye nakenhet?

– Må det vises så mye? lurte noen. De ønsket en mer respektfull tilnærming, det ble for intimt. I denne konteksten syns jeg det var greit. Pasientene på sykehjem er ikke så friske. Det ble usminket, men ingen ble utlevert.

– Ikke glem maktposisjonen

– Sykepleiere jobber tett på kropp?

– Det gjør de. Men det var også sykepleiere som syntes det ble for nært. De lurte på: Er dette godkjent? Mange ble berørt, ingen likegyldige. Vi vil vise filmen når vi ansetter folk: Dette er hva du vil møte i hverdagen.

– Hvorfor?

– Når pasientene er så hjelpeløse, må vi ikke glemme at vi er i en slags maktposisjon, og vi må oppføre oss. Dette må vi reflektere over hver dag.

– Måtte bruke bleier

– Hva syns pasientene sjøl?

– Jeg sa til Hans på 98: «Så deg på tv!» «Flere som sier det», sa han fornøyd. Flere av beboerne har gått bort, og fikk ikke sett filmen.

– Det kom fram at noen må bruke bleier fordi det ikke er tid til å følge dem på do. Pinlig?

– Ikke pinlig, men det er ikke sikkert det stemmer. Noen kolleger sa de ikke kjente seg igjen og følte at det var urettferdig. Men jeg vil ikke sensurere noens uttalelser.

Endret atferd

– Er demens tabu?

– Nei, men det varierer hvor mye både ansatte og pårørende klarer å forholde seg til det.

– Kan det bli feil å vise demente?

– Man må være varsom. En beboer i filmen hadde fått endret atferd, og var blitt sint og kranglete. Noen lurte på hva pårørende sa om å vise det. Men de sa «det er jo sånn det er». Men det kommer litt an på stadiet man er i.

– Åpenhet må tilpasses

– Hvor åpen kan man være om demens?

– Det må være tilpasset den enkelte. Åpenhet er ikke for alle. Det er jo også slitsomt å bli fokusert på. Mange ansatte gruet seg, jeg gruet meg bare natten før dokumentaren skulle sendes.

– Hvor lenge har du ledet sykehjemmet?

– Siden 2001. Før var jeg leder på et sykehjem i Oslo, sier Arnfinn Gisleberg.

Les også:  Minnenes landsby

Det verste som kunne skje var at noe kritikkverdig kom fram.

Arnfinn Gisleberg, Lørenskog sykehjem
Les også: