Etter festen

Juni 1998:

I bygda der jeg kommer fra, går alle på samme fest. Denne lyse sommerkvelden var både unge og gamle samlet til dans.
Da dansen var slutt, fortsatte festen for noen av oss, men snart fikk jeg en veldig sterk følelse av å måtte dra hjem.
Jeg bestilte en drosje, men de kommer aldri særlig raskt på slike festaftener. Det tok nesten en time før den dukket opp. Jeg kjente jeg ble mer og mer urolig.

Ulykke

Da jeg endelig kom frem til min fars hus, der jeg bodde midlertidig, hadde bilulykken skjedd for cirka en halv time siden.
Rett nedenfor huset hadde en attenåring på vei hjem fra samme fest som meg, tatt med seg gjerdet på fotballbanen og endt ferden i ei skråning og i et tre.

Ifølge ungdommene som ankom stedet først, virket gutten uskadet. De hadde tatt ham med inn i huset der de selv hadde nachspiel, lagt ham i en seng og fortsatt festen som om ingenting hadde skjedd.

Uro

Da jeg ankommer, står det mye folk ved ulykkesstedet. Alle sier at alt er bra med attenåringen og at jeg trygt kan gå hjem og legge meg.
Jeg går motvillig opp bakken igjen, mot huset til far, men snur meg midtveis og ser ned på ulykkesstedet. Uroen sitter hardt i kroppen. Der og da ville ingen ha kunnet overbevise meg om at noen kom uskadet ut av den bilen.

Indre blødninger

Jeg finner gutten i senga. Han er kaldklam, nesten ikke kontaktbar og jeg ser en ørliten blå flekk på ryggen.

Hans møte med treet hadde resultert i indre blødning med stor rift i en arterie nær lever og tolvfingertarm.

Tre runder med hjertestarter, en helikoptertur i tykk tåke, en kirurg med magiske, nennsomme hender og vips – ni dager senere kan gutten spasere ut av sykehuset uten andre skader enn sjokket over å ha overlevd.

Avgjørende hendelse

Det ble min første hjertestans, og hendelsen skulle få betydning for mine valg av arbeidssted senere i livet.
Det som er viktig for meg, er at jeg ikke ga meg og at jeg til slutt stolte på min intuisjon. Jeg er fornøyd med å ha bidratt til at et menneske har overlevd en trafikkulykke og jeg er glad for at jeg er så sta. 

I dag lytter jeg enda mer til min intuisjon og er kompromissløs om jeg kjenner at noe ikke stemmer hos pasientene mine.
Hendelsen har definert meg som sykepleier og menneske. 

Man må ta noe kamper for å vinne – enten det er over døden eller over andre utfordringer i livet.