En blodig juleferie

Desember 1960:

Julefreden har omsider senket seg hjemme hos min søster og hennes familie i Nordland, da det plutselig banker hardt og fort på døra.

Noen har åpenbart fått med seg at jeg er på besøk.

«Du er sykepleier, ikke sant?» spør kvinnen med desperasjon i stemmen.

«Nei», svarer jeg.

Jeg var jo ikke sykepleier. Ikke ennå. Jeg var bare student. Gikk andre året ved Drammen Røde Kors sykepleierskole.

Du må komme

Kvinnen forteller at det ligger en gravid kvinne og blør like ved. Jeg har ingen erfaring med slikt, og sier at hun må ringe legen. Stedet har to leger, men det viser seg at ingen av dem er å få tak i nå.

«Det haster! Du må komme!» sier kvinnen.

Jeg forstår at det kan stå om livet, kler meg hastig, og så løper vi av sted – ut på gaten, inn en blokk og opp i fjerde etasje.

Vel innenfor kaster jeg et blikk til venstre gjennom en åpen baderomsdør. Der ser jeg et badekar halvfullt av blodige lakener. «Herregud!» tenker jeg, «her haster det».

På soverommet ligger en ung kvinne med redde øyne, hvit i ansiktet og med blålige lepper.

Jeg må tilkalle hjelp

Jeg ser at hun må på sykehus, og ber familien ringe etter ambulanse. Den kommer heldigvis raskt, med to menn. De er unge, og neppe vant til så mye dramatikk. Det er da jeg får gjort den avgjørende forskjellen:

Mennene ber kvinnen bli med ned, men jeg insisterer på at de skal hente en båre. De går med på det, løper ned og kommer opp igjen. Med mye strev lirker de båren ned den smale trappen og kjører kvinnen til sykehuset.

Hun mistet barnet, men berget selv livet.

Hadde hun selv gått ned alle etasjene – silblødende – er jeg sikker på at hun ville omkommet før hun nådde frem.

Hva lærte jeg selv av dette? Vel, når det virkelig gjelder, nytter det ikke å være skvetten. Man må våge å gå inn i situasjoner. Våge å handle. Det skulle også de neste årene mine i Afrika lære meg mye om.