Epileptisk anfall: På vei ned i dypet

Tone Hestad Storebø

Tone Hestad Storebø (50), Askøy. Jobber på urologisk poliklinikk, Helse Bergen HF og er leder av NSFs faggruppe for urologiske sykepleiere. Sykepleier siden 1989. 

November 2010:

Den lyden hadde jeg kjent igjen overalt. 

Nå hører jeg den bak meg i gjestehavnen i Las Palmas – den umiskjennelige lyden av luft som forsvinner ut av lungene på en person med gran mal epileptisk anfall. 

Jeg sitter på flytebrygga med ryggen til, snur meg instinktivt og ser mannen forsvinne ned i vannet. Andre tilskuere tror han bare tøyser. At han har hoppet uti med vilje. Jeg vet derimot at uten luft i lungene vil han gå rett til bunns. 

Slipper alt

Havnebassenget er åtte meter dypt. Under der igjen, et par meter mudder. 

Noen uker tidligere har jeg og mannen min mønstret på våre venners båt på Madeira, og seilt litt rundt ved de mindre Kanariøyene. Nå ligger vi til havn og forbereder oss på å krysse Atlanterhavet som deltakere i Atlantic Rally for Cruisers. Jeg sitter og vasker frukt og grønnsaker til turen, men kaster alt fra meg idet jeg hører «lyden». Da vet jeg ennå ikke at en mann har falt i sjøen. 

Illustrasjon av mann som holder på å drukne

Dypt ned i vannet

Øyeblikket etter henger jeg fra hekken av nærmeste båt. Armen min er dypt nede i vannet før jeg får tak i et buksebein. Jeg trekker mannen opp og får levert ham til dem som står på flytebrygga. 

Da jeg kommer bort, ser jeg at anfallet er i ferd med å slippe. Jeg legger mannen – en lokal kar som skulle levere varer til en båt, viser det seg – med hodet i fanget mitt og bruker de få spanske glosene jeg har. «Tranquilo, tranquilo.». «Rolig, rolig.»

Kvikner til

Det befinner seg flere leger på kaia denne dagen – en nederlender, en brite og en tysker. Alle tre har brått blitt veldig engasjerte og forsøker å trekke buksene av mannen for å gi ham stesolid rektalt. Det blir en kaotisk diskusjon der jeg forklarer dem at det ikke trengs, at han er på vei ut av anfallet. Jeg har tidligere jobbet mye med en utviklingshemmet kvinne med epilepsi. Det var derfor jeg umiddelbart kjente igjen lyden og kjenner gangen i slike anfall godt. 

Jeg ber legene innstendig om å høre på meg. Til slutt gjør de det, og mannen kvikner til. 
Jeg tenkte ikke på det den gangen, men har lurt på det i ettertid: Hvor i all verden fikk jeg krefter fra til å trekke en fullvoksen mann opp av vannet slik?

Jeg er riktignok sterk, men ikke så sterk.

Les også: