Eldre, pakistanske kvinner ga hverandre trygghet

Det blir fort mye snakk om kroniske smerter, fysisk og psykisk slitasje, isolasjon og depresjon når helsen til eldre innvandrerkvinner skal diskuteres.

– Det er uheldig og trist med det begredelighetsbildet som tegnes, sukker Beate Lie Sverre.

– Ved stadig å vektlegge slikt, bidrar både forsk­ning og media til å forsterke stereotypier.

Mangelfull kunnskap

I mai disputerte syke­pleieren og sosialantropologen for sin doktor­gradsavhandling «Migrasjon og helse – En etnografisk studie av eldre pakistanske kvinner i det norske samfunnet».

Her skildrer hun riktignok både smertelige livshistorier, muskels- og skjelettlidelser, psykisk uhelse, savn og tap hos denne gruppen. Samtidig­ er hun opptatt av å se forbi symptomene, gi dypere­ innsikt og vise hva som kan fremme helse hos en gruppe mennesker­ helsepersonell ofte sliter med å nå frem til og forstå.

Helsefremmende samvær

Under arbeidet med avhandlingen fulgte Sverre rundt tyve eldre, pakistanske kvinner i en frivillig organisasjon for migrant­kvinner i Oslo i halvannet år. Gjennom deltakende observasjon og etnografiske intervjuer så hun hvordan dette samværet virket helsefremmende for kvinnene.

– Noe som imponerte meg spesielt, var i hvor stor grad de anerkjente hverandre. Det var et veldig­ identitetsbekreftende samvær.

Det å migrere innebærer som regel mye tap, sorg og savn. Det største er gjerne, ifølge Sverre, følelsen av å miste seg selv.

– Jeg så hvordan kvinnene bærer tapene fra fortiden med seg i sine nåtidsfortellinger, men de skaper seg også aktivt nye sosiale identiteter, forteller hun.

– Gjennom å dele erfaringer, anerkjenne og bekrefte hverandre, bidrar samværet til å hele selvet.

Trim for eldre

Deltakelse i organisasjonen bidro også til at kvinnene fikk aktivisert seg en del fysisk, gjennom blant annet yoga, turer og lek. Dessuten ba de sammen, noe som for muslimer innebærer en viss fysisk aktivitet. Med fem bønne­økter av rundt ti minutter hver dag, blir det nærmere én time med bevegelse.

– Mange av dem fortalte at det å være en god muslim ga fred og ro i sjelen. De opplever det som helsefremmende, men samtidig er religiøsiteten deres en stor utfordring i møte med det norske samfunnet.

Sverre forteller at den harde tonen mange i dag bruker om muslimer – retorikken og holdningene­ kvinnene møtte i det norske samfunnet – var kilde­ til mye bekymring og ubehag.

– Dette var noe som opptok dem veldig. Ikke minst var de urolige for barna sine.

Kulturell datainnsamling

– Flere studier­ viser at helsepersonell – ikke minst sykepleiere – ofte har mangelfull kunnskap om migrasjonshelse, sier Sverre.

Hun mener dette kan føre til unødig mye friksjon og frustrasjon når innvandrere kommer i kontakt med helsevesenet. Da er det viktig å kunne identifisere ulike gruppers problemer og behov.

– Helsepersonell bør for eksempel kunne foreta­ en såkalt kulturell datainnsamling, der man kartlegger forhold som språkferdigheter, kosthold, sosiale nettverk, forhold til autoritetspersoner, religionens betydning og hvor i immigrasjonsprosessen vedkommende befinner seg.

Ikke minst det siste er vesentlig, understreker Sverre. For om pasienten befinner seg i en kritisk fase i immigrasjonsprosessen, kan ulike forsvarsmekanismer tre i kraft, og helsepersonell kan bli møtt med mye skepsis og sinne.

– En immigrasjonsprosess er, uansett om det er snakk om arbeidsinnvandrere, flyktninger eller­ asylsøkere, definert som et kriseforløp som går gjennom visse faser. Dette bør man kjenne til dersom man skal klare å kommunisere og hjelpe­ best mulig.

Kulturelle særegenheter kan dessuten skape­ misforståelser og frustrasjon, påpeker Sverre­. Som eksempel nevner hun hvordan kvinner fra enkelte land kan ha en langt mer dramatisk måte å uttrykke smerte på enn det vi er vant til fra nordmenn.

– Etniske nordmenn viser gjerne sin smerte­ på en svært dempet måte, og helsepersonell kan bli skremt i møte med mer høylytte uttrykk. Det kan også få en «Ulv! Ulv!»-effekt, der pasientens smerter­ etter hvert ikke tas på alvor, ­advarer Sverre.

Det nye landet

Den demografiske sammensetningen av innvandrerbefolkningen endres kontinuerlig og med en annen dynamikk enn hos den øvrige befolkningen.

Det er noe annet å være arbeidsinnvandrer enn å være krigsflyktning, men Sverre påpeker at det likevel er visse vesentlige fellestrekk:

– Alvorlighetsgraden vil selvsagt variere, men de ulike fasene av kriseforløp knyttet til migrasjon er som nevnt de samme, uansett hva man migrerer fra.

Studier har dessuten vist at helsen hos innvandrere i langt større grad preges av hvordan de blir møtt i det nye landet, enn av hvilke erfaringer de bærer med seg fra det gamle.

– Noe jeg påpekte under min prøveforelesning, var viktigheten av at immigranter må kjenne tilhørighet ett sted for å tørre å ta steget ut og møte de andre. Det er med andre ord vanskelig å få til vellykket integrering av noen som ikke fra før av kjenner seg trygge på sin egen identitet.

Sverre mener derfor at man ikke bør være­ ­engstelige for at innvandrere søker sammen i egne­ fellesskap, slik som organisasjonen hun selv har fulgt.

– Tryggheten de opplever der er nemlig en forutsetning for at de skal våge å møte de andre, ­sier hun.

– Helsepersonell bør derfor ha kunnskap om hvilke tilbud om deltakelse i sosiale samvær som finnes i nærområdet, da dette kan bidra til å gi pasientene en trygg og helsefremmende base.